To store øyne tittet opp bak kebaben hun holdt med begge hender.

-Bor du nærme?

Pål så bort på meg. Telepatisk sendte han meldingen "Å flytte hjemmefra er det smarteste du noensinne har gjort, Andreas."

-Ja, det er rett her borte.

-Perfekt. Vi kan ha nach! 

Helene var allerede på vei ut døra av kebabsjappa. Pål og venninna til Helene reiste seg og fulgte etter.

Helene var altfor fin for meg. En sånn jente som bare fantes i ungdomsseriene som pleide å være i "Midt i Smørøyet". Mystisk, selvstendig, kommanderende og tilsynelatende ekstremt selvsikker. Jeg jublet inni meg over at hun ikke la merke til hvor frastøtende jeg var, og at disse to jentene faktisk hadde lyst til å drikke med oss. Jeg prøvde å virke så kul jeg klarte. Jeg var 18 år og verdensvant, hun var 16 og uerfaren. Ihvertfall prøvde jeg å innbilde meg selv om at det var sånn det var.

Vi satte oss i stua i kollektivet jeg delte med tre mye eldre metall-rockere. De hadde heldigvis ikke kommet hjem fra byen enda.

-Men du Andreas? Kan ikke du vise meg rundt i leiligheten din a?

Jo, så klart, tenkte jeg. Litt merkelig ønske, i og med at vi da måtte gå fra venninna hennes og Pål, men ok.

-Dette er kjøkkenet.

Hun gikk ved siden av meg med sakte skritt.

-Dette er badet.

-Men hvor er rommet ditt?

-Det er her inne.

Vi satte oss på senga mi. Hva i all verden skal jeg vise henne, tenkte jeg. Jeg må imponere.

-Her er en tegning jeg har laget, sa jeg.

Vi ble sittende og se på tegningen en stund. Hun så opp på meg. Jeg så ned på tegningen.

-Jeg liker eldre gutter, sa hun. 

Hjertet mitt stoppet opp. 

-Dere har så mye mer erfaring.

Jeg hadde praktisk talt null erfaring.

-Hvem av oss jentene liker du best?

-Njei, jeg vet ikke helt jeg.. Jeg synes jo du virker veldig hyggelig.

-Kan ikke du bare holde kjeft og kysse meg?

Hjertet gjorde et hopp og begynte å slå igjen, dog ti ganger for fort.

-Ok.

Leppene mine traff hennes, og jeg kjente den lille tunga hennes borre seg inn i munnen min. Hun tok tak i kragen på genseren min og trakk seg inntil meg. Jeg skjønte ingenting, men lot det skje. Hun kneppet febrilskt opp knappene på overdelen sin og dyttet meg ned mot senga.

Dagen etter lå hun tett inntil meg. Jeg lå i en slags blanding av lykkerus og nyforelskelse. For en jente. For en fantastisk sjebne som har ført oss sammen. Jeg luktet på håret hennes, det luktet jente.

Hun fortalte at hun og venninna hadde planlagt at de skulle ha sex med hver av oss. Helene hadde valgt meg, og venninna hadde valgt Pål.

-Hva er klokka?

Hun kastet på seg klærne.

-Jeg må gå.

-Jeg kan kanskje ta nummeret ditt? stotret jeg frem.

-Njei, du kjenner jo Harriet? Da kan du jo få nummeret mitt av henne.

Hun løp ut på stua hvor venninna lå og sov på sofaen.

-Kom, vi må gå nå.

De stormet ut døra og ned på bussholdeplassen. Jeg var forvirret. Hadde jeg sagt noe galt? Jeg ringte Pål og fortalte at jentene hadde planlagt å ha sex med hver sin gutt.

-Åjaaa. Var det derfor hun ville at vi skulle gå opp trappa? Faen. Det skjønte jeg ikke før nå. Jeg bare sa at det ikke var noe spennende i annenetasjen og at vi like gjerne kunne sitte i stua.

Når jeg gikk inn på rommet mitt igjen så jeg at hun hadde glemt igjen en svart hårklemme med sommerfuglvinger på. Den luktet jenteparfyme.

Jeg fikk tak i nummeret hennes og sendte melding og lurte på om hun ville ha tilbake sommerfuglen sin. Samme kveld tikket det inn en melding fra Helene:

"Du kan gi den til Harriet, så får jeg den av henne".

Jeg møtte henne aldri igjen.

-Andreas

Leserbrev:

Hei. Jeg har i 1 år vært mye sammen, det vil si hengt sammen 2-4 ganger i uken, dratt på tur, han har møtt mamma osv. Han har gitt mange ulike signaler på hva han vil gjennom denne tiden. Vi har også hatt SAMTALEN 1 gang i sommer da vi kom frem til at vi skulle Være gode venner. Men gikk ikke lange stunden Før det gled tilbake der vi var.
Jeg vet at han i løpet av den tiden han har møtt meg at han har møtt andre jenter, noe jeg synes er veldig vanskelig, men har følte at jeg ikke har kunne stilt noen krav i og med at vi ikke er kjærester. Selv om vi oppfører oss som det store deler av tiden vi er sammen. Jeg vet jo at jeg burde kuttet ut for lenge siden, men jeg har ikke orket og møtes sannheten i tryne for å si det mildt. Og har derfor slått meg til ro med å leve i en falsk lykke. 
Men i går helt ut fra ingen steder stilte han meg spørsmål om hvorfor jeg henger med han?!
Og da var vi i gang, jeg fikk sagt mitt og han sitt.
Det han sier er at han vet ikke hva han vil og at mye i livet hans er et kaos som han trenger fikse. Han har følelser og alt det tullet der. Men allikevel vil han ikke være kjæresten min. Han dro og sa at vi ikke burde se hverandre på en stund!
Men er det her liksom slutten? Jeg er jo ikke klar for dette i det hele tatt og det eneste jeg vil er å se han. Og alle cellene i kroppen min kjemper imot å ringe han for jeg vet jo at det er det mest tragiske jeg kan gjøre. Så jeg lurer på, er dette slutten mellom oss? Hvordan bør jeg forholde meg til det om jeg vil ha han tilbake?? Hilsen knust og forvirra jente

Heisann knust og forvirra jente!

Skjønner godt at dette er vanskelig og kjipt for deg. I og med at denne bloggen bestreber seg på å gi dere jenter den usminkede sannheten om hvordan menn fungerer, uten å pakke det inn i alt for mye bomull, så er det et par ting i brevet ditt vi må snakke om.

Punkt 1: Dere har holdt på i over et år, 2-4 ganger i uken, men har ikke blitt sammen.

Punkt 2: Du har latt han møte moren din, men han har ikke (hvis jeg skal tippe?) latt deg møte sine foreldre.

Punkt 3: Dere ble enige om å "bare være venner", selv om du EGENTLIG ville noe mer (eller?).

Punkt 4: Han har vært åpen på at han møter andre, og du har godtatt det selv om du ikke egentlig er komfortabel med det.

Punkt 5: Han tok "praten" om at han ikke vet hva han vil og at dere ikke bør se hverandre på en stund.

Det som går igjen i stort sett alle punktene er at du har vært alt for dårlig på å være ærlig (både med deg selv og han) på hva du faktisk vil, og at du har vært alt for dårlig til å sette grenser (for deg selv og han). Her har du en regel du kan følge neste gang du møter en fyr du liker:

Tre-måneders-regelen: Hvis man har datet i over tre måneder så er det på tide å finne ut av hva slags relasjon man skal ha.

Før det har gått tre måneder er det lov for begge parter å ombestemme seg, date andre (dersom man ikke har avtalt noe annet), få kalde føtter, nekte å prate, gjøre irrasjonelle og rare ting osv. ETTER tre måneder derimot har man etter min mening litt krav på å få ting avklart og definert. Tre måneder er plenty med tid for å finne ut om den man dater har potensiale for noe mer enn bare casual sex. Det betyr ikke at man MÅ definere ting 100% etter tre måneder, men at man ihvertfall som et minimum bør ha kommunisert hvor man står og hva intensjonen er. Og at man bør avklare om hvor vidt det er greit å date eller å ha sex med andre.

Å holde på i et år som "gode venner" er helt ok dersom BEGGE PARTER faktisk ønsker det. Hvis en av partene (du) egentlig ønsket forhold burde du vært kvinne for din hatt og avsluttet relasjonen før du bare utviklet enda mer følelser. Så klart lettere sagt enn gjort, og selvfølgelig har han også ansvar for å ikke holde på med noen han garantert har merket at egentlig ville noe mer, men i bunn og grunn har du 100% ansvar for dine egne følelser og grenser.

At du har latt han møte moren din er IKKE det samme som at han investerer i deg. Så lenge han ikke har introdusert deg for vennene sine eller familien sin er det et tegn på at han ikke har nok emosjonell tiltrekning til deg og kun møter deg fordi han er seksuelt og fysisk tiltrukket.

Når det gjelder punkt 5, så har han nok dessverre slått opp med deg på verdens feigeste måte: den hvor man ikke tør å si ifra at man ikke har nok følelser og ikke vil ses mer og later som at "det er så mye kaos i livet mitt akkurat nå". Hadde han hatt nok emosjonell tiltrekning for deg skal jeg love at han hadde holdt ut i kaoset sitt. Du har blitt dumpa, han har bare ikke turt å gi deg den usminkede sannheten.

-Andreas 

Jeg ser jenter som er interessert i meg over alt. Bare en jente ser på meg så tenker jeg "åh, hun er interessert!". Altså, det er ikke slik at jeg tenker "hun har så sykt lyst til å ha sex med meg siden hun så på meg, jeg er digg azz..." Det jeg derimot gjør er at jeg identifiserer et lite utgangspunkt, en minimal nysgjerrighet som jeg kan bygge videre på hvis jeg har lyst. Jeg kan ikke eskalere fysisk med en gang, men jeg kan bygge opp til en interesse hvor jeg kan gjøre det senere. Denne første nysgjerrigheten, etter at jeg har tatt kontakt, kan bli til interesse. Denne interessen kan igjen utvikle seg til tiltrekning og til slutt en forelskelse hvis vi begynner å like hverandre veldig godt. Jeg finner muligheter fremfor å vente på "tillatelse" eller overtydelig interesse, som ofte ikke kan komme med nye mennesker som man akkurat har møtt (og som mange jenter aktivt holder igjen). Ofte bygger jeg heller opp til en slik interesse selv.

Det er vanlig å spørre seg selv "er hun interessert eller ikke?" Slike spørsmål er ofte en blindvei da det reduserer ordet "interesse" til en enten-eller sak. Tingen er at interesse finnes i grader, og med nye jenter som du ikke har møtt tidligere så er det ofte NOK interesse i utgangspunktet bare ved at du er en gutt og hun ei jente til at det er nok å bare øke interessen litt for å skape tiltrekning. Kall det gjerne for en naturlig spenning mellom kjønnene, og denne naturlige interessen gir deg nok spillerom til å øke den et steg av gangen.

Hjernen leter etter bevis og bekreftelse på det du tror og forventer. Hvis du er klar over at den minste interesse (holder med et blikk som har vart i 1.sekund) kan være startsignalet for fremtidig tiltrekning vil du mye oftere se jenter som er interesserte i deg. Du vil ikke bare føle deg kjekkere, men du vil også ta mer initiativ ved at du ser flere muligheter.

- Lars

"Faen, hun er jo dritheit! Hvorfor prøver du deg ikke?"

Typen som hadde festen (la oss kalle ham Arne) trakk på skuldrene.

"Vi er bare venner..."

"Jaja, da så!"

En time senere fant han oss i et mørkt hjørne av lokalet. Da han så at vi satt og klina var det som om lufta gikk ut av ham.


***
En av de aller vanligste henvendelsene vi i Gode Vibber får høres slik ut:

"Hei GV! Jeg er en gutt som kjenner en jente jeg har vært forelsket i det siste året. Vi er veldig gode venner og kan snakke om alt, men hun vet ikke hva jeg føler for henne. Hver gang hun har blitt dumpa av en type kommer hun og gråter på skulderen min... jeg vet at hun egentlig hadde hatt det mye bedre med meg enn med de drittsekkene hun pleier å date, hva kan jeg gjøre for å få henne til å innse at det hun leter etter har vært rett fremfor nesa hennes hele tiden?"

Bare så det er sagt: Vi føler med deg. Jeg tror vi har vært der alle sammen... og derfor vet vi hvor viktig det er å hjelpe deg til å lære av situasjoner som dette slik at du slipper å havne i dem. For alle som har det minste snev av peiling på hvordan sjekking fungerer bør det nemlig lyse ALARMSIGNALER når man leser det overnevnte!

Først og fremst: FÅ UT FINGERN OG PRØV DEG!!! All fornuft tilsier riktignok at det er for sent... sannsynligvis har hun begynt å se på deg som en venn, siden det er det du har oppført deg som det siste året. Det å plutselig skulle betrakte deg som en potensiell kjæreste kan ofte bli ganske så weird for henne, litt som om broren hennes plutselig skulle prøve seg. Som jenta i historien over sa da jeg spurte henne om hvorfor det aldri hadde blitt noe melleom henne og Arne: "Arne? Han er jo bare en venn, jeg er jo ikke tiltrukket av ham!"

Dette til tross for at hun i sin tid hadde truffet ham på byen og gitt ham nummeret sitt... det var slik de ble kjent.

Hvor var det Arne dreit seg ut? Problemet til folk som Arne er at DE IKKE HAR NOEN PLAN! De VET IKKE HVA DE SKAL GJØRE når de treffer en person de liker! Isteden satser de på å tilbringe så mye tid som mulig men vedkommende mens de håper på at "noe" skal skje... de tar ikke initiativ, og de flørter ikke. De har ikke skjønt at det finnes subtile måte å ta initiativ og teste interesse på. De har rett og slett ikke skjønt "sjekking" (selv om de ofte er overbevist om at de har skjønt alt som er å skjønne). Det er ingen skam i det... hvorvidt man har "skjønt sjekking" eller ikke er stort sett helt tilfeldig, et resultat av hvilke kamerater og mannlige rollemodeller man har hatt da man vokste opp. Men i alle fall:

Resultatet blir at de som regel ender opp med å bli en venn istedenfor en kjæreste. For all del, noen ganger prøver de seg også... men det kommer som regel altfor sent, altfor forsiktig og på feil måte. De treffer jenta og blir interesserte, men de flørter ikke og tar ikke initiativ, de oppfører seg som "en venn"... og så en dag ber de henne plutselig med "på date".

Men så kommer det aller verste: Selv om forespørselen om date blir avvist, eller selv om det av andre årsaker burde være åpenbart at personen de er interessert i ikke er interessert tilbake (se dette innlegget for mer om akkurat det) fortsetter disse stakkars, romantiske menneskene å håpe. De fortsetter å håpe på at "noe" skal skje, på at den andre skal skifte mening eller plutselig legge merke til dem. Hvor mange sangtekster og filmer er det ikke laget om folk i denne situasjonen som får personen de har drømt om til slutt?

Virkeligheten er dessverre som regel en ganske annen. Hvis en person ikke er interessert nå, er sannsynligheten ganske så liten for at vedkommende blir det i fremtiden. Det beste man kan håpe på er stort sett at en person som er "på vippen" skal lande på riktig side. Ofte er det dessuten slik at gutten/jenta som er objekt for forelskelsen bruker den til å nærmest utnytte stakkaren som er forelsket (får ham til å gjøre tjenester, kjøre henne og venninnene på fest osv.)



Hva skal man gjøre dersom man befinner seg i en slik "ulykkelig forelskelse?" Det DUMMESTE man kan gjøre er ihvertfall å sitte å vente, å være "trofast" mot forelskelsen sin ved å ikke se etter andre muligheter. Det er sunt for deg å treffe andre, for da ser du om det virkelig var vedkommende som var så spesiell... eller var det kanskje ønsket om en kjæreste eller frykten for å være alene som spilte deg et puss? Det at vedkommende får vite at du holder på med andre vil dessuten være det mest effektive du kan gjøre få å fange interessen deres (i tilfeller hvor vedkommende har vært på vippen, i alle fall... er det null interesse har det selvsagt ingen effekt.)

Så, som sagt: Dersom du ikke har prøvd deg på vedkommende, så gjør det... og dersom det ikke går veien blir du nødt til å glemme henne/han. Bryt kontakten og kast alt vedkommende har tatt på. Slett vedkommende fra Facebook... du har ikke godt av å sitte å snoke på profilen hennes/hans. Forklar hvordan du føler og at du ikke er sur på vedkommende, men at du faktisk trenger å gjøre det du gjør for å komme over forelskelsen din.

(Her skal det nevnes at gutter og jenter ofte opplever forskjellige reultater når de "prøver seg" i denne situasjonen... gutter vil ofte få "kan vi ikke bare være venner?" mens jenter ofte vil oppleve at gutten er interessert i sex men ikke noe mer. Det siste kan dere lese et innlegg om her)

Konklusjon: Gjør deg selv en tjeneste og si nok er nok til den håpløse forelskelsen din. Gjør deg selv en tjeneste og lær deg å flørte og å ta initiativ slik at du ikke havner i samme situasjon en gang til. Gjør deg selv en tjeneste og kom deg ut og treff andre... og hvis du ikke synes det er så lett å treffe andre, så trenger du å lære hvor og hvordan du skal gjøre det, for det er faktisk et spørsmål om kunnskap.

Jeg trengte en time fra jeg møtte jenta i historien over til vi satt og klina... Arne brukte et år, og han kom aldri så langt. Det er ikke fordi jeg er en bedre mann enn Arne, snarere tvert imot... det er fordi jeg fikk ut fingern. (Arg... må... motstå... fristelsen... til åpenbare ordspill... om jenter og begrepet "få ut fingern"...:D)

For all del, det er ikke alle jenter jeg møter som er interessert i meg heller... sånn er verden, folk har forskjellig smak.

Men det som ihverfall er sikkert er at de rimelig raskt oppdager at jeg ikke er hypp på å være noen venn.

- Sondre (ikke hypp på å være venner)

Det er egentlig sjelden jeg blir provosert eller frustrert. Men når jeg kom over denne teksten på internett fikk jeg lyst til å jakte ned den som har skrevet det og bitchslappe vedkommende med en brukt tampong. Og det ville vært i beste mening. Jeg har nemlig vært akkurat der vedkommende er selv:

Bu-friggety-hu. Kjære forfatter av bildeteksten over: Jeg vet du aldri kommer til å lese denne bloggen, men jeg skriver til deg likevel. Jeg vet du er deppa og synes verden er urettferdig, men jeg vet også en del andre ting om deg som jeg håper du har selvinnsikten til å være villig til å se litt på.

For det første er ikke dette første gang du er ulykkelig forelska, eller hur? Sent i tenåra var nemlig jeg også på et sted mentalt hvor jeg kunne finne på å skrive sånne ting. Vet du hva? Jeg skal søren meg gi denne sykdommen et navn og komme opp med en symptomliste:

Symptomer på Kronisk Postamorøs Selvmedlidelse (KPS):

• Pasienten forelsker seg tungt i stort sett alle jenter som gir noe som ligner på positiv respons.
• Planlegger hvordan forholdet til jenta kommer til å bli flere år frem i tid, lenge før man faktisk er i forhold.
• "Ser tegn" som pasienten tolker som bevis for at jenta er "The One". Eksempler på vanlige "tegn" pasienten ser: Jenta liker samme obskure musikk. Jenta forteller at hun liker en sjelden kvalitet som pasienten føler han har. Hvis pasienten møter jenta tilfeldig på bussen eller i andre settinger tolkes dette som "skjebnen" (se neste punkt) og som tegn på at de er "ment" for hverandre.
• Tror at det er forutbestemt (skjebnen) hvem som forelsker seg i hverandre. Pasienten tror derfor at jenta er nødt til også å være forelsket siden han jo er det.
• Dersom jenta er forelsket i en annen, tolkes alle negative elementer eller egenskaper hos den andre som ytterligere "tegn" på at jenta egentlig er The One.
• Pasienten lever i vrangforestillingen at jo mer desperat pasienten er, og jo mer forelsket pasienten er, jo mer "fortjener" han jenta, og jo større er sjansen for at jenta føler det samme tilbake.
• Forsøker gjentatte ganger å manipulere jenta til å "bli forelsket" ved å gi henne skyldfølelse. Vanlige taktikker er å fortelle jenta hvor mye han har ofret, og hvor vondt han har det. Pasienten har en sterk tro på at dette fungerer fordi han ofte opplever en midlertidig effekt. På lengre sikt dytter han selvsagt jenta vekk fra seg.
• Er overbevist om at å fortelle jenta hvor negativt selvbilde han har (jeg vet jeg er stygg, jeg vet jeg ikke har like store muskler som eksen din, jeg vet jeg ikke er så morsom) er kjemperomantisk, fordi han lever i forestillingen om at "det eneste som betyr noe er hvor sterkt man elsker noen" og at jenta derfor på magisk vis blir kjempeforelska tilbake.
• Pasienten føler underbevisst at jo mer ulykkelig og lidende en person er, jo mer "ekte" er personen. Lykkelige mennesker er "falske" og "overfladiske". Pasienten føler seg derfor paradoksalt nok bedre enn andre, og at han har mer "rett" på kjærlighet fra jenta.

Hvis du lurer på hvor jeg har alt dette fra så er svaret: Alle punktene er symptomer jeg selv har hatt. Jeg var OVERBEVIST om at jenta jeg var forelska i EGENTLIG burde være forelska i meg. Og innerst inne trodde og håpet jeg at hun en dag skulle knekke sammen i gråt, og si "Wow, ENDELIG ser jeg hvilken fantastisk person du egentlig er. Nå som jeg har forstått hvor VANVITTIG forelska du har vært hele tiden så kjenner jeg at jeg ELSKER DEG tilbake!".

Problemet er bare at sånn funker det bare på FILM. I virkeligheten dytter KPS-diagnosen jenta lenger og lenger vekk. Forelskelse er nemlig ikke noe jenta kan VELGE å skru på. Hvis jenta ikke er tiltrukket av deg så fungerer det ikke (og ihvertfall ikke i lengden) å GUILT-TRIPPE jenta til å like deg. Du er nødt til å lære deg hvordan tiltrekning faktisk fungerer, og du er nødt til å få erfaring. Du er nødt til å lære hvordan du kan tiltrekke alle jenter, før du kan tiltrekke en spesiell.

-Andreas (har overvunnet KPS)

Flere som har eller har hatt denne sykdommen? Sammen er vi sterkere! Stå frem og del erfaringer i kommentarfeltet. Første skritt er erkjennelse;)

Andreas er den ubestridte musikkmester i kollektivet vårt, og mens jeg hørte på en av hans partylister kom jeg over godbiten "You were the last high" av The Dandy Warhols. 
For meg er dette en av de sangene "alle har hørt men ingen kan navnet på", og jeg må innrømme at jeg har fått helt dilla på den.

Det er noe med følelsen av "lost love" som tar meg. Refrenget minner meg om den følelsen man får når man er sammen med en man er SKIKKELIG forelska i, den rusa følelsen som setter seg i hele kroppen og ikke slipper taket. Jeg har skrevet om den følelsen tidligere og. Det er noe med den intense følelsen man får når man er sammen med en jente man virkelig DIGGER og som man bare kan ligge å kline med og glemme tid og sted.

Sett deg ned, lukk øynene og la sangen ta deg med tilbake til en gang du hadde akkurat den følelsen. 

Selv husker jeg tilbake til alle de jentene som har betydd ekstra mye for meg, jeg er heldig nok til å ha hatt mer enn en.

- Alex (high on life)

PS: Har du noen skikkelig "high on love" minner du har lyst til å dele? Jeg vil gjerne høre!

Vi har fått et leserbrev, og denne gangen tenkte jeg å svare på brevet forløpende istedet for å skrive alt til slutt sånn jeg pleier:

Hei, jeg har blitt stormforelsket i en gutt. Da jeg møtte han for første gang fikk vi en bra tone og jeg følte kjemien. Samme kveld dro vi ut på klubb, og drakk oss drita. For min del virket han veldig fin, så og si ikke brisen. Mens jeg derimot ble så hyper og gira. Hadde lyst til å kose med han osv, men jeg ville vise han at jeg er en ordentlig jente og ikke gjør sånt allerede første dagen man har møtt hverandre, men jeg tok visst feil av han. 

Stopp en halv. Du tok feil av han? Altså du trodde at han var "en sånn som liker å vente" men oppdaget at han var "en sånn som liker at ting skjer fort"? Problemet er at de fleste gutter er åpne for begge deler, men med det vi tror er forskjellige typer jenter. Mange menn vil forsøke å få ting til å skje fort, spesielt hvis vi i utgangspunktet ikke først og fremst er på utkikk etter et forhold. Min påstand er samtidig at de fleste menn emosjonelt sett setter pris på at ting går sakte slik at vi rekker å utvikle litt følelser før ting blir fysisk. 

For han tok initiativ til å kysse meg foran alle, midt på dansegulvet. Og slik fortsetter vi, alle rundt han spurte hvem jeg var og da kalte han meg for "snuppa mi" og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke det, men tok det positivt. Da kvelden var over, fulgte han meg hjem igjen til venninna mi og han hadde lyst til bli over, så da fikk han det. 

Epp epp epp... "Han hadde lyst til å bli over, så da fikk han det"? Her er vi inne på noe viktig. Nemlig hva DU har lyst til. Hvis du egentlig har lyst til å ta ting rolig så er det litt viktig at du bestemmer deg for det på forhånd og holder deg til den planen. Hvis du derimot har lyst til å ha sex med han og er fornøyd med at det kanskje ikke blir noe mer enn bare det så er det jo ikke noe å tenke på, men hvis du er klar over at menn generelt sett utvikler følelser saktere enn kvinner og at sex i seg selv kan gjøre at han mister følelser for deg (jeg skal forklare dette i neste avsnitt) så kan det hende at du ønsker å vente litt.

Vi sovnet ikke før etter lenge fordi han ville ha sex med meg, og jeg sa nei. Men så fikk han snakket slik at det endte opp med at vi gjorde det. Jeg angret ikke, i og med at han var veldig kjærlig og kosete med meg dagen etter og oppførte seg helt normalt akkurat som da han møtte meg kvelden før. 

Hvis du på forhånd har bestemt deg for å ikke ha sex, er det best om du også passer på å ikke havne i en setting hvor du blir nødt til å avvise han. Og hvis du har lyst til å være sikker på at han utvikler følelser for deg kan det være smart å la han bli ordentlig kjent med deg før dere har sex. Pseudo-vitenskapelig-mini-biologi-foredrag: Når vi mennesker liker en annen person skiller hjernen ut et hormon som heter oxytocin som blant annet gjør at vi får mer empati for og ønsker å være nær den personen. Umiddelbart etter at menn får ejakulasjon begynner imidlertid hjernen å skille ut et hormon som heter prolaktin. Dette hormonet gjør (i tillegg til at man blir søvnig) at man får mindre interesse for partneren! Med andre ord er det viktig at nivået av oxytocin allerede er så høyt at den knekken i tiltrekning han føler ikke blir utslagsgivende. Kvinner har naturlig mer oxytocin enn menn og får som en naturlig konsekvens lettere empati for nye mennesker enn menn. Testosteron motvirker også effekten av oxytocin, så har du funnet deg en mannemann er det kanskje ekstra viktig å ta ting rolig. 

I eksperimenter med både aper og rotter har man sett at hannen umiddelbart mister lysten på sex etter å ha kommet, helt til en ny hunn blir introdusert. Da blir han plutselig våken igjen og klar for ny runde. Denne effekten kalles for "Coolidge-effekten", etter en gammel vits om president Coolidge som var på en hønsefarm sammen med kona. Når bonden forteller at hanen har sex flere hundre ganger om dagen utbryter fru Coolidge tørt: "Fortell det til mannen min". Presidenten spør bonden om hanen har sex med samme høne hver gang, og når bonden svarer nei sier Coolidge "Fortell det til kona mi". 

Det var en lang digresjon, tilbake til leserbrevet: 

Etter den kvelden gikk det to uker hvor vi snakket mye, snap'et og ringte hverandre en gang eller noe, og den tredje uken ville han ha meg over og da skulle jeg være hos han i 4 dager. Vi hadde det kjempekoselig, og koste oss! Han kjøpte alt og gjorde alt og i tillegg hadde vi mye sex, og jeg likte det samtidig som jeg ble forelsket og kjempeglad i han. Da jeg var på vei hjemover tekstet jeg han at jeg koste meg veldig og så frem til neste møte og at jeg var glad i han. 

Auda. Hmm.. Som en slags konsekvens av at menn utvikler følelser saktere (og ikke minst har mindre kontakt med følelsene sine), og legger mer i setninger som "jeg er glad i deg" og "jeg elsker deg" er det etter min mening smartest å vente med å fortelle det til etter at han har gjort det først. Urettferdig? Ja. Men altså litt viktig i og med at mange menn får umiddelbar panikkangst og permanent bekymringsrynke i panna når de hører ei jente si det før han selv har sagt det. For all del, det finnes mange kvinner som også får hetta av sånt, men siden jeg har på generaliseringshatten når jeg skriver på denne bloggen så er det altså sånn. De får ofte skyldfølelse og kan i verstefall finne på å si det samme tilbake uten å være helt sikre på om de faktisk mener det og få dertil enda mer dårlig samvittighet og angst etterpå. 

Han ble jo så klart glad for å høre det og mente det samme. Etter det minket kontakten, men vi holder den fortsatt frem til i dag, men det har gått to mnd siden vi sist møtes og han sier han alltid jobber og vil gjerne møte meg snart. Jeg vet han jobber mye, men han kan vel bruke noe tid på meg også? 

Ehm.. To måneder er et ganske tydelig hint om hvor du har han. Jeg er lei meg for å være den som kommer med kjipe nyheter, men: Hvis en mann har nok emosjonell tiltrekning vil han flytte fjell for å møte deg.

Men så skjedde det en hendelse nå nylig, han tok en tur til Oslo og sa på en måte indirekte fra til meg, og sendte melding samme dag som han skulle dra og sa at vi kunne møtes og ta frokost dagen etter. Jeg tekstet han dagen etter og ventet. Fikk aldri svar før på kvelden hvor han sa at mobilen gikk tom før strøm og at han var hjemme - han beklaget ikke og sa liksom ikke at han vil gjøre det opp og lot det ligge nettopp fordi jeg sa det gikk så fint - akkurat da tok han meg for gitt. 

Jeg tror nok han tok deg for gitt lenge før det. Og at han så på deg som en han "gjerne møter for å ha sex med en gang i fremtiden, men ikke har de helt store følelsene for".

Til vanlig når han tekster meg eller snap'er så er det kun om hvor mye han savner meg og at han vil være hos meg. Føler han ikke er emosjonelt tiltrukket av meg, men heller fysisk som dere har nevnt tidligere på bloggen deres. Jeg er veldig forvirret og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er mye mer enn hva jeg har skrevet her, og jeg vil gjerne få en utfyllende svar fra dere. Og jeg føler han bare bruker meg som en brikke i livet hans, og nettopp fordi han alltid får en bekreftelse på at alt er greit. Jeg har også spurt han om hvor vi står hen og hva som vil skje?

Au. You lost me at "jeg har også spurt han om hvor vi står hen og hva som vil skje". Greia med menn er at du egentlig ikke helt kan stole på hva de sier når det kommer til følelser (nå kommer jeg til å få hatmail fra mannlige lesere av bloggen). Jeg er klar over den gamle myten om at kvinner er så kompliserte og menn så enkle og direkte, men problemet er at menn ofte ikke engang selv vet hva de føler. Så istedet for å tvinge han til å si hva han føler så se heller på hva han faktisk gjør. Tar han initiativ til å møtes? Introduserer han deg for vennene sine? Forsøker han å inkludere deg i livet sitt på noen som helst måte? Hvis svaret er nei må han enten utvikle mer emosjonell tiltrekning eller så må du vurdere om du er fornøyd med å kun ha et fysisk forhold med han.

 Og da har han svart at han liker meg veldig godt og har blitt så glad i meg på så kort tid, men ikke er klar for å gå inn i et forhold nå som han må fokusere og gi 100% av seg sjøl. En grunn til at jeg fortsetter å være så snill, og forståelsesfull er fordi jeg vil få han til å like meg. Nå har jeg tatt mindre kontakt og han tar litt initiativ til å spørre om hvordan det går osv.. Men jeg trenger deres råd og hjelp! Hvordan kan jeg forstå meg på han og få han til å like meg, og ikke kroppen min...

At han liker kroppen din er bare en fordel, men utfordringen er jo å få han til å utvikle følelser også. Problemet er at det nesten er umulig for han å utvikle følelser for deg når dere ses så sjeldent. I stedet for å spørre hva han føler ville jeg heller spurt om han kunne tenke seg å komme til Oslo en gang i uka og hvis han insisterer på å fortsette å møtes med to måneders mellomrom så ville jeg ditcha han (dersom du vet med deg selv at du ikke er happy med sånn dere har det).

Kjør debatt i kommentarfeltet!

-Andreas

Leserinnlegg med uimotståelig smiger i ingressen:

Hallo ekstremt erfarne og kunnskapsrike Andreas. Jeg trenger jordnære og enkelt forklart svar på hvordan jeg kan sjekke opp gutter riktig (taaa-daaa). 

Jeg er ei jente på 25 år. Er singel nå, men har selvfølgelig ex-kjærester jeg også, med varierte lengder på forholdene. Uansett. Jeg har lest MASSE på usminket og 0330 den siste tiden, og har med skrekkblandet fryd innsett (!!) at jeg overhode ikke er god til å bli sjekket opp, eller være den som sjekker opp. De gangene jeg blir sjekket opp, oppfatter jeg det sjeldent, bortsett fra cheesy sjekketriks på byen som er litt for enkelt å gjennomskue :). Har mange kompiser, og tror jeg er en enkel person å komme i kontakt med. Problemet mitt med det er at jeg ofte havner i en slik "er vi kompiser, eller er han interessert i noe mer" situasjon.

Så kommer mitt nåværende problem. Har møtt en dupersuperluper (haha, neida), men har møtt en mann som jeg finner veldig interessant, og som jeg er særs nysgjerrig på. Vi møttes via felles bekjente på fest. Han tok kontakt i ettertid, og inviterte meg med på tur. Turen var veldig hyggelig, og endte med en kaffeskvett i tillegg. Vi har en utrolig god kjemi (i følge meg selv selvfølgelig), og føler han på mange måter kan være "the one at the moment". Tøyser og tuller og bare har det gøy. Har pratet daglig via sms og andre sosiale midler, og han ringer ofte på fylla for å slå an en prat. 

MEN (selvfølgelig et men), så er jeg så usikker på om han liker meg som venn, eller om han også er nysgjerrig på om det kan være noe mer. Fordi han har mange venninner, og det inntrykket jeg har fått av han til nå, så er han en stor flørtepus. Vet jeg bare har kjent han i 3 uker. Hvordan gå frem uten å gjøre alle feil som jeg har gjort i fortiden? For eksempel kan jeg fort finne på å skrive melding ofte (det har jeg sluttet med, og venter til de tar kontakt). Jeg kan virke veldig flørtete i min væremåte, og er redd det skremmer mange av det motsatte kjønn. Uansett, jeg tror det jeg prøver å komme frem til her, er hvordan gå fra å være "kompis" til eventuelt noe mer? Ser det er mange oppskifter på hvordan gutter skal være og opptre, men vi jenter skal vise tilgjengelighet, men ikke virke FOR interessert. Men er det noe jeg kan gjøre for å bli mer .. "attraktiv" hos det motsatte kjønn? Vet ikke om du oppfattet det jeg lurte på, men er litt vanskelig å få tanker ned på tastaturet av og til.

Anywho; Håper virkelig på svar. Det hadde kommet meg til stor nytte :-) 

Heisann! Sånn jeg tolker det du skriver så lurer du på om det er noe du aktivt kan gjøre for å:

a) Øke tiltrekningen han føler til deg
b) Få ting til å skje i riktig retning

Vel, svaret er ja på begge. Jeg skal gi deg råd rundt begge deler, selv om dette er stooore felt som vi vanligvis bruker to dager på å forklare. Hva som får menn til å føle fysisk og emosjonell tiltrekning, og hva som får menn til å investere tid, energi og følelser i ei jente er jo det hele jentekurset vårt handler om.

For å svare på det siste først: Har en mann nok emosjonell tiltrekning vil han alltid (om enn på rare og klønete måter) forsøke å ta ting i en retning hvor han har mer kontroll på situasjonen. For mange menn vil det si forhold, men en del (som kanskje har dårlige erfaringer med forhold) kan det bety alt mulig rart. Selv om menn gjerne ikke viser følelser like lett som mange kvinner gjør, så er det like mye kaos på innsiden av hodet og like viktig å beskytte seg selv mot kjipe følelser. Derfor vil mange menn ha det ekstremt lite travelt med å utvikle følelsene sine mer enn det de føler de kan kontrollere. Og her kommer svaret på spørsmålet ditt inn: Du kan aktivt få ting til å skje i riktig retning ved å "rydde veien" i den retningen du vil. Ved å vise at du er åpen for at ting kan skje i den retningen og at det er trygt for han å forsøke å ta deg med i den retningen. Det forutsetter bare en veldig viktig detalj: At du faktisk vet hvilken retning du ønsker at ting skal gå i. Mange jenter har en litt sånn "Jeg vil bare det han vil jeg..!"-holdning til hva de faktisk ønsker med bra gutter de møter. Problemet er at da risikerer man å ende opp hvor som helst. Det er mye bedre om du på forhånd bestemmer deg for hvilken retning du ønsker at ting skal utvikle seg i (uten å rushe) og hvilke retninger du absolutt ikke ønsker at ting skal utvikle seg i (uten å klandre eller pålegge han meninger eller intensjoner han ikke nødvendigvis har). La oss for eksempel si at du ønsker at, dersom dere fremdeles liker trynet på hverandre etter tre måneder, skal bli kjærester. Bør du da formidle det direkte? I et perfekt univers; ja. I et univers hvor menn ikke er like mye i kontakt med følelsene sine og derfor trenger litt tid til å kjenne etter og bli sikre på at de er emosjonelt tiltrukket før de klarer å forplikte seg; nei. Det du imidlertid kan gjøre er å "rydde veien" for han, slik at han, når han er klar for det, lettere kan gå i den retningen. Du kan for eksempel si: "Vet du hva, hvis jeg har samme inntrykk og følelser for deg om noen måneder som jeg har nå og du hadde spurt meg om jeg ville satse seriøst så tror jeg faktisk at jeg ville sagt ja". Ikke en setning jeg anbefaler på første date, men absolutt noe man kan si når man har holdt på en stund for å si ifra at han ikke trenger å være redd for å ta ting i den retningen. Men det forutsetter altså at han har nok emosjonell tiltrekning til å kunne ta steget. Du har nemlig ikke lyst til at han tar større steg enn det han føler han kan rettferdiggjøre med følelser for deg. Det har nemlig en stygg tendens til å backfire. Så det bringer oss over til det første spørsmålet ditt:

Hva skaper tiltrekning hos menn, og hva kan du aktivt gjøre for å øke det? Jeg og Lars har faktisk vært i studioet vårt og tatt opp over en time med detaljert forklaring på hvordan mannlig tiltrekning fungerer, og kommer til å legge det ut for salg i form av mp3er på hjemmesidene våre om ikke alt for lenge, men du skal få den destillerte og konsentrerte kortversjonen her, ok? På mange måter kan man si at den fysiske tiltrekningen (hvordan du ser ut og hvor tiltrukket han er av deg umiddelbart) er en FORUTSETNING for at han kan føle emosjonell tiltrekning. Hvis han ønsker å møte deg flere ganger over tid er det et ganske sikkert tegn på at han er fysisk tiltrukket og dermed er ÅPEN for å utvikle følelser. Emosjonell tiltrekning er litt mer komplisert da det består av flere komponenter, men jeg kan forklare et par av de viktigste: Hvor "ettertraktet" han tror du er generelt gjennom hvor komfortabel du er med å flørte med han, hvor gode følelser han føler når dere er sammen, og hvor sterk tillit han har til deg. Han må føle at du liker han fordi han "klarte å imponere deg" og ikke bare fordi han er hannkjønn og kjekk. Siden du ba om konkrete og anvendelige råd, skal jeg gi deg en hjemmelekse du kan teste ut neste gang dere er sammen: I løpet av samtalen, spør: "Hva er du mest stolt av?". Legg merke til hvordan han lyser opp, og legg merke til hvordan han endrer seg i kroppsspråk etterpå.

-Andreas

Å bli avvist og å bli separert har mange likheter. Det er som regel den ene parten av forholdet som sitter igjen, druknende i tårevått toalettpapir og godt på vei til å spise like store mengder is som finnes på Nordpolen. For all del, is er godt, men som et forsøk på å dempe sorger mener jeg helt klart det finnes bedre alternativer.

Ida, som jeg traff sist vinter, må være den eneste jenta jeg har slitt skikkelig med å komme over. Jeg skulle egentlig bare hente noen kamerater som hadde vært på byen, men tenkte å komme innom utestedet litt før stengetid. Det var da jeg så henne. Trippende nedover de speilglatte marmorplatene, fullt innpakket i en herlig vinterjakke og med et pent skjerf hengende rundt halsen. Jeg så an situasjonen, valgte riktig timing og gjorde greia mi.

To uker senere, og vi var praktisk talt gift. Vi drakk av samme flaske, sovnet hver kveld i armene til hverandre, og kysset i offentligheten. Å kysse i offentligheten burde være det klareste tegnet på at ting begynner å bli seriøst. Men ting går (heldigvis?) ikke alltid som man vil, og en uke senere satt jeg med en stor klump i halsen. Nei, her prater vi ikke om hovne mandler, men om noe som føltes som en skarp stein med en vekt tilsvarende min egen kropps. Og det gikk rett og slett ikke over.

Som jeg alltid gjør når noe er galt, gravde jeg meg ned i alskens bøker og artikler, samt forhørte meg med mine nærmeste venner om hva som faktisk fungerer mot denne forferdelige sykdommen. Jeg fikk masse rare tips. Legge meg i hagen og se på stjernene, begynne å trene, skrive ut og ødelegge bilder av henne, skvise erter på vorta og hive de bak ryggen ut i hagen uten å se meg tilbake. Det siste forveksler jeg kanskje med mormors råd mot vorter, men dere ser poenget. Det er mange håpløse tips der ute. Men til slutt fant jeg noen som virket, og de har gjort meg klart mindre utsatt for kjærlighetssorg (samt kanskje til den følelsesløse og overfladiske personen enkelte hevder at jeg i dag er; jeg vet du leser frøken-Stavanger;)

Det første er kanskje litt vanskelig å gjennomføre, men har helt klart vært det mest effektive for min del. Først må du lære deg å være klar over når du faktisk tenker på personen som har smittet deg med kjærlighetssorg. Og når du tar deg selv i å gjøre det, må du starte å gjøre noe helt annet. Ta oppvasken, spill twister eller smør bestevennen din inn i peanøttsmør. Whatever makes you happy… hovedpoenget er at du får hjernen inn på andre tanker. Bare gjør det.

Det andre trikset skal Sondre skrive om i nær fremtid. Så dere får vente i spenning og sende meg hatbrev om jeg er for slem.

- Andy

Leserbrev:

Hei! Først vil jeg (og sikkert alle venninnene mine skryte av dere)! Dere har fikset mange store spørsmål for jentehjernene!

Mitt spørsmål er: Hva skjedde/skjer?

Jeg har fått med meg emosjonell og fysisk tilltrekning. Jeg har fått med meg tidsinvesteringen, at han tar meg med til vennene hans og de andre "tegnene". Og, her er "alt etter boka"; han bruker tid på meg og prater masse med meg, vi tuller og tøyser og flørter. Han bor en times tid unna meg, så det blir mye facebook og meldinger som er hovedkommunikasjon, med mindre jeg er over på besøk en helg.

Men så kommer det et men. For han er så Hot&Cold! Han er veldig på og prater masse i et par uker, for igjen være veldig kort, eller ikke ta kontakt på en ukes tid. Han svarer jo hver gang jeg tar kontakt, men da igjen veldig kort. Også går det litt tid, også er han helt på igjen.

Og jeg sitter her med et; Hæ?

Jeg håper virkelig dere vil svare meg!

Hilsen ho som er på bærtur!

Hei, jente som absolutt ikke er på bærtur!

Først vil jeg si at jeg synes det er kult at du får til ting du har lest på bloggen, og at det høres ut som du gjør mye riktig. At han tar deg med for å møte vennene sine er absolutt et tegn på at han ønsker å ta relasjonen deres i retning av noe seriøst. Så over til spørsmålet ditt: Hvorfor er han så av og på?

Som jeg har skrevet mange ganger før så er jeg en av dem som tror at menn og kvinner er forholdsvis like. Vi har forbausende mange av de samme behovene, tankene, driftene og ikke minst bekymringene. Men når det er sagt så er jeg samtidig overbevist om at gutter og jenter er ganske forskjellige på noen områder, og at disse forskjellene skaper store utfordringer når det gjelder kommunikasjon og med å forstå den andres (tilsynelatende) irrasjonelle behov. Hvis vi tar på oss generaliseringshatten (det kan godt hende jeg er litt for glad i å ta på meg min) så kan vi si at kvinner, generelt, har større behov for (og er flinkere til) å dele følelser med andre, mens menn, generelt, har større behov for å gå i seg selv og finne ut av følelsene sine på egenhånd. Hvis vi setter ting litt på spissen kan vi si at følelser, for menn, er noe man legger merke til og kjenner på i etterkant av en hendelse. 

La oss si du møter en mann for første gang når du er en uke på ferie. Dere liker hverandre godt, har masse til felles, kjemien er helt fantastisk og dere kan snakke om alt og ingenting. La oss videre si at dere tilbringer hver dag hele uka sammen, og at du kjenner det kribler i magen og at du virkelig holder på å falle for han. For deg, som jente, er det null problem å vite at du er forelska og at dette er en kar du har lyst til å ihvertfall forsøke å satse på. Dere har jo god kjemi og hvis det i verste fall skulle vise seg at dere ikke passer sammen så er jo det et problem man tar når det kommer, ikkesant? Nema problema.

Problemet for menn, derimot, er at følelsene våre ikke fungerer på helt samme måte. Man kan vite at man liker jenta, at man tenner på jenta og at man har god kjemi, men man har null kontroll på om man faktisk har behov for å investere og forplikte seg før man har fått mulighet til å være alene med seg selv og tankene sine en stund.

Med andre ord trenger vi å avmystifisere og ufarliggjøre disse helt normale "tenkepausene" menn trenger. Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at du, som jente, til og med burde oppmuntre til de, fordi de er med på å få han til å få mer følelser for deg. Hvis han aldri får tid vekk fra deg, aldri får muligheten til å savne deg noen dager hvor han ikke får en eneste melding fra deg, så vil han heller aldri ha muligheten til å komme i kontakt med følelsene sine og la de vokse.

Men, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser, det er ikke snakk om at man trenger to uker tenkepause mellom hver gang man møtes, det er bare snakk om at du kan slappe helt av når han i blant tar mindre kontakt, svarer kort, osv. Det er helt normalt.

-Andreas

  

Leserbrev:

Hei!

Kjempe bra og nyttig blogg!

Jeg og ekskjæresten min slo opp for ca. 11 mnd siden, etter å ha vært sammen i noen år. Vi blei enig om bruddet fordi han ikke ville ha unger men det ville jeg. Vi ble også enige om at vi skulle fortsette å ha kontakt og være venner. Vi har fortsatt mye kontakt og det er helst han som tar kontakt. Han sender ofte meldinger til meg om fjas og mas, og siden jeg fortsatt har følelser for han så svarer jeg. I snitt tror jeg at han sender melding annenhver dag. Men han sender aldri melding når han drikker og han spør aldri om vi skal ha sex. Vi møtes ca. annenhver uke, men da for å spise middag sammen eller gå tur. Han har også kjøpt gaver til meg, uten at det er en anledning for det.

Jeg skjønner ikke hva han er ute etter! Jeg har fortsatt masse følelser for han, og all denne kontakten gjør meg forvirret og det gir meg forhåpninger om at vi skal bli sammen igjen, og så blir jeg skuffet når det ikke skjer noe. Kan dere hjelpe meg? Hva mener han med denne kontakten? Vil han bli sammen igjen? Vil han bare holde meg varm? Eller vil han faktisk bare være venner? Og bør jeg si til han hva all denne kontakten gjør med meg?

På forhånd takk for hjelpen! 

Hilsen forvirret jente

Heisann!

Hva intensjonen hans er er veldig vanskelig å si. Antageligvis har han ingen konkret intensjon overhodet, det er ihvertfall min mistanke. Som du skriver, bruddet mellom dere kommer av en logisk og praktisk årsak, dere hadde forskjellig syn på et veldig viktig emne; det å få barn sammen. Behovene deres var så fundamentalt forskjellige at til tross for den gjensidige tiltrekningen som holder dere godt sammen kunne dere ikke fortsette et sunt og trygt forhold for begge parter. Når den ene parten har et behov for å danne familie, og den andre ikke, så er det ofte en god grunn til å gå hver sin vei. Derimot så endrer det ikke den emosjonelle tiltrekningen man har for hverandre. Sterk gjensidig tiltrekning er viktig for å ha et solid forhold, mens kommunikasjon og forståelse av hverandres behov er viktig for et sunt og trygt forhold. Siden du ville ha barn hadde du behov for å ta forholdet et skritt videre, mens han antageligvis hadde det fint slik som ting var og enda har de følelsene som han hadde der dere slapp. Jeg tror han nå rett og slett handler ut i fra følelsene sine, og ikke fra en konkret intensjon. Han VET på et logisk nivå at dere har forskjellige behov og ønsker, men på et emosjonelt nivå er han fortsatt dedikert til deg.

Det viktigste spørsmålet å stille her er "hva vil JEG?" Hvis det å få barn snart er viktig for deg, og det ikke er noe for han, er dessverre den brutale realiteten at dere ikke har noen fremtid sammen slik ting står nå. Hvis du frykter å bli såret fra all denne kontakten og interessen fra han sin side, samtidig som du ønsker å fortsatt være venner, tror jeg den beste løsningen helt enkelt er å møtes sjeldnere. Si ifra til han at du vil fortsette vennskapet, men at dere burde ha kontakt sjeldnere, ihvertfall frem til den største interessen fra han sin side ser ut til å ha dempet seg (å møtes sjeldnere enn hver tiende dag er en god veiledende regel). Han vil ikke fortsette å ha like sterke følelser for deg når han ikke har mulighet til å investere mer i deg, og siden han ikke får møtt deg like ofte.

Det er rett og slett et spørsmål om grensesetting fra din side. Du må finne ut hva det er du selv ønsker, hva du tror er best for deg selv nå, og så gå helt inn for det. Uten grenser å forholde seg til kan du ikke forvente at eksen din vet hva som er greit og hva som ikke er greit, og da heller ikke vite hva som sårer deg og ikke sårer deg.

- Lars

PS: Vi har fått overveldende mange spørsmål på mail og i kommentarfeltene siden bloggen startet, for det meste laaaange mails med mye personlig historier som krever en god del innsats for å svare på skal det være forsvarlig innhold, og dessverre har vi ikke mulighet til å ta tak i alle sammen. 0330.no er ment å være en forsmak og tips på hva vi kan og tilbyr gjennom Gode Vibber samt et lite bidrag til samfunnet om våre holdninger og meninger rundt sjekking, dating, forhold og kjærlighet. Skulle man ha behov for å få en god personlig oppfølging for ens egen situasjon anbefales det å sjekke ut godevibber.no for å finne en tjeneste eller produkt som passer akkurat DEG.

Fra kommentarfeltet:

Jeg og kjæresten har vært sammen i over ett år nå. Vi har bodd sammen i sikkert 9 mnd. Akkurat nå for tiden har vi det bra sammen, det er ikke mye som står i veien. Så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder å skrive om dette nå, etter så lang tid.. Men jeg er vel bare veldig redd og sviktet helt innerst inne i meg.

I hvert fall, rett før vi skulle flytte sammen, fant jeg mange samtaler mellom han og en god venninne av han (også en venninne av meg). Han hadde nemlig hatt følelser for henne lenge før meg, noe jeg visste fra før. Men på de samtalene jeg så beskrev han sine følelser for henne som han hadde fått TILBAKE, og fortalte hvor lyst han hadde på henne osv. Tidligere hadde han flørtet med henne og prøvd å fått henne til å komme hjem til seg.. Hun har på en måte alltid sett på han som bare en kompis, noe som hun også bekreftet til meg. Jeg tror hun bare elsket den oppmerksomheten og bekreftelsen hun fikk fra kjæresten min om at han fortsatt likte henne. Noe jeg virkelig syns er KVALMT! Hun skrev på en måte som verken sa ja eller nei. Jeg tror at hvis hun hadde sagt i fra tydelig nok, så hadde han stoppet..

Med en gang jeg fant ut av dette ringte jeg kjæresten min og sa at jeg hadde sett alt, mens jeg selvfølgelig knakk sammen. Han reagerte først med å nekte, men han innrømte det nesten med en gang og beklaget seg og sa at det var meg han elsket.
Jeg, så godtroende jeg var, gikk på den med en eneste gang! Og flyttet inn med han en uke etter dette skjedde. Jeg sa tydelig ifra om at han ikke fikk holde på sånn mer om han skulle ha meg, og han lovte å være åpen og ærlig. Nå har det snart gått et år siden dette helvetet skjedde meg, og han har ikke gjort noe mer galt. Men hvorfor sitter dette så fast i meg da? Jeg er så lei av å bekymre meg over noe jeg ikke trenger å tenke på mer! Han har til og med kuttet kontakten med henne, for min skyld. Og hun aksepterte det, uten noe mer styr over det. Selv om de var gode venner. Dette sier vel litt om hva de ofret også mener jeg. Det har blitt bedre etter de ble enige om dette. Men likevel blir jeg mint på om dette stadig vekk, av alt og ingenting!

Jeg vet han har glemt henne nå, men jeg får de ekle minnene opp i hodet ofte, som om det skjedde i går...!

Og hva tror dere om henne? Hvorfor i all verden lot hun han bare få holde på? Hadde jeg vært henne med tanke på at han var en god venn for henne, og at jeg var en venn, så hadde jeg kommet til å vært bestemt til han med en gang i det minste! Hva er det som feiler enkelte jenter? Tror problemet mitt er at jeg ikke skjønner henne og den handlingen hun gjorde.. Hva tror dere hun ville?
Dere forstår dere vel ikke så mye på jenter? Noe jeg kan skjønne veldig godt, de fleste er så og si vanskelige å forstå seg på!

Takk på forhånd! :) Btw; Dere har en super blogg, fortsett!

Heisann! Forstår godt at du ble sjalu og redd av det som skjedde. Som vi har skrevet om før er det en kjønnsforskjell mellom hva vi synes er verst av fysisk utroskap og emosjonell utroskap, så en slags trøst kan være at han antageligvis ikke forsto hvor sårende det faktisk var for deg. I hans mannehjerne har han ikke gjort noe galt så lenge det ikke har skjedd noe fysisk mellom dem.

En annen trøst kan være at selv om han VAR emosjonelt tiltrukket av den andre jenta, så kommer det ikke til å skje igjen ved mindre han tilbringer mye TID sammen med henne. Det at menn har vanskeligere enn kvinner for å utvikle emosjonell tiltrekning er sånn sett en fordel når du først har kapra han. Menn er også stort sett emosjonelt monogame (de er som regel bare FORELSKA i en jente om gangen), selv om de kan tenne på og være fysisk tiltrukket flere jenter samtidig. Så lenge han faktisk er ordentlig emosjonelt tiltrukket av deg kan du med andre ord slappe av og nyte forholdet.

Når det gjelder den andre jenta: Som jeg skriver om i boken min, Sjekkeskolen, er det i hovedsak fire grunner til at ei jente er positiv til en manns tilnærminger:

1. Hun synes han er attraktiv
2. Hun får validering av det (bekreftelse)
3. Hun er redd for å miste han (investering)
4. Hun får noe ut av det i form av underholdningsverdi

Når jenter gjør dumme ting er det veldig ofte motivert av nr 2, valideringsbehov.

(Og nummer 1 vi forsøker å lære gutta å få til)

-Andreas

Leserbrev:

Hei,

Jeg har lest igjennom bloggen deres for å se om jeg kunne finne noen
svar på hvofor enkelte menn må spille såkalte mind games. Dette fant jeg ingen svar på, og jeg skulle derfor gjerne sett at dere skrev en sak om dette til alle oss som lurer, for ja - det er mange av oss.

Jeg har gjennom et halvt år datet en mann (vi er jevngamle). Han viste interesse først og selv om jeg var ganske tilbakeholden den første måneden utviklet det hele seg til noe mer enn vennskap relativt kjapt.
I denne perioden var han åpen og svært fin å være sammen med. Han introduserte meg kjapt for venner og etter et par måneder tok han meg med hjem til familien og på en rundtur innom slekten.
Like før han gjorde dette begynte han imidlertid å oppføre seg rart. Sa ting som at "Jaja, får håpe for din del at jeg ikke blir sjekket opp på byn i kveld", snakket om pene venninner osv. Dette responderte jeg sjelden på, men tenkte vel heller for meg selv at han ikke var noe jeg ville investere for mye i, og etter hvert ble jeg nok litt tilbakeholden følelsesmessig. En gang svarte jeg bare at han fikk sjekke opp en annen jente og stikke. Han ble da svært lei seg og sa at jeg var den eneste for ham. Av disse og lignende grunner føler jeg at han tester meg (tester hvor han har meg). Samtidig som han sier disse tingene tenker han ofte høyt om fremtiden vår - uten at jeg snakker om det overhodet. Han vil at vi skal gifte oss, få barn osv.

Samtidig kan han enkelte ganger plutselig bare slutte å svare på meldinger, chat eller lignende, selv om vi tross alt ikke har overdreven meldingskontakt. Kanskje bare 3-5 meldinger per dag maks!
Selv om han dropper å svare meg, betyr det ikke at jeg sender flere til ham. Da venter jeg heller til han tar kontakt igjen. Spillet hans får med andre ord ingen virkning for ham, siden jeg ikke blir desperat.
Han inviterte meg nylig med på ferie, og fortsatte med å være av og på under ferien - helt til jeg bare ga opp.
Når jeg kom hjem forklarte jeg problemene for ham og avsluttet forholdet umiddelbart.

Etter dette har han kontaktet meg hver eneste dag, han viser masse følelser og sider jeg aldri har sett før. Jeg merker imidlertid at han fortsatt tester hvor han har meg innimellom, og har egentlig bestemt meg for å aldri gå tilbake til ham. 

Jeg må kanskje legge til at han aldri har hatt et skikkelig forhold før, og at de fleste jentene bare har stukket fra ham uten å forklare ham hvorfor. Kanskje han har oppført seg på samme måte med dem? Selv om det nå er slutt, har det satt igang en tankeprosess hos meg om hvorfor menn egentlig spiller dette spillet? Hvorfor ikke bare være seg selv?

Det hadde vært kjekt om dere kunne gitt oss lesere et lite innblikk i hvorfor det er slik?

Heisann!

Jeg merker at jeg får litt vondt inni meg når jeg leser dette. Jeg har en sterk mistanke om at det hele rett og slett handler om kommunikasjonsproblemer, hvor begge i utgangspunktet har gode hensikter for hverandre.

Det var selvfølgelig veldig teit av han å si det han sa. Å hinte til at det var andre mulige jenter der ute og at du måte "passe deg" for at ingen andre sjekket han opp har ingenting godt for seg å si, men jeg har en mistanke om hvorfor han gjorde det likevel. Vi mennesker uttrykker våre behov med direkte verbal kommunikasjon, men enda oftere gjennom subkommunikasjon. Vi hinter og snakker mellom linjene, og ofte kan det være vanskelig å forstå hvilke behov det er som ønsker å bli hørt og som ligger bak som motivasjon for det man uttrykker. Ofte er vi heller ikke bevisste på hvilke behov vi selv har og som vi faktisk subkommuniserer gjennom adferd og verbale uttrykk.

I dette tilfellet kan jeg ikke se noen annen grunn til at han sa det han gjorde enn at han hadde et behov for å få bekreftelse fra deg på hvor tiltrukket du faktisk var i han, og at han enten bevisst eller underbevisst ønsket å se at du ble sjalu eller stressa av tanken på at andre jenter kunne prøve seg og at du kunne miste han. Det er langt ifra en god måte å prøve å få en slik bekreftelse på, men hvis han faktisk er så glad i deg som han senere prøvde hardt å understreke så tror jeg at det var det som var tilfellet.
Tingen er at menn (og også kvinner) trenger å få bevis på at den andre liker en, ut over det åpenbare faktumet at man er av motsatt kjønn. Menn kan lettere tillate seg å føle emosjonell tiltrekning til kvinner som klarer å vise grunner til at hun liker akkurat han. Dette kan gjøres gjennom komplimenter eller å vise beundring eller takknemlighet for konkrete egenskaper, kunnskaper, interesser, oppnåelser eller handlinger som han har gjort, som er unikt for han. Får en mann føle at han har fordel ovenfor andre menn fordi han har egenskaper han selv er stolt av øker behovet for å "ta vare på" jenta, forutsatt at han allerede føler en viss grad av tiltrekning. Menn ønsker å være med kvinner som får dem til å føle mestring, og som får dem til å føle at de har en fordel ovenfor andre menn som vil konkurrere om henne.

Jeg ser for meg at forholdet deres utviklet seg slik:
Gutt ønsker å videreutvikle følelsene han har for jente, men trenger bevis på at hun føler like sterkt tilbake. Gutt tester om hun kan bli sjalu av tanken på at andre jenter sjekker han opp, og håper innerst inne på at hun vil svare med at det hadde vært trist da hun er så glad i han, og at hun frykter at andre jenter såklart vil være interesserte i en catch som han. Jente responderer ikke på kommentarene, og gutt får ikke den bekreftelsen han ønsker. Jente blir mer tilbakeholden, og gutt blir redd for at han begynner å miste henne. Jente bekrefter dette med å be han om å "stikke og finne andre jenter", og han blir kjempelei seg og prøver å overbevise jenta om at det bare er hun han vil ha ved å snakke om fremtiden deres sammen. Jente ser ikke ut til å følge opp interessen hans, og han frykter avvisning og at hun kanskje ikke er ordentlig tiltrukket. Gutt inviterer jente på ferie, men er usikker på hvor interessert hun er tilbake og håper på at hun vil vise litt initiativ til følelser og å knyttes mer sammen. Jente tar til slutt opp sin frustrasjon på at han virker så frem og tilbake, og avslutter forholdet. Dette gjorde han enda mer desperat og trist hvor han prøvde å få henne tilbake, men er fortsatt usikker på hvor interessert hun egentlig er og håper sterkt på å få et bevis på at hun også er forelsket i han.

Denne teorien (som bare er vill gjetting da jeg ikke kjenner til detaljene) støttes av det du skriver på slutten, om at han har tidligere erfaring med jenter som bare har forlatt han uten grunn. I tillegg til det vanlige behovet som alle mennesker har for bekreftelse på at den man er med faktisk ønsker å være med en fordi man er spesiell, og at han har erfaring med å ha blitt forlatt av kjærester (altså at de ikke var like emosjonelt tilknyttet som det han selv var), så tror jeg at han har et veldig stort behov for å få bevis på at jenter er redd for å miste han og å bekrefte at de er glade i han tilbake før han tør å vise det tydelig selv.

Siden jeg ikke kjenner mannen og kun vet det som er skrevet øverst i dette innlegget kan jeg ikke si noe helt sikkert, men jeg stiller meg litt kritisk til om det å bedrive mindgames og å "spille spill" var det som egentlig lå bak. Folk flest har gode intensjoner, de er bare ikke alltid så flinke til å kommunisere behovene sine og å forstå andres behov. Dette blir ofte uheldigvis kombinert med usikkerheter og diverse frykt, og det kan ende opp med såre følelser for begge parter.

Det virker som om fyren i dette tilfellet har klønet veldig i kommunikasjonen sin, men at det faktisk innerst inne var forelskelse og romantiske forestillinger som motiverte han. Han manglet bare kunnskapen og evnene til å forstå seg selv og sine behov, og ikke minst hvordan å kommunisere dette på en sunn måte.

- Lars (som liker å føle seg elsket gjennom genuine komplimenter for noe som er spesielt for meg)

Jeg var på en fest for en stund siden. Dagen etterpå la en jente på skolen min som var der meg til på facebook. Jeg hadde aldri snakket med henne, men tenkte hun bare la meg til siden vi gikk på samme skole . Noen uker senere tok jeg kontakt på facebook når jeg kjedet meg. Vi diskuterte noe musikk da vi trener på samme sted og musikken som var der var temmelig dårlig. Etter denne lille episoden begynte vi å snakke litt på facebook i ettertid. Samtalene var ikke så store, men de gikk lett. Noen ganger tok hun iniativ til samtaler, andre ganger jeg. Helt utav det blå sa hun en dag at hun hadde drømt om meg (som starten på en samtale). Jeg ble riktig nok litt forbauset fordi jeg rett og slett synes det er rart å bare si sånt til en du ikke kjenner. Jeg prøvde å virke litt "cool" og spurte om drømmen og litt. Uansett luktet jeg interesse fra hennes side.

Jeg tenkte å følge rådet jeg hadde lest en tid tilbake med å ikke snakke for mye på facebook, da stemningen ofte blir rar og klein når man møtes face to face. Dette er også av egen erfaring og ikke bare noe jeg hadde lest når jeg tenker meg om. Tenkte å heller snakke med henne når vi trente sammen. Problemet var at vi aldri møttes på treningssenteret.

Nå, kanskje en og en halv måned etter "drøm-episoden" er det lite snakking på facebook. Jeg tar så og si alltid iniativet til chatter, samtidig som jeg prøver å ikke snakke for mye eller mase. Sitter her og tenker at jeg kanskje har ødelagt sjangsen min selv uten å ha prøvd skikkelig. Føler liksom også at kanskje hun vil jeg skal ta initiativ hele tiden slik at hun får en slags "bekreftelse" på at jeg er interessert, siden jeg har tatt det litt chill med snakkingen på facebook.

Forventer ikke at du kan fortelle meg om sjangsen er der eller ikke, eller om den noen sinne har vært der, men håper på at du kan komme med et råd eller to om hvordan jeg kan prøve å få kontakt i virkeligheten, og ikke bare facebook. - Arne (18)

Wow, dette er en klassiker; en variant av gode, gamle "Gutt treffer jente, de får en bra tone, tiden går uten at noen gjør noe for å bevege forholdet videre til neste nivå og det ender med vennskap eller at ting bare koker ut i kålen."

Jenta i historien addet altså Arne på Face, til tross for at de ikke hadde pratet sammen... da er det ikke helt usannsynlig at hun kanskje er litt hypp. Jeg ville ihvertfall sjekket om hun samtidig hadde addet mange andre som var på samme fest... hvis ikke tenker jeg ihvertfall sannsynligheten er stor for at hun liker Arne. Uansett; hvorvidt man fikk kontakt på denne måten, møttes på byen, på skolen eller på loppemarked spiller ingen rolle... veien videre handler uansett om å:

1) Øke flørtingen mellom dere
2) Skape fysisk kontakt

Kommer man seg ikke videre på denne veien blir man lett stående i stampe, og luften går ut av det som engang var av spenning. Det blir "kleint", som Arne sier selv... eller man ender med å bare bli venner

Jenta synes ofte hun har tatt masse initiativ og sendt et signal bare ved å adde deg på Facebook. I denne historien virker det heller ikke usannsynlig at hun også forsøkte å flørte ved å si hun hadde drømt om ham... sannsynligheten for at hun føler hun har gjort sitt og at det er Arne sin tur til å ta neste skritt er nok stor. Generelt flørter mange jenter nemlig slik:

1) Vise små tegn på interesse
2) Satse på at gutten gjør resten av arbeidet

Som gutt er du derfor ofte nødt til å ta ledelsen for at noe skal skje!

Et av problemene til vår venn her er at han er for tilbakeholden med initiativ og at han ikke har noen plan (utover å satse på å støte på henne på treningssenteret). Dette er ganske typisk; tanken er liksom "tilbringe så mye tid som mulig rundt henne og håpe at noe skjer"! Det er ikke optimalt; man bør ha en klar strategi helt frem til "målstreken", for å være litt vulgær.

Hvorfor er det en litt dårlig plan å satse på å møtes på treningssenteret? Vel, først og fremst fordi hvorvidt man møtes eller ikke er helt opptil tilfeldighetene. Og dersom vår venn nå hadde møtt jenta der, hva hadde skjedd? De hadde pratet litt, og så hadde det mest sannsynlig blitt "men jeg må trene litt til jeg... eh, jepp, vi prates!" Dette hadde mest sannsynlig ikke tatt forholdet noe videre... det hadde, akkurat som det å prate på Face i det evige, blitt et sidespor. Neste skritt er jo å komme i en setting hvor man har tid og mulighet til å flørte og etterhvert eskalere fysisk! Det har man ikke egentlig på treningssenteret. For all del... han kunne invitert henne med på noe når de møttes der, men dette kunne han like gjerne gjort i en chat på Face. "Møte henne på en fest" eller på byen ville også være alternativer som mange satser på, men de er bare litt bedre slik jeg ser det, siden man lett blir utsatt for distraksjoner og konkurranse. Det beste er å finne på noe one on one.

Dersom jeg hadde vært i denne situasjonen hadde jeg brukt en av mine yndlingsstrategier; den egner seg spesielt godt på jenter man går på skole med eller jobber med, slik tilfellet er her. I kanskje den andre samtalen (ja, så tidlig!) hadde jeg begynt å prate om en film som går på kino:

"Ah, sett traileren til den nye [insert name her]-filmen ell? Så sykt kul ut!"

Så hadde jeg snakket med henne i et par minutter om denne filmen, kino eller noe annet som hadde med saken å gjøre... så hadde jeg, nærmest i en bisetning, sagt:

"Tenkte å se den til uka forresten, bare å joine hvis du vil."

Poenget her er at jeg snakker om filmen fordi jeg er interessert i den og så, nærmest for å være høflig, tilbyr henne å være med... dette er noe helt annet enn å spørre "men du, vil du være med på kino en dag?". Du ser forskjellen, ikke sant? Dersom hun er interessert vil hun stort sett alltid svare ja eller foreslå en annen dato/aktivitet... gjør hun ikke det kan du faktisk være rimelig sikker på at hun ikke er hypp. Da kan du evt. si "OK, men vi andre bestiller biletter i kveld, så da er det for sent å angre!"... så virker det som om dere var en gjeng som skulle og du bare spurte for å være høflig.

Når dere møtes før kino gir du henne en klem... dere setter dere i setene, krangler f.eks. litt om armlenet på tull (øke flørtingen, remember?). Etter filmen forelår du på nytt noe du har lyst til helt spontant: "Sulten jeg, bli med å spis noe a!" er et eksempel. (Du har selvsagt sørget for å velge en forestilling som ikke begynner så sent at det blir uaktuelt å finne på noe etterpå... du har en plan, ikke sant?) Her vil jeg som regel forsøke finne på noe som fører til at vi drar hjem til meg... "Jeg har grandis, vi kan stikke og spise den!" f.eks. Andre "påskudd" funker like bra, f.eks. vise henne noe, spille et spill, se en serie, whatever. Poenget er uansett at dersom hun blir med på dette også kan du være helt sikker på at hun er hypp, og samtidig har dere kommet dere til en setting hvor det er naturlig å begynne med fysisk eskalering (som du kan lese mer om i boken om flørting)

Dette er et eksempel på måten jeg gjør ting på... hvis vi sammenligner ser vi at hovedforskjellen er at jeg tar initiativ til å eskalere forholdet til noe mer enn prat og vennskap mye raskere enn vår venn i innlegget over gjør, og at jeg har en helt konkret plan i hodet for hvordan jeg skal komme i mål. Samtidig gjør jeg dette (ihvertfall i følsomme situasjoner som med kollegaer/studiekamerater osv) på en måte som har den fordelen at jeg ikke kan beskyldes for å "ha prøvd meg" i ettertid. Dette er som sagt spesielt for tilfeller hvor jenta er en man jobber med, går på skole med eller lignende... hadde det vært en jente jeg f.eks. hadde møtt på byen hadde jeg nok heller gjort det enkelt og spurt "hypp på å drikke litt vin og skravle en dag/se en film en dag/whatever? Jeg kan XXXdag og YYYdag:)"

Det å ikke ta initiativ, samt det å ikke ha noen plan for hva man skal gjøre når man treffer en jente man liker, er typiske årsaker til at gutter ender opp ulykkelig avstandsforelset i jenter som bare ser på dem som venner... husk, det er alltid bedre å ta initiativ enn å ikke gjøre det, selv om initiativet er klønete og lite smooth. Vær raskt på, og sørg for raskt å finne ut om det er muligheter eller ikke... bruk regelen om at dersom hun ikke blir med på det du foreslår, og heller ikke foreslår en annen dato/aktivitet selv, så er hun sannsynligvis ikke interessert. Jeg sier det igjen, for dette er VIKTIG:

Dersom hun ikke blir med på det du foreslår, og heller ikke foreslår en annen dato/aktivitet selv, så er hun sannsynligvis ikke interessert!

Forsøk til nød en gang til om et par uker, men etter dette kan du bare glemme henne og bevege deg videre... UANSETT hva hun har sagt, UANSETT hvilke signaler du føler du har fått om at hun er interessert. Dersom alle hadde fulgt denne regelen slavisk hadde det vært betraktlig mye mindre ulykkelig kjærlighet her i verden!

- Sondre