Leserbrev:

Hei! Jeg er en jente! Og jeg er 25 år! Jeg syns alltid det er best å spørre gutter om råd til hvordan man skal sjekke opp gutter, for jenter skal alltid pynte på ting, framfor å si sannheten; altså at han ikke er interessert. Men ingen av kompisene mine forstår seg på sjekking, så jeg velger å spørre noen som kan det. Vær så snill og ta oppgaven med ærefrykt.

Nå er det slik at jeg har driti på draget angående han jeg er interessert i. Eller, det føles hvertfall sånn. Fra å ha flørta veldig på skolen i kanskje en måned (lange blikk, blunking, småprat, gjøre tjenester, varter meg opp, en gang gikk stemmen hans opp i falsett osv), har han blitt mer reservert. Nesten litt overlegen. Men oppmerksom? Tror jeg? Nei. Jeg er så innbilsk.

Jeg har mange kompiser. I det hele tatt så er jeg veldig komfortabel blant gutter, som venner. Jeg har også ofte hørt av venner og ekskjærste at jeg kan være i overkant flørtete. Saken er at hensikten min sjeldent er å flørte for å forføre. Jeg bare er sånn. Jeg flørter med alle, fram til jeg finner ut at jeg liker dem, og da blir jeg fullstendig tilbakestående, sier bare usammenhengende ting, hendene mine begynner å skjelve og mangel på spyttkontroll gjør at jeg gurgler. Sjarmerende? Man kan si det slik at jeg flørter aldri med de gutta jeg liker ordentlig, ordentlig godt. Så komplekst a gitt..

Denne gutten, som jeg liker veldig godt, har så langt overøst meg med mye oppmerksomhet på skolen. Jeg har likt det og lader opp motet til å spørre han med ut. Men nå overser han meg plutselig. Det føles hvertfall sånn. Kompisene hans snakker jeg ofte med, de er snille, men han har trukket seg helt tilbake. 

Først skjønte jeg ingenting, men når jeg ser tilbake på ting så begynner jeg å skjønne. Kanskje. Litt. 

Jeg ser på kompisene mine som bamsene mine. Bamser uten penis. Men nå begynner jeg å bli sinna på dem. De spolerer alt. Eller kanskje det er jeg som spolerer alt? Jeg liker å klemme og kose på alle jeg er glad i. Ut av rent vennskap. De liker å klemme og kose på meg og. Det er fint og aseksuelt. 

Men. Det er kanskje ikke så veldig attraktivt når jenta du flørter med, også ser ut til å flørte med alle andre? Jeg mener jo ingenting med det. Men kanskje han tror det? Det har hendt ofte at mens jeg har stått og pratet med han, så har bestekompisen min i klassen (JA, VI ER BARE KOMPISER; HAN ER I GANG MED EN ANNEN DAME og hun har fine pupper) kommet og massért meg lett på skuldrene. Og en annen kompis kom og strøk meg på kinnet, på en litt sånn kjærstete måte, mens han så det. Faen. Faen. Faen. Jeg legger ingenting i det, når de gjør det, for vi er en kosete vennegjeng. Rent aseksuelt. Det går an! Men hadde jeg sett han gutten være sånn med en annen jente så hadde jeg jo gitt han opp. Jeg tenker hvertfall at dette er grunen til at han trukket seg vekk.

Spørsmålet mitt er; Er det mulig å rette dette opp? Hvordan gjør jeg det? Nå prøver jeg å unngå kompisene mine når han er i nærheten. Er jeg bare verdens mest turn off jente nå? Tenker han at jeg er billig? Kanskje han egentlig er som meg? Flørter med alle, uten å mene noe med det. Er det forseint å spørre han ut? Jeg skal prøve å ikke gurgle/skjelve. Vil han si nei? Dør jeg hvis han sier nei? Svaret på det siste, veit jeg. Det er ja. Men dere kan kanskje hjelpe meg med resten.

Jeg håper dere kan ta dere tid til å svare. Da blir jeg glad. Veldig glad, tenk.

Heisann, jente som blir veldig glad hvis vi svarer!

Er det mulig å rette det opp? Ja. Hvordan gjør du det? Jeg skal forsøke å komme med noen råd:

Når en gutt "overøser deg med oppmerksomhet" er det ganske vanskelig å missforstå; han er interessert i deg, eller ihvertfall veldig nysgjerrig og synes at du er attraktiv. MEN tiltrekning er ikke hele regnestykket. Han er også nødt til å føle tillit til deg. Nærmere sagt; han må føle at han har sjans på deg og at han kan stole på deg.

Jeg er en av de som tror gutter og jenter er ganske like på de fleste områder. Vi har de samme usikkerhetene, de samme driftene og de samme behovene. Men på akkurat ett punkt tror jeg det er en ganske stor forskjell på oss, nemlig i måten vi tiltrekkes av det motsatte kjønn på og hva vi prioriterer i valg av partner. En kjønnsforskjell som er konstant over hele verden, uavhengig av kultur, er hva vi blir mest sjalu for:

Menn blir generelt mest sjalu for, og reagerer verst på FYSISK utroskap.

Kvinner blir generelt mest sjalu for, og reagerer verst på EMOSJONELL utroskap.

Hvorfor er det sånn? En evolusjonær forklaring er at menn aldri kan være 100% sikre på at de virkelig er den biologiske faren til barnet, og at menn derfor er OVERFØLSOMME for alt som hinter til at kjæresten kan finne på å være fysisk tilgjengelig for andre. Kvinner derimot vet 100% sikkert at de er moren til barnet, og trenger derfor ikke i like stor grad bekymre seg for at mannen har fysiske sidesprang, så lenge han er forelsket i henne og ikke stikker av fordi han er forelsket i noen andre. Uansett hva årsaken er, så er dette altså resultater man finner i undersøkelser over hele verden.

Hva betyr det i praksis? Jo, det betyr at menn faktisk kan "miste lysten" på jenter de først var forelska i, dersom de føler at hun er for fysisk tilgjengelig for andre menn. Det betyr ikke at du ikke kan flørte med andre, det betyr bare at det for menn oppleves verre at andre menn tar på deg, gir deg klemmer og masserer deg, enn at du faktisk flørter, ler, og til og med er synlig tiltrukket av andre menn(!).

Det betyr heller ikke at du aldri skal være fysisk med gutter i frykt for at gutter du liker skal se det. Hva du gjør før dere er "på dealern" er som regel ikke noe gutter reagerer så veldig på. Problemet er bare at hvis du er fysisk tilgjengelig (ofte lar andre gutter ta på deg) etter at dere begge har en felles forståelse om at dere liker hverandre og at dere flørter, kan det drepe den emosjonelle tiltrekningen hans. Han kan fremdeles synes du er FYSISK tiltrekkende, men utelukke deg som kjæreste. Her er selvfølgelig gutter forskjellige også, og hva som oppleves som uakseptabelt av en gutt kan være helt kurant for en annen.

Så hva bør du gjøre i praksis? Du kan fortsette å flørte med kompiser, men vær forsiktig med "fysisk flørting" når den du liker er tilstede. Hvis skaden allerede har skjedd, og du merker at han ikke er like interessert som før, er det viktig å være klar over at problemet ikke er at han ikke er tiltrukket, men at han ikke har tillit.

Tillit kan oppsummeres som at han føler at "han har sjans på deg, og at andre gutter ikke har det". Med andre ord trenger han bevis for at du liker HAN og ikke gutter generelt. Hvis du for eksempel gir han et spesifikt kompliment, for noe som bare gjelder han og som skiller han fra andre menn vil det skape tillit. Å komplimentere en mann for en egenskap som gjelder alle eller mange menn fungerer nesten mot sin hensikt, finn heller en særegenhet som kun gjelder han, og vis at du setter pris på det.

-Andreas

PS: Stemmer det at gutter og jenter er ulike på hva som trigger sjalusi? Diskutér i kommentarfeltet under!

Nok et spørsmål som jeg synes var såpass interessant at det fortjener et eget innlegg!

Gutter - takk for gode sjekketips!

Takk for at du gidder å lese dem:)

Men et scenario savner jeg på den respektive bloggen, nemlig hvordan man skal sjekke opp den intellektuelle gutten/jenta. Jeg snakker om de høyst dannede menneskene som skriver lange filosofiske essays for Minerva, typen som tvinger en til å friske opp sin Dostojevski før date, og typen som jeg finner fantastisk tiltrekkende og sexy.

Her kan man ikke bare flyte på med de universelle sjekkeferdighetene. Her kreves det unike ferdigheter. Det hele ender opp med passiviserende prestasjonsangst for min del. Hvordan tar man denne tyren ved hornene? Hilsen anonym.

Nå skulle jeg selvsagt gjerne ha visst hvorvidt avsender er gutt eller jente... jeg er nesten litt imponert over hvor kjønnsnøytralt dette spørsmålet er formulert! "Gutten" står før "jenta"... betyr det noe? Ordet "typen" brukes for å beskrive den som skal sjekkes opp... men det kan jo like gjerne referere til "mennesketypen" som å være et synonym for "fyren"?

Jeg kommer dog til å ta utgangspunkt i at avsender er gutt; spørsmålet er skrevet i kommentarfeltet til et innlegg for gutter på en gutteblogg, og jeg tror en jente ville ha presisert at hun var jente dersom hun skulle spørre om noe (det pleier dere ihvertfall ofte å gjøre:)

Så til sakens kjerne; hvordan sjekke opp en intellektuell. Her kan man ikke bare flyte på de universelle sjekkeferdighetene. Her kreves det unike ferdigheter, skriver du.

Tja, svarer jeg. De universelle (eller grunnleggende som jeg kanskje heller ville ha sagt) sjekkeferdighetene må alltid være der for at tiltrekning skal skje. Vi snakker om kroppsspråk, blikkbruk, hår- og klesstil, utseende, flørteskills, måten man er på når man interagerer sosialt generelt og med jenter spesielt; summen av disse tingene er det som danner grunnlaget for all tilrekning. Felles interesser, som f.eks. Fjodor-fandom eller andre intellektuelle tilbøyligheter, er mer som sekundære tiltrekningsfaktorer å regne... de sender interessen opp i skyene dersom jenta allerede er tiltrukket basert på de primære tiltrekningsfaktorene, men hjelper fint lite dersom hun ikke er det.

  Et godt eksempel: Karl Ove Knausgård og Hans Olav Lahlum. Begge to er kjente forfattere og regnes som intellektuelle. Begge to er, ihvertfall slik jeg bedømmer dem, fra naturens side omtrent like heldige hva ansiktets geometri og utforming angår. Allikevel er Knausgård valgt til "norges kjekkeste" mens Lahlum... vel, la oss bare si at han ikke var nominert. Årsaken er at Knaus har den riktige stilen, det riktige kroppsspråket, det riktige "blikket" og den riktige væremåten som skal til for å trykke på grunnleggende tiltrekningsknapper. Legg til at han i også har en intellektuell og kreativ side, og resultatet er at han blir oppfattet som veldig  tiltrekkende av jenter med de samme tilbøyelighetene... ikke bare fordi han er intellektuell, men fordi han er en av de svært, svært sjeldne kara som har begge deler.

Det var noen generelle tanker om tiltrekning og intellektualitet, om primære og sekundære tiltrekningsfaktorer. La oss vende oppmerksomheten vår til vanskene du opplever når det kommer til det å sjekke opp intellektuelle jenter.

Du har et av de vanligste og mest klassiske sjekkeproblemene som finnes: du setter jentene du ønsker å sjekke opp på en pidestall. Du føler at du trenger å gjøre noe for å imponere dem. Du sier det jo selv, denne typen jenter gir deg prestasjonsangst og får deg nærmest til å føle at du skal opp til eksamen når du prater med dem! Når man tenker slik fører det til at man nærmest automatisk oppfører seg på måter som IKKE er i tråd med måten man må oppføre seg på for å trykke på de grunnleggende tiltrekningsknappene!

Andreas har et ordtak som er fantastisk bra: "Jenter liker gutter som vet at de kan få jenta". Det er der man ender når man til slutt blir veldig flink med jenter; man slutter å tenke på teknikker og strategier, denslags er blitt reflekser og inni seg har man bare en visshet om at man er en bra og tiltrekkende fyr som mange jenter er interesserte i. Man har begynt å tenke slik som kara som er naturlig flinke med jenter gjør.

Det er imidlertid ikke bare bare å plutselig bestemme seg for å bli en som "vet at han kan få jenta". Det man derimot kan gjøre er å endre på elementer i måten man tenker på og oppfører seg på som gjør at man får litt bedre resultater enn før, og etterhvert kommer resultatene til å endre på bildet man har av sin egen attraktivitet.

I ditt tilfelle vil jeg anbefale følgende råd:

1) Begynn å jobbe aktivt for å jekke ned forestillingene dine om denne typen jenter. Nei, jeg sier ikke at du skal "jekke ned jenter", jeg sier at du skal jekke ned dine egne FORESTILLINGER om jenter. Det betyr IKKE at du skal fornærme dem eller forsøke å ødelegge selvfølelsen deres... denslags råd er på sitt beste lite effektive og på sitt verste direkte ødeleggende. Poenget her er noe ganske annet: du ser på jentene du er interessert i på en urealistisk og idealiserende måte som får deg til å sabotere for deg selv, og det er et problem du må gjøre noe med!

Jenter (og forøvrig mennesker generelt) er i utgangspunktet utrolig usikre vesner, og de som er mest "imponerende" i dag, det være seg i form av utseende eller andre faktorer, er ofte de som har jobbet hardt fordi de egentlig er litt usikre inni seg. Jeg tror du hadde smilt godt hvis du hadde visst hvor mange av de uoppnåelige intellektuelle jentene dine som var nerder på ungdomsskolen! Intellektuelle jenter er dessuten ofte usikre fordi de er intellektuelle; de tror ofte at menn egentlig vil ha mer "vanlige" jenter som bare er pene og ikke så ambisiøse. Begynn å aktivt legge merke til negative ting, små tegn på usikkerhet, alt som kan hjelpe deg å nyansere det idealiserte bildet du har i dag, gjøre det mer realistisk. De intellektuelle jentene dine er ikke engler eller overvesner, de raper, promper og tabber seg ut i sosiale sammenhenger akkurat som alle andre.

2) Øv på å prate med den typen jenter som du liker. Du kommer ikke utenom; for at du skal bli flink til å sjekke opp intellektuelle jenter må du bli vant til å prate med dem. Det må bli noe som skjer regelmessig i livet ditt, ikke noe som hender ved en tilfeldighet en gang i året! For å få dette til må du skaffe deg bedre strategier enn å "ta en tur ut nå og da og håpe at noe skjer". Et forslag er å frekventere utestedene der de jentene du liker pleier å gå (studentpuber er nok en god bet) og så ta initiativ til å prate med dem. Hvordan man gjør denslags har vi skrevet en del om på bloggen før.

Du beskriver imidlertid deg selv som rammet av "passiviserende prestasjonsangst", så kanskje blir det litt heavy å starte med å gå bort til fremmede på utesteder; nettdating er isåfall et mer enn fullverdig alternativ. Den typen jenter du ser etter er ofte på datingsider, og for din egen del vil det nok oppleves mindre skummelt å dra på dater enn å ta aktiv kontakt med fremmede (selv om du etterhvert bør begynne å gjøre begge deler). Den sosiale sirkelen din er også et bra sted å treffe jenter; det er vanskelig å si hvilke muligheter som ligger der når jeg ikke vet mer om deg, men vi har tidligere skrevet mye om det å treffe jenter på jobb, skole eller i vennekrets.

3) Du har nå gjort en stor forbedring i den forstand at du har begynt å prate med jenter av den typen du er interessert i på regelmessig basis fremfor å sitte å se på dem fra et hjørne av utestedet eller fra bakerste rad på forelesningssalen.

Det er på tide å gi deg noen oppgaver å jobbe med mens du prater med disse jentene. Den første er å flytte fokus bort fra deg selv og over på henne... bort fra "nå må jeg imponere denne jenta slik at hun liker meg" og over til "nå skal jeg finne ut om denne jenta er kul!"
Med andre ord; gå inn for å finne ut om HUN deler DINE interesser istedenfor å se om DU klarer å leve opp til HENNES. Finn ut om HUN har lest DIN yndlingsbok og hør hva hun synes. Hvis humor er viktig for deg, led samtalen inn på dette, finn ut hva hun ler av og sjekk om preferansene hennes gir henne plusspoeng i din bok... liker du film eller musikk så gjør det samme. Vær ærlig, spør om ting du faktisk lurer på og se etter ting som du faktisk synes er kult. Svarer hun "feil" skal du ikke late som om du er interessert, men snarere notere det som en ripe i lakken; svarer hun "riktig" kan du gi henne komplimenter og bli entusiastisk fordi hun er så kul og annerledes de fleste jenter. Gi utrykk for dine egne meninger og tør å være uenig med henne dersom du er uenig med henne... bruk det gjerne som utgangspunkt for flørtende erting. Hvordan man gjør disse tingene rent teknisk har jeg skrevet om tidligere, bla.a. her.

Den andre oppgaven er nemlig å fokusere på å lage en flørtende stemning.... skape spenning og etterhvert eskalere fysisk. Dette har vi også skrevet mye om her på bloggen. Hvor "hardt" du skal flørte avhenger av settingen; det er normalt å gå hardere ut på et utested lørdags kveld enn på en cafédate på en torsdag, men noe flørting må du få til. Ellers ender du med en nøktern samtale om jobb og felles interesser uten noen "gnist"; det er en fin oppskrift på vennskap men lite mer, og en typisk feil som gutter som "bare blir venner" pleir å gjøre.

4) Det siste punktet kommer egentlig først: sørg for at stilen din, både hår, evt. skjegg og klær, er så bra som mulig og at den passer sånn nogenlunde i forhold til de jentene du liker (eller ihvertfall er en "nøytral" stil som er assosiert med kjekke gutter). Når du refererer til Minerva får jeg en følelse av at de intellektuelle jentene du liker er litt mer "Frokostkjelleren med perleøredobber" og litt mindre "Grünerløkka med palestinaskjerf"... men for all del, det kan jo hende jeg overanalyserer. Du kan velge en stil som har potensiale til å treffe begge eller spesialisere deg, alt ettersom hvor snevre preferansene dine er.

Uansett er det en forutsetning for å få bedre resultater med jenter at man tar disse tingene alvorlig og innhenter kunnskap dersom man er grønn på stil og mote. De fleste gutter som har satt sammen sin egen stil uten egentlig å ha lest seg så mye opp på denslags gjør nemlig feil som ødelegger for dem. Det samme gjelder trening; er du chubby og bleik med antydning til dobbelthaker og kulemage så FIKS LIVVSSTILEN DIN. Nok en gang, innhent kunnskap hvis du er grønn.

Her kan man ikke bare flyte på med de universelle sjekkeferdighetene. Her kreves det unike ferdigheter. Det hele ender opp med passiviserende prestasjonsangst for min del. Hvordan tar man denne tyren ved hornene?

Grunnen til at dette innlegget er interessant er at det ikke bare er relevant for deg som har en greie for intellektuelle jenter; prinsippet med at det er vanskelig å sjekke opp de jentene en selv tillegger mest verdi er nemlig universelt, det er uavhengig av hvilke egenskaper det er en forbinder med verdi hos jenter. Vi kunne byttet ut "intellektuelle" med "blonde" eller "pene", med "kreative, "kule" eller "sosialt flinke".

"Jeg sliter med å sjekke opp de jentene jeg EGENTLIG vil ha", er det mange gutter som sier, også de som etterhvert har blitt ganske brukbare med jenter. Og det er DER problemet ditt ligger... hos deg, i din egen psykologi. Det er ikke de intellektuelle jentene som er så vanskelige å sjekke opp.

Jeg håper rådene i denne artikkelen gjør veien for å komme over "kneika" litt klarere.

- Sondre (intellektuell og vanskelig)

Du er glad i henne, du ønsker henne ikke noe annet enn godt, men du vet samtidig at du er nødt til å komme deg ut av forholdet. Spørsmålet er bare hvordan?

Mange jenter kan bli provosert når de hører hvordan gutter tenker rundt det å slå opp. Provosert av å høre om hvordan mange menn ikke TØR å si ifra at han ikke er forelska lenger, og kan gå i flere MÅNEDER og LATE SOM han fremdeles er glad i henne. "Sånne gutter burde blitt kastrert" sa kjæresten min da jeg var 18 år gammel og fortalte om en kompis som ikke turte å slå opp med dama si. Det jeg ikke fortalte var at jeg selv hadde gått rundt i flere uker og følt at jeg måtte slå opp.

Hvorfor er det så vanskelig for mange av oss å slå opp? Jeg tror svaret er sammensatt. Vi er redde for reaksjonen som kommer. Vi er redde for å miste kontroll, redde for å være ansvarlig for en annen persons ulykke, redde for å være "drittsekker". Vi føler at vi allerede har investert så mye, lagt planer sammen, lovet gull og grønne skoger. Og plutselig skal man være så kjip at man sier at "neida, det blir visst ikke noe av".

Vi har hørt historier om menn før oss som har slått opp på feil måte. Drittsekker som har slått opp på valentines day, på sms, gjennom brev, på julaften, bursdagen hennes. Så det er helt tydelig at det finnes hundre måter å IKKE slå opp på. Vi hører historier om menn som har slått opp med å si HELT feil ting, ting som sårer, ting som er tydelig løgn, ting som provoserer. Så det er helt tydelig at det finnes ting man ABSOLUTT IKKE må si når man slår opp.

Er man sammen med en jente som har psykiske problemer er man ENDA mer drittsekk om man slår opp. Hvis du slår opp når hun har en bra periode så er du jo ANSVARLIG for at hun går rett inn i en depresjon og ØDELEGGER all den tilliten hun har jobbet så hardt for å gi deg. Og hvis du slår opp når hun har det dårlig så sender du henne jo rett inn i en ENDA verre spiral av elendighet. I verste fall kan du jo få et liv på samvittigheten?

Hvis du synes jeg krisemaksimerer og overdriver så har du helt rett. Men det er faktisk sånne tanker som surrer rundt i hodet på menn som vurderer å slå opp. Det er ikke rasjonellt. Og grunnen til at jeg skriver om det er for å treffe nettopp de det gjelder. De som vet at de er NØDT til å slå opp, men bare ikke klarer å gjennomføre det.

Derfor har jeg laget en slags oppskrift til dere. Kunsten å slå opp 101:

1. Det første du må innse er følgende: Du er mer drittsekk hvis du fortsetter å være i et forhold med noen du ikke ønsker å være i forhold med enn om du slår opp. Å slå opp er ikke bare noe du gjør for DIN skyld, det er noe du nærmest har PLIKT til å gjøre dersom du vet med deg selv at forholdet ikke er sunt og du vet at det ikke kan fikses.

2. Det finnes ingen riktig tid å slå opp på. Om du slår opp i sommerferien, i påsken, på bursdagen din, rett etter at dere har vært på kino sammen, ved frokostbordet, på ferie sammen, eller på bryllupsdagen deres: Det er kjipt UANSETT. Og du er en drittsekk uansett. Bare husk punkt nr 1, og vær en MINDRE drittsekk ved at du faktisk tør å slå opp. Så fort du VET helt sikkert at du må slå opp, så SLÅ OPP. Om dere har kjøpt billetter og detaljplanlagt et halvt år med jordomseiling sammen, så er det alikevel ingen god grunn til å vente.

3. Det finnes ingen god eller riktig grunn til å slå opp. Å sitte å tenke igjennom argumenter du kan bruke for å slå opp, og pønske ut motargumenter og gode grunner for å overbevise henne om at det er en god ide å slå opp er etter min mening lite meningsfylt. Alle grunner er i utgangspunktet kjipe. Det viktigste er heller at du slår opp med OVERBEVISNING. At hun forstår at dette er noe du virkelig mener og ikke kommer til å endre deg på. Den kjipeste "grunnen" du kan gi er noe som jenta faktisk tror hun kan endre på. Da gir du falske forhåpninger og du holder på med seigpining. 

4. Det finnes ingen riktig måte å slå opp på. ALLE måter å slå opp på er kjipe. Sender du en SMS er du kald og kynisk og har ekstremt lite ryggrad, sier du det ansikt til ansikt uten å ha gitt henne noe forvarsel blir hun sjokkert og sint for at du har løyet og kommer aldri til å stole på gutter mer, og tar du "vi må prate sammen"-varianten så ydmyker du henne ved å slå opp på en så klisjefylt og kjip måte. Igjen: Alle måter å slå opp på er dødskjipe.

Så hva er konklusjonen? Konklusjonen er at å slå opp er I SEG SELV HELT FEIL, og derfor ALLTID kjipt uansett hvordan du gjør det. Og det bør egentlig gjøre det litt lettere for deg.

Men siden du garantert ikke er fornøyd med den konklusjonen, skal jeg likevel gi deg et forslag på hvordan du kan gjøre det. Problemet er bare at uansett hva jeg anbefaler så vil det finnes en haug med både jenter og gutter som er HELT uenige i akkurat DEN måten å slå opp på. Og de vil ha helt rett. Men da er det viktig at du går tilbake til punkt 1 og virkelig erkjenner at å slå opp på FEIL MÅTE uansett er bedre enn å ikke slå opp BARE FORDI DU IKKE TØR.

Så, med fare for flamewar i kommentarfeltet, gir jeg deg oppskriften på hvordan slå opp:

1. Slå opp så fort du er SIKKER på at du MÅ slå opp. Hverken før eller senere. Er du i TVIL så sett deg ned og tenk GRUNDIG igjennom hva du vil. Å gå rundt å VURDERE det er slitsomt både for deg og jenta (hun vil merke at noe er galt).

2. Send sms med "Du.. Jeg tror vi må snakke sammen. Har du tid i kveld?". Jadda, denne er det delte meninger om, men etter MIN mening så gir det jenta muligheten til å forberede seg på at du KOMMER TIL å slå opp. Basert på historier fra kompiser som har slått opp virker det som om denne varianten er mest skånsom, og gir flest happy endings.

3. Avtal å møtes et sted uten alt for mye folk rundt, og forbered deg på HOVEDGRUNNEN til at du gjør det slutt. Vær så ærlig som mulig, men la være å komme i argumentasjonsmodus. Ikke rams opp hundre grunner til at du gjør det slutt, men fokuser på HOVEDGRUNNEN og repeter den om igjen og om igjen hvis hun begynner å argumentere for at dere skal "forsøke en stund til" eller lignende.

4. IKKE, jeg repeterer og understreker, IKKE inngå et kompromiss hvor dere "forsøker en stund til", "tar en pause for så å forsøke igjen", "venter en uke med å slå opp ordentlig" eller lignende. Husk at du slår opp fordi du er SIKKER på at du vil ut av forholdet. Å slå opp er ikke megling, det er en endelig beskjed.

5. CLEAN CUT. CLEAN CUT. CLEAN CUT. Hvis du vil at jenta skal komme over deg, finne en annen og være lykkelig så er oppskriften å kutte kontakten HELT, og KOMME SEG VIDERE. Dere kan møtes for å utveksle ting dere har i hverandres leilighet osv, og du kan gå med på å ta en siste kaffe med henne hvis hun har behov for å prate og få en ordentlig avskjed, men det er MAX. Ikke fortsett å møtes "som venner" (ihvertfall ikke på en GOOOOD stund), IHVERTFALL IKKE fortsett å ha sex.

6. En klok jente sa en gang til meg: "Ikke stol for mye på jenters tårer". Med en gang forsto jeg ikke hva hun mente med det, men hun forklarte: "Vi jenter gråter litt lettere enn gutter. Ikke nødvendigvis bare når vi er lei oss, vi gråter når vi er glade, når vi blir rørt eller når vi har sterke følelser. Men fordi gutter ikke gråter like lett tror gutter ofte at jenter er mye mer lei seg enn de egentlig er når vi gråter". Det var faktisk en liten åpenbaring for meg. Vi menn har en tendens til å nedvurdere jenters evne til å klare seg fint. Vi legger ALT for mye ansvar på oss selv for hvordan jenter vi er glade i har det. Vi har store egoer som forteller oss at "Hvis jeg slår opp med denne jenta så kommer hun aldri til å møte en så bra fyr som meg. Så ved å slå opp så påfører jeg denne jenta masse lidelse og kjipe følelser RESTEN AV LIVET". Vel... Beklager å måtte tappe litt luft ut av egoet ditt, men: Hun klarer seg. Og jo, hun kommer til å møte en gutt som hun passer BEDRE med enn hun gjorde med deg. Hun er nemlig ikke hundre prosent lykkelig sammen med en fyr som faktisk ikke er lykkelig sammen med henne. Det er det ingen som har lyst til å være, ihvertfall ikke i lengden. Det er også viktig at du forstår at ingen har HOVEDANSVARET for en annen persons lykke. Du har et DELANSVAR når dere er sammen, om å være grei, ærlig og en god kjæreste, men du er IKKE hobbypsykolog eller redningsmann. Når du er i et forhold er rollen din å være KJÆRESTE, ikke psykolog. Det har man psykologer til. Det er viktig, ikke bare for din egen psykiske helses skyld, men også for HENNES skyld at rollene ikke blandes.

Det kreves mot for å forplikte seg og gå inn i et forhold, men det kreves enda større mot for å tørre å være singel. Med det mener jeg at mange er i destruktive forhold fordi det er trygt og godt og fordi singeltilværelsen er skummel, og at det å VELGE å være singel inntil man møter noen man VIRKELIG har det fint sammen med krever litt guts.

-Andreas

PS: Hvordan synes DU man burde slå opp? Og har du skrekkeksempler på hvordan man IKKE bør slå opp? Fortell i kommentarfeltet!

Her er er spørsmål fra en leser som jeg like gjerne svarer på i form av et lite innlegg:)

"Hei, og takk for en fantastisk informativ og underholdende blogg og podcaster! Ikke umulig at vi sees på bootcamp i løpet av det nærmeste året=)"

Takketakk:)

"Hvordan bør man gå frem hvis man vil date noen som bor litt i overkant av en times tid unna, med tanke på hvor daten skal skje? Jeg tenker at å finne på noe i hennes by, vil gjøre det lettere for henne å takke ja, men samtidig kanskje vise i overkant mye interesse så tidlig? Samtidig vil det være vanskelig for meg å ta daten videre dersom det går veldig bra. Det er snakk om første date med ei jeg har møtt på fest hos en kompis."

Først og fremst: det som kommer til å være mest avgjørende for hvorvidt det blir noe med denne jenta er inntrykket hun fikk av deg da dere møttes... gjorde du et kjempebra inntrykk kommer hun gjerne til å reise til Kautokeino for å møte deg. Gjorde du er dårlig inntrykk kommer hun til å være for "opptatt" til å kunne møte deg om det så var rett utenfor dørstokken hennes.

I virkeligheten ligger imidlertid inntrykket du har gjort et sted imellom disse to ekstremene, og det kan ofte hende at hun synes du var "litt søt og helt ok" første gang dere møttes for så å VIRKELIG få øynene opp for deg på andre date. I disse tilfellene kan klumsete håndtering av date-planleggingen faktisk være avgjørende for hvorvidt dere ender opp med å få noe på gang.

Det første som er relevant er størrelsen på byene dere bor i... hadde faktisk vært lettere å gi deg konkrete råd hvis du skrev hvilke byer det dreier seg om, men jeg skjønner selvsagt at du gjerne vil være litt anonym også:) Generelt er det imidlertid slik: Dersom du bor på Lier og hun bor i Oslo er det mest logisk at du kommer til Oslo; dersom det er omvendt vil det være mest naturlig at hun kommer til byen. Dersom dere bor i to omtrent like store byer kan du godt dra til henne.

Det er ikke egentlig noe galt i å komme til hennes by; bare ikke gå for langt i å gjøre en stor "greie" ut av det. Si "Men du, skal til Oslo noen dager i neste uke, hypp på å ta en kaffe?:)" Finn ut hvilken dag du kan, reis til byen og møt en kompis først, handle litt klær eller lignende, og møt henne etterpå. Poenget er at det hele skal være litt tilfeldig og "low pressure"... hadde du sagt "Men du, skal jeg bestille middag på restaurant til oss en dag? Hvilken dag kan du? Jeg kan alle dager:) Skal jeg hente deg?" ville du ikke bare drept en del spenning ved å kommunisere "Meg har du hvis du vil!", men du ville også ha kunnet gjøre jenta ukomfortabel ved å få henne til å føle at dersom ting ikke skulle vise seg å funke så vil det bli veldig kleint og du vil bli veldig skuffet. Det kan være grunn nok til at hun heller velger å droppe daten.

Det å møte henne i hennes by kan gjøre det vanskelig å ta ting videre på første date, sier du. Tja, sier jeg. Ofte vil du kunne foreslå å stikke til henne for å se et TV-program begge ser på eller gjøre noe annet dersom daten går bra; da må du isåfall si "Men du, vi stikker til deg og xxx!" og ikke "Men du, har du lyst til at vi skal dra til deg og xxx." Det funker forbausende ofte. Noen ganger vil hun ikke dra hjem til seg til tross for at daten har gått veldig bra; det er som regel fordi hun ikke har rydda, trusene hennes ligger og tørker på sofaen, whatever. Du kan velge å gjøre noe annet etter kaffen som å stikke å spise noe, se på noe, spille bowling, hva som helst du synes er gøy... eller dere kan bare la kaffen bli til en øl og gjøre en kveld ut av det. Det er ikke slik at man ALLTID må ta en date videre til noe mer.

Håper du fikk svar på spørsmålet ditt:)

-Sondre

Ingen liker mennesker som "tror de er deilige", men hva vi faktisk liker er mennesker som er tilfreds og komfortable med seg selv og sin egen attraktivitet. Vi liker også når mennesker som er fornøyde med seg selv setter pris på oss.

Det er viktig å kunne se på seg selv som en catch. For det er du absolutt. Uheldigvis har folk flest en tendens til å la selvtilliten havne i skyggen når man møter en man liker veldig godt. Man setter seg selv i en posisjon hvor man håper på å vise seg god nok og å bli valgt, og glemmer selv å tørre å sette litt krav og lete etter noe mer å interessere seg i hos den andre.

Man må tørre å sette både krav og forventninger. Eller, en bedre måte å si det på; man må tørre å ha noen preferanser og å lete aktivt etter dem. Både fordi man skylder seg selv å være litt kritisk og kresen, men også fordi mennesker LIKER å bli kvalifisert. Da mener jeg ikke at vi vil ha en kjeks for å ha gjort et trylletriks, men det føles godt å bli satt pris på og annerkjent for noe man er flink i, noe man har kunnskap om, et prosjekt eller en ambisjon man har investert mye tid og krefter på, eller for å drive med en interesse som andre også deler eller finner spennende og interessant.

Hemmeligheten bak komplimenter som et tiltrekningselement er at vi liker å få bekreftelse på det vi føler vi fortjener annerkjennelse for (dvs mer eller mindre alt vi gjør og er interesserte i som vi investerer tid og arbeid i) fra mennesker vi liker og som vi føler at ikke gir oss anerkjennelse uansett hva vi gjør. Et kompliment fra en kjendis føles som regel bedre enn et kompliment fra en gateselger.

Å gi et kompliment er å vise interesse, men hvis man generelt sett er litt tilbakeholden på hvor mye interesse man viser så vil de komplimentene eller uttrykkene for interesse man gir være tiltrekkende. Hvis man derimot har blikket limt til personen, nikker og smiler og er enig i alt hun sier og gjør, vil magien forsvinne og hun vil føle at du er alt for lett å kunne få. Eller, jeg tar det tilbake; hun føler at hun har deg allerede og at spenningen er over.

Tillat deg selv luksusen og kvalitetssikringen av jentene du møter ved å være nysgjerrig. Tillat deg selv å bruke tid på å finne ut at "ja, hun her virker som en ganske bra og kul jente egentlig." Bruk tid på å finne ut det som er spennende med hun, ikke vær redd for å ikke like alt hun sier, og heller ikke være redd for å ikke gi henne noe særlig reaksjon overhodet der hvor det ikke er nødvendig: Det trenger ikke å være "kult!" eller "så spennende!" at hun har tre søsken, eller at hun har bodd flere steder i landet. Spar entusiasmen til der det er fortjent; både fordi du selv faktisk finner det genuint spennende, men også fordi hun underbevisst ønsker å savne din begeistring for så å endelig få den.

Husk: Du er den viktigste personen i ditt eget liv. Så klart du er i en posisjon til å velge.

 - Lars

Ingen liker mennesker som "tror de er deilige", men hva vi faktisk liker er mennesker som er tilfreds og komfortable med seg selv og sin egen attraktivitet. Vi liker også når mennesker som er fornøyde med seg selv setter pris på oss.

Det er viktig å kunne se på seg selv som en catch. For det er du absolutt. Uheldigvis har folk flest en tendens til å la selvtilliten havne i skyggen når man møter en man liker veldig godt. Man setter seg selv i en posisjon hvor man håper på å vise seg god nok og å bli valgt, og glemmer selv å tørre å sette litt krav og lete etter noe mer å interessere seg i hos den andre.

Man må tørre å sette både krav og forventninger. Eller, en bedre måte å si det på; man må tørre å ha noen preferanser og å lete aktivt etter dem. Både fordi man skylder seg selv å være litt kritisk og kresen, men også fordi mennesker LIKER å bli kvalifisert. Da mener jeg ikke at vi vil ha en kjeks for å ha gjort et trylletriks, men det føles godt å bli satt pris på og annerkjent for noe man er flink i, noe man har kunnskap om, et prosjekt eller en ambisjon man har investert mye tid og krefter på, eller for å drive med en interesse som andre også deler eller finner spennende og interessant.

Hemmeligheten bak komplimenter som et tiltrekningselement er at vi liker å få bekreftelse på det vi føler vi fortjener annerkjennelse for (dvs mer eller mindre alt vi gjør og er interesserte i som vi investerer tid og arbeid i) fra mennesker vi liker og som vi føler at ikke gir oss anerkjennelse uansett hva vi gjør. Et kompliment fra en kjendis føles som regel bedre enn et kompliment fra en gateselger.

Å gi et kompliment er å vise interesse, men hvis man generelt sett er litt tilbakeholden på hvor mye interesse man viser så vil de komplimentene eller uttrykkene for interesse man gir være tiltrekkende. Hvis man derimot har blikket limt til personen, nikker og smiler og er enig i alt han sier og gjør, vil magien forsvinne og han vil føle at du er alt for lett å kunne få. Eller, jeg tar det tilbake; han føler at han har deg allerede og at spenningen er over.

Tillat deg selv luksusen og kvalitetssikringen av mennene du møter ved å være nysgjerrig. Tillat deg selv å bruke tid på å finne ut at "ja, han her virker som en ganske bra fyr egentlig." Bruk tid på å finne ut det som er spennende med han, ikke vær redd for å ikke like alt han sier, og heller ikke være redd for å ikke gi han noe særlig reaksjon overhodet der hvor det ikke er nødvendig: Det trenger ikke å være "kult!" eller "så spennende!" at han har tre søsken, eller at han har bodd flere steder i landet. Spar entusiasmen til der det er fortjent; både fordi du selv faktisk finner det genuint spennende, men også fordi han underbevisst ønsker å savne din begeistring for så å endelig få den.

Husk: Du er den viktigste personen i ditt eget liv. Så klart du er i en posisjon til å velge.

 - Lars

"Noen ganger blir jeg bare så jævlig sint på jenter."

Torbjørn bet tennene sammen mens han snakket. Jeg kunne se at han mente det han sa.

"De sier at det er det indre som betyr noe, men det er piss. I virkeligheten går de bare etter utseende, de blåser totalt i om fyren har sjel eller følelser!"

"Om han har sjel?" spurte jeg. Det var en underlig måte å formulere seg på.

"Pene gutter har ikke noen sjel," fortsatte Torbjørn, åpenbart i ferd med å få vann på mølla. "De har bare møtt medgang hele livet. De har aldri opplevd å lide. Da blir man overfladisk og sjelløs, altså ikke sånn i religiøs forstand, men følelsesmessig. Du skjønner hva jeg mener."

"Hvis man er født med et bra utseende så har man ikke den samme følelsesmessige dybden fordi man aldri har opplevd å lide", gjentok jeg.

"Nettopp!", sa Torbjørn, fornøyd med å ha fått frem poenget sitt men ute av stand til å se den åpenbare selvmotsigelsen mellom det han nå satt og sa og utgangspunktet for hele diskusjonen. Jeg formelig trippet etter å påpeke den for ham.

"Vil det si at du som gutt faktisk foretrekker mindre pene jenter? Fordi de har mer sjel?" spurte jeg. Men Torbjørn var ikke dum, så dette lille problemet med teorien hans hadde han tydeligvis tenkt over og funnet en løsning på.

"Nei, men jeg liker jenter som ikke vet at de er pene!", svarte han. "Eller jenter som ikke alltid har vært det. Også liker jeg asiatiske jenter, fordi samfunnet forteller alle at pene jenter skal være hvite og helst blonde."

"Men kan det ikke tenkes at det kan være på samme måte for gutter da? At det å ha et bra utseende ikke nødvendigvis betyr at man er overfadisk og uten dybde?"

"Kanskje for en som hadde blitt mobba eller noe", mente Torbjørn. "Men de blir de aldri, sånne typiske kjekkasgutter som spiller fotball og liker biler og pumper jern til de blir helt tomme i hodet, og det er DET jenter liker! Jeg blir så forbanna når jeg tenker på det!"

Jeg sukket inni meg. Dette kom til å ta litt tid.

***

Torbjørn har en interessant måte å tenke på som ikke er så uvanlig, spesielt blant gutter... la oss bare kalle den "stolt og utenfor".

Noen av grunntrekkene er:

- Sterk forakt mot det å "følge strømmen" eller det å forsøke å leve opp til det en opplever at "de andre" eller "samfunnet" krever at man skal gjøre for å være "kul" eller eller bli godtatt.

- En opplevelse av bunnløs urettferdighet hvor de gode egenskapene man selv føler at man har, og som man synes at folk (spesielt jenter!) burde sette pris på, ikke blir verdsatt.

- Opphøyelse og romantisering av det å lide. Det er de som lider som virkelig er verdt noe... eventuelt slik at de som virkelig er verdt noe blir dømt til å lide. Det er de lidende som ser verden for det den er, det er de som har "sjel", slik Torbjørn formulerte det. De andre aner ikke hva verden handler om.

Torbjørn opplever seg selv som en av de få menneskene som ikke bare følger strømmen og er slik samfunnet sier at man skal være. Han opplever seg selv som dypere, mer original, mer intelligent og uendelig mer interessant enn de fleste andre gutter. Allikevel får han ikke noen belønning fra "samfunnet"; han får snarere straff! Han er ensom mens jentene tilsynelatende svermer rundt hjernedøde fotballgutter, sånne som det går tyve av på dusinet! Han har rett og slett blitt plassert i en ond verden hvor de som kan tenke selv og som ikke er dumme roboter blir dømt til å lide.

Egentlig er det ikke så vanskelig å forstå Torbjørn. Jeg er sikker på at mange kan være enige i at verden kan være urettferdig og at det ikke alltid er de beste blant oss som får mest. Og det er absolutt i orden å gå sine egne veier, gjøre det en selv vil selv om det ikke er det som er akseptert som "kult" eller statusgivende i samfunnet, forutsatt at det fører til et liv man selv er fornøyd med. Fornøyd med livet var imidlertid ikke en merkelapp som passet spesielt godt på Torbjørn.

Etterhvert som samtalene våre skred frem og ukene gikk begynte det å tegne seg et bilde av at mange av vanskene til Torbjørn kunne spores tilbake til en ganske sentral konflikt:

1) Han hadde en sterk følelse av at han var en bra og verdifull fyr, kanskje til og med en bedre og mer verdifull enn de fleste andre.

2) Han opplevde et stadig misforhold mellom det han følte han fortjente og det han faktisk fikk. Inni seg følte han at jenter burde stå i kø for å prate med ham; i realiteten var han kjæresteløs mens gutter han egentlig så på som dårligere enn seg selv hoppet fra jente til jente.

Torbjørn løste denne konflikten ved å lage han seg et verdensbilde hvor han kunne fortsette å være unik og spesielt verdifull, men hvor "verden", "samfunnet", "jenter" og "de andre" var dumme, onde og undertrykkende. Det ble forklaringen på at han ikke oppnådde de resultatene han følte en som han burde kunne oppnå. Han begynte å definere seg selv som den som står utenfor dette onde regimet. Problemet med denne strategien var at den ikke hjalp ham med hverken lidelse eller ensomhet; derfor valgte han å finne stolthet i lidelsen, bli en modig ridder som ofrer seg selv ved å gå imot strømmen.

Denne "tankebygningen", "filosofien" eller hva man nå vil kalle den er et eksempel på det man i psykologien ofte vil kalle et forsvar. Det beskytter Torbjørn mot en utålelig tanke: Når jeg ikke oppnår det jeg vil og det jeg synes jeg fortjener, når jeg ser at mange andre gutter er mer populære enn meg og oppnår mer enn meg, så må det bety at jeg er mindre verdt enn dem, dårligere enn dem.

Da er det bedre å være "stolt og utenfor".

Mange vil i samtale med en som Torbjørn, bli provosert av ham få lyst til å hakke løs på virkelighetsforståelsen hans, påpeke logiske brister og forsøke å sette ham fast. Hvis man begynner på dette vil man oppleve at Torbjørn først forsøker å argumentere logisk for synspunktene sine:

"Vil det si at du som gutt faktisk foretrekker mindre pene jenter? Fordi de har mer sjel?"

"Nei, men jeg liker jenter som ikke vet at de er pene! Eller jenter som ikke alltid har vært det. Også liker jeg asiatiske jenter, fordi samfunnet forteller alle at pene jenter skal være hvite og helst blonde."

Hvis man pusher videre (hvilket forsåvidt er ganske lett, siden virkelighetsbildet hans egentlig ikke henger helt sammen) reagerer han mer primitivt, gjerne med sinne:

"Men kan det ikke tenkes at det kan være på samme måte for gutter da? At det å ha et bra utseende ikke nødvendigvis betyr at man er overfadisk og uten dybde?"

"Kanskje for en som hadde blitt mobba eller noe. Men de blir de aldri, sånne typiske kjekkasgutter som spiller fotball og liker biler og pumper jern til de blir helt tomme i hodet, og det er DET jenter liker! Jeg blir så forbanna når jeg tenker på det!"

På dette tidspunktet viktig å forstå at man må gi seg. Hvis man fortsetter å pushe og pushe, hakke og hakke på forsvaret, kommer det sannsynligvis til å skje en av to ting:

1) Torbjørn blir så sint og krenket at han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Jeg blir innlemmet i "idiot-kategorien" hans og mister muligheten til å hjelpe ham.

2) Torbjørn innser at verdensbildet hans ikke henger sammen og begynner å tenke at det er en løgn han har laget for å beskytte seg mot det faktum at han egentlig er en verdiløs taper. Resultatet blir ofte en dyp depresjon, kanskje til og med selvmordstanker.

Forsvaret til Torbjørn kan bare fjernes når man har gjort noe med det han trengte å forsvare seg mot i utgangspunktet!

I de videre samtalene med Torbjørn ble det derfor viktig å få klarhet i en ting: var det dypereliggende årsaker til at han tenkte som han gjorde? Hadde han et overdrevent urealistisk behov for beundring og respekt fra andre? Isåfall ville det være naturlig og nødvendig å jobbe med disse tingene. Fullstendig urealistiske forventninger til at verden alltid skal elske og respektere en vil aldri kunne bli møtt. Eller var Torbjørn rett og slett en fyr med et litt stort ego som var kommet skjevt ut, som ikke hadde forstått hvordan jenter og sjekking fungerer, derfor opplevd dårlige resultater og rotet seg dit han var i dag? Isåfall kunne det være nok å vise ham hva det var han har gjort og ikke gjort, rent konkret, som har gitt ham så dårlige resultater med jenter. Få ham til å innse at det ikke er HAN som har fått dårlige resultater, men sjekkestrategien hans.

Det siste viste seg å være riktig. Torbjørn begynte å bruke intelligensen sin på å forstå et sosialt spill som han tidligere hadde vært ganske blind for... og med økt respons fra jenter forsvant sinnet og bitterheten hans som dugg for solen.

***

Historien om Torbjørn demonstrerer ganske godt hvor komplisert det egentlig kan være å hjelpe gutter med forholdet deres til jenter og sjekking... men samtidig også hvor utrolig givende og viktig det føles når man lykkes. Den siste tiden har nemlig temaet "sinte, unge menn" vært mye fremme i nyhetsbildet; Torbjørn er også et interessant eksempel på hvorfor en slik "sint ung mann" har blitt slik han har blitt.

Avslutningsvis tenkte jeg å lime inn en kommentar på et blogginnlegg Andreas skrev for ikke så lenge siden; Les igjennom det.

"En mann som VIRKELIG har integritet og karakter må belage seg på å lide. Hver dag, hele livet. Følger man ikke strømmen har man stilt seg til hugg, og intet menneske tåler den påkjennelsen til evig tid. Karakterstyrke er oppskrytt, derfor dør den. Vinnerne i samfunnet i dag er ikke de med mest karaktersterke, det er derimot som streber etter å opphøye seg selv i andres bilde."

Ser du noen symptomer på "stolt og utenfor"-tankegangen? Og enda mer intressant; noen som kjenner seg igjen i denne måten å tenke på?

- Sondre

PS: Navn, faktaopplysninger osv. er selvsagt endret i denne historien, og personen den omhandler har selvsagt gitt samtykke til at den publiseres.

Helt siden tidlig alder har kroppsspråk og sosial samspill i forskjellige settinger interessert meg.  Dette kommer nok av at flere år med mobbing har gjort meg mer oppmerksom i sosiale settinger, enn andre personer er. 

Det hele startet med at jeg leste boka The Game av Neil Strauss, og flere andre personlig utviklingsbøker fra norske og utenlandske forfattere. Det var etter et søk på «Sjekkeskole Norge», at navnet Gode Vibber dukket opp. Jeg hang på denne tiden på flere norske forumer som benyttet seg av «sjekkereglene» til boka The Game.

Etter at navnet Gode Vibber dukket opp brukte jeg vel nesten et år på å lete etter referanser for å sjekke om firmaet var ekte. På denne tiden var jeg innom websiden hver dag for å lete etter tegn på at de faktisk oppdaterte den. Jeg ble vel aldri helt overbevist på den tida. Jeg fant også fram til andre profilerte sjekkefirmaer i Oslo området, men jeg ble skremt av tanken på at de instruktørene hele tida var framme i media. Tanken på å bli gjenkjent sammen med de, var helt forferdelig skremmende! 

Sammen med en kamerat av meg bestemte vi oss på sommeren for å bestille bootcamp hos Gode Vibber. Jeg hadde på denne tida lest veldig mye The Game teori, men hadde med litt sunn fornuft kommet fram til at dette var ikke måten å få seg dame på. 

Dagen kom og jeg gikk med nervøse skritt mot hotellet i Oslo. Det var en veldig redd, og sjenert gutt på 18 år som plutselig sto ansikt til ansikt med instruktørene! De var langt ifra så skumle som jeg hadde trodd. Til dere som ikke har møtt de, kan jeg si at du skal lete lenge etter så koselige folk! 

På første kvelden hadde vi en oppvarmingslek, teori, og senere på kvelden tok vi turen ut først på Oslos vestkant, og deretter østkanten. Her ble vi pushet av instruktørene til å ta kontakt med jenter, og hadde flere leker på veien mellom utestedene. Neste dag startet vi med oppsummering av kvelden som gikk, før vi gikk over til ennå mer teori. Så gikk vi ut i natten. Søndagen var det mer teori, og tilslutt en individuell samtale med instruktørene.

Du knytter et nært bånd til de du er på bootcamp med, og du får tilgang til et lukket forum med bare kjekke folk. Kan også nevne at vi har egne fester kun for oss. Tusen takk for en kjekk helg!

Etter bootcampen har det gått oppover for meg, og jeg er en mye mer lykkeligere person! Det er ikke før etter bootcamp når du går alene og får prøvd det du har lært, det er da du faktisk får framgang. Du lærer veldig mye mer enn bare selve sjekkebiten, du får hele pakka! 

Takk Andy, Anders, Sondre, og Lars!

-"BlueEyes"

(Du kan lese flere historier her.)

"Er parfyme et must for gutter? Bryr jenter seg om parfyme-lukt på gutter like mye som motsatt vei?"

Dette spørsmålet dukket opp i kommentarfeltet til en artikkel jeg skrev nylig, og jeg tipper det er flere der ute som lurer på det samme... derfor svarer jeg rett og slett i form av et nytt innlegg:)

Når det kommer til gutter og lukt er det noen regler som bør følges:

1) Ikke lukt vondt. Dusj, vask håret og bruk deo. Benytt tanntråd, munnvann og tannbørste regelmessig. Puss tunga også, spesielt bakerst. Bytt klær hver dag, ihvertfall de som er innerst mot kroppen (bukser og gensere varer gjerne litt lenger). Ta ut vasken din fra vaskemaskinen med en gang den er ferdig, ellers kommer alle klærne dine til å få en subtil men merkbar sur lukt (det overrasker til stadighet hvor mange gutter som ikke vet dette). Disse rådene er sånn ca. åtte tusen ganger viktigere enn hvilken godlukt du velger.

2) Hvis du skal bruke godlukt, så sørg for å ha noe med et visst minimum av kvalitet. Den trenger ikke være dyr, men den bør heller ikke være en spritdunstende piratduft fra en basar i syden, noe du har kjøpt på Rimi eller noe feromon-dritt du har funnet på nettet og som egentlig lukter forjævlig (selv om feromonene stikk i strid med vitenskapelige studier skulle vise seg å fungere vil enhver effekt bli slått ihjel av det faktum at du lukter som en Wunderbaum). Finn noe på taxfree-butikken eller i et parfymeri isteden. Dessuten: godlukt går ut på dato. Kjøp ny minst hvert andre år selv om den gamle ikke er brukt opp.

3) Ikke bruk for MYE godlukt. Det er bedre å droppe hele greia. Lite skriker harry like kraftig som det å dynke seg i aftershave. Litt på halsen og litt på håndleddene er mer enn nok (et bra tips er å spraye på halsen og så gni det vekk med det ene håndleddet som så gnis inntil det andre håndleddet). Less is more; godlukten din er noe jenter skal merke når de står tett inntil deg. La henne oppdage at "Oi, så godt han lukter!" når hun kommer nær nok, det kommer til å gjøre at hun får lyst til å komme enda nærmere. Det er dessuten viktig at du ikke overdøver den naturlige kroppslukten din med parfyme, men det skal vi komme tilbake til.

Det var det aller mest grunnleggende; så videre til det du egentlig lurte på:

"Er parfyme et must for gutter? Bryr jenter seg om parfyme-lukt på gutter like mye som motsatt vei?"

Jenter er om noe enda mer opptatt av lukter og de følelsesmessige assosiasjonene de gir enn det gutter er. Det er for eksempel ganske vanlig at en jente ligger på armen din, tar tak i den, snuser og sier "mmm, du lukter så godt!", til tross for at det ikke var noen parfyme eller annen godlukt der. Jenter setter generelt pris på den rene kroppslukten huden til gutter lager; jeg snakker ikke om svettelukt, snarere den lukten som oppstår av seg selv på hudoverflaten når det har gått et par timer siden du har dusjet.

På "snakkeavstand" trenger man imidlertid litt hjelp av parfyme dersom man vil gjøre et duftmessig inntrykk. Hva slags godlukt liker jenter? Vel, forskjellige jenter kommer til å ha forskjellige assosiasjoner basert på tidligere opplevelser. Det at venninna di en gang var forelska i en fyr som brukte Fahrenheit 32 og således synes denne lukten er "dødsdigg" betyr ikke at alle andre jenter vil dele den samme referansen! Det spørsmålet gutter alltid stiller seg når det kommer til parfyme er "Hvilken parfyme er den riktige, den som alle jenter liker?"... men det spørsmålet er nok dessverre meningsløst, det finnes ikke noe "riktig" svar. Tenk deg selv; er det en parfyme for jenter du og alle kompisene dine synes er "riktig?" Det er det ikke... så lenge den lukter godt og er gjennkjennbart "jentete". Akkurat slik er det også i motsatt retning.

Det viktigste er at parfymen har en behagelig lukt som er tydelig maskulin. 

Trenger man mange parfymer? Man bør skaffe to: en lettere og friskere til sommeren og en litt kraftigere til vinteren. Utover det lønner det seg faktisk å ikke variere så mye; det gjør at jenta du dater lærer å forbinde duften du bruker med deg. Hun kommer til å lukte på sengetøyet sitt når du har sovet over og tenke på deg. Av samme grunn kan det også lønne seg å velge en duft som ikke er så vanlig.

Godlukt for menn finnes som aftershave (har som regel ikke spray-flaske, er laget for å ha i trynet etter barbering, inneholder stoffer som lukker porer og desinfiserer, lukten varer ikke så lenge og er ikke så kraftig) og som cologne (som basically er manne-parfyme, lukten er kraftigere og mer varig). De fleste andre produkter (hårvoks, deodoranter, you name it) inneholder imidlertid også parfymer, og dersom de er laget spesielt for menn vil de ofte ha en distinkt maskulin duft. Unngå å blande for mye; dersom du kommer rett fra dusjen og skal legge deg sammen med jenta di så ikke bruk godlukt i tillegg til dusjsåpa du nettopp vaska deg med. Deodoranten din kan med fordel være luktfri og nøytral (denslags har de på apoteket). Lukten fra produkter som dusjsåpe og hårvoks varer imidlertid ganske kort (en halvtimes tid), så dersom du dusjer og har i hårvoks om morgenen er det ingenting i veien for å bruke cologne i tillegg; en time senere har lukten fra de to første produktene forsvunnet.

- Sondre (lukter godt)

Du møter en mann, og dere finner tonen sammen. Du føler at dere har kjemi, dere har det gøy sammen, og så ender dere sammen i sengen. Dere møtes innimellom, både for å gjøre noe sammen på ukedagene, og dere møtes ute på byen i helgene. Dere har mye god sex sammen. Faktisk har dere sex nesten hver gang dere møtes, om ikke hver gang. Samtidig virker det ikke overfladisk, dere prater godt sammen og har god stemning. Du føler en sterk tiltrekning, og tenker kanskje at dette kan være en fyr det kan utvikle seg til noe mer seriøst med. Men så tar han plutselig mindre og mindre kontakt, og virker mer og mer distansert når dere møtes.

Hva skjedde?

Grunnene kan være mange, men la meg illustrere hvertfall én side mange jenter kanskje ikke er så godt kjent med. Det er en personlig erfaring om hvordan tiltrekning kan forsvinne på bare noen sekunder.

Jeg møtte henne gjennom Sukker.no. Jeg syntes hun var veldig pen, og at hun hadde mange kule interesser og ambisjoner. Vi møttes på en café og det slo an med en gang. Vi hang sammen i ca. en time før hun måtte dra for å rekke en avtale. Det var på en fredag, og hun snakket om å dra ut på kvelden, og at vi kanskje kunne møtes igjen da. Jeg hadde absolutt lyst til å treffe henne igjen. Faktisk, en tanke som slo meg var at hun kunne ha potensiale til å være en kjærestekandidat hvis dette fortsatte bra fremover. Vi møttes på byen igjen og hang sammen et par timer før vi dro hjem sammen og hadde sex.

Vi fortsatte å møtes jevnlig. Noen ganger på ukedagene, mest i helgene ute på byen. Det passet oftest begge best pga skole og jobb. Dette varte i noen uker og jeg følte fortsatt en sterk tiltrekning til henne. Sakte men sikkert kom det mer og mer følelser i tillegg, men jeg skjønte at jeg ikke var der heeeelt enda. Men så skjedde det noe som ikke bare fikk følelsene til å slutte å utvikle seg, men som rev vekk de som alt hadde kommet pluss litt til.

Vi var begge ute på byen med hver vår vennegjeng, og hun sendte meg en SMS om å møtes. Hun dukket opp på utestedet jeg var på og var godfull. Kanskje litt FOR godfull da humøret hennes kom til å være avgjørende. Jeg syntes det var godt å se henne igjen, men plutselig ble det for mye av det gode. Vi satt på hver vår stol rett ovenfor hverandre inne på utestedet, og hun så på meg. Hun så ikke bare glad ut, men rett ut overlykkelig. Hun smilte kjempefornøyd, øynene lyste opp, og hun kysset meg flere ganger med små pauser hvor hun strøk meg på ene kinnet med en hånd og gav meg det samme lykkelige ansiktsuttrykket. Og det ble alt for mye for meg, alt for tidlig.

Menn kan ha en veldig følsom radar når det kommer til jenter og hvor mye interesse de viser. Spesielt i forhold til NÅR de viser det. Vi er redde for å ikke leve opp til de forventningene vi TROR jenter har til oss (og menn kan fort forvente at alle jenter bare vil ha kjæreste, helst fort, og har kjempesårbare følelser), og vi er det hvertfall hvis vi tror at hun er mer emosjonelt investert i oss enn det vi selv er i henne. I verste fall kan det få menn til å føle både skyldsfølelse og/eller at de utnytter jenta, uten at hun selv har hintet til det. Menn er redde for å leve opp til en kulturell fordom av kjønnet vårt som sexgale utnyttere av uskyldige, forelskede og naive jenter, og det gjør dem veldig følsomme for alt som kan minne om forelskelse og forpliktelse før de selv er på det samme emosjonelle planet.

Hadde en kjæreste av meg gjort det samme på byen hadde det vært utrolig digg; det hadde føltes som en bekreftelse på at hun var emosjonelt investert i meg også, en betryggende handling på at hun var forelsket i meg. Det er fordi jeg ville ha følt det samme. Men i denne situasjonen føltes det frykelig feil.

Først ble jeg selv veldig forvirret og forstod ikke helt følelsene mine. Jeg likte henne fortsatt og jeg håpet at tiltrekningen skulle komme tilbake, men jeg merket at interessen ble mindre og mindre, vi møttes sjeldnere og sjeldnere, vi pratet mindre og mindre sammen mellom møtene, og til slutt møttes vi ikke lenger overhodet. Hun merket helt sikkert en endring i hvor interessert jeg var og mistet selv interessen og tilliten til mine intensjoner.

Det finnes menn som ligger med jenter over en periode for så å dumpe dem, og det var hele intensjonen deres fra starten av. Men det finnes også menn som er optimistiske og som er seriøse, men som mister interessen etter hvert. Menn sine følelser, akkurat som hos kvinner, kan skrus både på og av. Og det er dessverre utenfor ens egen kontroll og vilje.


 - Lars (har følelser jeg ikke har kontroll over)