lørdag 6. oktober 2012

La han få imponere deg


Ingen liker mennesker som "tror de er deilige", men hva vi faktisk liker er mennesker som er tilfreds og komfortable med seg selv og sin egen attraktivitet. Vi liker også når mennesker som er fornøyde med seg selv setter pris på oss.

Det er viktig å kunne se på seg selv som en catch. For det er du absolutt. Uheldigvis har folk flest en tendens til å la selvtilliten havne i skyggen når man møter en man liker veldig godt. Man setter seg selv i en posisjon hvor man håper på å vise seg god nok og å bli valgt, og glemmer selv å tørre å sette litt krav og lete etter noe mer å interessere seg i hos den andre.

Man må tørre å sette både krav og forventninger. Eller, en bedre måte å si det på; man må tørre å ha noen preferanser og å lete aktivt etter dem. Både fordi man skylder seg selv å være litt kritisk og kresen, men også fordi mennesker LIKER å bli kvalifisert. Da mener jeg ikke at vi vil ha en kjeks for å ha gjort et trylletriks, men det føles godt å bli satt pris på og annerkjent for noe man er flink i, noe man har kunnskap om, et prosjekt eller en ambisjon man har investert mye tid og krefter på, eller for å drive med en interesse som andre også deler eller finner spennende og interessant.

Hemmeligheten bak komplimenter som et tiltrekningselement er at vi liker å få bekreftelse på det vi føler vi fortjener annerkjennelse for (dvs mer eller mindre alt vi gjør og er interesserte i som vi investerer tid og arbeid i) fra mennesker vi liker og som vi føler at ikke gir oss anerkjennelse uansett hva vi gjør. Et kompliment fra en kjendis føles som regel bedre enn et kompliment fra en gateselger.

Å gi et kompliment er å vise interesse, men hvis man generelt sett er litt tilbakeholden på hvor mye interesse man viser så vil de komplimentene eller uttrykkene for interesse man gir være tiltrekkende. Hvis man derimot har blikket limt til personen, nikker og smiler og er enig i alt han sier og gjør, vil magien forsvinne og han vil føle at du er alt for lett å kunne få. Eller, jeg tar det tilbake; han føler at han har deg allerede og at spenningen er over.

Tillat deg selv luksusen og kvalitetssikringen av mennene du møter ved å være nysgjerrig. Tillat deg selv å bruke tid på å finne ut at "ja, han her virker som en ganske bra fyr egentlig." Bruk tid på å finne ut det som er spennende med han, ikke vær redd for å ikke like alt han sier, og heller ikke være redd for å ikke gi han noe særlig reaksjon overhodet der hvor det ikke er nødvendig: Det trenger ikke å være "kult!" eller "så spennende!" at han har tre søsken, eller at han har bodd flere steder i landet. Spar entusiasmen til der det er fortjent; både fordi du selv faktisk finner det genuint spennende, men også fordi han underbevisst ønsker å savne din begeistring for så å endelig få den.

Husk: Du er den viktigste personen i ditt eget liv. Så klart du er i en posisjon til å velge.

 - Lars

4 kommentarer:

  1. Fint innlegg:) Jeg har en lei tendens til å bli lett imponert over småting når jeg liker noen veldig godt, men har ikke før nå sett at det kan virke mot sin hensikt. Men det sier seg selv. Jeg hadde jo heller ikke likt det om en annen ble imponert over alt jeg sa eller gjorde!

    SvarSlett
  2. Utrolig bra skrevet, Lars! Dette har du greie på!

    SvarSlett
  3. Hei! Kom nettopp over bloggen deres. Må bare si at jeg synes den er helt genial. Får så gode svar. Vel, og så har jeg et spørsmål (ble ganske langt..):

    Jeg har kjent ham siden åttende klasse. Gjennom ungdomsskolen snakka vi en del på msn (som de fleste gjorde da), men ikke før tiende klasse begynte vi å møtes utenom også. Han inviterte meg til å henge med ham og vennene sine (som også var mine). Jeg var og er veldig sjenert, det må jeg si, men vi flørta da litt.. Men dette utvikla seg aldri til noe. Jeg hadde veldig dårlig selvtillit og selvinnsikt, så jeg innrømte ikke helt ovenfor meg selv at jeg likte ham. Dessuten hadde jeg fått det for meg at han var forelsket i noen andre, og prøvde å overtale meg selv om at dette var bare et vennskapsforhold.

    I første videregående begynte vi i samme klasse, men snakket ikke noe mye egentlig- kom litt i bølger. Tror jeg hadde en liten pause der, siden ting ikke helt fungerte mellom oss. Vi var jo fortsatt venner og snakket sammen på den måten, men møttes nesten aldri. Dessuten var vi ganske irriterte på hverandre av en eller annen grunn. Jeg hadde et ganske så vanskelig år ellers også, så dette kan være en av faktorene. Jeg dro til utlandet andreåret, og den beslutningen støtta han helt. Sommeren før jeg dro, dro vi også på kino sammen- men jeg var aldri sikker på om det var bare som venner eller ikke. Gjennom året snakket jeg ikke så mye med noen her hjemme egentlig, og ganske lite med ham. Men når vi snakket, sa han ting som at jeg var savnet etc. Pga dette året, lærte jeg meg mer å kjenne, og lærte meg og snakke om følelsene mine til venner. Da innrømte jeg til meg selv at jeg faktisk var ganske forelska i ham og savnet ham.

    Det må også sies at han er veldig sjenert. Han er ikke en type som snakker om/ viser følelser. Men han er veldig snill og koselig, jeg tror bare ikke han helt veit hvordan han skal forholde seg til jenter, noe jeg kan sette meg inn i jeg også. Dessuten er han ikke veldig fan av kroppskontakt/ klemmer osv, og er ganske vanskelig å lese.

    Da jeg kom tilbake, møtte jeg ham én gang før han dro på ferie i en måned. Han spurte meg da om jeg ville bli med på kino når han kom tilbake. Da løsna det litt. Vi begynte å sende mye sms-er fram og tilbake, der vi snakket om mye rart- hva vi gjorde osv… Regninga må ha vært skyhøy!

    Vi dro på kino, og dro også og spiste. Husker jeg var veeldig nervøs. Det var veldig koselig, men var veldig vennskapelig. Ikke noe kroppskontakt i det hele tatt. Men vi begynte å møtes oftere, og snakker hver dag på chat og liknende. Begge tar initiativ til å møtes, og snakke. Han er veldig interessert i hvordan dagen min har vært osv, og det er veldig koselig :) Problemet er at alt tar så lang tid..

    Vi har møttes i flere måneder nå (kanskje én gang i uka, begge er så travle), men vi har ikke kysset (må sies at jeg aldri har hatt kjæreste før, ikke han heller). Men gradvis, så har vi begynt å ’flytte oss nærmere hverandre.’ Og nå lener vi oss på hverandre, han (og jeg) tar initiativet til hadeklem (blir alltid litt kleint), snakker om litt mer personlige ting- her om dagen tok han faktisk opp temaet forhold, da ble jeg nesten litt sjokkert. Han følger meg også hjem og betaler for meg, veldig søtt. Ikke at han er så romantisk av seg ellers.

    Det jeg ikke vet, er hvor jeg har han. Hva han faktisk tenker vi er. (Utfra deres tidligere artikler, seg jeg at dette er ganske vanlig for oss jenter- trenger definisjoner på ting, hehe) Hvor godt han liker meg. Hvorfor ting tar sånn tid? Og hvordan vi skal få til å ta det første/andre (eller hva man kaller det) steget, og kysse?

    Dette har foregått så lenge, og nå som vi har det faktumet at vi snart er ferdig på videregående hengende over oss, er jeg litt stressa. Men så tør jeg aldri gjøre noe.

    Med vennlig hilsen,
    Jente (17)

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...