"...men hvis du er så forelska i henne, hvorfor prøver du deg ikke?"

Han trakk på skuldrene.

"Fordi hvis jeg gjør det og hun avviser meg, så kommer jeg til å være knust i et halvt år etterpå."



Det er stor forskjell på hvordan ulike mennesker takler det at personen de er interessert i ikke gjengjelder følelsene.

Dette har interessert meg lenge, så jeg har brukt mye tid på å snakke med både gutter og jenter om disse tingene... og gjør man det, så oppdager man at de som sliter mest som regel har noen veldig gale måter å tenke på samt noen veldig uhensiktsmessige strategier ovenfor det motsatte kjønn.

I den følgende artikkelen skal jeg avsløre verktøykassen til de menneskene som klarer seg best, og forhåpentligvis hjelpe noen av dere til å "rydde litt i hodet" og bli kvitt noen feilaktige og negative forestillinger! For all del; det finnes mennesker som har ganske dype og kompliserte årsaker til å slite med avvisning, men jeg håper og tror allikevel at det følgende kan være en øyeåpner for mange.

o Hva man legger i å bli "avvist"
Jeg liker egentlig ikke ordet "avvisning", fordi det understøtter en veldig vanlig men feilaktig måte å tenke på; det impliserer noe sort/hvitt som sjelden er tilfelle i virkeligheten. Dette oppdager man når man selv har vært på den andre siden noen ganger, selv vært den som bestemmer seg for at dette tror jeg ikke jeg vil satse på... det er nesten ALDRI slik at man tenker "denne personen er ikke bra nok"! Det dreier seg som regel mer om "hmmm, vedkommende har jo mange positive sider, hun er en kjempebra jente, det og det liker jeg veldig godt, men så har vi også det og det som ikke er helt det jeg ser etter".

Tenk tilbake på de gangene du selv har brutt med noen du datet... hvis du aldri har gjort det, så forestill deg hvordan det hadde vært, hvordan du sannsynligvis hadde tenkt. Jeg tipper du ikke hadde vært halvparten så streng og negativ i vurderingen din av den andre personen som du har en tendens til å tro at andre er ovenfor deg.

Dette er viktig å bli klar over, for en av de vanligste formene for ødeleggende og feilaktig tenkning hos den som blir "avvist" er noe ala "å ja, da har jeg fått det svart på hvitt, jeg er ikke bra nok".

o Forståelsen av at FOLK ER FORSKJELLIGE
En annen ting som er viktig å forstå er at folk har veldig forskjellig smak. For all del; det er lett å peke på tendenser som går igjen når det motsatte kjønn bedømmer attraktivitet, spesielt på de ytterste endene av skalaen... men mellom to enkeltpersoner kan det allikevel være en del avvik. Det er ikke konsistent på noen måte; to jenter kan være helt enige om at A er en tiltrekkende fyr, men helt uenige om hvorvidt B er det.

Vi gutta på 0330 gjorde et eksperiment for en tid tilbake; Andy la ut en haug med bilder av jenter fra Facebook, og så skulle vi gi dem karakterer fra 1 til 10 (hvilket selvsagt er DRITHARRY, men hey, hva gjør man ikke for vitenskapen). Long story short; vi var SYKT uenige (eller alle de andre hadde dårlig smak, som jeg pleier å si). Det skal dog nevnes at alle jentene var i området normalt søt og oppover... så fort man kommer utenfor dette området blir vi mye mer samstemte. Men heldigvis er det jo slik at de aller fleste, både jenter og gutter, har mulighet til å havne innenfor dette området dersom de gjør en innsats.

Det å forstå at folk er forskjellige er viktig fordi det beskytter deg mot å...

o Generalisere avvisning
En veldig vanlig, veldig gal og veldig ødeleggende måte å tenke på er at dersom A ikke er interessert i meg så betyr det at ingen andre er det heller.

For det første; det er som regel aldri snakk om BLANK avvisning, slik vi alt har snakket om... og for det andre, de tingene A reagerer på er ikke nødvendigvis like relevante for andre. Se for deg følgende eksempel:

Stig, som ikke er så høy, overhører Anne, som sier til venninna si at hun liker høye gutter.

Dette er en ganske vanlig mekanisme bak komplekser og negative, uhensiktsmessige tanker. Det er en slags indirekte avvisning; og veldig mange vil begå den grove logiske feilslutningen det er å generalisere den til å gjelde alle jenter.

Anne liker høye gutter -> ingen jenter er interessert i meg fordi jeg er lav

Dessuten er det slik at når man først har begynt å tro noe, så kommer hjernen til å lete etter bevis for det man tror mens den aktivt utestenger bevis på det motsatte. Dette er en veldokumentert psykologisk mekanisme som man bla.a. tar høyde for i vitenskapelige forsøk ved å buke blind-studier, placebo og lignende... det er rett og slett sånn hjernen vår fungerer. Så når Stig leser en avisartikkel om hvordan det er klar statistisk sammenheng mellom høyde og suksess i kjærlighetslivet hos menn kommer han til å nikke og tenke "jepp, jeg visste det, jeg er ubrukelig!"

Derfor er det så viktig å lære seg å være kritisk til kompleksene sine, lære seg til å teste dem. For det første... det kan godt hende at Anne liker høye gutter. Men nok en gang, tenk på deg selv. Du har garantert noen ting du liker som kompisen din ikke er så opptatt av, og omvendt? Det er kanskje uaktuelt for ham å være sammen med en jente som ikke har store pupper, men det betyr ikke at det er uaktuelt for deg!

Og ta en rask titt på lista over hvilke menn som regnes som verdens hotteste, samt hvilke menn som er sammen med verdens hotteste damer. Hvor høye er Mel Gibson og Tom Cruise? Se på hvor høye typene til Jenny Skavlan og Tone Damli er. Så selv om høyde hos menn i snitt er tiltrekkende og sågar kan identifiseres som en tiltrekningsfaktor på statistikker så er det åpenbart at andre tiltrekningsfaktorer kan kompensere for manglende høyde samt at graden av betydning hver enkelt jente tillegger høyden er veldig varierende.

Aksepter at folk er forskjellige; det at Anne ikke er interessert betyr bare at Anne ikke er interessert. Du har selv dine "quirks" angående ting du liker/ikke liker, men det betyr ikke at du tror folk som ikke passer med disse quriksene er uinteressante for alle andre også. Jeg liker ikke hvite biler, men det betyr ikke at jeg synes hvite biler er dårligere enn andre... det er bare en preferanse jeg har. Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, og jeg vet at andre er uenige.

o Tenke for mye på "hvorfor"
Enkelte personer av begge kjønn, men kanskje spesielt gutter, blir BESATTE av å få vite HVORFOR når de opplever at personen de er interessert i ikke gjengjelder følelsene. Årsaken kan være at de allerede har en forestilling som den Stig hadde i eksempelet over og vil se om de får sine mørke mistanker bekreftet, at de vil vite om det er noe de kan forandre på eller, i typisk håpløs "mann som VIRKELIG ikke har skjønt det"-stil vil forsøke å argumentere med jenta om hvovidt hun burde være tiltrukket eller ikke.

Men her er greia: du kommer praktisk talt ALDRI til å få et ærlig og fullstendig svar. Det er en naturlov; det er NYTTELØST å spørre den andre, det være seg gutt eller jente, om hvorfor vedkommende ikke er interessert. For det første er det ikke sikkert vedkommende vet helt selv... det dreier seg tross alt om ganske flytende ting som følelser og kjemi. For det andre kommer folk generelt til å gi det svaret de føler er "snillest" eller minst egnet til å skape ubehageligheter, uansett hvor mye du ber dem om å være fullstendig ærlige. Folk opplever generelt det å dumpe noen som så ubehagelig at det SISTE de vil er å helle mer bensin på bålet.

"It's not you, it's me", right?

Gjør deg selv en tjeneste; aksepter at den fulle og hele årsaken til at vedkommende ikke er interessert aldri vil bli tilgjengelig for deg. Se på det som en naturlov; det er litt som i fysikken, hvor det viser seg at det finnes informasjon naturen rett og slett setter begrensninger på hvorvidt vi kan få.

Forstå at selv om du aldri vil få vite sannheten så finnes det antagelig mange forskjellige årsaker og, som vi har nevnt, at overveielsen sjelden har vært sort/hvitt. Hun har sannsynligvis funnet sider hun synes er både positive og negative hos deg. Det er også en rekke faktorer som du ikke har kontroll over inne i bildet; dette er igjen noe man lærer når man har vært på den andre siden noen ganger. Typen hun har vært forelska i siden fjerdeklasse kan ha flyttet til byen igjen, du minner henne om den fæle eksen, det kan være hva som helst. I så tilfelle spiller det ingen rolle, hun ville ikke ha vært interessert selv om hun i utgangspunktet synes du var tiltrekkende.

Du kan ikke overtale henne til å ombestemme seg... og grubling over årsaker er både nytteløst og ødeleggende. Det du trenger er å komme deg videre; det å treffe andre vil hjelpe deg å finne ut om du faktisk VAR så forelska i henne som du trodde, og ironisk nok ligger den besten sjansen du har til å vinne henne tilbake i det å la henne høre at du alt er på dealern med noen andre.

o Satse for hardt på for få for tidlig
Jo mer du investerer i en person, jo hardere er det dersom vedkommende ikke er interessert. Den klassiske strategien hvor man treffer en man liker men venter med å sette inn støtet mens man går rundt og tenker masse på vedkommende, ser for seg hvordan dere kommer til å få det sammen, hvordan barna deres kommer til å bli, prater om hvor mye man liker vedkommende til venner osv. er EKSTREMT lite heldig i så måte.

Derfor er det viktig å lære å flørte, lære å ta initiativ på riktig måte, lære strategier for å teste interesse TIDLIG og på en slik måte at det ikke blir kleint (se andre artikler i denne bloggen ang. hvordan man gjør disse tingene). Det svir MYE MINDRE å bli avvist av en jente man nettopp har møtt enn av en man har kjent lenge og alt vevd inn i livet sitt, i håpet sitt og i fremtidsplanene sine.

Det er også viktig å forstå at det at du bare har øyne for én jente ikke hjelper deg EN DRITT med å gjøre denne jenta tiltrukket (i motsetning til hva filmer, TV-serier og foreldre gjerne prøver å fortelle deg). Hvis hun alt ER tiltrukket vil hun synes det er romantisk, for all del... men er hun det kommer hun til å være interessert uansett.

Det å ikke tillate deg selv å kikke i forskjellige retninger kommer altså ikke til å hjelpe deg med å få jenta du liker til å like deg tilbake... og det kommer til å gjøre en evt. avvisning vanskeligere ved å ikke gi den psykologiske fordelen det er å vite at du har andre i kikkerten. Så selv om det er en jente på jobben du liker, så prat med andre jenter på byen og på nettet. Det kommer til å hjelpe deg på mange forskjellige plan... men et av dem er at jo mindre big deal det er for deg å treffe nye jenter, jo mindre big deal blir det å bli avvist.

Det er flotters å bare ha øyne for kjæresten sin... men vent til hun faktisk har blitt det!

o Slutt å synes synd på deg selv!!!
Det er nesten litt digg å få lov å synes litt synd på seg selv, er det ikke? Se på illustrasjonsbildene til denne artikkelen, og hør på teksten til utallige kjærlighetssanger. For all del... det kan være greit å få lov til å synes litt synd på seg selv i en periode for å komme over kjærlighetssorg, men det gjelder å passe seg for tanker ala "bare jeg vise den andre hvor mye jeg lider SÅ kommer vedkommende til å forstå hvor forelsket jeg er og endelig like meg tilbake!" Funfact: det er sannsynligvis ikke NOE jenter synes er så utiltrekkende som en sutrete fyr som synes synd på seg selv. Så selv om det kanskje føles digg, så virker selvmedlidenhet ødeleggende og passiviserende i det lange løp. Som jeg pleier å si: det å demonstrere hvor vondt du har det for at noen skal komme å trøste er en fin strategi for smågutter, men den funker SÆRDELES DÅRLIG for voksne menn.




"...men hvis du er så forelska i henne, hvorfor prøver du deg ikke?"

Han trakk på skuldrene.

"Fordi hvis jeg gjør det og hun avviser meg, så kommer jeg til å være knust i et halvt år etterpå."

Se på sitatet vi innledet med... kjenner du igjen tendensene vi har snakket om?

- Sondre

Enda et leserbrev! Hvordan får man egentlig en mann til å ta initiativ?

Hei!

Først vil jeg takke dere for en super blogg(er), har lest og lært mye både på "usminket" og "03:30". Imidlertid trenger jeg noen gode råd..

Det har seg slik at jeg de siste mnd har datet en gutt jeg liker veldig godt (er forelska i). Utfordringen er at vi ikke har fått møttes så ofte frem til nå, så jeg føler at vi begynner litt på nytt hver gang. Dermed er det også litt "skummelt" (eller egentlig spennende), fordi jeg ikke helt vet hva han syns er greit og ikke mtp kontakt på sms/ tlf, hvor ofte vi skal møtes, hva vi skal gjøre osv. Jeg håper og tror at dette endrer seg nå som vi får mer tid sammen, men det hadde vært greit å vite slik at jeg ikke gjør noe "feil". Det skal sies at vi er voksne begge to, selv om det kanskje ikke høres sånn ut på beskrivelsen:)

Vi er nok begge litt forsiktige og sjenerte (noe vi har innrømmet til hverandre) og det gjør jo ikke ting noe enklere. Jeg er vant til at gutta tar initiativ, eller iallefall viser at det er greit at jeg gjør det.. Jeg ønsker gjerne å eskalere fysisk med han, men vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem uten å virke for pushy. Frykten for å bli avvist er vel også til stede, noe som henger igjen fra et tidligere "forhold". Jeg gikk på en skikkelig smell, og har derfor blitt redd for å si eller gjøre noe feil slik at jeg i verste fall skremmer vekk gutten.. Men vi kommer jo ingen vei ved å holde på slik vi gjør nå. Når jeg endelig tar mot til meg for å vise initiativ - så kan det jo fort bli oppfattet på feil måte (masete/ desperat istedenfor interessert og selvsikker). Iallefall er jeg redd for det. Og da sitter jeg ofte igjen med en dårlig magefølelse (som gudskjelov har vært ubegrunnet, iallefall frem til nå). Det skal sies at vi har vært fysiske, men da hadde vi begge drukket litt.. Men jeg vet iallefall at det er en gjensidig fysisk tiltrekning der, så det skal ikke stå på det.

Hva skal jeg gjøre? Jeg tror kanskje at han liker meg, men usikker på hvilken måte.. Vi snakker godt sammen, og har hengt en del sammen. Han har også tatt initiativ til å møtes flere ganger og det virker som om han gjerne vil at vi skal fortsette med det. Med mindre jeg nå har tulla det helt til! Prøver å være tålmodig, men kjenner jeg trenger å vite litt hvor jeg "har han". Ikke at vi trenger å bestemme giftermål osv, men det hadde hjulpet ift å tørre å slippe seg litt mer løs og bare nyte hverandres selskap.. Jeg har så lyst på han, på alle mulige måter, så jeg klarer ikke tenke på annet. Og da bruker jeg mye energi på å prøve å "manne meg opp" til å gjøre noe med det, og mister derfor litt fokus når vi er sammen.. Det ender jo også med at jeg backer ut.

Vi har ikke snakket så mye om "oss", men jeg tenker at det kanskje ville vært lettere hvis han vet hvorfor jeg "er som jeg er" og at jeg faktisk er interessert i han. Vil ikke at han skal oppfatte meg som usikker, men jeg vil heller ikke skremme han vekk. Har dere noen gode råd til hvordan jeg kan eskalere fysisk, og hvordan jeg kan få han til å åpne seg litt mer (evt hvordan jeg kan åpne meg uten at han blir skremt)? Vil jo gjerne at han skal bli min:)

Venter spent på svar,
hilsen "frustrert frue"!

Hei Frustrert Frue! :)

Jeg forstår godt at du er frustrert. Du liker han godt, du er temmelig sikker på at han liker deg tilbake, men han tar jo ikke initiativ til at det skjer noe fysisk mellom dere, og han viser ikke tegn til å ville "ta det videre". Du tør heller ikke å "slippe deg løs" (som jeg tolker til at du ikke tør å falle ordentlig for han) før du vet bedre hvor du har han.

Det første jeg har lyst til å skrive litt om er behovet du føler for å "vite hvor du har han". Mange kvinner har et behov for tryggheten som ligger i å definere hvor man har hverandre, og i verstefall å "få han til å fortelle hva han føler". Problemet er nemlig at de fleste menn ikke har det samme behovet for trygghet. For mange menn representerer denne tryggheten at spenningen dør, at man gir slipp på frihet og at man i verstefall lover noe man ikke har den emosjonelle tiltrekningen til å backe opp.

Så lenge han aktivt tar initiativ til å møte deg og gradvis (om enn sakte) møter deg oftere, gradvis introduserer deg til vennene sine, gradvis gjør mer og mer "kjæresteting" sammen så trenger du ikke å være bekymret. Forsøk å nyt reisen og pass heller på at dere har det fint når dere faktisk er sammen. Det handler ikke så mye om hvor ofte dere møtes, men kvaliteten på tiden dere har sammen.

Når det gjelder at han ikke tar initiativ til å eskalere fysisk kan det, som du sier, komme av at han er litt sjenert. Isåfall kan du "hjelpe" han litt ved å vise han tydeligere at du er interessert. Jeg skal lære deg et triks litt lengre ned i artikkelen, så stay tuned.

Det KAN imidlertid hende at han ikke eskalerer fysisk med deg fordi han paradoksalt nok liker deg ekstra godt. En del menn har nemlig en tendens til å ønske rask eskalering til sex med jenter de ikke har så mye følelser for og LANGSOM eskalering til sex med jenter de ser på som kjæreste/langtidspotensiale. Grunnen til det varierer litt og kan være sammensatt, men her er to vanlige årsaker til at det er sånn:

1. Menn har noen kulturelle FORVENTNINGER til hvordan drømmejenta skal være. For mange menn stemmer det ikke med "drømmejente-forventningen" at hun ønsker sex tidlig. Han drømmer nemlig om å  "vinne" henne etter at hun har sett HVOR BRA HAN ER. Menn verdsetter jenter de føler de har måttet jobbe for å få.

2. Mange menn har dårlig selvtillit når det gjelder sex. Jeg har skrevet en artikkel om dette tidligere, på guttebloggen vår, 0330.no (les også kommentarfeltet). På grunn av dette er en del gutter redd for å ha sex med jenter de er forelska i før de er sikre på at jenta liker de uansett og ikke dømmer de for at de ikke presterer så bra (som de føler at de burde).

Som sagt trenger ingen av disse å gjelde han du dater. Det kan godt hende at han bare er litt sjenert og er redd for avvisning, eller at han er usikker på hvor emosjonelt tiltrukket han egentlig er, og at han derfor er redd for å såre deg.

Det du imidlertid kan gjøre er en teknikk vi i Gode Vibber kaller for "å gi invitter". I korte (overforenklede) trekk betyr det at du AKTIVT kan gjøre deg "tilgjengelig" for eskalering samtidig som det faktisk er han som eskalerer og på en måte som gjør at han ikke føler seg "pushet" til det. Istedet for å si "Jeg har lyst til at du skal kysse meg" (som kan føles pushy) kan du heller ta en tyggis, smile lurt og si "I tilfelle du har tenkt til å kysse meg...".
Selvsikkert? Jepp. Cocky? Oh yes. Men uten at det føles needy eller fratar han muligheten til å føle at det er han som "tar ting videre".

Lykke til!

-Andreas

"Kjære Boligkjøpermagasinet! Jeg trenger hjelp!

Jeg har funnet drømmeleiligheten min. Den er utrolig fin, og jeg vet det er mange som har vært på visning. For meg er det uaktuelt å bo i noen annen leilighet enn denne, jeg bare MÅ ha den.

Har dere noen tips til hvordan jeg kan få kjøpt leiligheten til en billig pris?"

Dersom du hadde jobbet i Boligkjøpermagasinet og skulle svare på denne mailen tipper jeg at du hadde ristet litt på hodet. Det innsenderen skriver er nemlig i praksis:

"Hei! Jeg befinner meg i en forhandlingssituasjon hvor jeg har NULL kort på hånden mens motparten har ALLE kort på hånden. Hvordan kan jeg gå frem for å vinne forhandlingen?"

Hva i alle dager har boligkjøp med sjekking å gjøre? Vel, det er faktisk slik at en rekke av de samme psykologiske mekanismene er i spill på disse arenaene. Det å skulle kjøpe leilighet KJENNES faktisk litt ut som det å være på dealern med en man liker... man blir forelsket og dagdrømmer, men dersom man lar følelsene løpe helt av med seg ender man fort med å følge strategier som leder en til å gå på en smell. Se for deg følgende eksempel:

Man drar på visning og blir bergtatt. DETTE er leiligheten... det bare FØLER man. Man blir så lykkelig... for innerst inne tvilte man faktisk litt på om man noensinne kom til å finne en bra leilighet! Man begynner å fantasere om hvordan det ville ha vært å bo i leiligheten man var og så på... hva slags møbler man skulle hatt, hvordan det ville ha vært å feire jul der... hvor barnesenga skulle settes en gang i fremtiden. Og så står man der, men bare ett mulig alternativ i hodet når det gjelder hvor man skal tilbringe resten av livet sitt. Selger, derimot, har tyve andre interessenter.

Man har malt seg selv inn i et hjørne hvor:

1)
Smerten ved å IKKE få leiligheten vil bli svært stor

2)
Desperasjonen man føler ovenfor det å MÅTTE få denne leiligheten gjør at man er i stor fare for å oppføre seg på en slik måte at sjansen for å få leiligheten blir MINDRE (legge inn lite strategiske bud, ringe selger fem ganger i døgnet og tydelig utstråle hvor desperat man er osv.)

Hva er det boligkjøperen vår har gjort feil? Vel, han trenger å ha MANGE leiligheter i kikkerten samtidig. Han trenger å følge med på Finn hele tiden, gå på masse visninger og skaffe seg flere options. En følelse av overflod av mulige leiligheter! Han trenger å gå på visning og tenke: hmm, denne leiligheten var jo kul, men jeg har jo veldig troa på den jeg skal se på i neste uke og den jeg skal sjekke ut uka etter der også. Han trenger å ta seg selv på fersken i det han begynner å fantasere om leiligheten han nettopp har sett på og heller fokusere på å se etter nye options. Og så, når han til slutt får tilslaget på en leilighet han liker; DA er det på tide å glemme de andre, begynne å fantasere om hvordan leiligheten skal innredes og la seg selv rive med!

La meg illustrere en tilsvarende situasjonen hva kjærlighetslivet angår:

Gutt treffer "Jente". Han har ikke noe på gang med jenter så ofte, og det er rimelig stort for ham hver gang dette skjer. Gutt begynner å tenke på Jente; forestille seg hvordan de hadde fått det sammen, tingene de kunne ha gjort, hvordan barna deres ville ha vært. Han "prøver seg ikke" på henne, men de snakker nå og da. Tiden går. Gutt sender melding til 0330 og spør om hvordan han skal gå frem for å få noe på gang med jenta.

Ser dere likheten? Det å sjelden treffe jenter, for så å lete etter råd som gjør at man kan få de få jentene man støter på en sjelden gang, er en HÅPLØS strategi!

Akkurat som med boligkjøp vil den medføre at:

1)
Smerten ved å IKKE få jenta vil bli svært stor

2)
Desperasjonen man føler ovenfor det å MÅTTE få denne jenta har en MAGISK tendens til å gjøre at man oppfører seg på måter som faktisk ØDELEGGER sjansene for å få henne

Gutten står der med étt mulig alternativ; jenta har i de aller fleste tilfeller mange flere options å velge imellom. Akkurat som boligkjøperen vår har han plassert seg selv i en situasjon hvor han har DÅRLIGST MULIG kort på hånden.

Det finnes ingen vei utenom; man trenger å SKAFFE SEG OPTIONS! Man trenger å føle at det er overflod av mulige jenter, ikke at de er mangelvare!

Veien dit går gjennom det å lære seg nettdating. Den går gjennom det å lære seg hvordan man skal ta kontakt med fremmede jenter på en bra måte... den går gjennom å lære seg hvordan man setter inn støtet ovenfor jenter man møter i sosiale sammenhenger som fester, russetreff eller bokklubben. Gjennom å øve seg gradvis på det å prate med andre hvis man synes sånt er skummelt. Gjennom å lære hvordan man skal flørte med jenter, skape spenning og bygge opp mot noe fysisk på en naturlig måte. Gjennom å lære seg å teste interessen deres, og kjøre på i de tilfellene hvor det er interesse... men trekke på skuldrene og snu seg for å prate med neste jente i de tilfellene hvor det ikke er det.

Man trenger å ØVE SEG PÅ ALLE DISSE TINGENE! Man KAN IKKE GÅ "RETT PÅ" drømmejenta, det er som å innbille seg at man kan gå "rett på" 150 kg i benk når man aldri har trent før!!!

Går du ikke aktivt inn for å jobbe med disse tingene som gutt, så kommer du for alltid til å stille med handicap ovenfor jenter... ihvertfall de som er normalt godt og oppover av utseende. De trenger nemlig ikke gjøre noe som helst for å treffe gutter... de VET at de kan gå på byen når som helst og finne en kar. De HAR ALT options, de har alt en følelse av at gutter er noe det finnes overflod av, og vil alltid har overtaket på deg dersom du fortsetter å leve i en tilværelse hvor det å treffe en ny jente er noe stort som skjer en gang i halvåret.

Lagt merke til hvordan det ofte er jenta som slår opp med kjæresten for å studere i utlandet og ikke omvendt? For gutten er ofte det å ha en jente noe stort, noe han synes var vanskelig å få på plass, og han vil prioritere å bevare forholdet høyt... jenta VET at det ikke er noe stress, så hun prioriterer heller lysten til å reise og bo i utlandet et par år. All skilsmissestatistikk viser at kvinner slår opp fordi de vil realisere seg selv... menn slår først opp dersom de alt har en annen kvinne på gang.

Problemet til mange gutter som lever i en tørketilværelse er at de ikke ser noen annen realistisk mulighet. For å sitere det en som fikk hjelp med å lage en nettprofil sa da han ble spurt om hva som var forskjellen før og nå: "Jeg trodde rett og slett ikke det var mulig!" Og der er problemet. Man skjønner ikke at årsaken er at man gjør noe galt. Man begynner å se på seg selv som en fyr som ikke er så veldig kjekk, en som rett og slett ikke har så veldig draget... man begynner å se på det å treffe en jente som noe STORT, noe VANSKELIG, noe nesten uvirkelig. Og så får vi en ond sirkel:

Manglende tro på egen attraktivitet -> uhensiktsmessig oppførsel -> lite resultater med jenter -> ENDA mindre tro på egen attraktivitet

Den egentlige årsaken til jentetørken er som regel mindre ondartet. Den ligger i dårlige strategier for hvor og hvordan man skal treffe jenter, at man ikke foretar seg noe aktivt for å treffe jenter, at man ikke har gjort det man kan ut av utseendet sitt fra naturens side, ikke har optimalisert klesstil, ikke har lært hvordan man skal flørte, satser på de gale tingene for å skape tiltrekning, ikke vet hvordan man skal teste interesse... for å nevne noe.

Gutter som lever i tørke går rundt og gjør en rekke feil de ikke aner noe om... og når ting går drit antar de at det må være dem selv det er noe galt med!!!

Så selv om det er massevis av årsaker, feil og ting som kan tas tak i og forbedres, så ender mange med å konkludere med at det er noe grunnleggende galt med DEM. Noe som IKKE KAN FIKSES. "Jeg er stygg" er en vanlig forestilling. "Jeg er ikke en sånn fyr som mange jenter kan like" er en annen.

Ut av dette vokser forresten i noen tilfeller det vi pleier å kalle "malign romantikk". Det vil si tanker om at bare jeg viser denne jenta hvor forelska jeg er, hvor mye jeg elsker henne... DA kommer hun til å elske meg tilbake! Bare jeg viser at jeg ikke er interessert i andre, og ikke har øyne for andre jenter selv om hun har sagt at hun bare vil være venner... DA kommer hun sikkert til å smelte! Slike tanker gjør ofte at man steiler ved tanken på å skaffe seg mer options.

Jeg er jo ikke en sånn fyr! Jeg er en sånn som er romantisk og holder med til en jente! (Hemmelig og inni seg: Det er jo det jeg har, årsaken til at jenter skal like meg)

Innerst inne er som regel årsaken til at man lager dette romantiske imaget for seg selv nemlig at man tror det skal telle positivt hos jenter. Jenter SIER jo hele tiden at de ser etter en en sånn fyr, right? Vel, for all del, vær romantisk mot jenter når du har blitt kjæreste med dem, vær trofast og snill... men det gjelder ETTER AT DERE HAR BLITT SAMMEN!!! Hvis du lar romantiske idealer komme i veien for det å skaffe deg options og overflod ødelegger du for deg selv.

***

Dette er altså svaret mitt til alle dere som spør oss det samme spørsmålet:

"Jeg er en gutt som sjelden treffer jenter, nå er jeg forelska i en på skolen/jobben/whatever. Jeg har alt kjent henne i flere måneder. Hva skal jeg gjøre?"

For all del; få ut fingern og PRØV DEG. Å jobbe med å få henne tiltrukket er altfor sent; for om hun er tiltrukket eller ikke bestemmer hun seg for i løpet av den aller første tiden du tilbringer i hennes nærvær. Det kan godt hende hun liker deg basert på den interaksjon dere alt har hatt... og gjør hun der så er jo alt i boks. Er hun ikke tiltrukket nå er det imidlertid fint lite du kan gjøre med det... og den beste shoten du har er faktisk å la henne se at du har andre jenter på gang. Eller å treffe henne igjen i fremtiden når du har forandret deg og fått mer peil på sjekking. Prøv deg, og går det ikke nå så TRENGER DU Å JOBBE MED Å TREFFE ANDRE JENTER ENN HENNE!!! GLEM HENNE! Slutt å tilbringe tid med henne, slett navnet hennes fra telefonlista og dropp henne som venn på Face. Spør hun hvorfor, så forklar det på en straight og ærlig måte. Ikke la henne presse deg til å "være venner" så hun skal slippe å ha dårlig samvittighet, det kommer bare til å føkke deg opp. Og ps: Du er ikke egentlig forelska i henne. Du er forelska i et BILDE av henne du ha bygget opp i hodet ditt. I en FANTASI. Du kjenner henne faktisk ikke godt nok til noe annet. Jeg vet det høres kjipt ut nå, men om ikke så alt for lenge kommer du til å se tilbake og innse at det var sånn det var.

Så fremfor alt: Ta et oppgjør med den grunnleggende strategien din. Det du driver med er å tro at du kan finne råd som hjelper deg å løfte 150 kg i benk uten at du trenger å trene. Råd som kan hjelpe deg å få den ENE leiligheten du har sett på for en billig penge selv om det er 20 andre interessenter. Sett igang med å lære flørting og med å øve i praksis... det finnes ingen lette utveier eller magiske triks.

Det som finnes er et sykt forbedringspotensiale dersom du er tøff nok til å jobbe hardt, langsiktig og målrettet mot det.

- Sondre

En ting jeg syntes er interessant er hvordan vi vanligvis bruker ordet "sammen"; det blir ofte brukt synonymt med forhold, og da gjerne et monogamt forhold. Men det finnes mange typer forhold, f.eks det er venneforhold, lærer-elev-forhold, kjæresteforhold, åpne seksuelle forhold, familieforhold, naboforhold, osv. Det handler om hvordan man forholder seg til hverandre, altså hvilke roller, ansvar og forventninger man har mellom hverandre, men også personlige ønsker, behov og følelser ovenfor hverandre.

Forhold dreier seg om hvordan man forholder seg til hverandre, og når det kommer til kjærlighetsforhold vil jeg komme med en påstand: Det er ingen nødvendig forbindelse(men det er ønskelig!) mellom hva man er enige om på et formelt nivå, hva som faktisk skjer på et emosjonelt nivå, og hva som skjer i praksis.
F.eks i et ekteskap er det mange forventninger og ansvar som følger med og som varer livet ut, men følelser kan avta og til og med dø ut til tross for det, og de lever videre ut sine liv distansert fra hverandre(det formelle er på plass, men de mangler det emosjonelle og praksisen, hvordan de faktisk lever sammen). På den andre siden finnes det mennesker som aldri gifter seg, men som lever i dype, monogame kjærlighetsforhold livet ut fordet(det emosjonelle er på plass, og de lever som et par).
Poenget mitt er at "et forhold" eller "å være sammen" i seg selv ikke et mål, men hvordan man føler for hverandre og hvordan man oppfører seg i forhold til hverandre.

En vanlig problemstilling for mange jenter er at mange menn har "forpliktelsesangst", "redd for å binde seg", eller "liker å date og å være fri", og de kan trekke seg tilbake hvis de føler press eller forventninger om forpliktelser. Men tingen er at dette kan de helt fint være uten at et kjærlighetsforhold mellom dere vil være umulig. Menn er livredde for tanken på kontekstskifte. Satt litt på spissen, menn elsker å date fordi da er de fri, mens forhold er "forpliktende"(forpliktende er egentlig et ganske negativt ord, det er noe man MÅ enten man vil eller ikke. Det er en byrde).

Dette betyr ikke at man ikke kan sette grenser! Man må ta monogami-praten etter å ha holdt på litt hvis man ønsker at man bare skal ha hverandre seksuellt, men bortsett fra det, har det VIRKELIG mye å si om dere offisielt sett er sammen, eller om dere "bare" lever SOM OM dere er sammen? Til syvende og sist, hva er det som egentlig er viktig? Som vi har skrevet i tidligere innlegg, så lenge han fortsetter å investere i deg er dere på riktig vei, og han får rom til å utvikle sine følelser for deg og å komme i kontakt med dem i sitt eget tempo.
Jeg tror at det i verste fall kan være en liten blindvei å tenke "vi er nå her(dating), men jeg vil ditt(forhold). Også begynner man å presse litt på for å komme seg fra dating til forhold, og så blir mannen stressa og trekker seg tilbake. Menn vil selv ta initiativet til å si "vi er jo sammen nå" når de føler at dere er det på et EMOSJONELT plan(og menn knytter seg generelt sett saktere emosjonelt enn det kvinner gjør).
Ikke SNAKK om å være i et forhold; LEV det å være i et forhold. Til syvende og sist handler det om hvordan man forholder seg til hverandre, ikke hva man er enige om eller kaller det. To stykker som møtes 3 ganger i uka fast i flere uker, har sex og inkluderer hverandre i deres liv er mer et par enn to stykker som står " i et forhold" med hverandre på facebook, men sees 1 en gang i uka, krangler hele tiden og ikke engang har sex sammen lenger.

Trygghet er viktig for mange jenter i et forhold, men paradokset er at jo mer man prøver å få bekreftet fra mannen at dere skal inngå et "trygt og etablert" forhold, jo mer kan han føle seg stresset, "låst nede" eller kanskje få skyldsfølelse fordi du forventer mer enn hva han er klar for, noe som vil virke mot sin hensikt. Dette igjen fører til en stor utfordring og plage for mange jenter, og det er at det ofte er MER trygghet på veien til et forhold ved å leve litt i usikkerhet.
Når det er sagt skal jeg komme med litt trøst: Dette gjelder hovedsakelig i startfasen, og menn vil ofte selv verbalisere den bekreftelsen dere ønsker hvis forholdet utvikler seg på han sitt initiativ, som går i han sitt tempo.


Har du noen erfaringer, gode eller dårlige, med slike menn? Gjerne del med de andre leserne i kommentarfeltet.

 - Lars

Burde man ha mange venner på Facebook? Når burde man sende SMS etter at man har fått telefonnummeret hennes? Hvem er den mystiske Tom som skriver på bloggen iblant? 

Svarene får du i den nye episoden av 0330 Sjekkeskolen:


0330 Sesong 2 Episode 5 

Hvis du har iPhone/iPod/iPad, eller iTunes installert på datamaskinen din kan du abonnere, og da blir nye episoder automatisk lastet ned. Det kan du gjøre ved å trykke på denne linken.

Hvis du har Android-telefon kan du høre på oss (eller laste ned programmet som mp3) herfra, eller du kan benytte denne RSS-feeden.

-0330

PS: Fortsett å sende inn spørsmål til podcasten!

-Andreas

PS: At du leser en blogg om hvordan tiltrekning fungerer for det motsatte kjønn og at ønsker å være den beste partneren du kan være for en fremtidig kjæreste er bare helt utrolig fett. For en selvinnsikt og ydmykhet du viser. Du er awesome! ;)

-Andreas

PS: At du leser en blogg om hvordan tiltrekning fungerer for det motsatte kjønn og at ønsker å være den beste partneren du kan være for en fremtidig kjæreste er bare helt utrolig fett. For en selvinnsikt og ydmykhet du viser. Du er awesome! ;)

"Det verste med å studere er pausene. Forelesningene går greit... da hører man på og følger med, men pausene... når alle de andre, som tydeligvis kjenner hverandre så godt, har noen å snakke med mens jeg sitter der som en idiot, alene... noen ganger går jeg på do selv om jeg ikke må, sitter der og teller ned tiden så ikke de andre skal se at jeg ikke kjenner noen... noen ganger går jeg et annet sted mens jeg later som om jeg kikker etter noen eller skal noe viktig." - Stig (24), student

Sosial angst er frykten for at andre ikke skal like deg, frykten for at de skal synes du er teit, frykten for at de skal tenke negativt om deg på noen som helst måte. ALLE mennesker har opplevd sosial frykt i en eller annen sammenheng... men den forekommer i grader, fra lett situasjonsbetinget sjenanse til ødeleggende fobisk lidelse.

"He dare not come in company for fear he should be disgraced, overshoot himself in gesture or speeches; he thinks every man observes him." - Hippokrates, 500 bc

Noen sliter så mye med sosial frykt at det hemmer dem i utdannelse og arbeid... noen blir bare hemmet i mer krevende situasjoner, f.eks. når de skal gå bort til en jente og forsøke å sjekke henne opp. I dette innlegget skal vi gå grundig til verks for å forstå hva sosial angst egentlig er og hvordan man kan overkomme den.

For å forstå sosial angst trenger man å kjenne til begrepet "kognitive forvrengninger". En kognitiv forvrengning er en gal måte å tenke på, en gal måte å tolke ting på, en feilaktig tro - "kognitiv" kan egentlig oversettes med "tankemessig". Disse tankemessige forvrengningene er ofte svært inngrodde; man har akseptert dem som sannhet og begrunner dem ofte med tidligere opplevelser.

"Hvorfor jeg tror at det er utrolig viktig for jenter at gutter har stor pikk?! Jeg tror ikke det, jeg vet det! Den første jenta jeg var med lo faktisk av meg fordi pikken min var for liten... og en gang overhørte jeg noen jenter som pratet om en kar og hvor stor pikk han hadde, og det hørtes ut som om det var veldig viktig for dem at den var stor!" - Alan (32)

Det overnevnte er et ganske bisarrt eksempel på kognitiv forvrengning... denne karen var så overbevist om at en normal pikk ikke er nok for jenter at han tok en penisoperasjon for å bli mer attraktiv. Basert på et par tidlige opplevelser har han laget seg følgende kognitive forvrengninger:

- Jeg har latterlig liten pikk
- Jenter er bare interessert i gutter med stor pikk

Vi som står utenfor ser at måten han har tolket ting på ikke er riktig... når den første jenta han var med lo av ham og sa han var liten selv om pikken hans var normalt stor var det nok mer sannsynlig at dette var utslag av issues hun selv hadde. Normale jenter ville aldri ha gjort noe sånt selv om pikken faktisk VAR liten... og denne karen hadde jo egentlig helt gjennomsnittlig utstyr! Og når jenter står sammen i en gjeng og snakker om at en gutt har stor pikk handler det mer om at de har en slags "girlpower" gruppe-greie på gang, at det føles frigjørende å kunne redusere menn til sexobjekter og vurdere dem etter størrelse, slik jenter selv føler menn gjør med dem. Det betyr ikke at "stor pikk" er så utrolig viktig for dem når de ser etter en kjæreste.

Det vanskelige med kognitive forvrengninger er imidlertid at de sitter så hardt. Når man tror noe har hjernen en tendens til å lete etter beviser som understøtter troen mens den forkaster beviser som motsier den... dette er en kjent psykologisk mekanisme som ofte spiller oss mennesker et puss! Alan trodde altså at han trengte større pikk for å få suksess med jentene, så han tok en penisoperasjon... da det ikke førte til noen større suksess konkluderte han ikke med at det var noe han hadde misforstått. Han konkluderte med at han ikke hadde forstørret penisen sin NOK og tok enda en operasjon!

For å bli kvitt kognitive forvrengninger må man få litt kontroll over hjernen og aktivt begynne å se ting fra en annen synsvinkel. Det hjelper også å snakke med andre og høre hvordan de ser på ting, få deres perspektiv, studere dem utenfra og på den måten lære om seg selv. Uten at vi skal gå nærmere inn på det her er dette viktige prinsipper i hhv. kognitiv terapi og gruppeterapi.

Nå som vi kjenner til kognitive forvrengninger kan vi fortsette å forstå sosial angst. Sosial angst kjennetegnes nemlig av en rekke vanlige kognitive forvrengninger:

"Andre mennesker følger med på meg og studerer meg hele tiden"

"Det er viktig at jeg oppfører meg perfekt hele tiden, den minste tabbe blir lagt merke til og får konsekvenser for hva folk synes om meg"

"Hvis jeg rødmer, stammer eller skjelver på hånden blir det lagt merke til med en gang, og alle synes jeg er en taper"

"Det å være nervøs eller usikker er latterlig og patetisk"

"Hvis jeg sitter alene tror folk jeg er en venneløs taper"

Denne konstante frykten for at andre skal synes en er teit eller mislike en får en rekke utslag. Den kan føre til at man oppfører seg på måter som er lite hensiktsmessig:

- Man rømmer fra og unngår sosiale situasjoner
- Man prøver for hardt å være morsom, kul eller tøff
- Man tør ikke ta kontakt med andre og unngår øyenkontakt
- Man forsøker å skjule det når man blr nervøs, og fremstår isteden rar, ukomfortabel eller foknytt

Denne adfeden utgjør et handicap mhp. det å danne vennskap og kjærlighetsforhold. Den onde og selvforsterkende sirkelen er altså:

Frykt for at andre skal mislike meg -> uhensiktsmessig oppførsel -> dårlige sosiale resultater -> enda mer frykt for at andre skal mislike meg

Hvordan skal man angripe sosial angst? En strategi er å ta et oppgjør med de kognitive forvrengningene sine og gå inn for å sjekke om de faktisk stemmer med virkeligheten.

"Er det virkelig sånn at alle følger med på deg hele tiden? I virkeligheten går alle andre rundt og uroer seg for hva folk måtte synes om DEM, akkurat som deg! Det som er viktig for dem er hvordan de selv fremstår... de har ikke TID til å bry seg så mye om deg som det du innbiller deg! Og hvis du skulle se at en annen person rødmer... betyr det at du da begynner å se på vedkommende som en verdiløs taper? Eller spiller det plutselig ikke så stor rolle når andre gjør det?"

Man må få innsikt i de kognitive forvrengningene man er rammet av og hvordan de får en til å oppføre seg slik at man kan begynne å justere adferden sin og ikke la seg styre av dem.

"På et møte på jobben i dag mistet jeg en kaffekopp i bakken. Først stakk det til inni meg og jeg ville bare synke gjennom gulvet! Men så husket jeg på det jeg hadde lært: Jeg har et snev av sosial angst, og dermed en overdreven tendens til å tro andre dømmer meg for ting som dette, her er det viktig å justere litt! Hvis det var Tom som hadde mistet en kopp istedenfor meg, hadde jeg da syntes han var idiot? Det hadde jeg jo ikke! Av tidligere erfaring vet jeg at når jeg føler jeg har gjort noe dumt så kan jeg gjemme meg hele resten av dagen... det er en vanlig strategi ved sosial angst, men den virker egentlig mot sin hensikt. Noen ganger er jeg til og med arrogant og klysete mot folk fordi jeg føler meg så teit... det er enda verre! Nå smiler jeg, sier "Oisann!", plukker rolig opp koppen, setter meg og oppfører meg normalt resten av dagen!"

En annen viktig strategi er prinsippet om eksponering. Man må gradvis oppsøke det man er redd for og øve seg på å takle det, samtidig som man øver seg på nye måter å tenke på som beskrevet over. "Gradvis" er imidlertid et stikkord her... hvis man er redd for edderkopper hjelper det ikke å bli stengt inne i et mørkt skap fullt av edderkopper!!! Hvis man er redd for å sjekke opp jenter hjelper det heller ikke å bli sendt rett bort til den peneste jenta i rommet av en hjernedød tjueåring med flosshatt og fjærboa. I verste fall ender man opp med å forsterke angsten!

Når man skal lære bort sjekking er det i det hele tatt utrolig viktig å kunne litt om sosial angst. Tradisjonell "PUA-teori" går nemlig inn og BEKREFTER mange av de kognitive forvrengningene til gutter med sosial angst:

Jenter er utrolig kritiske, de følger med på den minste ting og forakter gutter som blir nervøse eller sjenerte! Jenter har "bitch shields" og er dritkjipe mot gutter som ikke oppfører seg "riktig"!

I definisjoner av sosial angst kan man ofte lese at folk som lider av dette lager seg detaljerte planer for hvordan de skal oppføre deg i sosiale situasjoner, planer som tar hensyn til alle eventualiteter, slik at de skal kunne oppføre seg "perfekt". Høres det kjent ut? Det burde det dersom du har lest "The Game!"

Her er greia; Det VERSTE i hele verden for en gutt med sosial angst er å innrømme at han har sosial angst!!! Han vil ofte ha MASSIV motstand mot å innrømme dette ovenfor seg selv og andre.

De fleste gutta i sjekkemiljøet holder knallhardt på de kognitive forvrengningene som hører til sosial angst mens de leter etter teknikker, regler og "magiske piller" som kan lære dem å "oppføre seg perfekt" sånn at jenter skal like dem! Det dukker stadig opp nye "mirakelkurer" og "magic pills" som skal gjøre deg flinkere til å sjekke damer innenfor de rigide reglene den sosiale angsten din tvinger deg til å leve med.

Det de trenger er ikke å lære å oppføre seg "perfekt"... det er å ta et oppgjør med de kognitive forvrengningene som forteller dem at de må oppføre seg perfekt for at jenter skal like dem!!! De trenger å bl bevisst på de ødeleggende tingene den sosiale angsten får dem til å gjøre og øve på å kvitte seg med dem i møte med stadig økende sosiale utfordringer.



"NÅ har jeg faenmeg funnet sannheten her! Trikset med å sjekke damer er å tøye ut noen spesielle muskler i hoftene... det fører til at man får et kroppsspråk som damer ikke kan motstå! Bare jeg får tøyd hver dag i et halvt års tid, DA kommer jeg til å dra damer da... inntil da skal jeg holde meg hjemme, ikke gå ut, og ihvertfall ikke prate med jenter, det er jo ikke noe vits i før jeg får tøyd nok" - Vidar (30)

Tror du sitatet over er noe jeg har funnet på? Akk ja, skulle ønske det var det, men det er dessverre helt autentisk. Det viser hvordan en kar med sosial angst driver med unnvikelse av sosiale situasjoner mens han satser på en magisk løsning som skal gjøre at han endelig skal kunne gå ut og oppføre seg perfekt slik at han kan slappe av og bli likt.

Gjør deg selv en tjeneste; hvis du har lest dette innlegget og føler det stemmer på deg, så HA BALLER NOK til å innrøme det ovenfor deg selv. Og selv om du ikke har sosial angst i normale sosiale situasjoner får du det garantert når du blir utsatt for mer krevende ting... holde tale eller går bort til en fremmed jente på bussholdeplassen og sjekke henne opp er typiske eksempler. Som jeg nevnte innledningsvis; de ALLER FLESTE av oss får sosial angst i en eller annen sammenheng.

De samme prinsippene som gjelder for å behandle alvorlig sosial angst kan også brukes til å lære en litt sjenert gutt å sjekke damer: Justere tenkemåte, justere adferd og øve seg i praksis med gradvis økende vanskelighetsgrad.

Det er ingen magic pill... men det VIRKER!

- Sondre

I helgen var det Bootcamp, og alle gutta (med unntak av Sondre) på bloggen jobbet hardt for å sikre at de 13 deltagerne som var med oss fikk så tett oppfølging som mulig.

En av deltagerne hadde tidligere vært på et annet type sjekkekurs som hadde vart i hele 3 uker hos et annet firma enn Gode Vibber. Dette er hva han har skrevet om oss til sammenligning:

I skrivende stund sitter jeg her kjempefornøyd og med noen gledestårer i øyekroken (litt flaut, men det er faktisk helt sant), dette blir en kort tekst, må komme meg ut på byen igjen! Denne helgen startet med at jeg kom til Oslo tidlig på fredagen. Så gikk jeg rundt hele fredagen før vi skulle møte opp med store sommerfugler i magen. Jeg hadde tidligere vært med på et annet kurs om sjekking og følte ikke jeg fikk noe utav dette, så var redd for at jeg kastet bort pengene mine på enda et kurs hvor jeg ikke lærte noe nyttig. Så kom det til kurset og vi møtte alle deltagerne og instruktørene og jeg må si jeg var ganske nervøs i det vi startet men det gikk fort over.

Det som jeg merket med en gang instruktørene begynte å prate om de forskjellige temaene, var at de var virkelig engasjerte og du fikk følelsen av at de ønsket at du skulle lære dette. Og ville mer en gjerne forklare prinsippene sine for deg hvis du ikke forsto det. Så i forhold til det andre kurset jeg hadde vært på så var prinsippene jeg lærte her mye mer anvendelige.

Første kvelden ute var vi ute på del forskjellige steder og jeg følte det gikk bedre å prate med jenter nå enn hva det pleide å være. Det var ikke lenger så mye stress å holde samtalen gående, men det var en del punkter jeg feilet litt på som instruktørene tok opp med meg før lørdagen. Lørdagen ble en ny dag med mange nye aha-opplevelser og modellen deres var ikke så vanskelig å sette seg inn i, men det er ikke noe man tenker så sterkt over hvis man ikke har vært på kurset. Det som vi lærte denne dagen er det som virkelig gjør forskjellen når man snakker med en jente hvor som helst, for om det blir en mulighet for noe mer! Denne dagen brukte vi også til å shoppe litt klær og jeg skjønner nå i ettertid at klesstilen min trakk meg litt ned. Klær har faktisk litt å si, og med det mener jeg så klart riktige klær. Så kom tiden for at vi skulle ut og teste de nye verktøyene våre, hele denne kvelden ble brukt på ett sted. Den første gruppen jeg og en annen fra kurset gikk bort til åpnet seg med en gang og samtalen gikk som en drøm, denne kvelden brukte jeg tipsene fra gårsdagen og alt gikk så mye bedre. Men en liten feil jeg gjorde ødela litt for meg med den jenta jeg fokuserte på. Det jeg lærte av det er at sjekking ikke er å gjøre det riktige, det er å ikke gjøre det feil! Neste gruppe åpnet instruktøren, og jeg kom inn etterpå. Denne samtalen gikk også helt nydelig, jeg følte virkelig at jeg hadde knekt en kode for samtaler, det var ikke lenger skummelt å snakke med fremmede jenter og det å holde samtalen gående og å gjøre den spennende var virkelig ikke vanskelig! Jeg gjorde også en ganske stor feil her, noe som da resulterte i at jeg bare fikk et telefonnummer før venninnene tok av. Men jeg fikk tilbakemelding om at jeg virkelig hadde en sjanse med hun venninna hvis jeg bare hadde gjort det riktige. Selv om det var en ganske stor feil, er det veldig lett å gjøre noe med det. Så jeg følte lørdagen gikk utrolig bra, jeg ble til og med åpnet av en del jenter som ville ha meg med på nach, men jeg ble ikke interessert på grunn av at de var for interesserte. Standarden min på jenter gikk fort opp fordi jeg fikk opp øynene for at jeg har en sjanse på hvilken som helst jente. Så for første gang i hele mitt liv føler jeg at jeg er i en posisjon til å velge, og det er dritkult!

På vei hjem fra Oslo møtte jeg også på ei utrolig søt jente på toget, det var natttoget så vi dreiv å pratet en god stund før vi skulle sove. Når vi våknet tok jeg telefonnummeret og vi avtalte å møtes til helgen. Dette kunne jeg ikke gjøre etter det andre kurset!

Gode vibber sitt kurs anbefaler jeg på det sterkeste, disse gutta kan sakene sine. Når vi var ute med instruktørene fikk vi se at de virkelig kunne sakene sine, og at det funket, jentene de åpnet siklet over dem. Motivasjonen er på topp etter denne helgen, og nå føler jeg virkelig at det er mulig, alt er mulig! Trenger du et spark i baken, får du ikke de responsene du ønsker, eller vil du bare bli enda bedre? Ta kurset, disse gutta får deg på god vei mot dit du vil!

Okei, denne teksten ble litt lengre enn antatt, men jeg elsket virkelig denne helgen. Og vil anbefale alle å ta kurset, mener virkelig at instruktørene kan hjelpe alle uansett hvor god du er! Disse guttene kan det de driver med!


-Deltager, Gode Vibber Sjekkeskolen 20. - 23. juli 2012 

Tja, hva skal man si til sånt? Vi begynner å bli bortskjemte med gode reviews, men det er faktisk helt sinnsykt motiverende å få sånne mailer fra deltagerne våre. Iblant tenker man jo "Hva i alle dager holder vi på med egentlig? Sjekkekurs? SJEKKEkurs? Burde jeg ikke egentlig fått meg en normal jobb?". Men når sånne tanker kommer rister jeg det bare ut av hodet, leser et par gamle mailer vi har fått fra tidligere deltagere, tar en kikk på forumet vårt og leser litt om utviklingen, utfordringene, vennskapet, den gode stemningen, lagånden, og ikke minst de gode verdiene gutta har i bunn, og tenker: Det er søren meg bra det vi holder på med.

-Andreas (stolt av Gode Vibber)

Vi har fått et nytt leserinnlegg:

Hei!

Greia er det at jeg dater en gutt nå. 
Det hele begynte med at vi møttes på Kroa. Han la til meg på facebook og vi snakket litt. Han var veeeeldig interessert i å henge med meg. Han spurte om vi skulle spise i kantina, bowle, dra på kafe osv. Jeg syntes det blei litt for mye for jeg ikke var så veldig intressert i å gjøre det med han. Følte på en måte at han stalket meg, så blei mindre intressert i han.
Etterhvert som tiden går, og vi møtes tilfeldig på kroa, ser jeg at han er overlegen, gidder ikke å snakke med meg, at han prøver å unngå meg. Noe jeg syntes var veldig barnslig gjort (Han gjorde det vel sikkert fordi jeg ikke ville finne på noe med han).
Men etterhvert som tiden går, begynner jeg å bli interessert i han selv om han prøver å ikke snakke med meg. Etter en kveld da vi er fulle og han skulle til å dra spør jeg han om jeg ikke kunne få et hade-kyss. Vi kysser og han drar hjem.
På skolen er han veldig overlegen, vil ikke si ''hei'' og prøver å unngå å se meg. Men hver gang vi er på kroa kommer vi i kontakt og ender opp med å henge sammen og vi kliner.
En kveld hvor det var arrangement med sandvolleyball i byen han bor i 20 min fra mitt sted, henger vi sammen og vi kliner. Da jeg skal hjem på kvelden får jeg beskjed av venninna mi at hun ikke kan hente meg så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Han forteller at jeg kan sove hos han, men da sier jeg det at jeg må passe på at venninna mi kommer seg trygt hjem. Han virker veldig sur og skuffa for dette, og venninna mi blir henta av noen venner, så ender med at jeg sover hos han allikevel.
Jeg forteller at jeg ikke vil ligge med han (for det syntes jeg ville blitt for tidlig). Han syntes det var helt greit. Han ville bare ligge å kose, kysse, klemme osv. Hos han forteller han meg (han er full fortsatt, haha) at jeg er favorittjenta hans, at jeg har fint og langt hår osv. Dagen etterpå er mamma og pappa på vei hjem fra fisketur, de forteller at de kan hente meg ved 10 tiden. Da spør jeg han: Vil du at jeg skal dra eller ikke? Han forteller at jeg burde reise hjem med dem (jeg håpet jo selvfølgelig at han ville si at jeg skulle være der lengre).

I ettertid spurte han meg om vi skulle se film, vi gjorde det og vi var kanskje litt sjenerte begge to siden vi ikke hadde funnet på noe i edru tilstand. Andre gangen vi finner på noe er siste dagen før han reiser hjem til sitt hjemsted for sommerferien. Da kjøper vi is og bare slapper av hos han. Etterhvert bare tuller han med meg, kiler, studerer kroppen min (tror at han er litt opptatt av at det er så stor høydeforskjell mellom oss. 157 og 195) osv. Og etterhvert kommer han på min side av sofaen og vi kliner.

Når vi snakker sammen på facebook tuller vi ganske mye, bruker ironi og snakker mye surr for gøy.

Tror dere at han er intressert i meg? Han hater å fortelle om følelser, det har han sagt i fylla. Jeg er litt sjenert selv, så vil ikke virke for desperat for å fortelle at jeg liker han. Har egentlig lyst til å bare sende den linken til bloggen deres om '' Hvorfor gir menn hadet-kyss uten å mene noe med det?'' Og høre om det stemmer i dette tilfellet.
Han gir på en måte blandene følelser... Noen ganger er han veldig care-face mens andre ganger virker det som om han har lyst til å bli bedre kjent med meg. Jeg aner seriøst ikke hva jeg skal gjøre. HJELP.
Jeg blir på en måte så usikker på hva som egentlig skjer mellom oss. Er han intressert? ikke intressert? Gjør han dette for å tulle med meg? Liker han meg?
Er han redd for å fortelle sine følelser fordi jeg ikke var interessert i han i starten? Burde jeg ta initiativet da til å snakke om det?

Håper dere kan svare på dette. Da hadde jeg blitt utrolig glad og takknemlig.
Hilsen Ine :) 

Hei Ine!


Selvfølgelig er han interessert i deg. Ihvertfall seksuelt, og garantert ganske emosjonelt også. Nok til at han ønsker å tilbringe mer tid med deg ihvertfall. Om han ønsker et forhold eller ikke (enda) er vanskelig å vite, men er han det er det viktig at du lar HAN få lov til å ta initiativ til det, og at du IKKE presser han til det. At han sier at han hater å snakke om følelser kommer av at vi menn ikke er like flinke som dere til å:

a) VITE hva vi føler (Vi er ikke like "i kontakt" med følelsene våre).

b) FORTELLE hva vi føler (Vi klarer ofte ikke like lett å sette ord på hva vi føler).

Resultatet er at mange menn synes det er vanskelig å skulle forklare hva de føler og at de ikke synes at de mesterer det noe særlig godt. Etterhvert forbinder de det å skulle "snakke om hva de føler" med å sitte i finalen på Vil Du Bli Millionær og få et superabstrakt og vanskelig spørsmål uten å kunne spørre salen eller ringe en venn. Sannheten er at menn ofte har kjempesterke følelser for ei jente uten å være klar over det selv. Når han derimot får litt tid alene til å tenke på jenta og savne henne litt går det derimot opp for han at han faktisk er forelska! Klassikere som "Jeg er forvirra", "Jeg trenger litt tid til å tenke", "Har vi det ikke fint sånn vi har det?" og "Slutt å mas" er egentlig mannespråk for "Jeg er ikke i kontakt med følelsene mine akkurat nå og trenger litt tid til å bearbeide de og finne ut hva jeg egentlig føler".

Så vet du det.

-Andreas