Det kommer et punkt hvor du er nødt til å ta steget. Du aner ikke om jenta er keen på deg, og det finnes bare en måte å finne det ut på. Du må be henne ut på date. Har jeg rett?

Jeg husker det litt for godt. Følelsen av at du har kjent jenta hele livet. Dagdrømmene om hvordan det ville vært å være sammen med henne. Mest av alt i hele verden ville jeg bare holde rundt henne. Kalle henne min.

Men jeg visste altså ikke om hun faktisk var forelska tilbake. Hun lo av vitsene mine iblant. Det var noe i blikket som jeg var 51% sikker på at bare kunne bety at hun var forelska tilbake. Hun sa at jeg var søt. Hun sa at jeg var snill.

Hva sa logikken? Jo: "Bare vær deg selv, så ordner alt seg. Er hun ikke interessert så er det hennes tap". Hvordan skulle jeg finne det ut? Jo, jeg måtte be henne med ut på date. "Bare vær ærlig og si hva du føler" hører jeg en indre stemme som sier. Men jeg blir usikker. Det er en strategi jeg har prøvd før. Da ente det ikke bra. Jeg vil ikke virke desperat. Men jeg er nødt til å få vite hva hun føler. Jeg er nødt til å be henne med på date. Men skal jeg kalle det en "date"? Nei. Det putter for mye press på henne. Men tenk om hun bare tolker det vennskapelig? Jo, jeg kaller det en date, så skjønner hun hva jeg vil. Ser gjennom meldingen på telefonen en siste gang.

"Hei!:) Lyst til å være med på date med meg på Blå på torsdag? Kim Hiorthøy spiller :)"

Meldingen er sendt.

Minutter går. Ingen svar.

En time går. 

En dag går. Fremdeles ingen svar.

Gruer meg til å møte henne igjen.

True story man. Og hvis du er fra samme planet som meg så har du antageligvis opplevd noe lignende. Problemene med historien og fremgangsmåten er mange. For det første er ideen om å "droppe bomba" og fortelle jenta ut fra intet en veldig risikabel strategi. De fleste (pene) jenter lever i overflod av tilbud fra gutter.  Kanskje ikke direkte tilbud, men de opplever å få oppmerksomhet og ganske tydelig interesse fra gutter omtrent daglig.

Så hvordan ber du en jente ut på date? Svar: You don't! Ordet "date" setter alt for mye press på jenta, og kommuniserer at du håper at dere skal "finne hverandre" så kjapt som mulig. Å dra på "date" setter deg i tillegg i en situasjon hvor det er forventet at gutten skal imponere og jenta "godkjenne" gutten. Det er et spill som er rigga mot deg på alle mulige måter. Unngå ordet "date" som om det var kjøttspisende streptokokker. Du har ikke lyst til å være på "date". Punktum.

Spør heller jenta om hun vil "henge med" på noe du uansett har tenkt til å gjøre. "Jeg tenker meg på Kim Hiorthøy på torsdag. Lyst til å henge med?". "Jeg skal en tur inn til sentrum på tirsdag. Lyst til å ta en kaffe?"

At jenta ikke helt vet om du er interessert eller ikke er BRA. Det gjør deg spennende. Jeg har venninner som klager over hvor LETT det er å sjekke gutter. De mister interessen når gutten viser så tydelig at de er keen. De vil ha en utfordring. De vil ha gutter de ikke helt vet hvor de har.

Jeg kan lese tankene dine. "Hva? Hvorfor er jenter så tjukke i hue? Hvorfor kan jeg ikke bare være ærlig? Hvorfor kan jeg ikke bare spille med åpne kort? Ærlighet varer lengst! Kanskje NOEN jenter er sånn, men de jentene JEG vil ha er selvsikre nok til at de ikke blir stressa av ærlighet!" Jeg hører deg og jeg vet hvor du kommer fra. Det kan virke kjipt at det er sånn, og det kan virke overveldende og maktesløst at det liksom er et "spill" man må spille. Men på samme måte er det "kjipt" at vi gutter er så overfladiske at vi tillegger utseendet til jenta så mye verdi. Vi er laget sånn. Om det er arv eller miljø er en annen diskusjon, men det er sånn. På samme måte er jenter programmert til å ikke forelske seg i gutter som er alt for "på", som viser interesse alt for tydelig og som virker desperate.

Problemet med å ta sjekkeråd fra jenter er at jentene ser for seg en fyr med ansiktstrekkene til Johnny Depp når de svarer at de ønsker en mann som er snill og overøser henne med komplimenter. Hvis ei jente smiler medlidende og sier at du er "alt for snill" er det overhodet ikke et godt tegn. Det hun egentlig sier er "Jeg liker så godt valideringen jeg får av at du er håpløst forelska i meg, så fortsett gjerne med det. Men jeg synes du er like attraktiv som en tur til tannlegen."

Så for å oppsummere: Unngå å kalle daten en date, ikke spill med vidåpne kort, la jenta få lov å lure litt på hvor hun har deg, la jenta få lov å savne deg litt iblant (ikke møt henne hver eneste dag), og la henne gjerne få vite at andre jenter også liker deg (uten at det blir skryting eller manipulativt).

-Andreas (drar aldri på date)

Det å være en Mann med stor M er å være en leder, og det å være leder er å ta vanskelige valg. Hvem som helst kan ta de selvsagte valgene der det er tydelig hva som gir best utfall, verre er det med de valgene der ingen utfall ser ut til å gjøre verden til et bedre sted å leve. Skal du slå opp med drømmedama fordi du alltid har hatt lyst til å reise verden rundt som singel? Fortsette i den komfortable jobben som er ganske bra, eller slutte og lage din egen drømmejobb?

Valget mellom det som er lett og det som er riktig er ikke alltid enkelt. Innerst inne tror jeg vi alle EGENTLIG vet hva som er det riktige valget er når vi må ta viktige personlige avgjørelser. Du vet at du burde spise sunnere, men kjøper en sjokolade i stedet for gulrøtter. Du VET at du burde komme deg ut på byen og prate med jenter, men du er redd for å gjøre det siden du mangler positive erfaringer, så du ender opp med å bli hjemme. 

Det å ta de riktige valgene i hverdagen handler ikke bare om hvilke handlinger du velger, men det som kanskje er viktigst er hvilke tanker du velger å tenke. Det å være lykkelig og positiv er nemlig et valg. Mange av oss er låst i negative og ofte destruktive tankemønstre som dukker opp uten at vi egentlig vil det selv. 

Hvis du føler at jenter ikke liker deg er det lettere å tenke at du ble avvist når en jente går vekk fra deg i baren, men det riktige valget er å tenke at hun er sjenert. Det er lettere å falle inn i en offermentalitet enn å se på hva du har gjort feil og aktivt gå inn for å endre på det. Det er alltid lettere å skylde på verden når ting går galt, men offermentalitet hjelper aldri. Ta alltid ansvar for de resultatene du får i livet, og ta grep for å endre på det du er missfornøyd med. Det er det en leder gjør. 

- Alex