tirsdag 30. oktober 2012

Den raskeste måten å bli mer tiltrekkende på

Første gangen en jente ser deg eller legger merke til deg - det være seg på den nye jobben, på studiestedet eller på fest hos en kompis - forsøker hodet hennes å plassere deg i en bås. Hun får en "følelse" av hva slags type du er. Alt nå, før dere har pratet sammen, er en del av førsteinntrykket ditt på plass, hun har alt en veiledende magefølelse for hvorvidt du er tiltrekkende eller ikke, for hvor interessert hun er i å snakke med deg.

Hvilke faktorer er med på å påvirke denne magefølelsen?

"Utseende!", vil mange tenke. "End of story!" Og det er jeg forsåvidt enig i. Den figuren du presenterer i den fysiske verden er forløbig det eneste hun har å gå etter. Så fort dere kommer i prat, eller så fort hun observerer hvordan andre mennesker oppfører seg i forhold til deg/hvordan du oppfører deg i forhold til dem, vil flere faktorer komme inn i spill, men akkurat nå er det bare "figuren" din hun har å gå etter.

Denne "figuren" utgjøres imidlertid av mer enn bare forhåndsbestemte egenskaper som ikke kan forandres. For all del; ansiktet ditt er du født med, men smarte valg ang. hår og skjegg, litt sol og bra grooming vil kunne gi en merkbar forbedring. Høyde er vanskelig å påvirke, selv om riktig skovalg kan ha litt å si (se under). Kroppsfasong kan du forbedre med litt viljestyrke. Kroppsspråk og ansiktsutrykk er også en svært viktig kilde til informasjon om hvor du plasserer deg selv i det usynlige sosiale hierarkiet, hvor trygg du er på deg selv; det er en grunn til at vi bruker timesvis på å terpe på det på bootcamp.

I tillegg til disse faktorene er klesstil en utrolig viktig del av "figuren" du presenterer; mye viktigere enn f.eks. hvor godt trent du er (forutsatt at du er "normalt slank"). La oss se på noen eksempler:




Dette bildet er hentet fra en artikkel som handler om at sivilingeniører ofte velger prestisjebiler som Audi og BMW. Jeg viste det til tre jenter jeg kjenner og spurte om de kunne tippe hva denne fyren jobbet med; samtlige svarte artig nok "ingeniør". "Vanlig", "sikkert snill", "litt kjedelig", "fra bygda" og "kanskje litt nerd" var noen flere antagelser som fulgte da jeg ba dem om å beskrive inntrykket de fikk ytterligere. Ingen av jentene nevnte bilen med et ord, men de hadde masse å si om klærne hans; litt morsomt, ettersom gutter har en tendens til å tro at det å ha fet bil drar damer. I virkeligheten er det du har på deg sånn ca. hundre ganger viktigere.

Hva var bakgrunnen for jentene sine antagelser om denne karen? Først og fremst baserer de seg på at de har sett denne "typen" før; de har lagt merke til at gutter som har de overnevnte egenskapene ofte kler seg slik som personen på dette bildet. Og de har langt merke til at "den kjekke gutten" i jentefilmer og jenteserier aldri kler seg sånn. Det lyder kankje teit og overfladisk, på vei til å bli noe som Tina og Bettina kunne lirt av seg, men sånn er det nå engang.

Hva er problemene til fyren på bildet, rent konkret? Legg merke til klassiske håpløsheter som mørkebrunt belte til svart bukse og sko, for vide bukser, skitne og ukule sko (ofte Ecco-sko eller en type sportssko), allværsjakke, bare en og ikke to knapper oppe på skjorta (ofte også t-skjorte under) og "alt skal stappes ned i olabuksa"-syndromet. Det eneste som mangler er mobilholderen i beltet. Kontrasten mellom jakke, bukse og sko er dårlig, de har nesten lik farge men ikke helt. Når det gjelder kroppsspråket står vår venn rett opp og ned, symmetrisk og med omtrent lik vekt på begge bena; det er noe som får deg til å føle at han er lett ukomfortabel (hvilket han sikkert også var med å bli avfotografert). Utover det er han en kjekk kar fra naturens side, og både sveis og tredagersskjegg funker fint.

La oss ta en titt på et annet bilde.


Daniel Craig er et kroneksempel på en kar som nailer tiltrekkende stil på en maskulin og effortless måte.
På mange måter kjører han den samme stilen som karen på bildet over forsøkte seg på; halvveis pent, halvveis casual, type jobbantrekk basert på jeans og skjorte. Allikevel er forskjellene astronomiske.

Skoene er klassiske men moteriktige boots med en litt kraftig såle som gir et par cm på høyden. De ser eksklusive ut uten å være for pene, og brunfargen er såpass lys at den funker sammen med svart. Skoene er såpass iøyenfallende at de gir gjør at folk legger merke til ham; til alle som har lest "The Game", det er SÅNN peacocking skal gjøres, ikke med flosshatt eller fjærboa! Craig er 1.78, altså ikke veldig høy; jeg vil anslå at det er i samme størrelsesorden som fyren på bildet over, men allikevel ser Craig høyere og "større" ut. At klærne hans er litt trangere har nok også en del av æren for det.

Buksene er i en ganske vanlig jeans-farge (eller vask som motefolka sier) som plasserer seg mellom den lysegrå genseren og den svarte frakken og dermed danner en naturlig overgang, en slags fade, mellom disse; innsiden av jeansene, som kommer frem når han bretter dem opp, speiler fargen i den lysegrå genseren. Det å brette opp jeansene nederst er forøvrig et "motefenomen" for tiden, og sender derfor et signal om at "jeg følger med" i tillegg til å ha den overnevnte visuelle effekten. Grå v-halsgenser i tynn ull, hvit skjorte og svart slips trekker mer mot klassisk og maskulint, mindre i retning av "fashion". Det samme gjør synet av en klokke som såvidt stikker frem under skjorteermet over en bred mannehånd; et syn som har samme effekt på en del jenter som synet av cleavage har på deg.

For å oppsummere: Craig er klassisk og maskulint kledd med en touch av fashion som skinner igjennom i form av bootsene, oppbrettet bukse og klærnes generelle passform. Craig er også mye bedre med kontraster enn fyren vi så på bildet over; det er tydelig forskjell på fargen på frakken, genseren, buksene, skjorta og skoene. De forskjellige fargene har samme metning eller "intensitet" (hvilket er viktig når farger skal kombineres), og han har ikke for mange og ikke for få farger/nyanser på seg samtidig. Det er også et eksempel på bruk av komplementærfarger i antrekket hans, nemlig mellom skoene (i nærheten av oransje) og buksa (i nærheten av blå). Komplementærfarger går ofte veldig bra sammen, det kan være nyttig å ha i hodet når man skal tenke seg frem til hvilke plagg som funker sammen i et antrekk (herregud, jeg er jo Jan Thomas).

Også har du selvsagt kroppsspråket; Craig er usymmetrisk i måten han står på, han hviler vekten på det ene benet. Han holder skuldrene litt lenger tilbake enn ingeniøren, og han bruker ofte det klassiske "myseblikket".



***

For all del; det er ikke alle som er så sykelig opptatt av hva jenter tiltrekkes av som gærningene på 0330. Noen har kone og barn og gidder rett og slett ikke å bry seg, og det er de i sin fulle rett til å gjøre. De jeg vil nå med dette innlegget er single gutter som gjerne vil ha en kjæreste, men som ikke har tenkt så mye over betydningen av klær og stil; jeg håper det har blitt litt tydeligere hvor stor forskjell disse tingene faktisk kan gjøre. Klær og stil er VIKTIG, og enten du liker det eller ikke kommer jenter til å basere en viktig del av førsteinntrykket de får av deg på denslags! Jeg tipper du har lagt merke til det; jenter bryr seg om mote, og tendensen er at jo penere jentene er, jo mer opptatt av mote er de. Du kommer til å få dårligere resultater med jenter enn det du ellers ville ha fått dersom du velger å ikke bry deg eller insisterer på å ha en stil som du synes er kul men som jentene du helst vil ha synes er harry, nerdete eller femi (ja, jeg snakker til dere også, meteroseksuelle Oslo-gutter som bruker foundation og mascara; dere har tatt det for langt!)

Det betyr ikke at du trenger å kle deg akkurat som Daniel Craig, men du bør sørge for å ta utgangspunkt i en type stil som er assosiert med "kjekkas" og som harmonerer sånn nogenlunde med den typen jenter du gjerne vil møte. Det kommer til å gi deg mye gratis tiltrekning. Det er mange å ta av; "rocker", "intellektuell", "kunstner", "hihhoper" eller "skater" (disse to er bare for de yngste, samfunnet bør spares for 30 år gamle menn med hiphop-stil:), "businessmann" eller rett og slett "generell kjekkas" (type Daniel Craig). Velg en som passer for deg, studer bilder av folk som nailer stilen og stjel skamløst. Kombinasjonen av klassisk og mandig med et touch av trend eller "gruppetilhørighet" er grei å bruke som ledestjerne, uansett hvilken stil man velger. Målet er IKKE at du skal bli en feminin "motefyr" slik en del av karene som ofte avbildes på motesidenes "Slik bør menn kle seg"-artikler! Du skal være mann, men bare tilfeldigvis naile en fet stil. Ikke skryt, ikke prat om det til andre, bare gjør det.

Og til slutt, til eventuelle ingeniører som føler seg forulempet: det er ikke noe galt i å være ingeniør, det er snarere en utdannelse forbundet med høy status! Dersom du vil hente ut det potensialet som ligger i å ha en slik høystatusutdannelse trenger du imidlertid å ha en "figur" som også utstråler noe positivt og tiltrekkende, som trekker i samme retning!

For å si det på en annen måte: dersom den nyansatte ingeniøren hadde kledd seg som fyren på det siste bildet istedenfor som fyren på det første hadde de kvinnelige kollegene hans hatt langt mer å snakke om i lunsjpausen;)

- Sondre

mandag 29. oktober 2012

Hvordan be jenter ut på date





Det kommer et punkt hvor du er nødt til å ta steget. Du aner ikke om jenta er keen på deg, og det finnes bare en måte å finne det ut på. Du må be henne ut på date. Har jeg rett?

Jeg husker det litt for godt. Følelsen av at du har kjent jenta hele livet. Dagdrømmene om hvordan det ville vært å være sammen med henne. Mest av alt i hele verden ville jeg bare holde rundt henne. Kalle henne min.

Men jeg visste altså ikke om hun faktisk var forelska tilbake. Hun lo av vitsene mine iblant. Det var noe i blikket som jeg var 51% sikker på at bare kunne bety at hun var forelska tilbake. Hun sa at jeg var søt. Hun sa at jeg var snill.

Hva sa logikken? Jo: "Bare vær deg selv, så ordner alt seg. Er hun ikke interessert så er det hennes tap". Hvordan skulle jeg finne det ut? Jo, jeg måtte be henne med ut på date. "Bare vær ærlig og si hva du føler" hører jeg en indre stemme som sier. Men jeg blir usikker. Det er en strategi jeg har prøvd før. Da ente det ikke bra. Jeg vil ikke virke desperat. Men jeg er nødt til å få vite hva hun føler. Jeg er nødt til å be henne med på date. Men skal jeg kalle det en "date"? Nei. Det putter for mye press på henne. Men tenk om hun bare tolker det vennskapelig? Jo, jeg kaller det en date, så skjønner hun hva jeg vil. Ser gjennom meldingen på telefonen en siste gang.

"Hei!:) Lyst til å være med på date med meg på Blå på torsdag? Kim Hiorthøy spiller :)"

Meldingen er sendt.

Minutter går. Ingen svar.

En time går. 

En dag går. Fremdeles ingen svar.

Gruer meg til å møte henne igjen.

True story man. Og hvis du er fra samme planet som meg så har du antageligvis opplevd noe lignende. Problemene med historien og fremgangsmåten er mange. For det første er ideen om å "droppe bomba" og fortelle jenta ut fra intet en veldig risikabel strategi. De fleste (pene) jenter lever i overflod av tilbud fra gutter.  Kanskje ikke direkte tilbud, men de opplever å få oppmerksomhet og ganske tydelig interesse fra gutter omtrent daglig.

Så hvordan ber du en jente ut på date? Svar: You don't! Ordet "date" setter alt for mye press på jenta, og kommuniserer at du håper at dere skal "finne hverandre" så kjapt som mulig. Å dra på "date" setter deg i tillegg i en situasjon hvor det er forventet at gutten skal imponere og jenta "godkjenne" gutten. Det er et spill som er rigga mot deg på alle mulige måter. Unngå ordet "date" som om det var kjøttspisende streptokokker. Du har ikke lyst til å være på "date". Punktum.

Spør heller jenta om hun vil "henge med" på noe du uansett har tenkt til å gjøre. "Jeg tenker meg på Kim Hiorthøy på torsdag. Lyst til å henge med?". "Jeg skal en tur inn til sentrum på tirsdag. Lyst til å ta en kaffe?"

At jenta ikke helt "vet" om du er interessert eller ikke er BRA. Det gjør deg spennende. Jeg har venninner som klager over hvor LETT det er å sjekke gutter. De mister interessen når gutten viser så tydelig at de er keen. De vil ha en utfordring. De vil ha gutter de ikke helt vet hvor de har.

Jeg kan lese tankene dine. "Hva? Hvorfor er jenter så tjukke i hue? Hvorfor kan jeg ikke bare være ærlig? Hvorfor kan jeg ikke bare spille med åpne kort? Ærlighet varer lengst! Kanskje NOEN jenter er sånn, men de jentene JEG vil ha er selvsikre nok til at de ikke blir stressa av ærlighet!" Jeg hører deg og jeg vet hvor du kommer fra. Det kan virke kjipt at det er sånn, og det kan virke overveldende og maktesløst at det liksom er et "spill" man må spille. Men på samme måte er det "kjipt" at vi gutter er så overfladiske at vi tillegger utseendet til jenta så mye verdi. Vi er laget sånn. Om det er arv eller miljø er en annen diskusjon, men det er sånn. På samme måte er jenter programmert til å ikke forelske seg i gutter som er alt for "på", som viser interesse alt for tydelig og som virker desperate.

Problemet med å ta sjekkeråd fra jenter er at jentene ser for seg en fyr med ansiktstrekkene til Johnny Depp når de svarer at de ønsker en mann som er snill og overøser henne med komplimenter. Hvis ei jente smiler medlidende og sier at du er "alt for snill" er det overhodet ikke et godt tegn. Det hun egentlig sier er "Jeg liker så godt valideringen jeg får av at du er håpløst forelska i meg, så fortsett gjerne med det. Men jeg synes du er like attraktiv som en tur til tannlegen."

Så for å oppsummere: Unngå å kalle daten en date, ikke spill med vidåpne kort, la jenta få lov å lure litt på hvor hun har deg, la jenta få lov å savne deg litt iblant (ikke møt henne hver eneste dag), og la henne gjerne få vite at andre jenter også liker deg (uten at det blir skryting eller manipulativt).

-Andreas (drar aldri på date)

onsdag 17. oktober 2012

Er det vanskeligere å sjekke opp intellektuelle?

Nok et spørsmål som jeg synes var såpass interessant at det fortjener et eget innlegg!
Gutter - takk for gode sjekketips!
Takk for at du gidder å lese dem:)

Men et scenario savner jeg på den respektive bloggen, nemlig hvordan man skal sjekke opp den intellektuelle gutten/jenta. Jeg snakker om de høyst dannede menneskene som skriver lange filosofiske essays for Minerva, typen som tvinger en til å friske opp sin Dostojevski før date, og typen som jeg finner fantastisk tiltrekkende og sexy.
Her kan man ikke bare flyte på med de universelle sjekkeferdighetene. Her kreves det unike ferdigheter. Det hele ender opp med passiviserende prestasjonsangst for min del. Hvordan tar man denne tyren ved hornene? Hilsen anonym.
Nå skulle jeg selvsagt gjerne ha visst hvorvidt avsender er gutt eller jente... jeg er nesten litt imponert over hvor kjønnsnøytralt dette spørsmålet er formulert! "Gutten" står før "jenta"... betyr det noe? Ordet "typen" brukes for å beskrive den som skal sjekkes opp... men det kan jo like gjerne referere til "mennesketypen" som å være et synonym for "fyren"?
Jeg kommer dog til å ta utgangspunkt i at avsender er gutt; spørsmålet er skrevet i kommentarfeltet til et innlegg for gutter på en gutteblogg, og jeg tror en jente ville ha presisert at hun var jente dersom hun skulle spørre om noe (det pleier dere ihvertfall ofte å gjøre:)
Så til sakens kjerne; hvordan sjekke opp en intellektuell. Her kan man ikke bare flyte på de universelle sjekkeferdighetene. Her kreves det unike ferdigheter, skriver du.
Tja, svarer jeg. De universelle (eller grunnleggende som jeg kanskje heller ville ha sagt) sjekkeferdighetene må alltid være der for at tiltrekning skal skje. Vi snakker om kroppsspråk, blikkbruk, hår- og klesstil, utseende, flørteskills, måten man er på når man interagerer sosialt generelt og med jenter spesielt; summen av disse tingene er det som danner grunnlaget for all tilrekning. Felles interesser, som f.eks. Fjodor-fandom eller andre intellektuelle tilbøyligheter, er mer som sekundære tiltrekningsfaktorer å regne... de sender interessen opp i skyene dersom jenta allerede er tiltrukket basert på de primære tiltrekningsfaktorene, men hjelper fint lite dersom hun ikke er det.
  Et godt eksempel: Karl Ove Knausgård og Hans Olav Lahlum. Begge to er kjente forfattere og regnes som intellektuelle. Begge to er, ihvertfall slik jeg bedømmer dem, fra naturens side omtrent like heldige hva ansiktets geometri og utforming angår. Allikevel er Knausgård valgt til "norges kjekkeste" mens Lahlum... vel, la oss bare si at han ikke var nominert. Årsaken er at Knaus har den riktige stilen, det riktige kroppsspråket, det riktige "blikket" og den riktige væremåten som skal til for å trykke på grunnleggende tiltrekningsknapper. Legg til at han i også har en intellektuell og kreativ side, og resultatet er at han blir oppfattet som veldig  tiltrekkende av jenter med de samme tilbøyelighetene... ikke bare fordi han er intellektuell, men fordi han er en av de svært, svært sjeldne kara som har begge deler.
Det var noen generelle tanker om tiltrekning og intellektualitet, om primære og sekundære tiltrekningsfaktorer. La oss vende oppmerksomheten vår til vanskene du opplever når det kommer til det å sjekke opp intellektuelle jenter.
Du har et av de vanligste og mest klassiske sjekkeproblemene som finnes: du setter jentene du ønsker å sjekke opp på en pidestall. Du føler at du trenger å gjøre noe for å imponere dem. Du sier det jo selv, denne typen jenter gir deg prestasjonsangst og får deg nærmest til å føle at du skal opp til eksamen når du prater med dem! Når man tenker slik fører det til at man nærmest automatisk oppfører seg på måter som IKKE er i tråd med måten man må oppføre seg på for å trykke på de grunnleggende tiltrekningsknappene!
Andreas har et ordtak som er fantastisk bra: "Jenter liker gutter som vet at de kan få jenta". Det er der man ender når man til slutt blir veldig flink med jenter; man slutter å tenke på teknikker og strategier, denslags er blitt reflekser og inni seg har man bare en visshet om at man er en bra og tiltrekkende fyr som mange jenter er interesserte i. Man har begynt å tenke slik som kara som er naturlig flinke med jenter gjør.
Det er imidlertid ikke bare bare å plutselig bestemme seg for å bli en som "vet at han kan få jenta". Det man derimot kan gjøre er å endre på elementer i måten man tenker på og oppfører seg på som gjør at man får litt bedre resultater enn før, og etterhvert kommer resultatene til å endre på bildet man har av sin egen attraktivitet.

I ditt tilfelle vil jeg anbefale følgende råd:

1) Begynn å jobbe aktivt for å jekke ned forestillingene dine om denne typen jenter. Nei, jeg sier ikke at du skal "jekke ned jenter", jeg sier at du skal jekke ned dine egne FORESTILLINGER om jenter. Det betyr IKKE at du skal fornærme dem eller forsøke å ødelegge selvfølelsen deres... denslags råd er på sitt beste lite effektive og på sitt verste direkte ødeleggende. Poenget her er noe ganske annet: du ser på jentene du er interessert i på en urealistisk og idealiserende måte som får deg til å sabotere for deg selv, og det er et problem du må gjøre noe med!

Jenter (og forøvrig mennesker generelt) er i utgangspunktet utrolig usikre vesner, og de som er mest "imponerende" i dag, det være seg i form av utseende eller andre faktorer, er ofte de som har jobbet hardt fordi de egentlig er litt usikre inni seg. Jeg tror du hadde smilt godt hvis du hadde visst hvor mange av de uoppnåelige intellektuelle jentene dine som var nerder på ungdomsskolen! Intellektuelle jenter er dessuten ofte usikre fordi de er intellektuelle; de tror ofte at menn egentlig vil ha mer "vanlige" jenter som bare er pene og ikke så ambisiøse. Begynn å aktivt legge merke til negative ting, små tegn på usikkerhet, alt som kan hjelpe deg å nyansere det idealiserte bildet du har i dag, gjøre det mer realistisk. De intellektuelle jentene dine er ikke engler eller overvesner, de raper, promper og tabber seg ut i sosiale sammenhenger akkurat som alle andre.

2) Øv på å prate med den typen jenter som du liker. Du kommer ikke utenom; for at du skal bli flink til å sjekke opp intellektuelle jenter må du bli vant til å prate med dem. Det må bli noe som skjer regelmessig i livet ditt, ikke noe som hender ved en tilfeldighet en gang i året! For å få dette til må du skaffe deg bedre strategier enn å "ta en tur ut nå og da og håpe at noe skjer". Et forslag er å frekventere utestedene der de jentene du liker pleier å gå (studentpuber er nok en god bet) og så ta initiativ til å prate med dem. Hvordan man gjør denslags har vi skrevet en del om på bloggen før.

Du beskriver imidlertid deg selv som rammet av "passiviserende prestasjonsangst", så kanskje blir det litt heavy å starte med å gå bort til fremmede på utesteder; nettdating er isåfall et mer enn fullverdig alternativ. Den typen jenter du ser etter er ofte på datingsider, og for din egen del vil det nok oppleves mindre skummelt å dra på dater enn å ta aktiv kontakt med fremmede (selv om du etterhvert bør begynne å gjøre begge deler). Den sosiale sirkelen din er også et bra sted å treffe jenter; det er vanskelig å si hvilke muligheter som ligger der når jeg ikke vet mer om deg, men vi har tidligere skrevet mye om det å treffe jenter på jobb, skole eller i vennekrets.

3) Du har nå gjort en stor forbedring i den forstand at du har begynt å prate med jenter av den typen du er interessert i på regelmessig basis fremfor å sitte å se på dem fra et hjørne av utestedet eller fra bakerste rad på forelesningssalen.

Det er på tide å gi deg noen oppgaver å jobbe med mens du prater med disse jentene. Den første er å flytte fokus bort fra deg selv og over på henne... bort fra "nå må jeg imponere denne jenta slik at hun liker meg" og over til "nå skal jeg finne ut om denne jenta er kul!"
Med andre ord; gå inn for å finne ut om HUN deler DINE interesser istedenfor å se om DU klarer å leve opp til HENNES. Finn ut om HUN har lest DIN yndlingsbok og hør hva hun synes. Hvis humor er viktig for deg, led samtalen inn på dette, finn ut hva hun ler av og sjekk om preferansene hennes gir henne plusspoeng i din bok... liker du film eller musikk så gjør det samme. Vær ærlig, spør om ting du faktisk lurer på og se etter ting som du faktisk synes er kult. Svarer hun "feil" skal du ikke late som om du er interessert, men snarere notere det som en ripe i lakken; svarer hun "riktig" kan du gi henne komplimenter og bli entusiastisk fordi hun er så kul og annerledes de fleste jenter. Gi utrykk for dine egne meninger og tør å være uenig med henne dersom du er uenig med henne... bruk det gjerne som utgangspunkt for flørtende erting. Hvordan man gjør disse tingene rent teknisk har jeg skrevet om tidligere, bla.a. her.

Den andre oppgaven er nemlig å fokusere på å lage en flørtende stemning.... skape spenning og etterhvert eskalere fysisk. Dette har vi også skrevet mye om her på bloggen. Hvor "hardt" du skal flørte avhenger av settingen; det er normalt å gå hardere ut på et utested lørdags kveld enn på en cafédate på en torsdag, men noe flørting må du få til. Ellers ender du med en nøktern samtale om jobb og felles interesser uten noen "gnist"; det er en fin oppskrift på vennskap men lite mer, og en typisk feil som gutter som "bare blir venner" pleir å gjøre.

4) Det siste punktet kommer egentlig først: sørg for at stilen din, både hår, evt. skjegg og klær, er så bra som mulig og at den passer sånn nogenlunde i forhold til de jentene du liker (eller ihvertfall er en "nøytral" stil som er assosiert med kjekke gutter). Når du refererer til Minerva får jeg en følelse av at de intellektuelle jentene du liker er litt mer "Frokostkjelleren med perleøredobber" og litt mindre "Grünerløkka med palestinaskjerf"... men for all del, det kan jo hende jeg overanalyserer. Du kan velge en stil som har potensiale til å treffe begge eller spesialisere deg, alt ettersom hvor snevre preferansene dine er.

Uansett er det en forutsetning for å få bedre resultater med jenter at man tar disse tingene alvorlig og innhenter kunnskap dersom man er grønn på stil og mote. De fleste gutter som har satt sammen sin egen stil uten egentlig å ha lest seg så mye opp på denslags gjør nemlig feil som ødelegger for dem. Det samme gjelder trening; er du chubby og bleik med antydning til dobbelthaker og kulemage så FIKS LIVVSSTILEN DIN. Nok en gang, innhent kunnskap hvis du er grønn.


Her kan man ikke bare flyte på med de universelle sjekkeferdighetene. Her kreves det unike ferdigheter. Det hele ender opp med passiviserende prestasjonsangst for min del. Hvordan tar man denne tyren ved hornene?
Grunnen til at dette innlegget er interessant er at det ikke bare er relevant for deg som har en greie for intellektuelle jenter; prinsippet med at det er vanskelig å sjekke opp de jentene en selv tillegger mest verdi er nemlig universelt, det er uavhengig av hvilke egenskaper det er en forbinder med verdi hos jenter. Vi kunne byttet ut "intellektuelle" med "blonde" eller "pene", med "kreative, "kule" eller "sosialt flinke".
"Jeg sliter med å sjekke opp de jentene jeg EGENTLIG vil ha", er det mange gutter som sier, også de som etterhvert har blitt ganske brukbare med jenter. Og det er DER problemet ditt ligger... hos deg, i din egen psykologi. Det er ikke de intellektuelle jentene som er så vanskelige å sjekke opp.
Jeg håper rådene i denne artikkelen gjør veien for å komme over "kneika" litt klarere.
- Sondre (intellektuell og vanskelig)

lørdag 13. oktober 2012

Hvordan slå opp med kjæresten?


Du er glad i henne, du ønsker henne ikke noe annet enn godt, men du vet samtidig at du er nødt til å komme deg ut av forholdet. Spørsmålet er bare hvordan?

Mange jenter kan bli provosert når de hører hvordan gutter tenker rundt det å slå opp. Provosert av å høre om hvordan mange menn ikke TØR å si ifra at han ikke er forelska lenger, og kan gå i flere MÅNEDER og LATE SOM han fremdeles er glad i henne. "Sånne gutter burde blitt kastrert" sa kjæresten min da jeg var 18 år gammel og fortalte om en kompis som ikke turte å slå opp med dama si. Det jeg ikke fortalte var at jeg selv hadde gått rundt i flere uker og følt at jeg måtte slå opp.

Hvorfor er det så vanskelig for mange av oss å slå opp? Jeg tror svaret er sammensatt. Vi er redde for reaksjonen som kommer. Vi er redde for å miste kontroll, redde for å være ansvarlig for en annen persons ulykke, redde for å være "drittsekker". Vi føler at vi allerede har investert så mye, lagt planer sammen, lovet gull og grønne skoger. Og plutselig skal man være så kjip at man sier at "neida, det blir visst ikke noe av".

Vi har hørt historier om menn før oss som har slått opp på feil måte. Drittsekker som har slått opp på valentines day, på sms, gjennom brev, på julaften, bursdagen hennes. Så det er helt tydelig at det finnes hundre måter å IKKE slå opp på. Vi hører historier om menn som har slått opp med å si HELT feil ting, ting som sårer, ting som er tydelig løgn, ting som provoserer. Så det er helt tydelig at det finnes ting man ABSOLUTT IKKE må si når man slår opp.

Er man sammen med en jente som har psykiske problemer er man ENDA mer drittsekk om man slår opp. Hvis du slår opp når hun har en bra periode så er du jo ANSVARLIG for at hun går rett inn i en depresjon og ØDELEGGER all den tilliten hun har jobbet så hardt for å gi deg. Og hvis du slår opp når hun har det dårlig så sender du henne jo rett inn i en ENDA verre spiral av elendighet. I verste fall kan du jo få et liv på samvittigheten?

Hvis du synes jeg krisemaksimerer og overdriver så har du helt rett. Men det er faktisk sånne tanker som surrer rundt i hodet på menn som vurderer å slå opp. Det er ikke rasjonellt. Og grunnen til at jeg skriver om det er for å treffe nettopp de det gjelder. De som vet at de er NØDT til å slå opp, men bare ikke klarer å gjennomføre det.

Derfor har jeg laget en slags oppskrift til dere. Kunsten å slå opp 101:

1. Det første du må innse er følgende: Du er mer drittsekk hvis du fortsetter å være i et forhold med noen du ikke ønsker å være i forhold med enn om du slår opp. Å slå opp er ikke bare noe du gjør for DIN skyld, det er noe du nærmest har PLIKT til å gjøre dersom du vet med deg selv at forholdet ikke er sunt og du vet at det ikke kan fikses.

2. Det finnes ingen riktig tid å slå opp på. Om du slår opp i sommerferien, i påsken, på bursdagen din, rett etter at dere har vært på kino sammen, ved frokostbordet, på ferie sammen, eller på bryllupsdagen deres: Det er kjipt UANSETT. Og du er en drittsekk uansett. Bare husk punkt nr 1, og vær en MINDRE drittsekk ved at du faktisk tør å slå opp. Så fort du VET helt sikkert at du må slå opp, så SLÅ OPP. Om dere har kjøpt billetter og detaljplanlagt et halvt år med jordomseiling sammen, så er det alikevel ingen god grunn til å vente.

3. Det finnes ingen god eller riktig grunn til å slå opp. Å sitte å tenke igjennom argumenter du kan bruke for å slå opp, og pønske ut motargumenter og gode grunner for å overbevise henne om at det er en god ide å slå opp er etter min mening lite meningsfylt. Alle grunner er i utgangspunktet kjipe. Det viktigste er heller at du slår opp med OVERBEVISNING. At hun forstår at dette er noe du virkelig mener og ikke kommer til å endre deg på. Den kjipeste "grunnen" du kan gi er noe som jenta faktisk tror hun kan endre på. Da gir du falske forhåpninger og du holder på med seigpining. 

4. Det finnes ingen riktig måte å slå opp på. ALLE måter å slå opp på er kjipe. Sender du en SMS er du kald og kynisk og har ekstremt lite ryggrad, sier du det ansikt til ansikt uten å ha gitt henne noe forvarsel blir hun sjokkert og sint for at du har løyet og kommer aldri til å stole på gutter mer, og tar du "vi må prate sammen"-varianten så ydmyker du henne ved å slå opp på en så klisjefylt og kjip måte. Igjen: Alle måter å slå opp på er dødskjipe.

Så hva er konklusjonen? Konklusjonen er at å slå opp er I SEG SELV HELT FEIL, og derfor ALLTID kjipt uansett hvordan du gjør det. Og det bør egentlig gjøre det litt lettere for deg.

Men siden du garantert ikke er fornøyd med den konklusjonen, skal jeg likevel gi deg et forslag på hvordan du kan gjøre det. Problemet er bare at uansett hva jeg anbefaler så vil det finnes en haug med både jenter og gutter som er HELT uenige i akkurat DEN måten å slå opp på. Og de vil ha helt rett. Men da er det viktig at du går tilbake til punkt 1 og virkelig erkjenner at å slå opp på FEIL MÅTE uansett er bedre enn å ikke slå opp BARE FORDI DU IKKE TØR.

Så, med fare for flamewar i kommentarfeltet, gir jeg deg oppskriften på hvordan slå opp:

1. Slå opp så fort du er SIKKER på at du MÅ slå opp. Hverken før eller senere. Er du i TVIL så sett deg ned og tenk GRUNDIG igjennom hva du vil. Å gå rundt å VURDERE det er slitsomt både for deg og jenta (hun vil merke at noe er galt).

2. Send sms med "Du.. Jeg tror vi må snakke sammen. Har du tid i kveld?". Jadda, denne er det delte meninger om, men etter MIN mening så gir det jenta muligheten til å forberede seg på at du KOMMER TIL å slå opp. Basert på historier fra kompiser som har slått opp virker det som om denne varianten er mest skånsom, og gir flest happy endings.

3. Avtal å møtes et sted uten alt for mye folk rundt, og forbered deg på HOVEDGRUNNEN til at du gjør det slutt. Vær så ærlig som mulig, men la være å komme i argumentasjonsmodus. Ikke rams opp hundre grunner til at du gjør det slutt, men fokuser på HOVEDGRUNNEN og repeter den om igjen og om igjen hvis hun begynner å argumentere for at dere skal "forsøke en stund til" eller lignende.

4. IKKE, jeg repeterer og understreker, IKKE inngå et kompromiss hvor dere "forsøker en stund til", "tar en pause for så å forsøke igjen", "venter en uke med å slå opp ordentlig" eller lignende. Husk at du slår opp fordi du er SIKKER på at du vil ut av forholdet. Å slå opp er ikke megling, det er en endelig beskjed.

5. CLEAN CUT. CLEAN CUT. CLEAN CUT. Hvis du vil at jenta skal komme over deg, finne en annen og være lykkelig så er oppskriften å kutte kontakten HELT, og KOMME SEG VIDERE. Dere kan møtes for å utveksle ting dere har i hverandres leilighet osv, og du kan gå med på å ta en siste kaffe med henne hvis hun har behov for å prate og få en ordentlig avskjed, men det er MAX. Ikke fortsett å møtes "som venner" (ihvertfall ikke på en GOOOOD stund), IHVERTFALL IKKE fortsett å ha sex.

6. En klok jente sa en gang til meg: "Ikke stol for mye på jenters tårer". Med en gang forsto jeg ikke hva hun mente med det, men hun forklarte: "Vi jenter gråter litt lettere enn gutter. Ikke nødvendigvis bare når vi er lei oss, vi gråter når vi er glade, når vi blir rørt eller når vi har sterke følelser. Men fordi gutter ikke gråter like lett tror gutter ofte at jenter er mye mer lei seg enn de egentlig er når vi gråter". Det var faktisk en liten åpenbaring for meg. Vi menn har en tendens til å nedvurdere jenters evne til å klare seg fint. Vi legger ALT for mye ansvar på oss selv for hvordan jenter vi er glade i har det. Vi har store egoer som forteller oss at "Hvis jeg slår opp med denne jenta så kommer hun aldri til å møte en så bra fyr som meg. Så ved å slå opp så påfører jeg denne jenta masse lidelse og kjipe følelser RESTEN AV LIVET". Vel... Beklager å måtte tappe litt luft ut av egoet ditt, men: Hun klarer seg. Og jo, hun kommer til å møte en gutt som hun passer BEDRE med enn hun gjorde med deg. Hun er nemlig ikke hundre prosent lykkelig sammen med en fyr som faktisk ikke er lykkelig sammen med henne. Det er det ingen som har lyst til å være, ihvertfall ikke i lengden. Det er også viktig at du forstår at ingen har HOVEDANSVARET for en annen persons lykke. Du har et DELANSVAR når dere er sammen, om å være grei, ærlig og en god kjæreste, men du er IKKE hobbypsykolog eller redningsmann. Når du er i et forhold er rollen din å være KJÆRESTE, ikke psykolog. Det har man psykologer til. Det er viktig, ikke bare for din egen psykiske helses skyld, men også for HENNES skyld at rollene ikke blandes.



Det kreves mot for å forplikte seg og gå inn i et forhold, men det kreves enda større mot for å tørre å være singel. Med det mener jeg at mange er i destruktive forhold fordi det er trygt og godt og fordi singeltilværelsen er skummel, og at det å VELGE å være singel inntil man møter noen man VIRKELIG har det fint sammen med krever litt guts.

-Andreas

PS: Hvordan synes DU man burde slå opp? Og har du skrekkeksempler på hvordan man IKKE bør slå opp? Fortell i kommentarfeltet!

onsdag 10. oktober 2012

I hvilken by skal vi avtale date?



Her er er spørsmål fra en leser som jeg like gjerne svarer på i form av et lite innlegg:)

"Hei, og takk for en fantastisk informativ og underholdende blogg og podcaster! Ikke umulig at vi sees på bootcamp i løpet av det nærmeste året=)"

Takketakk:)

"Hvordan bør man gå frem hvis man vil date noen som bor litt i overkant av en times tid unna, med tanke på hvor daten skal skje? Jeg tenker at å finne på noe i hennes by, vil gjøre det lettere for henne å takke ja, men samtidig kanskje vise i overkant mye interesse så tidlig? Samtidig vil det være vanskelig for meg å ta daten videre dersom det går veldig bra. Det er snakk om første date med ei jeg har møtt på fest hos en kompis."

Først og fremst: det som kommer til å være mest avgjørende for hvorvidt det blir noe med denne jenta er inntrykket hun fikk av deg da dere møttes... gjorde du et kjempebra inntrykk kommer hun gjerne til å reise til Kautokeino for å møte deg. Gjorde du er dårlig inntrykk kommer hun til å være for "opptatt" til å kunne møte deg om det så var rett utenfor dørstokken hennes.

I virkeligheten ligger imidlertid inntrykket du har gjort et sted imellom disse to ekstremene, og det kan ofte hende at hun synes du var "litt søt og helt ok" første gang dere møttes for så å VIRKELIG få øynene opp for deg på andre date. I disse tilfellene kan klumsete håndtering av date-planleggingen faktisk være avgjørende for hvorvidt dere ender opp med å få noe på gang.

Det første som er relevant er størrelsen på byene dere bor i... hadde faktisk vært lettere å gi deg konkrete råd hvis du skrev hvilke byer det dreier seg om, men jeg skjønner selvsagt at du gjerne vil være litt anonym også:) Generelt er det imidlertid slik: Dersom du bor på Lier og hun bor i Oslo er det mest logisk at du kommer til Oslo; dersom det er omvendt vil det være mest naturlig at hun kommer til byen. Dersom dere bor i to omtrent like store byer kan du godt dra til henne.

Det er ikke egentlig noe galt i å komme til hennes by; bare ikke gå for langt i å gjøre en stor "greie" ut av det. Si "Men du, skal til Oslo noen dager i neste uke, hypp på å ta en kaffe?:)" Finn ut hvilken dag du kan, reis til byen og møt en kompis først, handle litt klær eller lignende, og møt henne etterpå. Poenget er at det hele skal være litt tilfeldig og "low pressure"... hadde du sagt "Men du, skal jeg bestille middag på restaurant til oss en dag? Hvilken dag kan du? Jeg kan alle dager:) Skal jeg hente deg?" ville du ikke bare drept en del spenning ved å kommunisere "Meg har du hvis du vil!", men du ville også ha kunnet gjøre jenta ukomfortabel ved å få henne til å føle at dersom ting ikke skulle vise seg å funke så vil det bli veldig kleint og du vil bli veldig skuffet. Det kan være grunn nok til at hun heller velger å droppe daten.

Det å møte henne i hennes by kan gjøre det vanskelig å ta ting videre på første date, sier du. Tja, sier jeg. Ofte vil du kunne foreslå å stikke til henne for å se et TV-program begge ser på eller gjøre noe annet dersom daten går bra; da må du isåfall si "Men du, vi stikker til deg og xxx!" og ikke "Men du, har du lyst til at vi skal dra til deg og xxx." Det funker forbausende ofte. Noen ganger vil hun ikke dra hjem til seg til tross for at daten har gått veldig bra; det er som regel fordi hun ikke har rydda, trusene hennes ligger og tørker på sofaen, whatever. Du kan velge å gjøre noe annet etter kaffen som å stikke å spise noe, se på noe, spille bowling, hva som helst du synes er gøy... eller dere kan bare la kaffen bli til en øl og gjøre en kveld ut av det. Det er ikke slik at man ALLTID må ta en date videre til noe mer.

Håper du fikk svar på spørsmålet ditt:)

-Sondre

mandag 8. oktober 2012

La henne få imponere deg



Ingen liker mennesker som "tror de er deilige", men hva vi faktisk liker er mennesker som er tilfreds og komfortable med seg selv og sin egen attraktivitet. Vi liker også når mennesker som er fornøyde med seg selv setter pris på oss.

Det er viktig å kunne se på seg selv som en catch. For det er du absolutt. Uheldigvis har folk flest en tendens til å la selvtilliten havne i skyggen når man møter en man liker veldig godt. Man setter seg selv i en posisjon hvor man håper på å vise seg god nok og å bli valgt, og glemmer selv å tørre å sette litt krav og lete etter noe mer å interessere seg i hos den andre.

Man må tørre å sette både krav og forventninger. Eller, en bedre måte å si det på; man må tørre å ha noen preferanser og å lete aktivt etter dem. Både fordi man skylder seg selv å være litt kritisk og kresen, men også fordi mennesker LIKER å bli kvalifisert. Da mener jeg ikke at vi vil ha en kjeks for å ha gjort et trylletriks, men det føles godt å bli satt pris på og annerkjent for noe man er flink i, noe man har kunnskap om, et prosjekt eller en ambisjon man har investert mye tid og krefter på, eller for å drive med en interesse som andre også deler eller finner spennende og interessant.

Hemmeligheten bak komplimenter som et tiltrekningselement er at vi liker å få bekreftelse på det vi føler vi fortjener annerkjennelse for (dvs mer eller mindre alt vi gjør og er interesserte i som vi investerer tid og arbeid i) fra mennesker vi liker og som vi føler at ikke gir oss anerkjennelse uansett hva vi gjør. Et kompliment fra en kjendis føles som regel bedre enn et kompliment fra en gateselger.

Å gi et kompliment er å vise interesse, men hvis man generelt sett er litt tilbakeholden på hvor mye interesse man viser så vil de komplimentene eller uttrykkene for interesse man gir være tiltrekkende. Hvis man derimot har blikket limt til personen, nikker og smiler og er enig i alt hun sier og gjør, vil magien forsvinne og hun vil føle at du er alt for lett å kunne få. Eller, jeg tar det tilbake; hun føler at hun har deg allerede og at spenningen er over.

Tillat deg selv luksusen og kvalitetssikringen av jentene du møter ved å være nysgjerrig. Tillat deg selv å bruke tid på å finne ut at "ja, hun her virker som en ganske bra og kul jente egentlig." Bruk tid på å finne ut det som er spennende med hun, ikke vær redd for å ikke like alt hun sier, og heller ikke være redd for å ikke gi henne noe særlig reaksjon overhodet der hvor det ikke er nødvendig: Det trenger ikke å være "kult!" eller "så spennende!" at hun har tre søsken, eller at hun har bodd flere steder i landet. Spar entusiasmen til der det er fortjent; både fordi du selv faktisk finner det genuint spennende, men også fordi hun underbevisst ønsker å savne din begeistring for så å endelig få den.

Husk: Du er den viktigste personen i ditt eget liv. Så klart du er i en posisjon til å velge.

 - Lars

onsdag 3. oktober 2012

Stolt og utenfor

"Noen ganger blir jeg bare så jævlig sint på jenter."

Torbjørn bet tennene sammen mens han snakket. Jeg kunne se at han mente det han sa.

"De sier at det er det indre som betyr noe, men det er piss. I virkeligheten går de bare etter utseende, de blåser totalt i om fyren har sjel eller følelser!"

"Om han har sjel?" spurte jeg. Det var en underlig måte å formulere seg på.

"Pene gutter har ikke noen sjel," fortsatte Torbjørn, åpenbart i ferd med å få vann på mølla. "De har bare møtt medgang hele livet. De har aldri opplevd å lide. Da blir man overfladisk og sjelløs, altså ikke sånn i religiøs forstand, men følelsesmessig. Du skjønner hva jeg mener."

"Hvis man er født med et bra utseende så har man ikke den samme følelsesmessige dybden fordi man aldri har opplevd å lide", gjentok jeg.

"Nettopp!", sa Torbjørn, fornøyd med å ha fått frem poenget sitt men ute av stand til å se den åpenbare selvmotsigelsen mellom det han nå satt og sa og utgangspunktet for hele diskusjonen. Jeg formelig trippet etter å påpeke den for ham.

"Vil det si at du som gutt faktisk foretrekker mindre pene jenter? Fordi de har mer sjel?" spurte jeg. Men Torbjørn var ikke dum, så dette lille problemet med teorien hans hadde han tydeligvis tenkt over og funnet en løsning på.

"Nei, men jeg liker jenter som ikke vet at de er pene!", svarte han. "Eller jenter som ikke alltid har vært det. Også liker jeg asiatiske jenter, fordi samfunnet forteller alle at pene jenter skal være hvite og helst blonde."

"Men kan det ikke tenkes at det kan være på samme måte for gutter da? At det å ha et bra utseende ikke nødvendigvis betyr at man er overfadisk og uten dybde?"

"Kanskje for en som hadde blitt mobba eller noe", mente Torbjørn. "Men de blir de aldri, sånne typiske kjekkasgutter som spiller fotball og liker biler og pumper jern til de blir helt tomme i hodet, og det er DET jenter liker! Jeg blir så forbanna når jeg tenker på det!"

Jeg sukket inni meg. Dette kom til å ta litt tid.

***
Torbjørn har en interessant måte å tenke på som ikke er så uvanlig, spesielt blant gutter... la oss bare kalle den "stolt og utenfor".

Noen av grunntrekkene er:

- Sterk forakt mot det å "følge strømmen" eller det å forsøke å leve opp til det en opplever at "de andre" eller "samfunnet" krever at man skal gjøre for å være "kul" eller eller bli godtatt.

- En opplevelse av bunnløs urettferdighet hvor de gode egenskapene man selv føler at man har, og som man synes at folk (spesielt jenter!) burde sette pris på, ikke blir verdsatt.

- Opphøyelse og romantisering av det å lide. Det er de som lider som virkelig er verdt noe... eventuelt slik at de som virkelig er verdt noe blir dømt til å lide. Det er de lidende som ser verden for det den er, det er de som har "sjel", slik Torbjørn formulerte det. De andre aner ikke hva verden handler om.

Torbjørn opplever seg selv som en av de få menneskene som ikke bare følger strømmen og er slik samfunnet sier at man skal være. Han opplever seg selv som dypere, mer original, mer intelligent og uendelig mer interessant enn de fleste andre gutter. Allikevel får han ikke noen belønning fra "samfunnet"; han får snarere straff! Han er ensom mens jentene tilsynelatende svermer rundt hjernedøde fotballgutter, sånne som det går tyve av på dusinet! Han har rett og slett blitt plassert i en ond verden hvor de som kan tenke selv og som ikke er dumme roboter blir dømt til å lide.

Egentlig er det ikke så vanskelig å forstå Torbjørn. Jeg er sikker på at mange kan være enige i at verden kan være urettferdig og at det ikke alltid er de beste blant oss som får mest. Og det er absolutt i orden å gå sine egne veier, gjøre det en selv vil selv om det ikke er det som er akseptert som "kult" eller statusgivende i samfunnet, forutsatt at det fører til et liv man selv er fornøyd med. Fornøyd med livet var imidlertid ikke en merkelapp som passet spesielt godt på Torbjørn.

Etterhvert som samtalene våre skred frem og ukene gikk begynte det å tegne seg et bilde av at mange av vanskene til Torbjørn kunne spores tilbake til en ganske sentral konflikt:

1) Han hadde en sterk følelse av at han var en bra og verdifull fyr, kanskje til og med en bedre og mer verdifull enn de fleste andre.

2) Han opplevde et stadig misforhold mellom det han følte han fortjente og det han faktisk fikk. Inni seg følte han at jenter burde stå i kø for å prate med ham; i realiteten var han kjæresteløs mens gutter han egentlig så på som dårligere enn seg selv hoppet fra jente til jente.

Torbjørn løste denne konflikten ved å lage han seg et verdensbilde hvor han kunne fortsette å være unik og spesielt verdifull, men hvor "verden", "samfunnet", "jenter" og "de andre" var dumme, onde og undertrykkende. Det ble forklaringen på at han ikke oppnådde de resultatene han følte en som han burde kunne oppnå. Han begynte å definere seg selv som den som står utenfor dette onde regimet. Problemet med denne strategien var at den ikke hjalp ham med hverken lidelse eller ensomhet; derfor valgte han å finne stolthet i lidelsen, bli en modig ridder som ofrer seg selv ved å gå imot strømmen.

Denne "tankebygningen", "filosofien" eller hva man nå vil kalle den er et eksempel på det man i psykologien ofte vil kalle et forsvar. Det beskytter Torbjørn mot en utålelig tanke: Når jeg ikke oppnår det jeg vil og det jeg synes jeg fortjener, når jeg ser at mange andre gutter er mer populære enn meg og oppnår mer enn meg, så må det bety at jeg er mindre verdt enn dem, dårligere enn dem.

Da er det bedre å være "stolt og utenfor".

Mange vil i samtale med en som Torbjørn, bli provosert av ham få lyst til å hakke løs på virkelighetsforståelsen hans, påpeke logiske brister og forsøke å sette ham fast. Hvis man begynner på dette vil man oppleve at Torbjørn først forsøker å argumentere logisk for synspunktene sine:

"Vil det si at du som gutt faktisk foretrekker mindre pene jenter? Fordi de har mer sjel?"

"Nei, men jeg liker jenter som ikke vet at de er pene! Eller jenter som ikke alltid har vært det. Også liker jeg asiatiske jenter, fordi samfunnet forteller alle at pene jenter skal være hvite og helst blonde."

Hvis man pusher videre (hvilket forsåvidt er ganske lett, siden virkelighetsbildet hans egentlig ikke henger helt sammen) reagerer han mer primitivt, gjerne med sinne:

"Men kan det ikke tenkes at det kan være på samme måte for gutter da? At det å ha et bra utseende ikke nødvendigvis betyr at man er overfadisk og uten dybde?"

"Kanskje for en som hadde blitt mobba eller noe. Men de blir de aldri, sånne typiske kjekkasgutter som spiller fotball og liker biler og pumper jern til de blir helt tomme i hodet, og det er DET jenter liker! Jeg blir så forbanna når jeg tenker på det!"

På dette tidspunktet viktig å forstå at man må gi seg. Hvis man fortsetter å pushe og pushe, hakke og hakke på forsvaret, kommer det sannsynligvis til å skje en av to ting:

1) Torbjørn blir så sint og krenket at han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Jeg blir innlemmet i "idiot-kategorien" hans og mister muligheten til å hjelpe ham.

2) Torbjørn innser at verdensbildet hans ikke henger sammen og begynner å tenke at det er en løgn han har laget for å beskytte seg mot det faktum at han egentlig er en verdiløs taper. Resultatet blir ofte en dyp depresjon, kanskje til og med selvmordstanker.

Forsvaret til Torbjørn kan bare fjernes når man har gjort noe med det han trengte å forsvare seg mot i utgangspunktet!

I de videre samtalene med Torbjørn ble det derfor viktig å få klarhet i en ting: var det dypereliggende årsaker til at han tenkte som han gjorde? Hadde han et overdrevent urealistisk behov for beundring og respekt fra andre? Isåfall ville det være naturlig og nødvendig å jobbe med disse tingene. Fullstendig urealistiske forventninger til at verden alltid skal elske og respektere en vil aldri kunne bli møtt. Eller var Torbjørn rett og slett en fyr med et litt stort ego som var kommet skjevt ut, som ikke hadde forstått hvordan jenter og sjekking fungerer, derfor opplevd dårlige resultater og rotet seg dit han var i dag? Isåfall kunne det være nok å vise ham hva det var han har gjort og ikke gjort, rent konkret, som har gitt ham så dårlige resultater med jenter. Få ham til å innse at det ikke er HAN som har fått dårlige resultater, men sjekkestrategien hans.

Det siste viste seg å være riktig. Torbjørn begynte å bruke intelligensen sin på å forstå et sosialt spill som han tidligere hadde vært ganske blind for... og med økt respons fra jenter forsvant sinnet og bitterheten hans som dugg for solen.

***

Historien om Torbjørn demonstrerer ganske godt hvor komplisert det egentlig kan være å hjelpe gutter med forholdet deres til jenter og sjekking... men samtidig også hvor utrolig givende og viktig det føles når man lykkes. Den siste tiden har nemlig temaet "sinte, unge menn" vært mye fremme i nyhetsbildet; Torbjørn er også et interessant eksempel på hvorfor en slik "sint ung mann" har blitt slik han har blitt.

Avslutningsvis tenkte jeg å lime inn en kommentar på et blogginnlegg Andreas skrev for ikke så lenge siden; Les igjennom det.

"En mann som VIRKELIG har integritet og karakter må belage seg på å lide. Hver dag, hele livet. Følger man ikke strømmen har man stilt seg til hugg, og intet menneske tåler den påkjennelsen til evig tid. Karakterstyrke er oppskrytt, derfor dør den. Vinnerne i samfunnet i dag er ikke de med mest karaktersterke, det er derimot som streber etter å opphøye seg selv i andres bilde."

Ser du noen symptomer på "stolt og utenfor"-tankegangen? Og enda mer intressant; noen som kjenner seg igjen i denne måten å tenke på?

- Sondre

PS: Navn, faktaopplysninger osv. er selvsagt endret i denne historien, og personen den omhandler har selvsagt gitt samtykke til at den publiseres.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...