torsdag 12. desember 2013

The last high

Andreas er den ubestridte musikkmester i kollektivet vårt, og mens jeg hørte på en av hans partylister kom jeg over godbiten "You were the last high" av The Dandy Warhols. 
For meg er dette en av de sangene "alle har hørt men ingen kan navnet på", og jeg må innrømme at jeg har fått helt dilla på den.



Det er noe med følelsen av "lost love" som tar meg. Refrenget minner meg om den følelsen man får når man er sammen med en man er SKIKKELIG forelska i, den rusa følelsen som setter seg i hele kroppen og ikke slipper taket. Jeg har skrevet om den følelsen tidligere og. Det er noe med den intense følelsen man får når man er sammen med en jente man virkelig DIGGER og som man bare kan ligge å kline med og glemme tid og sted.

Sett deg ned, lukk øynene og la sangen ta deg med tilbake til en gang du hadde akkurat den følelsen. 

Selv husker jeg tilbake til alle de jentene som har betydd ekstra mye for meg, jeg er heldig nok til å ha hatt mer enn en.

- Alex (high on life)

PS: Har du noen skikkelig "high on love" minner du har lyst til å dele? Jeg vil gjerne høre!

fredag 6. desember 2013

Hvordan treffe jenter på Tinder

Hørt om Tinder? Hvis ikke er det egentlig ikke så rart. Appen er ikke mer enn et snaut år gammel, og det er først det siste halvåret den har begynt å ta av i Norge.

Kort fortalt er Tinder en litt annerledes sjekke-app. Man logger seg på med Facebook, og så forsøker appen å bruke både geografisk posisjon og data fra Facebook-profilen din til å foreslå andre Tinder-brukere du kan passe med. Selve Tinder-profilen din inneholder ikke mer enn et par bilder som du velger selv, en kort-kort beskrivelse av deg selv samt en oversikt over felles venner og felles interesser fra Facebook. Den er med andre ord svært minimalistisk, og det finnes ingen mulighet til å gå videre fra den for å se selve Facebook-profilen; det finnes heller ingen mulighet for Facebook-vennene dine til å se at du bruker Tinder.

Å forslå jenter er noe appen gjør hele tiden, og når den gjør det kan du velge å markere de du liker med et hjerte (hvilket selvsagt betyr "Hun der likte jeg!"). De du markerer vil ikke få noen direkte beskjed om dette; de må vente til appen foreslår profilen din, hvorpå de også kan trykke "liker" eller "ikke liker". Dersom to personer liker hverandre får de beskjed om at de er matcher, og så får de muligheten til å sende hverandre meldinger.

Disse mekanismene gir Tinder noen unike egenskaper:

Tinder sikrer at du bare får meldinger fra de du faktisk har lyst til å bli kjent med.
Det er rett og slett ikke mulig å få meldinger fra noen man ikke vil ha meldinger fra, ettersom bare de en selv har markert som interessante får mulighet til å sende meldinger til en.

Tinder minner veldig om sosiale medier
Tinder tar "nettdating forkledd som sosialt medium" til nye høyder med sitt avhengighetsskapende "like"-aktige system. Den trives mye bedre på smart-telefonen enn på PC'en. I det hele tatt minner den mer om Facebook sin funksjonshemmede fetter enn om en datingside.

Tinder er "tilfeldig"
Det er (ihvertfall tilsynelatende) tilfeldig hvilke personer appen foreslår som matcher for deg; kombinert med at ingen får direkte beskjeder om når andre markerer dem som interessante eller uinteressante betyr dette at man kan bruke "det kan jo hende han/hun ikke har fått min profil foreslått av appen ennå" som ego-beskyttende unnskyldning dersom man har markert noen uten at de markerer en tilbake. Dessuten glemmer man lett hvem man har markert og ikke, slik at man ikke går rundt og føler på avvisningen som ligger i å ha markert noen som ikke markerte en tilbake. I sum gjør dette Tinder veldig lite skummelt.

Det noen klare fordeler forbundet med disse egenskapene. De gjør appen veldig attraktiv for jenter; de registrerer seg i hopetall, og "like-avhengighet" gjør at de bruker appen mye og ofte. Noen tenker kanskje at de bare skal prøve den for gøy, men allikevel; selv de som i utgangspunktet ikke hadde planer om å treffe noen på Tinder forandrer ofte mening dersom den riktige fyren dukker opp.

Det var altså litt generelt om hvordan Tinder fungerer. Men hvordan treffer man egentlig jenter der?

Spørsmålet kan egentlig reformuleres som "hvordan får man jenter til å markere en som interessant?" Fordi Tinder-profilen din ikke inneholder mer enn et par bilder, en linje tekst og noen interesser fra Facebook sier det seg selv at bildene er alfa og omega. Dette er imidlertid ikke noe nytt; slik er det for vanlig nettdating også. Selv om man på datingsidene har en lengre tekst som kan være med å skape ekstra interesse, og selv om man kan sende morsomme eller spennende meldinger til hvem man vil, er det alltid bildene som er viktigst. Vi kan rett og slett kalle det nettdatingens første regel: optimale bilder er den suverene hemmeligheten bak suksess, enten man sjekker på Facebook, på en vanlig datingside eller på Tinder.

Med andre ord: før du i det hele tatt kan begynne å tenke på å gjøre det skikkelig bra på Tinder (eller noen annen form for nettdating) trenger du å gjøre en innsats for å skaffe deg bra bilder; mer om hvordan du gjør dette kan du lese mer om her og ikke minst her. Det gode nyheten er at de fleste normale gutter kan bli tiltrekkende på bilder hvis man vet hvordan man skal gå frem.

Noen andre gode tips går på hva selve Facebook-profilen din inneholder. Tinder lister opp felles venner fra Facebook; dette gjør den fordi skaperne i utgangspunktet tenke at folk som hadde mange felles venner kom til å få mer lyst til å bli kjent med hverandre. Når det gjelder jenter har dette vist seg å ofte ha den helt motsatte effekten; mange jenter synes faktisk det er en FORDEL at du ikke har noen felles venner med dem, ihvertfall dersom dere bare skal "møtes og se hva som skjer". Har du få venner fra før på Face er dette bra nyheter; har du mange bør du faktisk vurdere å renske opp!

I forhold til interesser fungerer Tinder slik at den bare viser de interessene dere har til felles; derfor kan det lønne seg å liste opp mange interesser på Facebook. Det øker sannsynligheten for at du og en tilfeldig jente vil ha noe til felles.

Når det kommer til meldingene man sender på Tinder er det ofte lurt å holde seg til det enkle; en kommentar om et av bildene hennes eller et godt, gammeldags "Hei:) Jeg heter..." er som regel mer enn bra nok som en åpner. Om hun er interessert i å prate med deg avhenger til syvende og sist nemlig i de aller, aller fleste tilfeller av helt andre ting; hvor godt hun liker bildene dine er en av dem, om hun i det hele tatt kan tenke seg å treffe noen fra Tinder er en annen.

I den videre samtalen vil du selvsagt bli nødt til å fokusere på å bli litt kjent; for all del, det finnes jenter som er svært eventyrlystne, men de aller fleste vil synes det er skummelt å treffe en fyr fra en app som de bare har sett et par bilder av! De trenger tillit... bildene dine har forhåpentligvis allerede skapt tiltrekning, slik at du kan konsentrere deg om å ha en vanlig, laidback samtale med henne hvor fokus først og fremst er på å bli litt kjent og å ha det gøy. Du kan forsøke å flytte samtalen over på Facebook, sms eller andre alternativer; dersom jenta er med på dette kan sannsynligheten for at det blir et møte i virkeligheten øke.

Jeg tror faktisk jeg skal stoppe her for denne gang; jeg planlegger nemlig et større forsøk (alá dette) for å se på forskjellige Tinder-strategier. Jeg lærer også mye av arbeidet med Perfekt Profil-deltagerne mine, som selvsagt har begynt å bruke bildene sine på Tinder i tillegg til Facebook og de vanlige dating-sidene. Men det var ihvertfall en foreløbig innføring; gå ut og prøv Tinder!

- Sondre (har satt hjerte på deg)

onsdag 4. desember 2013

En verden av muligheter

Jeg lever i en verden som de fleste gutter ikke vet eksisterer. En verden der alle jenter er potensielle kjærester, elskere eller flørter. En verden der jeg kan stikke ned på butikken for å kjøpe sjokolade, og ligge pesende og svett i senga med en tidligere ukjent jente en time senere. Jeg tror ikke engang mange av vennene mine tror meg når jeg forteller historiene. "Jaså, Alex, du skal på date. Hvor møtte du henne da? Kiwi? haha liksom.."
Hver gang jeg går ut døra ser jeg tonnevis av pene jenter som tusler rundt med sine daglige gjøremål. De skal på skolen, de skal på jobb, og noen ganger loker de bare rundt i byen uten noe spesielt å gjøre. 
Jeg ser ofte pene jenter gå bortover gata, og jeg ser gutta som snur seg etter dem. Jeg ser i øynene deres at det er noe dyrisk som vekkes, de vet at de vil ha henne, men det faller ikke noen av dem inn å faktisk gå bort og prate med henne. 

Norge er dessverre et av de kaldeste, mest asosiale landene jeg vet om. "Du snakker ikke med folk på bussen", sa en av mine beste venner for noen år siden. "Hvorfor ikke?" spurte jeg. "Sånn er det bare. Det er creepy." Javel, tenkte jeg. Forleden stod det en fyr på bussen som så ut som han hadde unsluppet et drapsforsøk. Han hadde et stort kutt i panna og blod nedover hele kroppen. Det var en full buss, og alle stirret selvfølgelig på han, men ingen turte å spørre. Det vil si, ingen turte å spørre helt frem til jeg bante meg frem til han og spurte hvordan det gikk. DA kastet folk seg med, fordi da trengte de ikke være den eneste. Rart hvordan vi er så redde for å skille oss ut. 

Jeg vet at du kjenner deg igjen: Du står og venter på en kompis. I øyekroken ser du noen kommer gående mot deg, Dama med stor D. Hun er så pen at du vet ikke hvor du skal gjøre av deg. Hun kommer gående mot deg og du prøver å finne en måte å stirre på som ikke gjør det opplagt at du stirrer. Plutselig stopper hun ved siden av deg. Kanskje hun venter på noen hun og? Hun blir stående noen minutter før venninna kommer og de går sin vei. Du tenker kanskje ikke så mye mer på det, for du kjente henne jo uansett ikke. Da er det jo helt umulig at det kunne skjedd noe mellom dere, eller? 

Det er faktisk mulig å se en søt jente ute midt på dagen, gå bort til henne og starte en samtale og se om det leder noe sted. Ofte skjer det ingenting mellom dere, men noen ganger liker man hverandre og den første halloen kan lede til litt av hvert. 

Jeg anbefaler deg å bli flink til å slenge ut den første halloen hver gang du ser en jente du kunne tenkte deg å bli kjent med. Hva er det verste som kan skje? At hun ikke svarer tilbake? I så fall har du tapt ca null og vunnet en hel masse erfaring som du kan bruke til å gjøre et bedre inntrykk neste gang. 
Det tok meg en liten stund å bli kvitt den første "fy faen det her er teit og kleint" hver gang jeg åpnet munnen, men nå syns jeg ikke det er så rart å slå av en prat med folk jeg møter på bussholdeplassen. 

Har hatt denne sangen på repeat mens jeg skrev innlegget: 



Har du noen gang vært på date med en jente du møtte på dagtid? Hvis du er jente, har du noen gang møtt en kjekkas på dagtid? 


- Alex (veldig sosial)






mandag 25. november 2013

For å være ærlig...

Av en eller annen merkelig grunn elsker jeg å se på "TV2 hjelper deg". Kanskje er det de corny testene (som da Fenris fra Darkthrone testet turstøvler), eller kanskje liker jeg bare å se informasjons-medarbeidere i middels til store norske firmaer bli torturert for åpent fjernsyn. Det spiller egentlig ingen rolle.

Ett innslag husker jeg spesielt godt. Det handlet om misbruk av handicap-plasser, og programlederne stilte seg opp for å konfrontere folk som hadde feilparkert; de hadde utstyrt seg med kamera, mikrofon og den fasinerende formen for nesevis selvgodhet som bare er forbrukerjournalister og små, kristne menigheter på vestlandet forundt. Feilparkerende menn og kvinner, unge som gamle, troppet opp og leverte varianter av den samme unnskyldningen:

"Du, for å være helt ærlig, så så jeg ikke skiltet!"

"For å være helt ærlig" er av en eller annen grunn noe vi mennesker ofte sier når vi IKKE er ærlige... spesielt dersom vi har litt dårlig samvittighet fordi vi lyver. Begynn å legge merke til hvordan folk bruker utrykket; det er selvsagt ikke noen ufeilbarlig løgndetektor, men litt morsomt er det nå lell.

- Sondre (helt ærlig)

fredag 15. november 2013

Liker han meg bare for kroppen min?

Vi har fått et leserbrev, og denne gangen tenkte jeg å svare på brevet forløpende istedet for å skrive alt til slutt sånn jeg pleier:

Hei, jeg har blitt stormforelsket i en gutt. Da jeg møtte han for første gang fikk vi en bra tone og jeg følte kjemien. Samme kveld dro vi ut på klubb, og drakk oss drita. For min del virket han veldig fin, så og si ikke brisen. Mens jeg derimot ble så hyper og gira. Hadde lyst til å kose med han osv, men jeg ville vise han at jeg er en ordentlig jente og ikke gjør sånt allerede første dagen man har møtt hverandre, men jeg tok visst feil av han. 

Stopp en halv. Du tok feil av han? Altså du trodde at han var "en sånn som liker å vente" men oppdaget at han var "en sånn som liker at ting skjer fort"? Problemet er at de fleste gutter er åpne for begge deler, men med det vi tror er forskjellige typer jenter. Mange menn vil forsøke å få ting til å skje fort, spesielt hvis vi i utgangspunktet ikke først og fremst er på utkikk etter et forhold. Min påstand er samtidig at de fleste menn emosjonelt sett setter pris på at ting går sakte slik at vi rekker å utvikle litt følelser før ting blir fysisk. 

For han tok initiativ til å kysse meg foran alle, midt på dansegulvet. Og slik fortsetter vi, alle rundt han spurte hvem jeg var og da kalte han meg for "snuppa mi" og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke det, men tok det positivt. Da kvelden var over, fulgte han meg hjem igjen til venninna mi og han hadde lyst til bli over, så da fikk han det. 

Epp epp epp... "Han hadde lyst til å bli over, så da fikk han det"? Her er vi inne på noe viktig. Nemlig hva DU har lyst til. Hvis du egentlig har lyst til å ta ting rolig så er det litt viktig at du bestemmer deg for det på forhånd og holder deg til den planen. Hvis du derimot har lyst til å ha sex med han og er fornøyd med at det kanskje ikke blir noe mer enn bare det så er det jo ikke noe å tenke på, men hvis du er klar over at menn generelt sett utvikler følelser saktere enn kvinner og at sex i seg selv kan gjøre at han mister følelser for deg (jeg skal forklare dette i neste avsnitt) så kan det hende at du ønsker å vente litt.

Vi sovnet ikke før etter lenge fordi han ville ha sex med meg, og jeg sa nei. Men så fikk han snakket slik at det endte opp med at vi gjorde det. Jeg angret ikke, i og med at han var veldig kjærlig og kosete med meg dagen etter og oppførte seg helt normalt akkurat som da han møtte meg kvelden før. 

Hvis du på forhånd har bestemt deg for å ikke ha sex, er det best om du også passer på å ikke havne i en setting hvor du blir nødt til å avvise han. Og hvis du har lyst til å være sikker på at han utvikler følelser for deg kan det være smart å la han bli ordentlig kjent med deg før dere har sex. Pseudo-vitenskapelig-mini-biologi-foredrag: Når vi mennesker liker en annen person skiller hjernen ut et hormon som heter oxytocin som blant annet gjør at vi får mer empati for og ønsker å være nær den personen. Umiddelbart etter at menn får ejakulasjon begynner imidlertid hjernen å skille ut et hormon som heter prolaktin. Dette hormonet gjør (i tillegg til at man blir søvnig) at man får mindre interesse for partneren! Med andre ord er det viktig at nivået av oxytocin allerede er så høyt at den knekken i tiltrekning han føler ikke blir utslagsgivende. Kvinner har naturlig mer oxytocin enn menn og får som en naturlig konsekvens lettere empati for nye mennesker enn menn. Testosteron motvirker også effekten av oxytocin, så har du funnet deg en mannemann er det kanskje ekstra viktig å ta ting rolig. 

I eksperimenter med både aper og rotter har man sett at hannen umiddelbart mister lysten på sex etter å ha kommet, helt til en ny hunn blir introdusert. Da blir han plutselig våken igjen og klar for ny runde. Denne effekten kalles for "Coolidge-effekten", etter en gammel vits om president Coolidge som var på en hønsefarm sammen med kona. Når bonden forteller at hanen har sex flere hundre ganger om dagen utbryter fru Coolidge tørt: "Fortell det til mannen min". Presidenten spør bonden om hanen har sex med samme høne hver gang, og når bonden svarer nei sier Coolidge "Fortell det til kona mi". 

Det var en lang digresjon, tilbake til leserbrevet: 

Etter den kvelden gikk det to uker hvor vi snakket mye, snap'et og ringte hverandre en gang eller noe, og den tredje uken ville han ha meg over og da skulle jeg være hos han i 4 dager. Vi hadde det kjempekoselig, og koste oss! Han kjøpte alt og gjorde alt og i tillegg hadde vi mye sex, og jeg likte det samtidig som jeg ble forelsket og kjempeglad i han. Da jeg var på vei hjemover tekstet jeg han at jeg koste meg veldig og så frem til neste møte og at jeg var glad i han. 

Auda. Hmm.. Som en slags konsekvens av at menn utvikler følelser saktere (og ikke minst har mindre kontakt med følelsene sine), og legger mer i setninger som "jeg er glad i deg" og "jeg elsker deg" er det etter min mening smartest å vente med å fortelle det til etter at han har gjort det først. Urettferdig? Ja. Men altså litt viktig i og med at mange menn får umiddelbar panikkangst og permanent bekymringsrynke i panna når de hører ei jente si det før han selv har sagt det. For all del, det finnes mange kvinner som også får hetta av sånt, men siden jeg har på generaliseringshatten når jeg skriver på denne bloggen så er det altså sånn. De får ofte skyldfølelse og kan i verstefall finne på å si det samme tilbake uten å være helt sikre på om de faktisk mener det og få dertil enda mer dårlig samvittighet og angst etterpå. 

Han ble jo så klart glad for å høre det og mente det samme. Etter det minket kontakten, men vi holder den fortsatt frem til i dag, men det har gått to mnd siden vi sist møtes og han sier han alltid jobber og vil gjerne møte meg snart. Jeg vet han jobber mye, men han kan vel bruke noe tid på meg også? 

Ehm.. To måneder er et ganske tydelig hint om hvor du har han. Jeg er lei meg for å være den som kommer med kjipe nyheter, men: Hvis en mann har nok emosjonell tiltrekning vil han flytte fjell for å møte deg.

Men så skjedde det en hendelse nå nylig, han tok en tur til Oslo og sa på en måte indirekte fra til meg, og sendte melding samme dag som han skulle dra og sa at vi kunne møtes og ta frokost dagen etter. Jeg tekstet han dagen etter og ventet. Fikk aldri svar før på kvelden hvor han sa at mobilen gikk tom før strøm og at han var hjemme - han beklaget ikke og sa liksom ikke at han vil gjøre det opp og lot det ligge nettopp fordi jeg sa det gikk så fint - akkurat da tok han meg for gitt. 

Jeg tror nok han tok deg for gitt lenge før det. Og at han så på deg som en han "gjerne møter for å ha sex med en gang i fremtiden, men ikke har de helt store følelsene for".

Til vanlig når han tekster meg eller snap'er så er det kun om hvor mye han savner meg og at han vil være hos meg. Føler han ikke er emosjonelt tiltrukket av meg, men heller fysisk som dere har nevnt tidligere på bloggen deres. Jeg er veldig forvirret og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er mye mer enn hva jeg har skrevet her, og jeg vil gjerne få en utfyllende svar fra dere. Og jeg føler han bare bruker meg som en brikke i livet hans, og nettopp fordi han alltid får en bekreftelse på at alt er greit. Jeg har også spurt han om hvor vi står hen og hva som vil skje?

Au. You lost me at "jeg har også spurt han om hvor vi står hen og hva som vil skje". Greia med menn er at du egentlig ikke helt kan stole på hva de sier når det kommer til følelser (nå kommer jeg til å få hatmail fra mannlige lesere av bloggen). Jeg er klar over den gamle myten om at kvinner er så kompliserte og menn så enkle og direkte, men problemet er at menn ofte ikke engang selv vet hva de føler. Så istedet for å tvinge han til å si hva han føler så se heller på hva han faktisk gjør. Tar han initiativ til å møtes? Introduserer han deg for vennene sine? Forsøker han å inkludere deg i livet sitt på noen som helst måte? Hvis svaret er nei må han enten utvikle mer emosjonell tiltrekning eller så må du vurdere om du er fornøyd med å kun ha et fysisk forhold med han.

 Og da har han svart at han liker meg veldig godt og har blitt så glad i meg på så kort tid, men ikke er klar for å gå inn i et forhold nå som han må fokusere og gi 100% av seg sjøl. En grunn til at jeg fortsetter å være så snill, og forståelsesfull er fordi jeg vil få han til å like meg. Nå har jeg tatt mindre kontakt og han tar litt initiativ til å spørre om hvordan det går osv.. Men jeg trenger deres råd og hjelp! Hvordan kan jeg forstå meg på han og få han til å like meg, og ikke kroppen min...

At han liker kroppen din er bare en fordel, men utfordringen er jo å få han til å utvikle følelser også. Problemet er at det nesten er umulig for han å utvikle følelser for deg når dere ses så sjeldent. I stedet for å spørre hva han føler ville jeg heller spurt om han kunne tenke seg å komme til Oslo en gang i uka og hvis han insisterer på å fortsette å møtes med to måneders mellomrom så ville jeg ditcha han (dersom du vet med deg selv at du ikke er happy med sånn dere har det).

Kjør debatt i kommentarfeltet!

-Andreas

tirsdag 12. november 2013

Gidde å trene?

Våre faste lesere har kanskje fått med seg at vi her på 0330 ikke er så fryktelig opptatt av kropp eller trening. Vi mener nemlig at det er faktorer som er MYE viktigere enn fitness når det gjelder tiltrekning. Likevel har jeg lyst til å slå et slag for den veltrente mann, og liste opp noen fordeler du får med deg som bonus når du trener.
Først av alt vil jeg bare si: Det å trene kun for å se bedre ut kan virke mot sin hensikt da det vil speile seg i oppførselen din og det reflekterer at du "mangler noe" for at jenter skal like deg. Du er bra nok akkurat som du er, du trenger ikke muskler eller god kondis for å dra pene jenter. Det er likevel en fordel om du i alle fall er normalt tynn, om enn litt under gjennomsnittet sterk og dårlig kondis.

Fra ventstre: Andreas, Lars, Alex, Egil og Anders. Sondre tar bildet. 

Fokuset ditt skal alltid være på hva der er som gjør DEG glad og gavner DEG, IKKE på hva du kan gjøre for at ANDRE skal like deg. Når jeg trener tenker jeg på hvor digg det er å være trent, hvor MANN jeg føler meg når vektene deiser i gulvet, og hvor digg det blir å være i god form selv når jeg er 70 år. Følelsen av å kunne løpe opp en trapp eller løfte jenter over skulderen og bære dem hjem uten problemer vekker noe inni meg, min indre huleboer kommer frem.

Så her kommer en liste over enkle grunner til at DU burde trene som ikke har noe med jenter som liker store muskler å gjøre:

1) Det øker selvtilliten din. Du hjelper at du føler deg sterkere og at du blir flinkere til å utføre fysiske oppgaver, men det å trene regelmessig balanserer også hjernekjemien din. Vi mennesker er laget for å bevege oss. og alle som har trent før kan skrive under på at man rett og slett føler seg bedre etter en treningsøkt. Trening utløser endorfiner i kroppen, reduserer stress og har en rekke andre biokjemiske fordeler. Det får deg rett og slett til å føle deg BRA, og jenter liker gutter som føler seg bra.

2) Du får bedre kroppsholdning. Når man sitter mye foran PCen er det lett å få en fremoverlent, krøket holdning. Dette er det vi kaller "dårlig" holdning. Som du kanskje vet er dårlig holdning ikke noe jenter flest syns er sexy, de liker mye bedre gutter som har en avslappet, men rett holdning. Det kan være vanskelig å dytte skuldrene tilbake og stå rett når musklene ikke har fått noe trening på lang tid, derfor vil regelmessig trening gi deg en automatisk utseendeboost i form av strakere holdning. Godt nok argument i seg selv!

3) Bedre helse. Denne burde egentlig snakke for seg selv. Regelmessig trening har bevislig forebyggende effekt på en rekke helseproblemer, deriblant hjerte- og karsykdommer, muskel- og leddplager og en hel rekke andre ting. Du har dobbelt så stor sannsynlighet til å få alzheimer dersom du er passiv enn om du trener.

Der har du det, tre enkle grunner til at du trenger å løfte litt på beina innimellom. Det er fint mulig å finne heite jenter som liker deg selv om du ikke trener, men dette er noe du skal gjøre for DEG SELV og for din egen helse. Alle de attraktive egenskapene du utvikler samtidig er kun en bonus.

- Alex (høy selvtillit, god holdning og null alzheimer)

mandag 4. november 2013

Hva vil jeg bli?

Helt siden min far fortalte meg om da han var 19 år og haiket alene et år i hele Europa og USA har jeg hatt tanken om å komme meg ut i verden surrende i bakhodet. Jeg er heldig nok til å komme fra en familie som setter reising og ukjente opplevelser høyere enn noe materielle goder. Helt siden jeg var liten har vi dratt på ferier til forskjellige steder og gjort ting som ingen av vennene mine gjorde.
Sove 5 stk i en liten citroën på siden av en landevei i Frankrike fordi mamma ikke ville bestille hotell fordi "da finner man jo ikke noe lokalt og koselig?" Check. Kjøre rundt til man finner den minste mest bortgjemte restauranten på toppen av en fjelltopp fordi mine foreldre nektet å spise "vanlig turistmat?" Check. Denne restauranten var så langt utenfor allfarvei at de måtte ringe hjem til kokken som satt hjemme og så på F1 og drakk pils for at han skulle komme og lage mat til oss. Til tross for dette var de utrolig gjestmilde og maten var helt fantastisk! Feire julaften på en bazar i istanbul? Check. 
Da jeg var liten syntes jeg det var utrolig teit at vi ikke bare kunne dra på vanlig sydenferie sånn som alle andre, men nå er jeg utrolig glad for at de tok meg med litt utenfor allfarvei.
Ikke bare på grunn av alle opplevelsene og historiene jeg har tatt med meg, men fordi det har gitt meg inspirasjon til å ville dra til steder ikke alle andre drar, selv om jeg må dra dit alene. 

En av de beste avgjørelsene jeg har tatt i mitt liv var å kjøpe en enveisbillett til Asia og fly halve kloden rundt alene. Jeg var vettskremt og hadde kun bestilt hotell for 1 uke, og ante ikke hvor jeg skulle bo etter det. Den første kvelden min satt jeg i flere timer inne på hotellet og turte ikke gå ut fordi kultursjokket var så stort. Ikke før jeg hadde sett litt på Twilight (det eneste på TV som minte meg om vesten) turte jeg å ta en runde rundt kvartalet hotellet mitt lå i, og deretter måtte jeg tilbake til rommet mitt for å roe nervene et par timer. Dersom du har opplevd kultursjokk før vet du kanskje at det kan være intenst, det var i alle fall det for meg! 
Jeg hadde kontakt med noen nordmenn der nede som skulle møte meg på byen den kvelden, og plutselig var det ikke så ille å være på tur likevel. Det viser seg heldigvis at bylivet er ganske likt hvor enn man drar, og jeg føler meg heldigvis ganske hjemme med en øl i hånda og et dansegulv foran meg. 



Tre måneder senere satt jeg alene på flyplassen og spiste en kinesisk kjøttrett med sursøt saus. En av jentene jeg hadde holdt på med hadde akkurat dyttet en pent innpakket gave ned i lommen min samtidig som hun gav meg et tårevått kyss farvel. "Bye Alex!" Jeg åpnet pakken som viste seg å inneholde spisepinner i metall, et bilde av henne og et lite brev skrevet i sånn håndskrift som kun jenter klarer å skrive, sånn som man blir litt rørt av å lese. 
Med ett slo det meg at jeg hadde klart å skape meg et liv her nede. Et liv med gode venner, et sted å bo, jenter å date og jeg hadde lært meg å navigere i en tidligere helt ukjent kultur. Jeg hadde hatt så mange opplevelser på tre korte måneder at jeg følte meg som et annet menneske. Den personen som ankom nøyaktig tre måneder tidligere, spent og nysgjerrig på det som var i vente, eksisterte ikke lenger.  
Jeg gråt litt for meg selv da jeg innså at jeg muligens aldri kom til å se disse menneskene igjen. Jeg var trist i et par minutter før jeg husket på alle de som ventet på meg hjemme, og gleden begynte å spre seg i kroppen min; dette var bare starten på et nytt eventyr. 



Nå ble jeg litt revet med i min egen historie, men det jeg egentlig ønsker å si er at livet byr på så mange flere muligheter enn du tror. Man ser stort sett ikke noe annet enn det som er rett foran nesen din (og ofte ser du ikke noe særlig av det som er rett foran deg heller), og den beste måten å se nye muligheter på er å sette seg i nye og ukjente situasjoner. 
Jeg hadde dagdrømt masse og sett for meg alle mulige situasjoner om hva som kunne skje på reisen min. Hva slags mennesker kom jeg til å møte? Hva slags steder ville jeg besøke? Jeg planlagte reisen min fire måneder i forveien, og til tross for uendelig med dagdrømming ble jeg aldri skikkelig forberedt på det jeg kom til å oppleve. Jentene var annerledes, stedene var forskjellig, luktene, smakene, ja til og med lydene lignet ikke på noe jeg hadde sett for meg på forhånd. 
Uansett hvor mye jeg prøvde klarte jeg ikke å forestille meg ting som er annerledes enn ting jeg har sett før, enten på film eller i virkeligheten. Hvis man har tilbragt hele livet sitt i Oslo, vil strengt tatt hele virkeligheten din være Oslo! Det vil være umulig å se for seg ting som finnes utenfor, ikke engang filmer klarer å kommunisere den følelsen du får av å være et helt nytt og ukjent sted for første gang. 

Så hvis du ikke vet hva du vil bli eller hva du vil gjøre, spar opp litt penger og reis! Kjøp en billett til et sted du aldri har vært før, og sørg for at du får opplevd ting du aldri har gjort tidligere. Alt er bedre enn å jobbe en jobb man ikke liker bare for å ha masse penger å bruke opp på byen i helgene. Kom deg ut og opplev livet! 

PS: Det er i skrivende stund søndag kveld og daten min måtte utsette, så jeg har sittet hjemme og sett Cloud Atlas for meg selv. Har ikke lest boken, men filmen rørte meg til tårer. Anbefales! 

“My life amounts to no more than one drop in a limitless ocean. Yet what is any ocean, but a multitude of drops?” 

PPS: Har du noen egne reisehistorier du ønsker å dele? Bruk kommentarfeltet! Tar også imot filmanbefalinger :) 

- Alex (skal snart på langreise igjen)


fredag 1. november 2013

Hover Hand: Så nærme, men likevel så fjernt.


Vi menn er stort sett en gjeng med godgutter. Vi er livredde for å være ekle, tafsete eller generelt ufine mot jenter. Vi liker jo jenter så godt og vil jo ikke at de skal synes at vi er kjipe?

Problemet er bare at mange gutter er så redd for å "tafse" at de ikke tør å ta på jenta i det hele tatt. Og ihvertfall ikke jenter de liker. Dette kan igjen gi et ganske komisk utslag i et fenomen som kalles "hover hand":

 Man er jo nødt til å holde rundt jentene for å ta bilde, men det føles så skummelt og tafsete å faktisk TA på jenta.





Fyren på bildet over har tydeligvis lang trening i "Hover hand"-teknikk. Hånda ligger bare millimetre over skulderen. Det er NESTEN så det ser normalt ut. Nesten.










-Andreas (tar på jenter)

torsdag 10. oktober 2013

Hvordan bli bevisst på mote?

Dette er et innlegg for å utvikle deres evne til å se hva som ser bra ut og hva som ikke. Først og fremst bør det bli nevnt at mote, stil, altså hva som er god klesstil er subjektivt. Klesstilen din kommer til å bli oppfattet forskjellige uansett hvordan du skulle kle deg. Som Sondre har skrevet før:

"Det er forskjell på å bruke mote for å utrykke kreativitet og bruke mote for å bli oppfattet som mest mulig tiltrekkende... mange moteblogger handler egentlig om det første. The Sartorialist, f.eks, som vi linker til under "blogger vi liker" er en slik blogg. Mhp. tiltrekning er det beste å sikte på en klassisk base med enkelte "fashion"-elementer... du vil se ut som en straight fyr som har "skjønt greia", tenk brad pitt, daniel craig eller david beckham."

Du kan ikke få en stil som er tiltrekkende for alle jenter, men du kan få en stil majoriteten av jenter er tiltrukket av. Dette er hovedsakelig hva vi lærer bort på kursene våres. På byturer kan det være lurt å vite hvilket utested du skal på. Slik at du kan kle deg etter utestedet. Dette fordi jenter som regel går til utesteder hvor de VET at de liker guttene som henger der.

Jeg kler meg som regel "sossete" eller pent til daglig. Allikevel kan jeg kle meg slik at jeg passer inn på hvilken som helst rockebar i Oslo. Dagen etterpå kan jeg få kommentar 2 minutter inn i en samtale med en jente og få "går du på BI?" Hvordan du kler deg og hvordan du ser ut på håret utgjør EKSTREMT mye av førsteinntrykket du gir. En person vil uten å ha pratet med deg ha en idè om hvordan personligheten og væremåten din bare utifra klesstilen din.



For å skjønne hvordan en skal kle seg tiltrekkende må vi ned til grunnflaten. På hvilket grunnlag vurderer jenter hva som er tiltrekkende? Assosiasjoner, farger og passform. Assosiasjoner er hva de har erfart tidligere. Altså at kjekke, tiltrekkende gutter kler seg bra. Det er også mye å hente i tv-serier og filmer. I alle produksjoner har de stylister som kler opp karakterene til å gi et personlighetsinntrykk. Og det er ingen hemmelighet at jenter sitter og ser på samtlige av dramaseriene for unge(one tree hill, gossip girl, the oc, vampire diaries osv.)



Farger handler om at du kler deg i farger som er mest mulig flatterende for hudtypen og utseende ditt. Det handler hovedsakelig om at man kombinerer farger riktig sammen. Det er også noen som forfekter at farger passer til hudtype. Jeg syns det er vanskelig å se, og tenker lite på det selv.


Passform er EKSTREMT viktig og handler om at du skal kle deg på en måte som er mest mulig flatterende for kroppen din. Dette bør være fokus nummer 1 når du handler klær. Om du kjøper de feteste klærne i butikken, og de har dårlig passform vil de se jævlig ut. Under ser du et godt eksempel på dårlig og god passform.



Grunnen til at dette er er ekstremt viktig er av flere grunner. Dere kan tenke dere hvem som går i klær som ikke passer: Folk med nedarvede klær, folk som kjøper klær på tilbud, gutter som lar mamma kjøpe klærne. Du gir med andre ord dårlige assosiasjoner om du går med klær som ikke passer. I tillegg handler det om å kle seg for å fremheve positive sider med kroppen eller skjule negative sider på subtile måter.

For å starte og se den røde tråden er det letteste rett og slett å starte og analysere antrekk du ser. Legg merke til detaljer i klesstilen til folk du ser på gata, i filmer, i serier og på facebook som kler seg bra. Dette gjør i tillegg til å kunne kle deg kult at du blir en bedre menneskekjenner. Jeg kan utvilsomt fortelle mye om en person utifra klesstilen, og hvilke holdninger personen har.


Å bli bevisst på motè er altså en prosess du må starte, og en ting du gradvis vil bli flink på. For inspirasjon kan jeg linke til noen av sidene jeg personlig har dratt nytte av.

http://wecouldgrowuptogether.blogspot.com/
http://www.thesartorialist.blogspot.com/
http://men.style.com
www.lookbook.nu
www.asos.com

- Kim

fredag 20. september 2013

Betatt, men tilfreds

I går, lørdag, hadde jeg avtalt å treffe en jente jeg hadde møtt på sukker. Vi skulle møtes klokken fem i sentrum, og jeg gledet meg ganske; fra bildene var hun utrolig søt, og da jeg sendte meldinger og chattet med henne virket hun skikkelig kul også.

Ti over fem tikker det inn en melding som vekker en sovende Lars på sofaen; hun lurte på om hun hadde tatt feil av tiden:

"Var det fem vi skulle møtes, eller har jeg notert feil tid?"
skrev hun.

Flau som F ringte jeg henne, sa at jeg hadde forsovet meg, beklaget og lovet at jeg kunne være der om ca 20min.

Hun bare lo av det og sa at hun skulle finne et sted å sitte i mens.

Ca. 20 min senere var jeg fremme, vi hilste og hun var like søt som jeg hadde forventet(man vet aldri med bilder desverre, det er en risiko med nett, men hadde sett nok bilder på både sukker og facebook til at hun her var safe).

Vi gikk for å finne en café og småpratet på veien.

Jeg har truffet mange søte jenter de siste årene, men dette var en av få som jeg ble litt betatt av. Fet personlighet, kjempesøt og feminin samtidig som hun ikke var for tilbakeholden eller forsiktig. Det var den søte lille pikelatteren som var prikken over Ien. Jeg foretrekker jenter som er JENTER, men fortsatt modne og intellektuelt oppegående.

På caféen ble vi bedre kjent med hverandre, og jeg merket spenningen og flørten som lå i luften bare gjennom blikkene våres, smilene og bevegelsene; hun fiklet litt med diverse ting, type unødvendige berørelser på veska si, rotet litt med håret sitt, tukla med den tomme tekoppen. Sånne nervøse "ticks" samtidig som hun helt tydelig har det hyggelig = bra! Dette kan kalles den logiske og tekniske guttemåten å forklare "sommerfugler i magen" på egentlig(NB: ikke let etter slike "tegn" da mange jenter er flinke til å skjule interessen sin! Mangelen er tegn er IKKE en garanti for mangel på interesse, NB NB!).

Jeg merker at jeg gjør slike ting selv i blant når jeg er med jenter jeg liker skikkelig godt, og det er heller ikke noe minus å gjøre det eller at hun merker at du gjør det; det er bare søtt. Heller det enn å prøve å være for "kul og selvsikker".

PS: Skal skrive et innlegg senere denne uken med selve "hemmeligheten(e)" bak dates for dere gutta.

Da det var på tide å gå(hun hadde en avtale med noen venninner, så det ble bare ca 1,5 time på café) dro vi ut og skulle gå til hver vårt. Det ble en hadeklem, noen sekunder med stillhet og øyekontakt, også et lite kyss før vi gikk hver vår vei.



Såklart avtalte vi å treffes igjen snart også.

Enda en koselig date med en nydelig jente var overstått, og det er (i skrivende stund) fire dates som venter til uka, mandag-torsdag; en av dem har jeg alt har truffet en gang før og gått til sengs med. Alle er forresten jenter fra nettdating; det er skremmende hvor bortskjemt man kan bli på det området når man først vet hvordan man burde gå frem. Byen som var min primære sjekkearena før er nå blitt et lite tillegg. Deilig med litt variasjon av hovedsjekkearena også.

Som sagt, jeg likte henne her et snev mer enn de fleste andre jeg treffer, men i motsetning til før så drar jeg ikke hjem for å romantisere om én potensiell fremtid av utallige muligheter(hvor jeg drømmer om den ene perfekte såklart). Jeg drar heller hjem fornøyd, gleder meg til å treffe henne igjen men ser også frem til de andre jentene jeg skal treffe senere i uka, uten å måtte glemme jenta fra i dag.

Det er deilig å møte jenter man blir betatt av innimellom, men uten å føle seg fortapt uten henne eller redd for at det ikke skal utvikle seg videre; det er nok av andre jenter å velge i mellom og som er tilgjengelige i verden, like fantastiske som henne; de dukker faktisk opp innimellom.

Noen timer senere får jeg en melding av henne:

"Takk for en koselig kveld!"

Gleder meg til å treffe henne igjen!

- Lars

mandag 16. september 2013

Du vinner ikke i Lotto dersom du ikke spiller


Jeg har så sykt lyst på kjæreste, sier han, sittende nedgrodd i den slitte PC-stolen sin. Jeg spør om han kan fortelle om den store planen. Du vet, tiltakene han har tenkt å gjøre for å få ting i sving. Jeg kommer nok i kontakt med ei engang, da. Og forhåpentligvis liker hun meg.

De fleste jeg kjenner, av både gutter og jenter, er hypp på å finne seg noen å dele de tunge tidene med. Men hva gjør de så med denne trangen? Absolutt ingenting. Å håpe på at kjæresten skal komme flagrende inn det åpne kjellervinduet, og umiddelbart forelske seg i deg, kan sammenliknes med sjansen for at Andreas egentlig er hemmelig homofil.

De som har aller mest lyst på kjæreste er de som aldri er blant andre folk. De mest illeluktende og svetteste nerdene. Uansett hvem du er, og hvilket utgangspunkt du har, er det en ting som mest sannsynlig vil få en dramatisk virkning på sjansen for å få seg kjæreste; å gå ut døra. For dere som lukter vondt, eller har en mistanke om at dere lukter vondt, kan det selvfølgelig være en fordel å ta en dusj først.

Ved å gå ut på byen og ta en øl med vennene dine, i stedet for å absolutt måtte spille Fifa eller se Twilight for tiende gang, risikerer du at en person av motsatt kjønn tar kontakt med deg. Ved å få ut fingern og selv ta kontakt med noen er du faktisk garanter å treffe i hvert fall én ny person den kvelden. Jeg vet at det kan høres veldig skummelt ut, men jeg kan garantere at du aldri kommer til å vinne i Lotto dersom du ikke spiller.
Du trenger ikke gå bort for å prate med noen (selv om dette selvfølgelig øker sjansen enda mer), men vær i det aller minste ute blant folk. Sett deg på Kaffebrenneriet når du skriver blogginnlegg, ta med deg laptopen i parken, gjør leksene på stranda eller løs kryssordet i Frognerparken. En ting er i alle fall sikkert. Du kommer ikke til å bli sosialt tilbakestående av det.

- Andy

lørdag 7. september 2013

Worst case scenario

Jeg vet hvordan det er. Du står halvveis vendt mot bordet med alle vennene dine og halvveis mot jenta du syntes var interessant. Det rykker i beina. Du har lyst å bevege deg. Du føler det er noe som holder deg igjen. Ser rundt deg for å forsikre deg om at du faktisk ikke er lenket til bordet. Den store stygge ulven i dette tilfellet, er hodet. Selv om kroppen din mer enn gjerne beveger seg bort for å hilse på denne frøkenen, stopper hodet ditt deg.

Vær ærlig med deg selv nå. Hva er det verste som kan skje? Okei... Selvfølgelig kan jenta du nå sikler på bære en svær bombe under klærne og drepe deg og alle rundt deg om du på en eller annen måte skulle få henne sinna. Sjansen er heldigvis veldig liten.

Personlig liker jeg å se på det logisk, med litt enkel sannsynlighet involvert. Det verste som kan skje er at du blir avvist. Strengt tatt er dette feil, men ettersom sannsynligheten for at noe annet skjer er minimal, bruker vi det som et utgangspunkt.

Mens vi er inne på emnet kan jeg jo fortelle om det verste som har skjedd meg. Før Gode Vibber, altså før jeg fant ut at man kan oppføre seg normalt og samtidig sjekke jenter, tullet jeg og noen kompiser litt rundt i gatene med en ganske så fæl åpner som jeg faktisk bare har prøvd to ganger. Kjapp innføring: Man skulle gå opp til ei tilfeldig jente på gata og spørre om hun var singel, for så å kysse henne. Første gangen jeg prøvde det husker jeg ærlig talt ikke hva som skjedde. Jeg fikk ikke kysset i alle fall. Tingen er at neste helg fikk kompisene mine overbevist meg en gang til om å prøve det igjen. Dette var jo tross alt den magiske pilla... (eller ikke) Lettlurt som jeg er gikk jeg nedover gata til jeg så ei jente som så søt og yndig ut. Mannet meg fort opp, gikk mot henne og spurte om hun var singel. I det spørsmålet gle ut av munnen min svarte hun: "Og nå skal du kysse meg?" Hun holdt allerede på å flire seg i hjel. "Det gjorde du sist helg også!"  Begge to slet virkelig med å holde seg på bena i latter. Kompisene mine, som tidligere stod noen meter bak meg, lå nå på bakken.

Det er det verste som har skjedd meg. Og det var ærlig talt mer morsomt enn fælt. Har du noen gang blitt avvist selv? Var det virkelig så ille? Kanskje det var litt ille, men var det så ille at du har tenkt å eliminere muligheten til å bli kjent med nye jenter, utenfor vennekretsen din, i evig tid? I mine ører høres det i alle fall ganske håpløst ut.

I tillegg kan det være en idé å tenke på det du har å vinne på å gå bort til ukjente. Så lenge du er normal, høflig og ikke kommer på et totalt fucked opp tidspunkt er sjansen minimal for at du blir avvist. Tingen er at jenter, som regel, er ute på byen for å treffe gutter de også. De kunne ha blitt hjemme, drukket billigere øll, sluppet å gå med høyhælte sko, sluppet all sminken, hørt på akkurat den musikken de ville og prata om akkurat det de ville. Men fortsatt, går de på byen. De vil treffe gutter. Rettere sagt: de vil treffe kjekke gutter.

Så, for å komme til poenget. Hva har du å vinne? (Liker egentlig ikke "Hva du har å vinne", men det får gå). Du kan få ei ny venninne, du kan få en ny kjæreste. Alt av muligheter er egentlig åpne. Det er vel bare en måte å finne ut hvor akkurat dere to ender opp?

Strengt tatt er det vel en "vinn-vinn"-situasjon. Den første som greier å gå bort til noen de ikke kjenner, uten å lære noe som helst, erklærer jeg herved HELT. Eller bare steindum...

 - Andy

tirsdag 27. august 2013

Tankelesning

En av oss gutta på 0330 – la oss holde ham anonym av hensyn til andre involverte – fikk nylig en merkelig friend-request på Facebook. En jente han hadde en greie med for tre-fire år siden addet ham, tilsynelatende helt ut av det blå. Han husket henne relativt godt; ”pen men rar” var nøkkelordene, og de hadde bare møtt hverandre en håndfull ganger før han fikk kalde føtter på grunn av overnenvte rarhet. Deretter hadde han ikke hørt et ord fra henne før hun altså flere år senere addet ham på Facebook. Vår kollega ble selvsagt nygjerrig; hva skjer, prøver hun å få kontakt igjen? Da han gikk inn på profilen hennes måtte han imidlertid smile; gjett hvem som nettopp hadde giftet seg og tydeligvis ville at folk skulle vite det!

Evnen til å forstå hvordan andre mennesker tenker, hvorfor de gjør som de gjør, hva de skjønner og ikke skjønner, er en grunnleggende komponent i alle sosiale ferdigheter; det være seg på jobb, i forhold til å få seg venner og i forhold til sjekking. Den ”pene men rare” jenta fra Facebook er et interessant eksempel; hun har lyst til å vise seg litt, til å si ”haha, du dumpa meg kanskje, men nå har jeg giftet meg med en kjekk fyr”… men det blir liksom så altfor, altfor tydelig. Hun forstår ikke at du forstår, og deri ligger antageligvis mye av årsaken til at hun fremstod så rar også.

Å balansere hvordan en selv oppfører seg i forhold til hva andre forstår blir vanskeligere når man er påvirket av sterke følelser. En overivrig boligkjøper som virkelig elsker leiligheten han nettopp har sett på kan finne på å si ”jaja, jeg må videre, jeg skal på så mange visninger i dag skjønner du!” i det han tar far vel med selgeren. Det er å smøre for tykt på; selgeren begynner å mistenke at han sier dette fordi han i virkeligheten har veldig lyst på leiligheten men forsøker å late som om han har mange andre i kikkerten. Hadde han bare kikket raskt på klokken og sagt ”Jess, da får du ha takk, jeg må komme meg videre!” hadde effekten vært bedre; han ville ha fått selgeren til å begynne å tenke på om han kanskje skulle på flere visninger isteden.

Fagfolkene kaller evnen til å forstå hvordan andre mennesker tenker for mentalisering. Temaet er forferdelig interessant og nyttig, og vi kommer til å komme tilbake til det ved en senere anledning; i denne artikkelen skal vi imidlertid bare nøye oss med å se på et enkelt tips. Klar? Her er det:

Ta to skritt tilbake og snu situasjonen i hodet ditt. Hvis den andre personen hadde gjort det du nå planlegger å gjøre, sagt det du planlegger å si, hva hadde du tenkt?

Hadde den ”rare men pene” jenta fra Facebook gjort denne lille øvelsen før hun addet vår kjære kollega på Facebook hadde hun kanskje endt med å la vær;)

- Sondre

fredag 23. august 2013

Superkrefter og ansvar


Å ha kontroll på "dette med jenter og sånt" er på mange måter som å ha hemmelige superkrefter. Og som med alle superkrefter følger det et visst ansvar.

Etter min personlige mening er det ansvaret først og fremst å ha empati for de jentene man møter. Og med empati mener jeg ikke det samme som å ha skyldfølelse, grining eller regelrett "medynk". Empati betyr bare at man har evnen til å sette seg inn i situasjonen og følelsene til den andre. Å se situasjonen "fra jentas synsvinkel".

Mange gutter er på den andre siden litt VEL "snille" med jenter de møter. Vi lever i en kultur hvor jenter ofte settes i offerrollen, ute av stand til å kunne forsvare seg fra "kyniske og skumle menn". Det er derfor ikke rart at gutter ofte enten er overbeskyttende, full av skyldfølelse, eller livredde for å si eller gjøre noe "feil" som kan skade jentas "sarte sinn".

Realitycheck: Jenters hjerne tåler akkurat like mye som gutters hjerne. En klok jente sa en gang til meg at "du bør ikke stole for mye på jenters tårer". Der og da skjønte jeg bare sånn halvveis hva hun mente med det. Men jeg TROR hun mente noe sånn som at selv om mange jenter er veldig EMOSJONELLE, så betyr ikke det nødvendigvis at de er SVAKERE enn gutter. I likhet med oss gutter tåler de det meste.

Derfor er jeg egentlig litt uenig med ordlyden i Andys forrige artikkel, vi gutter har ikke noe ansvar for å "bli dumpa", samtidig som jeg er enig i GRUNNPRINSIPPET om at det er teit å "dumpe før man blir dumpa" bare for å spare egoet. Vi har ansvar for å være GREIE med jentene vi møter (på samme måte som vi har ansvar for å være greie med ALLE mennesker vi møter), og vi har et ansvar for å ikke lure jenter til å tro at vi har følelser vi ikke har.

Personlig hverken dumper jeg eller blir jeg dumpa særlig ofte. Rett og slett fordi jentebekjentskapene jeg har sjelden er definert som "forhold" i utgangspunktet, men mer som (fysiske) vennskap. Og venner dumper man jo ikke. Man er kanskje så travel en periode at man glemmer å holde kontakt på en stund, man flytter til forskjellige steder, eller man glir rett og slett fra hverandre fordi man er for forskjellig.

MEN hvis man ønsker å bare være "gode venner" er det viktig å behandle henne som en god venn også. Personlig møter jeg ikke venner HVER DAG uansett hvor gode de er. At jeg ikke ønsker et eksklusivt forhold er også noe jenter FORSTÅR ut fra måten jeg ER og hva vi GJØR sammen. Jeg trenger ikke å verbalisere at "bare så du vet det så er jeg ikke ute etter forhold", de VET at jeg ikke er typen til det allerede fra de møter meg for første gang, gjennom samtaleemnene vi har, hvordan jeg oppfører meg, og ikke minst hvor ofte vi møtes.

Kjør debatt! ;)

-Andreas

fredag 16. august 2013

Er du klar over din posisjon?

Nei, jeg tenker ikke på jobben din eller noe sosialt hierarki med det første nå.

Det kan høres veldig enkelt og bagatellmessig ut første gangen man hører om det, men en av de største make-or-break faktorene når man sjekker og flørter, og en av de vanligste feilene gutter gjør er hvordan de posisjonerer seg i forhold til jenta.


Som en hovedregel skal du, som gutt, ha enten litt bedre, eller i det minste like god, posisjonering som jenta.

Poenget er at du vil ha den mest avslappede plasseringen OG ha best oversikt over lokalet dere er i. Dette har MYE å si over hvilken rolle man spiller i situasjonen.

Det er flere grunner til hvorfor dette er viktig, og jeg kan komme med noen eksempler.

Det blir vanskeligere for jenta å følge opp. Hvis f.eks du står oppreist og lener deg på bordet hvor en eller flere jenter sitter så vil du komme nærmere dem og få snakket med dem, men det blir et veldig anstrengt forhold mellom dere når de sitter og du står fremoverlent, hengende over dem; det vil føles påpresset. De er "inne" i situasjonen og gruppa som prater sammen, mens du blir den som er utenfor og snakker til dem. Sett deg heller på huk tidlig etter å h hilst på, eller enda bedre, finn deg en stol eller sett deg ved siden av. Du vil fortest mulig bli en del av gruppa, ikke være han utenfor som "prøver seg".

For de av dere som har lest litt sjekketeori så kjenner dere nok også igjen konseptet om investering her, som også spiller en rolle i posisjoneringen.

Vi mennesker har ikke øyne i nakken, vi føler oss tryggest med mest mulig oversikt og med ryggen dekket. Når føler du deg tryggest og slapper mest mulig av; når du står med ryggen intill veggen eller når du har ansiktet mot veggen og ryggen åpen? Når du står midt i et rom eller når du står nærme en vegg? Hvem ser mest mulig avslappet ut(og da "kul") på avstand; han som lener seg mot veggen eller han som står midt på gulvet?

Hvem sjekker opp hvem? Se på de tre bildene under; hvem sjekker opp hvem her ut i fra hvordan de står i forhold til hverandre? Hva er det umiddelbare inntrykket ditt, hvilken situasjon ser gunstigst ut som gutt?


Er det gutten eller jenta som ser ut til å ha sjefsposisjonen og er den som blir sjekket opp? Hvem er det som ser ut til å "prøve seg" her?

Her også, har noen en fordel eller ulempe i forhold til de andre her? Som gutt, hvor ville det vært mest gunstig å være plassert?


Er det noen forskjell på dynamikken i disse tre eksemplene ut i fra hvordan de er posisjonert i forhold til hverandre? Hvordan påvirker det situasjonene?

Bruk gjerne kommentarfeltet til å si hva dere mener om bildeeksemplene og posisjoneringene. Del deres tanker, jeg er nysgjerrig!

Hvis man ikke føler at man har en god posisjonering når man snakker med en jente så BYTT sted å stå på. Det aller enkleste er å finne nærmeste vegg, lene seg tilbake så ryggen hviler inntill også tar man praten derifra. Eller du kan kom med et påskudd for å flytte på dere, f.eks et sted å sitte, ut å røyke eller ta litt luft, gå og kjøpe noe drikke osv.

Det som gjør dette konseptet så utrolig key er at:
1. Du vil selv føle deg mye mer avslappet og får en psykologisk gevinst. Dette vil jenta fange opp.
2. Mennesker relaterer seg naturlig til maktposisjoner. Den med høyest stolrygg/best stol har høyest verdi. I gamle rettslokaler var dommeren og juryen plassert mye høyere enn de tiltalte for å få autoritet og så videre. Den som står ovenfor en som er beskyttet og trygg i sin plasering er den som automatisk jobber mer og er mer anstrengt. Man vil naturlig FØLE forholdet mellom seg selv og andre ut i fra posisjoneringen, og det er den med dårligst posisjonering som investerer mest i samtalen.
3. Det er lettere for jentene å være mottakelige og fortsette samtalen når du er plassert på en måte hvor det er naturlig å snakke sammen. Jo større forskjell på deres posisjonering, jo vanskeligere å forholde seg til hverandre og da jo større sjangse for at det bare "glir ut"; det vil kreve for mye investering av henne til at hun vil holde det gående. Derfor litt bedre posisjonering enn jenta. For mye er for mye.

Gutter: Har dere noen opplevelser, erfaringer eller frustrasjoner rundt dette med posisjonering?
Jenter: Har dere noen opplevelser hvor en "kjekkas" har kløna det til med plasseringen alene? Eller noen opplevelser hvor plasseringen gjør det kleint?

- Lars

tirsdag 6. august 2013

Mannlig seksualitet er ekkelt!

Hvis du har hatt sex med flere jenter enn et visst antall er du ekkel. Du er en player. En rundbrenner. En fyr uten moralske skrupler. En skikkelig ekling.

Hvis du IKKE har hatt sex med et visst antall jenter er du OGSÅ ekkel. Du er et sosialt utskudd. En svett nerd. En ekling jenter ikke vil ta i med ildtang. Hva? Du har ikke hatt sex med mer enn 5 jenter i løpet av livet? Du debuterte som 23-åring sa du? Jøss, hva i all verden er galt med deg?

Hvis du FORSØKER å gjøre noe med det; hvis du er så KLIN GÆERN at du faktisk går ut på byen og "prøver deg"; er du ikke bare ekkel, du er i tillegg LATTERLIG. Det mest patetiske som finnes er menn som "prøver seg på alle" på byen. Du er kasteløs. Du er fritt villt.

På Dagbladet-nett er det reklame for rosa dildoer. Kvinnelig seksualitet er søtt og vakkert. Jenter som tør å kjøpe seg dildo er seksuelt frigjorte. Jenter som tør å ha mange sex-partnere er ikke lenger helter, de er normen. Det som eventuelt er heroisk nå, er å tørre å blogge om det.

Hva hadde skjedd hvis Dagbladet hadde begynt å reklamere for oppblåsbare dukker eller plastikk-vaginaer?

-Andreas (som setter ting på spissen, men synes folk bør bry seg mindre om andres seksualitet)

Hvorfor møter jeg bare kleine gutter?

Leserbrev: 

Hei!

Jeg har sett litt på både 0330.no og usminket.no, og begge bloggene faller virkelig i smak! Tar stadig meg selv i å smile av gjenkjennelse, samtidig som det også er lærerik lesning. Prøver meg på å stille et spørsmål, så får du se om du gidder å svare (null stress).

Det er sikkert ganske klassisk, jeg er ei 22 år gammel jente som bare møter "feil" gutter. Eksempel: Forrige uke, på juleballl i forbindelse med studiene pratet jeg en del med en som går en klasse over meg. Han la meg til på Facebook, og spurte om vi skulle møtes en dag snart. Da vi møttes var det ganske hyggelig, mindre kleint enn jeg var forberedt på, og vi hadde masse å snakke om. Men så gikk det plutselig veldig fort fram. En liten liste over noen av tingene jeg reagerte på (det finnes mer):

- Utenfor døra mi konstanterte han at han kunne være med meg opp (jeg ville ikke være uhøflig, så selv om jeg bor i kollektiv, og ikke følte for å presentere ham for de jeg bor med, sa jeg at ja, han kunne vel det).

- Gav ubehagelig mange komplimenter (ææ. liker ikke! Takket pent.)

- Snakket til puppene mine (latet som jeg ikke så det)

- Henvisninger til gamle bilder av meg på facebook ("der hadde du den samme jakka på deg, men jeg tror du hadde et annet skjerf?") og meldinger på wallen min (latet som ingenting, bare pratet hyggelig "du har kanskje rett i det, jeg husker virkelig ikke hvilket skjerf jeg hadde da ..." osv. - Litt creepy?)

- Samtaleemnene "oss som kjærestepar" og barn (svarte med "hehe. Det hadde sikkert vært sjokkerende for felles kjente, ja" på det første og prat om barn på et generelt nivå på det andre. - Litt vel tidlig for min del ...)

- Spørsmål: "Kan jeg kysse deg?" (hva er greia med dét?? Sa nei med et lurt smil, for å ikke være for hard. Ble kysset. Kysset tilbake. For tidlig når jeg ikke føler noen form for tiltrekning)

- Han vil møte meg igjen. Kan når som helst ("så hyggelig" "nei, da er jeg opptatt". "Da kan jeg heller ikke". "Okei, den dagen kan jeg" ...)

Det føles veldig overfladisk å ikke være interessert i noen fordi de ikke er veldig gode på sjekking. Det at han var litt klumsete, litt for romantisk, litt for ærlig angående facebookstalking og generelt snakket for mye om ting man bør unngå å snakke om på første date må jo ikke bety at han er en dårlig person (eller altså, en jeg ikke passer sammen med). Og noen ganger får man jo sånn stirregreie, at man ikke får styrt blikket riktig. Derfor skal jeg møte ham en gang til, bare for å se om det kan være noe der (han var faktisk morsom å prate med ellers, og fysisk tiltrekning kan kanskje komme etter hvert?). Erfaringene (og vennene mine) sier det ikke er noe håp, men jeg liker virkelig ikke å dømme eller avvise folk.

Problemet er imidlertid ikke denne situasjonen, men at den ikke er unik. Det kan jeg ikke forstå. Jeg er ikke noe spesiell på noen måte. Kanskje vennene mine har rett når de sier at jeg ikke skjønner det når gutter er interessert i meg (annet enn de som er så frampå at det er umulig å ikke skjønne det)? Det virker usannsynlig, det får være grenser til innbilskhet. Det er som sagt ikke noe spesielt ved meg som gjør meg særlig interessant. Eller kanskje jeg sender ut helt feil signaler, når jeg bare prøver å være hyggelig. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg ikke misliker tanken på å ha kjæreste. Jeg får bare helt klaus av de som virker interesserte i meg. Hvordan kan jeg endre dette?

Hilsen ei som virkelig trenger hjelp (ser for meg at jeg som 30-åring blir så lei av dette at jeg av høflighet gifter meg og får fire barn med en facebookstalker).


Heisann!

Dette er du absolutt ikke alene om å oppleve. For å sitere en god venninne av meg: "De seriøse gutta er nesten alltid kleine, og de kjekke gutta er nesten alltid useriøse".

For all del, gi fyren flere sjanser, men ved mindre de rare tingene han gjør kommer av nervøsitet og han endrer seg etterhvert som han blir tryggere på deg, så tror jeg ikke at å bli sammen med noen av ren høflighet er veien å gå. En variant er selvfølgelig å tilfeldigvis gi han linken til 0330.no og håpe at han blir interessert i å forbedre sjekkeferdighetene sine, samtidig tror jeg det er viktig at du innser at du må ta saken litt mer i egne hender når det kommer til å møte menn: Mange jenter er alt for passive i forhold til hvem de faktisk kommer i kontakt med. Hvis du kun overlater ting til skjebnen vil du, som du er inne på selv, ofte møte de mest ivrige gutta og gå glipp av mange kjekkaser. I lydboken "Fra flørt til fantastisk forhold" snakket vi en del om hvordan du som jente kan gå frem for å ta kontakt med menn på en måte som gjør at han føler at det er han som sjekker opp deg. Som jente trenger du ikke (og bør ikke) være kjempedirekte, men du kan vise interesse for menn du liker ved å gi blikk, initiere til samtale, og ved berøring. Jo flere menn du møter, jo større er sjansen også for at en av de er en du matcher skikkelig med. Og som ikke er klein.

-Andreas 

fredag 2. august 2013

Du hater det du ikke kan få


Du har sikkert hørt sjekke-klisjéen "Man vil ha det man ikke kan få". Men er det egentlig sant? Hvis du stopper opp og tenker på de tingene du har mest lyst på? Er det ting du VIRKELIG ikke tror du kan få? Er det ikke egentlig et lite glimt av håp der et sted? Sånn innerst inne i deg?

Jeg tror vi vil ha det vi tror er VANSKELIG, men hypotetisk MULIG å få. Og jeg tror vi MISLIKER det som er alt for langt utenfor vår virkelighet.

Jeg har en kamerat som aldri er på sjekkern. Han har gitt opp. Han tror ikke det engang er MULIG at han kan møte en jente han liker på byen. Han synes jenter generelt er dumme og overfladiske. Det han misliker aller mest er blonde jenter med silikonpupper. Og spesielt hvis de er fra vestkanten. Mislike er egentlig for mildt, jeg vil påstå han HATER "sånne" jenter.

Hater du det du ikke kan få?

-Andreas (hater å ikke få mange kommentarer i kommentarfeltet)

søndag 28. juli 2013

Herremote: Passform

Det er flaut å innrømme, men før var jeg en suckerfor merkeklær. Alle plagg måtte ha de riktige merkene, ellers følte jeg meg skikkelig ukomfortabel.
Ikke missforstå, det er ikke sånn at jeg nå har noe imot å kjøpe dyre klær, men det må, uansett pris, være fordi de ser bra ut på meg. Det å ha en logo spydd ut over hele plagget kommuniserer dårlig stil(eventuelt totalt fravær på stil). Logoer skal enten være ikke synlige eller så diskré som mulig.

Når du skal kjøpe klær er det verken hvordan plaggene ser ut eller prisen som er det viktigste, men hvordan plaggene ser ut på kroppen din. Med andre ord passformen.
Sitter ikke plagget bra på kroppen din, hjelper det lite at det er en dødskul farge, eller en sykt kul logo på det.

Et av verdens enkleste plagg, den amerikanske fangedrakten:

Plaggene er omtrent identiske, men likevel ser antrekket til høyre mye kulere ut. Grunnen til dette er fordi den er skreddersydd for å passe kroppen hans perfekt.

Hvor god passformen trenger å være, varierer fra plagg til plagg. Det plagget hvor grensene mellom feil og riktig er minst, er skinnjakke:

Fordi jakken til venstre er litt for stor, fører det til at personen virker mindre og bredere. Personen prøver å være litt "bad boy", men oppleves i stedet som dassette.

Etter passform, passform, og enda mer passform, burde du tenke på matching. Hvordan passer plagget sammen med plagg jeg allerede har. Helt nederst på listen kommer selve utseendet.

Kjapp oppsummering:
1. Passform! Passform! Passform!
2. Matching
3. Utseende (mønster, motiv, farge osv.)

Men dessverre, uansett hvor perfekt passformen er, så hjelper det lite om du ikke er komfortabel i klærne.
Vær komfortabel ellers forfaller alt.
Hvor komfortabel man er påvirker sinnstemningen, kroppsholdning og til og med utseende!
Man ser heller ikke bra ut når man ikke føler seg bra.

-Anders

fredag 19. juli 2013

Komplekser, psykologi og hvorvidt du bør bytte navn

"Vær så snill å ta dere tid til å lese dette.

Jeg har fått høre at jeg ser veldig bra ut utseendemessig, er også selv veldig fornøyd! Klesstilen min har jeg også fått skryt for, både fra jenter og kamerater. Kjenner meg igjen i klesguiden her på 0330, da det med klær og stil faller naturlig for meg.

Problemet mitt? Jeg har et ganske så uvanlig norskt navn,noe som medfører at jeg ble ertet for det da jeg var yngre. Dessverre finnes det folk selv i 20 årene som er så overfladiske at jeg har fått høre ting som: Hæ? Heter du det? etterfulgt av litt latter når jeg introduserer meg. Dette fra både gutter og jenter. Jeg må også gjenta navnet mitt et par ganger for at de skal få med seg hvordan det skrives eller uttales.

Dette hemmer meg veldig i forhold til damer, gjør meg flau og ubekvem. Når jeg er på ferie utlandet og sjekker utelivet, der ingen vet om et norskt navn er "normalt" eller ikke, er det som natt og dag for meg. Jeg er veldig frempå og har havnet på hotellet med flere strøkne damer eller i intim omfavnelse på utestedet.

Det virker som en bagatellmessig sak, men for meg er det et problem. Dette er faktisk det eneste området der selvtilliten min ikke er god, ellers er jeg storfornøyd med tilværelsen.

Har selvsagt vært sammen med endel norske damer og innerst inn vet jeg at navn er bare et navn. Det kunne likegodt ha vært et nr.

Men dette hemmer meg som sagt endel fra å introdusere meg ovenfor jenter, spesielt med tanke på noen reaksjoner jeg har fått. Det virker som om noen synes det er kult å rakke ned på andre mennesker...

Det har gått så langt som at jeg har vurdert å endre på navnet/skifte det helt.

Noen som har gode råd å komme med?:)"


***

Dette spørsmålet måtte jeg bare svare på. Innsenderen skriver naturlig nok ikke hva han heter; la oss kalle ham Tjodleif bare for å ha et passende navn å referere til. Hei Tjodleif, og takk for spørsmålet!

La oss få katta ut av sekken; Tjodleif har det man pleier å kalle et kompleks. Og enda mer presist: han har et kompleks for navnet sitt. Det er et sårt punkt for ham, en akilleshel. Hver gang noen treffer dette punktet på riktig måte stikker det til inni ham. Mange av dere andre som leser denne artikkelen har antageligvis også kompelekser, men da for helt andre ting; liten penis, tynne legger, dårlig skjeggvekst eller en føflekk på et merkelig sted, du vet selv hva som passer. De aller fleste mennesker har nemlig et par komplekser på lur dersom man leter litt.

Komplekser fungerer omtrent slik: Dersom du har et kompleks for A kommer hodet ditt til å overdrive betydningen av A med sånn ca. åtte tusen prosent. Tjodleif sier det selv; for andre kan navneproblemet virke bagatellmessig, og det har han helt rett i. La oss prøve et lite eksperiment: dere som har komplekser for andre ting enn navnet deres, ville dere ha byttet med Tjodleif dersom dere fikk sjansen? Jeg tipper det sitter en gjeng med mennesker rundt om i Norges land og roper "Jaaaa!" akkurat nå. Han som synes han er så lav hadde med glede byttet navn til Tjodleif Amadeus Mörgensterne Jr. dersom det hadde gitt ham fem ekstra cm... han som synes han er så tynn ville gjort det samme i bytte mot en muskel eller to. Akkurat som Tjodleif med glede hadde vært litt lavere eller litt tynnere dersom han slapp å hete Tjodleif.

For all del; jeg er helt sikker på at en del mennesker stusser i et sekund når Tjodleif introduserer seg. Men det er det. De stusser i ett sekund og synes navnet hans er litt rart. Det er det eneste som skjer, en betydningsløs betraktning om en liten detalj som snart er glemt etter at man blir kjent med personen bak navnet. I Tjodleif sitt hode, derimot, har de dømt ham nord og ned for evig og alltid. Han reagerer deretter, går i forsvarsposisjon... og så går ting dritt. Etterpå er han overbevist om at det var navnet hans som var årsaken; i realiteten var det hans egen usikkerhet, hans egne komplekser, måten han reagerte på, som ødela.

Hvorfor får man egentlig komplekser? Tjodleif gir oss svaret selv. Han har blitt ertet for navnet sitt i gjennom oppveksten, han har lært at det er teit og at han burde skamme seg over det. For andre har det ikke vært erting som var den utløsende årsaken, men medieoppslag, ting de har overhørt eller ting som har blitt sagt hjemme rundt middagsbordet. Alt dette er programmering for et påvirkelig barnesinn, og programmeringen kan være vanskelig å bryte. Når man først har begynt å tro at "det er teit å hete Tjodleif" kommer hjernen til å finne beviser for at det er sånn samtidig som den overser alle beviser for at det ikke spiller så stor rolle.

Tjodleif; det er noen ting jeg vil du skal forstå.

Den første er at du må begynne å sloss mot det hodet ditt forteller deg. Gå aktivt inn for å lete etter beviser for at navn ikke spiller så stor rolle som du tror, for slik situasjonen er nå tipper jeg hjernen din har tatt på seg skylapper. Kjendiser med rart navn men som ikke har noen problemer med det er et bra sted å begynne. Du vet at Fridtjof Wilborn er kjent som en player, ikke sant? At Engelbert Humperdink er en kar som i sin tid fikk damene til å skli av stolen? Nå vet jeg jo ikke hva du egentlig heter, men jeg NEKTER å tro at navnet ditt er rarere enn ENGELBERT FØKKINGS HUMPERDINK!!! Hvis han kan dra damer uten å bli hemmet av navnet sitt kan jaggumeg du også!

Den andre er at det finnes mennesker - ganske mange mennesker - som kommer til å forsøke å "teste" deg så fort de finner noe de kan teste deg på. De kommer til å fnise og si "haha, hva er greia med det skjerfet a?" hvis du dukker opp med skjerf, de kommer til å kommentere hvor blek du er hvis du er blek og hvor brun du er hvis du er brun, hvor ung du ser ut hvis du ser ung ut for alderen og hvor gammel du ser ut hvos du ser gammel ut for alderen. Det er en måte å "pinge" verdien du tillegger deg selv i sosiale sammenhenger på; hvis du reagerer sterkt har du lav verdi, hvis du smiler og rufser vedkommende litt i håret har du høy verdi.

Poenget? Det er ikke navnet ditt som er greia her. Disse menneskene ville ha "testet" deg på sammen måte dersom du hadde hett Per eller Pål, de hadde bare valgt noe annet å gjøre det med. De gjør det ikke for å være kjipe, slik "pinging" er en del av måten menneskeflokker fungerer på. I slike situasjoner, hvor andre mennesker "tester" deg, er det egentlig ganske enkelt å "bestå testen"; det gjøres ved å ikke reagere i det hele tatt.

"Haha, seriøst, heter du TJODLEIF?!"

"Jepp, det stemmer!:)"


Dersom du ikke reagerer er det du som "vinner", det er du som fremstår som den kule og selvsikre. Tenk litt på det; hvordan hadde behovet ditt for å reagere vært dersom et barnehagebarn hadde kalt deg "bæsjemannen"? Jeg tipper du hadde tatt det med et smil. Årsaken er at et lite barnehagebarn ikke er noen trussel for deg. Ved å reagere på samme måte ovenfor alle som forsøker å teste deg kommuniserer du effektivt at du hører til på toppen av den sosiale rangstigen, der ingen er noen egentlig trussel. Med andre ord; hver gang noen tester deg på denne måten skal du smile og tenke "Yes! En gratis sjanse til å virke kul å selvsikker! Det eneste jeg trenger å gjøre er å smile og ikke reagere i det hele tatt!"

Men for all del; hvis du vil kan du selvsagt være litt jævlig tilbake også:

"Haha, seriøst, heter du TJODLEIF?!"

"Ja, det stemmer. Oppkalt etter bestefaren min. Han døde i tungtvannsaksjonen på Rjukan."

Jeg vil ikke anbefale å ta det så langt, men jeg skal innrømme at jeg hadde likt å se ansiktet til vedkommende som prøvde seg på å tulle med navnet ditt hvis du hadde sagt noe sånt;)

For mer dyptgående bakgrunnsinformasjon kan jeg anbefale denne artikkelen om fenomenet flauhet, og denne artikkelen om selvsikkerhet.

- Sondre
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...