Viser innlegg med etiketten kjærlighetssorg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kjærlighetssorg. Vis alle innlegg

lørdag 25. april 2015

Hold kjeft og kyss meg!


To store øyne tittet opp bak kebaben hun holdt med begge hender.

-Bor du nærme?

Pål så bort på meg. Telepatisk sendte han meldingen "Å flytte hjemmefra er det smarteste du noensinne har gjort, Andreas."

-Ja, det er rett her borte.

-Perfekt. Vi kan ha nach! 

Helene var allerede på vei ut døra av kebabsjappa. Pål og venninna til Helene reiste seg og fulgte etter.


Helene var altfor fin for meg. En sånn jente som bare fantes i ungdomsseriene som pleide å være i "Midt i Smørøyet". Mystisk, selvstendig, kommanderende og tilsynelatende ekstremt selvsikker. Jeg jublet inni meg over at hun ikke la merke til hvor frastøtende jeg var, og at disse to jentene faktisk hadde lyst til å drikke med oss. Jeg prøvde å virke så kul jeg klarte. Jeg var 18 år og verdensvant, hun var 16 og uerfaren. Ihvertfall prøvde jeg å innbilde meg selv om at det var sånn det var.

Vi satte oss i stua i kollektivet jeg delte med tre mye eldre metall-rockere. De hadde heldigvis ikke kommet hjem fra byen enda.

-Men du Andreas? Kan ikke du vise meg rundt i leiligheten din a?

Jo, så klart, tenkte jeg. Litt merkelig ønske, i og med at vi da måtte gå fra venninna hennes og Pål, men ok.

-Dette er kjøkkenet.

Hun gikk ved siden av meg med sakte skritt.

-Dette er badet.

-Men hvor er rommet ditt?

-Det er her inne.

Vi satte oss på senga mi. Hva i all verden skal jeg vise henne, tenkte jeg. Jeg må imponere.

-Her er en tegning jeg har laget, sa jeg.

Vi ble sittende og se på tegningen en stund. Hun så opp på meg. Jeg så ned på tegningen.

-Jeg liker eldre gutter, sa hun. 

Hjertet mitt stoppet opp. 

-Dere har så mye mer erfaring.

Jeg hadde praktisk talt null erfaring.

-Hvem av oss jentene liker du best?

-Njei, jeg vet ikke helt jeg.. Jeg synes jo du virker veldig hyggelig.

-Kan ikke du bare holde kjeft og kysse meg?

Hjertet gjorde et hopp og begynte å slå igjen, dog ti ganger for fort.

-Ok.

Leppene mine traff hennes, og jeg kjente den lille tunga hennes borre seg inn i munnen min. Hun tok tak i kragen på genseren min og trakk seg inntil meg. Jeg skjønte ingenting, men lot det skje. Hun kneppet febrilskt opp knappene på overdelen sin og dyttet meg ned mot senga.


Dagen etter lå hun tett inntil meg. Jeg lå i en slags blanding av lykkerus og nyforelskelse. For en jente. For en fantastisk sjebne som har ført oss sammen. Jeg luktet på håret hennes, det luktet jente.

Hun fortalte at hun og venninna hadde planlagt at de skulle ha sex med hver av oss. Helene hadde valgt meg, og venninna hadde valgt Pål.

-Hva er klokka?

Hun kastet på seg klærne.

-Jeg må gå.

-Jeg kan kanskje ta nummeret ditt? stotret jeg frem.

-Njei, du kjenner jo Harriet? Da kan du jo få nummeret mitt av henne.

Hun løp ut på stua hvor venninna lå og sov på sofaen.

-Kom, vi må gå nå.

De stormet ut døra og ned på bussholdeplassen. Jeg var forvirret. Hadde jeg sagt noe galt? Jeg ringte Pål og fortalte at jentene hadde planlagt å ha sex med hver sin gutt.

-Åjaaa. Var det derfor hun ville at vi skulle gå opp trappa? Faen. Det skjønte jeg ikke før nå. Jeg bare sa at det ikke var noe spennende i annenetasjen og at vi like gjerne kunne sitte i stua.

Når jeg gikk inn på rommet mitt igjen så jeg at hun hadde glemt igjen en svart hårklemme med sommerfuglvinger på. Den luktet jenteparfyme.

Jeg fikk tak i nummeret hennes og sendte melding og lurte på om hun ville ha tilbake sommerfuglen sin. Samme kveld tikket det inn en melding fra Helene:

"Du kan gi den til Harriet, så får jeg den av henne".

Jeg møtte henne aldri igjen.

-Andreas


fredag 17. juni 2011

Jeg har blitt dumpa og vil ikke leve lenger!!!

Hvis jeg skulle tippe vil jeg tro at du har opplevd å bli dumpa... for de fleste av oss har jo egentlig det. Noen reagerer konstruktivt; de tenker OK, dette var kjipt, nå kommer jeg til å ha det råttent i noen uker, men etterhvert kommer det til å gå over. De tar en øl med en god kompis og snakker om situasjonen eller spiser bøttevis med Ben & Jerry's mens de badmouther eksen sammen med venninnene sine, og etterhvert ordner ting seg.

Andre, derimot, sliter mer. De vikler seg inn i en spiral av håpløshet og kjipe tanker og kan ende med at det som egentlig skulle ha vært en normal sorgreaksjon utvikler seg til noe mer ondartet.

Stig er 34 år gammel. Han traff Ida da han var 19; hun var den første kjæresten hans og de har vært sammen helt til hun gjorde det slutt for en måned siden. Hun ga ham rimelig klar beskjed, men til tross for dette klarer ikke Stig å gi slipp på forholdet. Han tenker konstant på henne, på hva han har gjort som fikk henne til å slå opp, på hva han kan gjøre for å få henne tilbake. Han møter henne fremdeles regelmessig... selv om han blir verre hver gang han ser henne klarer han ikke la vær, og han tolker alt hun sier og alt hun gjør i håp om å finne tegn som kan si noe om sjansen for at det igjen skal bli de to. Han mister lysten på mat og klarer ikke sove, orker ikke gå ut, slutter å glede seg over de tingene han pleide å like å gjøre. Han ser ikke vitsen med å leve dersom han ikke kan få Ida, og han får til og med tanker om at dersom ikke han kan få henne, så skal ingen andre få henne heller. Så en dag ser han det på Facebook; Ida is in a relationship.

Stig sin historie er ganske typisk; utfallene er mange og varierende i alvorlighetsgrad; drap, selvmord, rusproblemer og vanskeligheter på skole eller i arbeidsliv er noen av dem. La det være sagt med en gang; det er tvilsomt om det finnes noe jeg kan si eller skrive som kunne ha fått Stig til å se annerledes på sin situasjon. Jeg har hørt det en million ganger:

"Det er annerledes for meg!"
"Jeg VET at det er min skyld!"
"Jeg elsker henne, og uten henne er det ikke noen vits i at jeg lever!"
"Ikke KOM her og fortell meg at dette vil bli bedre, det er JEG som vet hvor vondt jeg har det!"


Jeg sier ikke at Stig ikke kan hjelpes, for det kan han; men det kommer til å ta tid og møysommelig arbeid. Ingen kan knipse med en finger og "fikse ham" på sekundet! I dette innlegget skal vi derfor fokusere på å beskrive noen av faktorene som gjør at enkelte er utsatt for å reagere med "ondartet kjærlighetssorg"; hensikten med dette er å FOREBYGGE, ikke å behandle.

1) Personlighet
Til grunn for de fleste av våre reaksjoner ligger personligheten. Vi skal nøye oss med å konstatere at det finnes mange personlighetstrekk og reaksjonsmønstre som kan medføre at man får vansker etter å ha blitt dumpa; det å identifisere og gjøre noe med slike "issues" krever langvarig arbeid og mye motivasjon, og hvis jeg kunne oppnå denslags pr. blogg hadde jeg nok hatt en nobelpris på peishylla og litt mer penger i banken. Dersom hovedproblemet ligger på personlighetsplan er terapi og motivasjon for å forandre seg veien videre.

2) Forestillinger om kjærlighet og forhold
For mange er det slik at forestillingene de har om hvordan kjærlighetslivet fungerer gjør dem utsatte for å pådra seg "ondartet" kjærlighetssorg. Troen på "the one" og skjebnen er f.eks. et tveegget sverd i så måte; den gjør det kanskje lettere å holde sammen og lettere å ikke føle tvil ang. hvorvidt den man endte opp med faktisk var den riktige personen, men dersom ting ryker blir man plutselig veldig sårbar. En mer robust innstilling vil f.eks. være å tro at det finnes mange mennesker der ute man er kompatible med, og at man når man blir sammen med en av disse begynner å bygge noe fint, vokser sammen... hvis dette går føyken er det trist og man mister det man har jobbet med å bygge opp, men samtidig vet man at det finnes mange andre man kan starte et nytt byggverk sammen med.

3) "Martyr-syndromet"
Det kan argumenteres for at dette egentlig er noe som hører inn under punkt 1), men jeg skal allikevel nevne det spesielt fordi det er så vanlig. Stig har det jævlig... men er det kanskje sånn at han, på et eller annet nivå, egentlig synes det er litt deilig å synes synd på seg selv? Kanskje har han en (gjerne underbevisst) forestilling om at dersom han bare viser Ida hvor vondt han har det, hvor mye han lider uten henne, så vil hun forstå hvor mye han elsker henne... film og musikk forteller oss jo til stadighet at det er sånn kjærlighet fungerer, right? Dessuten lærer vi det jo da vi er små; hvis du har det vondt, så sørg for å vise det. Denne strategien fungerer nemlig fint for å få trøst av mamma... men den fungerer VELDIG dårlig for å gjøre en kvinne tiltrukket av en mann.

4) Tendens til å fokusere på det negative
Ankelte mennesker har en tendens til å tenke negativt; på mange måter kan dette bli en slags uvane, og denne uvanen kan skape mye problemer. Vær bevisst på tankene dine; tving deg selv til å undersøke negative tanker og forsøke å se dem fra andre vinkler. Eksen hadde vel noen negative sider også, ikke sant? Er det ikke sånn at nå har du fått muligheten til å finne en som har akkurat de egenskapene du alltid savnet hos henne?

5) Manglende følelsesmessig innsikt
Dårlig evne til å skille kjærlighet fra andre følelser kan også gjøre ting vanskelig; for hva er det egentlig som er så trist for Stig? Er det at han har det så jævlig etter bruddet BARE et utrykk for udødelig kjærlighet til Ida slik Stig tror? Eller skyldes deler av smerten frykten for å være alene, tapet av det å være i et forhold, redsel for at ingen andre vil ha ham, sjalusi på evt. nye kjærester, praktiske/økonomiske/sosiale konsekvenser av bruddet eller skyldfølelse ovenfor barn eller foreldre? Dersom kjærlighetssorgen kureres på magisk vis når man treffer en søt jente på byen er det sannsynligvis noe annet enn det at man fremdeles elsker eksen sin som ligger bak.

6) Lite erfaring og liten evne til å trefe nye partnere
Jeg vil våge å påstå at jo mer erfaring man har med det motsatte kjønn, jo mindre utsatt er man for å få "ondartet kjærlighetssorg". Dersom man har vært i flere forhold og opplevd at det var kjipt når ting røk, men at det ordnet seg og at man så traff noen man likte enda bedre, er man bedre rustet til å tåle et nytt brudd. På den motsatte siden; dersom man har lite erfaring, og dessuten ikke har så lett for å treffe nye partnere, blir ting ofte vanskeligere. Uten at jeg kan påberope meg noen statistiske referanser er min erfaring at gutter/menn er overrepresentert i gruppen av personer med "ondartet kjærlighetssorg"; det er nærliggende å sette dette i sammenheng med at det, i snitt, er lettere for jenter å treffe en potensiell partner. Jeg vil derfor påstå at det for mange vil virke beskyttende mhp. "ondartet kjærlighetssorg" å gjøre tiltak for å bli flinkere til å komme i kontakt med, og få ting til å skje med, det motsatte kjønn. Hvis du vet at det finnes hundrevis av jenter der ute som er hypp på deg er sannsynligheten NOGET mindre for at du går fullstendig i kjelleren etter å ha blitt dumpa! Du trenger ikke melde deg på kurs, men gjør en innsats for å få bedre klesstil, begynn å ta kontakt med jenter på byen, begynn å henge med gutter som "har draget" og svelg stoltheten din mhp. å lære av dem...og gjør noen inngrep mhp. trening/livsstil. Når det er sagt finnes det selvsagt eksempler på gutter med "draget" kan få "ondartet kjærlighetssorg"... men da er nok årsaken oftere å finne i personlighetsmessige problemer, jmf. punkt 1).

7) Dårlig "breakup-hygiene"
Dersom du er blitt dumpa er det generelt lurt å IKKE ha kontakt med eksen. Si det på en straight måte: Jeg er ikke sint på deg, men akkurat nå trenger jeg at vi ikke har noe kontakt. Slett henne fra Face og fra telefonlista; hver gang du kommer over navnet hennes vil det gjøre deg verre.

8) Uhensiktsmessig adferd fra eksen
Det er også en del man kan gjøre som "eks" for å forhindre at den man dumper rammes av "ondartet kjærlighetssorg." Det å være klar å tydelig på at det er slutt og null sjanse for at ting endrer seg er ofte en av dem; mange får dårlig samvittighet og tar enkleste utvei ved å antyde at det kanskje er en mulighet, selv om de innert inne vet at løpet er kjørt. Det å legge praktiske ting best mulig til rette for at den man dumper skal slippe å se en eller ha kontakt med en kan også hjelpe. Kanskje skal han få lov til å henge med de felles vennene deres mens du henger med andre... og selv om foreldrene hans synes det er SÅ trist at dere ikke er sammen mer og gjerne vil fortsette å ha kontakt med deg så er det ikke sikkert at dette er spesielt bra for ham.


Dette var noen tanker om "ondartet kjærlighetssorg" og hvordan man kan hindre å pådra seg dette. Opplevd dette selv eller sett venner/ekser som har hatt det slik? Bruk kommentarfeltet!

- Sondre (gleder seg til helg:)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...