Har du ofte uflaks? Er det sånn at du nesten blir litt skeptisk de få gangene du har flaks, fordi du da tenker at "dette kommer ikke til å vare"?

Er det virkelig sånn at noen mennesker er født med mer flaks enn andre? Rent objektivt så kan man kanskje si det. Det er for eksempel griseflaks at man bor i Norge. Men er det sånn at  noen nærmest er født med "vinnerflaks" og at man da kan forvente å ha flaks oftere?

Noen overlater til og med sjekking til flaks. De tenker at "skjer det så skjer det". Fin og romantisk tanke, men hva om det IKKE skjer? For meg personlig er hvem jeg er sammen med såpass viktig, at jeg ikke har lyst til å overlate det til tilfeldigheter. For meg var det ikke engang et spørsmål om jeg var villig til å investere tid og krefter i å lære en gang for alle hvordan tiltrekning og sjekking fungerer.

Man kan sikkert få inntrykk av oss gutta på bloggen som at vi er en gjeng med gladgutter. Og det er forsåvidt sant. Men jeg tror det er viktig å være klar over hvor vi kommer fra. ALLE gutta har slitt ganske tungt med personlige ting tidligere. Jeg har vært langt nok nede til å vite at det folk pleier å kaller "depresjon" er som juleaften i forhold til ordentlig DEPRESJON. Jeg har vært der. Det er ikke fett. Men jeg hadde altså flaks, jeg klarte å komme meg ut av det. Jeg hadde flaks, jeg fant ut av dette med "jenter og sånn" i forholdsvis ung alder. Jeg hadde flaks, jeg ble kompis med de kuleste gutta jeg har møtt. Jeg hadde flaks, Gode Vibber Sjekkeskolen ble en kjempesuksess.

Og jeg har lyst til å skrive litt om flaks. Det viser seg nemlig at flaks handler mye mer om mental innstilling enn hva som rent objektivt er "flaks". For å ta meg selv som eksempel: Jeg har GRISEFLAKS hver ENESTE dag. Det er kanskje vanskelig å tro på, men det er altså sant. Tre-fire ganger om dagen tenker jeg "Oi, der hadde jeg jammen flaks". Det kan være små ting, som at trikken kom akkurat når jeg kom til trikkestoppet, til at noe som virket vanskelig ordnet seg av seg selv. På et logisk, helt objektivt plan, kan jeg ikke argumentere for at jeg faktisk HAR flaks oftere enn andre. Men samtidig har jeg så ofte flaks at jeg sliter med å rasjonalisere at det bare er inbildning ALENE. Det kan rett og slett virke som om en mental innstilling om at "jeg har ofte flaks" faktisk fører til KONKRET FLAKS i virkeligheten. Jeg vet det kanskje høres litt sånn New Age-aktig ut, men det er i hvertfall en selvforsterkende prosess.

Av alle valg jeg noensinne har tatt, er valget om å være en optimist fremfor en pessimist det som har gjort størst utslag og påvirket meg mest.

Det er på tide du (ja, du, kjære leser) tar et oppgjør med deg selv: Hvor lykkelig tillater du deg selv å være? Hva føler du at du fortjener? Er det sånn at andre mennesker blir mer ulykkelig av at du blir mer lykkelig? Niks. Hjelper du de som er ulykkelig med å være en av de? Nope. Er det ikke på tide at DU får lov til å skinne litt? Er det ikke på tide at DU får lov å oppleve motbydelige mengder flaks? Har du ikke hatt det nok kjipt i løpet av livet til at du kan tillate deg selv å ha det uforskammet problemfritt?

-Andreas (uforskammet problemfri)

PS: Har du ofte flaks? Diskuter i kommentarfeltet.

I går, lørdag, hadde jeg avtalt å treffe en jente jeg hadde møtt på sukker. Vi skulle møtes klokken fem i sentrum, og jeg gledet meg ganske; fra bildene var hun utrolig søt, og da jeg sendte meldinger og chattet med henne virket hun skikkelig kul også.

Ti over fem tikker det inn en melding som vekker en sovende Lars på sofaen; hun lurte på om hun hadde tatt feil av tiden:

"Var det fem vi skulle møtes, eller har jeg notert feil tid?" skrev hun.

Flau som F ringte jeg henne, sa at jeg hadde forsovet meg, beklaget og lovet at jeg kunne være der om ca 20min.

Hun bare lo av det og sa at hun skulle finne et sted å sitte i mens.

Ca. 20 min senere var jeg fremme, vi hilste og hun var like søt som jeg hadde forventet(man vet aldri med bilder desverre, det er en risiko med nett, men hadde sett nok bilder på både sukker og facebook til at hun her var safe).

Vi gikk for å finne en café og småpratet på veien.

Jeg har truffet mange søte jenter de siste årene, men dette var en av få som jeg ble litt betatt av. Fet personlighet, kjempesøt og feminin samtidig som hun ikke var for tilbakeholden eller forsiktig. Det var den søte lille pikelatteren som var prikken over Ien. Jeg foretrekker jenter som er JENTER, men fortsatt modne og intellektuelt oppegående.

På caféen ble vi bedre kjent med hverandre, og jeg merket spenningen og flørten som lå i luften bare gjennom blikkene våres, smilene og bevegelsene; hun fiklet litt med diverse ting, type unødvendige berørelser på veska si, rotet litt med håret sitt, tukla med den tomme tekoppen. Sånne nervøse "ticks" samtidig som hun helt tydelig har det hyggelig = bra! Dette kan kalles den logiske og tekniske guttemåten å forklare "sommerfugler i magen" på egentlig(NB: ikke let etter slike "tegn" da mange jenter er flinke til å skjule interessen sin! Mangelen er tegn er IKKE en garanti for mangel på interesse, NB NB!).

Jeg merker at jeg gjør slike ting selv i blant når jeg er med jenter jeg liker skikkelig godt, og det er heller ikke noe minus å gjøre det eller at hun merker at du gjør det; det er bare søtt. Heller det enn å prøve å være for "kul og selvsikker".

PS: Skal skrive et innlegg senere denne uken med selve "hemmeligheten(e)" bak dates for dere gutta.

Da det var på tide å gå(hun hadde en avtale med noen venninner, så det ble bare ca 1,5 time på café) dro vi ut og skulle gå til hver vårt. Det ble en hadeklem, noen sekunder med stillhet og øyekontakt, også et lite kyss før vi gikk hver vår vei.

Såklart avtalte vi å treffes igjen snart også.

Enda en koselig date med en nydelig jente var overstått, og det er (i skrivende stund) fire dates som venter til uka, mandag-torsdag; en av dem har jeg alt har truffet en gang før og gått til sengs med. Alle er forresten jenter fra nettdating; det er skremmende hvor bortskjemt man kan bli på det området når man først vet hvordan man burde gå frem. Byen som var min primære sjekkearena før er nå blitt et lite tillegg. Deilig med litt variasjon av hovedsjekkearena også.

Som sagt, jeg likte henne her et snev mer enn de fleste andre jeg treffer, men i motsetning til før så drar jeg ikke hjem for å romantisere om én potensiell fremtid av utallige muligheter(hvor jeg drømmer om den ene perfekte såklart). Jeg drar heller hjem fornøyd, gleder meg til å treffe henne igjen men ser også frem til de andre jentene jeg skal treffe senere i uka, uten å måtte glemme jenta fra i dag.

Det er deilig å møte jenter man blir betatt av innimellom, men uten å føle seg fortapt uten henne eller redd for at det ikke skal utvikle seg videre; det er nok av andre jenter å velge i mellom og som er tilgjengelige i verden, like fantastiske som henne; de dukker faktisk opp innimellom.

Noen timer senere får jeg en melding av henne:

"Takk for en koselig kveld!"

Gleder meg til å treffe henne igjen!

- Lars

Forhåpentligvis tråkker jeg på et vepsebol av føtter med dette innlegget, men jeg synes det er verdt det. Er jeg ekstra flink klarer jeg å irritere på meg rasister, muslimer, feminister, somaliere, kristne, buddhister, ateister, samer og sikkert en og annen jøde. Men det er noe jeg føler jeg må få sagt. Det er ikke sikkert det passer helt inn i en temmelig upolitisk blogg om sjekking og mennesklig samspill, men det er tett knyttet opp mot det vi kaller "overflodstankegang".

Jeg skal først starte med en liten realitycheck:

Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør 600 922 (12,2% av befolkningen), og da er de som er født i Norge med utenlandske foreldre inkludert.

De to klart største gruppene av disse innvandrerne er Polakker og Svensker. Under halvparten av innvandringen er fra land i Asia og Afrika.

I kommentarfeltet på Dagbladet virker det som om tilstanden er ute av all kontroll og at vi straks er muslimer alle sammen. Så er jo spørsmålet: Er det noe hold i det? Er situasjonen kritisk? Får vi Sharia-lover i Norge om noen år? Og det folk egentlig er redd for men ikke tør å si: Er hvit hud virkelig i fare for å bli utryddet i nærmeste fremtid?

Grunnen til at rasistene har sluttet å møtes i kjellere på bygda og nå har blitt så vanvittig hissige på nettet istedet er at de føler at politikerne ikke har noen konkret plan og at de er frustrerte over at ingen sier "Slapp av, dette går bra, bare se her!" og viser frem en konkret plan for hvordan Norge skal se ut i fremtiden. Aggressjon kommer som regel av frykt, og i dette tilfellet kommer det av frykten for det ukjente. 

Nordmenn er ikke spesielt kjente for å være utadvente og sosiale, men vi er heller ikke kjent for å være rasister. Jeg tror dog vi er litt i overkant Xenofobe (redd for det fremmede). Hvis man har reist litt er det faktisk påfallende hvor skeptiske vi nordmenn er til andre kulturer, hvor usosiale og ugjestmilde vi er (bare tenk på hvor vanskelig det er å komme inn i vennegjenger som allerede er satt). Vi er av natur skeptiske til naboen, og ihvertfall skeptiske til hvordan resten av verden styres. Fra vi er små lærer vi om hvor farlig resten av verden er, og hvor trygt og godt og bra Norge er. 

En mulig forklaring på hvorfor nordmenn er så redde for andre mennesker kan faktisk være svartedauen som tok livet av to tredjedeler av Norges befolkning på 1300-tallet. De mest sosiale og imøtekommende døde selvfølgelig først, mens de som var skeptiske og låste døra når de fikk besøk fra nabobygda overlevde. Den lille rest av sosiale og imøtekommende mennesker som var igjen dro med båten til Amerika på 1800-tallet. Vi som er igjen liker å ha det sånn vi alltid har hatt det og er lite keen på forandring.

Vil muslimer ta over verden? Niks. Til det er ateistene alt for flinke til å misjonere. Verdens to klart raskeste voksende religionssyn er nemlig Ateisme og Universalisme. Begge deler er helt fri for selvmordsbombing og rare lover.

Men får ikke muslimer så mange barn at de tilslutt vil være i flertall? Niks. Selv om muslimer i gjennomsnitt får 2.2 barn, synker tallet allerede drastisk i takt med bedre levevilkår og er forventet å havne på 1.5 i løpet av de neste tjue årene. Andelen muslimer i verden som bodde i Europa i 2010 lå på 2.7%. I 2030 vil tallet fremdeles ligge på under 3%. Andregenerasjons norsk-pakistanske kvinner føder 1,95 barn hver, det samme som norske kvinner ellers. 

Men er det ikke mye mer kriminalitet i Norge på grunn av all innvandringen? Neida, kriminaliteten i Norge har holdt seg stabilt de siste 25 årene. Voldskriminaliteten i verden generelt STUPER. Aldri har det vært tryggere å være menneske på jorda:

Innvandring er heller ikke et nytt fenomen i Norge. Vi er allerede en god blanding av gener, i utgangspunktet fra Spania og Frankrike men også fra Øst-Europa (ikke ulikt Polakkene som innvandrer i dag), etterhvert masse Russere, Engelskmenn, Tjekkere, og i "nyere tid" (1800-tallet) masse tatere (ca 100 000 normenn er av taterslekt i dag). Samene er innvandrere som slo seg ned over hele Norge (helt ned til Hedmark), og de aller fleste samer bor i dag i Oslo (ca 5000). De aller fleste i norge har likevel blondt hår (riktignok mørkeblondt). Å være ekte blond er faktisk ikke unikt for Norge, det finnes for eksempel samfunn i både Afganistan, Iran og Pakistan hvor ca 10% har blondt hår. Det finnes til og med enkelte deler av urbefolkningen i Australia hvor nesten ALLE har blondt hår.

Men hva med kulturen vår? Blir ikke den rasert? For det første er det meste av det vi kaller "norsk kultur" veldig subjektivt, og for det andre temmelig "nytt" i et historisk perspektiv. Vi nordmenn har stort sett vært en liten og traust gjeng med bønder, med unntak av vikingtida som vi er stolte av fordi vi angivelig dro til andre land for å gjengvoldta og stjele. 

Vi var faktisk så flinke til å kidnappe pene jenter tilbake til Norden som treller (slaver) at vi gjennom systematisk voldtekt avla frem de peneste jentene  i verden (no kidding). 

Når det gjelder feiring av 17. mai og flagget vårt og ostehøvel og Fleksnes og Kvikklunsj og dugnad, så er det ofte akkurat disse tingene innvandrere har MEST lyst til å være en del av (med unntak av dugnad som er så særnorsk at vi er de eneste i verden som har et eget ord for det). Spør en hvilkensomhelst innvandrer hva som har gjort størst inntrykk ved den norske kulturen og han svarer nesten alltid 17. mai. 

Men hva med integreringen? Innvandrerjenter holdes jo innelåst, og kvinnesynet i mange kulturer er jo helt horribelt? Isåfall er det jo genialt at de får komme hit og bli integrert, en generasjon av gangen. Nå er det Somaliere vi er skeptiske til, før var det Pakistanere. Før det igjen var det Samer, og før det igjen var det Nordlendinger. Vår generasjons pakistanske jenter drikker akevitt og har sex for andre grunner enn reproduksjon, og ser på bokstavtro religion som gammeldags.

Det er på ingen måte lurt å tenke at "dette med innvandring ordner seg selv" og ikke ha en klar plan, men det er enda farligere å sette på skylappene og tenke at "dette går rett vest". Å tenke "vi har masse utfordringer vi må løse, og det skal vi klare" er å være proaktiv og optimist. Det motsatte er å ha knapphetstankegang ("det finnes ikke nok til alle, så jeg må streve for å overleve og beskytte det jeg har"). Det er lov å føle frykt, det er lov å bli bitter hvis man har opplevd noe kjipt, og det er lov å være bekymret for fremtiden og utviklingen. Det er bare viktig at man ikke lar seg oppsluke av hat, av paranoia og psykotiske generaliseringer. Det finnes masse ekstremt dårlige holdninger blant en del utlendinger, og spesielt blant en del muslimer, men det vanvittige store flertallet er en gjeng med supertrivelige folk.

Personlig ser jeg på innvandringen som superfett fordi det finnes så mange søte jenter fra hele verden i Oslo. Nydelige persiske jenter, supersøte asiater, uvirkelig digge mulatter i alle varianter. Utelivet i hovedstaden føles som en konfekteske med eksotisk sjokolade. Det hadde vært kjedelig om det bare fantes Kremtopper.

-Andreas

PS: Hvis du ble kjempeprovosert nå så svar i debattfeltet til Dagbladet istedet for kommentarfeltet :)

Hvis en gutt hadde spurt meg om dette spørsmålet, hadde jeg svart nei. Men det har oftest svært lite med det at du liker datamaskiner i seg selv å gjøre, vanligvis er det nemlig noe helt annet.

Jeg har alltid likt datamaskiner, tall, teorier og spekulasjoner. Og det er ikke mange år siden jeg følte at dette var og kom til å bli et problem for meg jente-messig. Jenter liker nok ikke vimsete nerder, og sånn er det, tenkte jeg.

En dag kom en kompis bort til meg. "Jeg prøver å unngå å si til jenter at jeg studerer juss. Hver eneste gang jeg sier det så føler jeg bare samtalen dabber av, og at jenta ikke er interessert lengre".

Jeg begynte å tenke over det. Der og da kunne jeg sikkert gjort hva som helst for å ha litt mer interessante hobbier å prate om. Hvordan er det mulig at en som studerer juss ikke har lyst å si det til jenter. Og hvordan kan jenter miste interessen av det?

Det hang rett og slett ikke helt på greip. Noen dager senere prata jeg med en annen kompis om det, han studerte faktisk datamaskiner. "Mister ikke jentene interessen så fort du sier at du studerer det du gjør?". "Om de mister interessen? Å studere informatikk er jo dritsexy og jeg får ofte komplimenter på hvor kult det virker". Det gikk et lys opp for meg.

Det er ikke hva du studerer, hvilke hobbier du har, hvor du bor, hva du heter, hvilken farge du har på håret, hvilke venner du har, (osv.) som har noe å si. Det er hvor fornøyd du selv er med det selv, hvor godt du trives, og hvordan du regner med at andre reagerer på det.

Fyren i starten av innlegget vil mest sannsynlig ikke bli likt, nettopp fordi han faktisk er så usikker på om folk liker det han driver med at han stiller spørsmålet. Gjør det du har lyst til, og ikke vær redd for å vise det fram. Det er det som er mest tiltrekkende.

- Andy (er på den grønneste siden av gjerdet)

Uansett hvor mye hjernen min sier at det er forskjell på skikkelig heite jenter, og ei helt normal, så vet jeg at det ikke er det. Visst du vil lese mer om akkurat det kan du trykke her. Hvordan forbereder man seg så på disse jentene? De som i dine øyne bare er helt fantastiske. Det er det jeg skal skrive om under her.

Dette innlegget kommer rett og slett bare å inneholde en øvelse som jeg kom på her om dagen Øvelsen vil få deg forberedt på å møte disse fantastiske sjokoladene som det bare finnes to av i hver konfekteske. Den vil få deg til å være den som velger i stedet for å bli valgt, og den vil også gjøre deg generelt mye mer sosial:

Uke 1 og 2.
Hver gang du lurer på noe (når bussen går, om det er riktig trikk, hvor mye klokka er etc.) så skal du spørre den nærmeste jenta i nærheten om dette spørsmålet, i stedet for å sjekke mobilen din.

Uke 3 og videre.
Hver gang du merker at du liker jenta du spør dette spørsmålet skal du prøve å ta samtalen videre.


Vanskeligere enn det er det ikke.

Hvorfor er dette gull?

1) Du lærer deg å prate med jenter du ikke kjenner.
2) Det er du som velger om du vil ta samtalen videre eller ikke.
3) Du kommer til å finne ut at jenter ikke er farlige.
4) Du kommer til å bli en mer sosial person generelt.
5) Spørsmålene du stiller er spørsmål du faktisk lurer på.
6) Ingen kan dømme deg som han rare som sjekker opp jenter på dagtid, fordi du ikke sjekker men bare spør dem et enkelt spørsmål.
etc. etc. etc.


-    Andy

En av mine absolutte favorittserier som har gått på denne jords fjernsyn må jeg innrømme er Californication. Vi snakker her om Hank Moody; en uhelbredelig alkoholiker, en skjørtejeger som ikke trenger å jakte, en skadet sjel som driter i om han ender med juling så lenge han får sagt det han vil, en enslig festløve på jakt etter hans neste flukt fra virkeligheten.

Hanky-Panky er den utemmelige badboyen på vei nedover i livet og er absolutt en person du IKKE vil være. MEN, denne fiktive karakteren(som antageligvis er ganske lik personen som spiller han) er ganske så sjef på mange områder som en kvinnesjarmør.

Selv klarer jeg meg godt uten alt det dramaet og den selvdestruerende, barnslige oppførselen hans. Det er helt klart at karakteren er mer preget av en generell gi faen-holdning som en ødelagt og deprimert, selvskadende kunstner fremfor å være selvsikker(bare se hvor grumsomt sjalu han blir bare Karen nevner et navn som ikke er et jentenavn), men det er fortsatt mye positivt å kunne modellere fra den mannen som en selv kan benytte seg av.

De av dere som ikke har sett serien, se den. Om det ikke er for sjekkingen sin del vil det hvertfall være underholdning å hente der også.

Elementer som er kjekt å legge merke til er:

Stemmebruk.

Hvordan snakker han? Høy stemme, lav stemme, behersket stemme? Snakker han fort som om han er stressa, eller virker han avslappet?

Ansiktsmimikk.

Hvordan bruker han ansiktet sitt? Pleier han gi kvinnene store smil og ivrig, enig nikking, eller ser han på dem som om at han ikke er helt overbevist over at de er noe for han enda?

Hva med kroppsspråket hans?

Virker han avslappet og trygg, eller ville dere si at hans agent Charlie Runkle(som forresten er dritfet på sin egen merkelige måte) er mer avslappet og "cool"?

Hvordan forholder han seg til kvinner generelt? Er han redd for dem, eller virker han glad og interessert i dem?

Er Hank Moody en person som oppfører seg ut i fra omgivelsene sine, eller er det han som definerer omgivelsene rundt seg?

En annen karakter i serien som man kan lære MYE av å observere er en kar vi får se i sesong 4. Ben heter han, en som begynner å date Karen. Se og lær på hvor selvsikkert han oppfører seg og hvordan han håndterer den barnslige oppførselen til Hank, hvordan han hever seg over all bullshiten han får slengt mot seg.

Jenter: Hadde dere datet eller bare hooket opp med en kar som Hank Moody?

Gutter: Kunne dere sett for dere selv som en badboy-flørt som han, eller er han FOR drøy?

- Lars

Arne sitter på trikken. Jenta som sitter på setet over han, ser på han og smiler. Hun har med seg en bag, og har tydeligvis vært ute å reist. Arne sitter å lurer på om hun liker han, men tør ikke helt å ta til motet og prate med henne. Derimot ser han at på bagasjen hennes henger det en navnelapp med navnet hennes. Han memorerer navnet og tenker at han får legge henne til på facebook senere. Det er også det første han gjør når han kommer hjem.

Jeg vet at det for mange er helt utenkelig å gjøre som dette, men jeg vet også at det blir gjort hele tiden. Til tross for at det nå når jeg nå skriver det på papir virker helt snodig ut. Og ja, jeg skal innrømme at denne historien med Arne kanskje er satt litt på kanten og presset til det ytterste.

Uansett, hva kommuniserer dette egentlig om Arne?
1. Arne tør ikke ta kontakt når personen faktisk er i nærheten, men over internett er det ikke like skummelt.
2. Arne har mest sannsynlig ikke flust av valgmuligheter.
3. Gjør Arne dette ofte??

Alle regler kan brytes, og selv om jeg faktisk kan se for meg situasjoner der dette kan brytes (om dere for eksempel har en lydtett glassrute mellom dere, men merker at kjemien er superduper), så hører disse til sjeldenhetene.

I tillegg til dette vil jeg belyse en grunn til for ikke å gjøre dette, og den har litt med mitt forrige innlegg å gjøre. "Hva ville James Dean gjort i denne situasjonen?". Selv om det er meget usannsynlig at James Dean i det hele tatt ville tatt trikken (han ville nok kjørt bil) så tror jeg han enten hadde tatt kontakt der og da, eller ikke brydd seg med det i det hele tatt. Tingen er at dersom man fortsetter å oppføre seg som om man har få valgmuligheter og ikke er komfortabel vil også hjernen din tro at det er sånn ting er for deg.

Derfor:
- Oppfør deg som om du er fornøyd og komfortabel her og nå, da øker også sannsynligheten for at du en gang kommer til å føle deg fornøyd og komfortabel.


- Andy

Er det en ting vi verdsetter høyt i vennegjengen vår så er det nettopp vennene våres. De vi har kjente lenge, som vi har reist med, som vi har snakket i timesvis med, som vi har en fortid med. Jeg er glad i dem alle sammen.

Er det en ting alle gutter BURDE gjøre er det å sette sine venner foran nye (men egentlig også relativt kjente) jenter. SPESIELT med tanke på når man drar ut på byen for å være på sjekkern sammen. Der er det en høyere frekvens av muligheter hvor man risikerer å komme i prat med samme jente uten å nødvendigvis være klar over at en av de andre egentlig var først ute, eller at man er veldig interessert i samme jente.

Noe av det stusseligste jeg vet om er gutter som ditcher kamerater for en jente han akkurat møtte, og et like trist syn er å se to karer åpenlyst krangle om en jente, hvertfall når de gjør det mens jenta ser på! Først og fremst syntes jeg det fordi det er teit å utsette vennskapet slikt, men også siden det forteller så mye om deg SOM PERSON.

Det er ganske viktig for enhver guttegjeng å være inneforstått med noen felles regler når det kommer til jenter og det å sjekke opp samme jente. Om man ikke har dem konkret verbalisert så i det minste en intuitiv sans for det, eventuelt ta det på sparket i de tilfellene man føler at noen går over grensa og er respektløs.

Det viktigste er ikke akkurat HVA disse reglene er, men heller at alle er enige om dem og at de er gjeldende for alle, og at det representerer et godt og sunt syn på ens forhold til sine venner som er nødvendig i en vennegjeng skal den tåle enda noen vintre sammen.

Jeg er tilhenger av en bedre-føre-var-innstilling da jeg heller vil gå glipp av potensielt tilgjengelige jenter enn å risikere å tråkke en kamerat på foten, og jeg er veldig glad for å se at det er gjensidig blant mine nærmeste; en venns følelser og det å respektere han kommer først. Derfor har vi en greie hos oss at hvis en kar kommer i kontakt med en jente og han finner ut at en av de andre har hilst på henne først er autoresponsen vår "åja, da holder jeg meg unna", UANSETT om de faktisk har noe på gang eller ikke. Den første kan godt ha brent åpningen til helvete, det har ingenting å si; den som åpner velger, punktum. Det er nok av jenter å ta av ellers, det er ikke et spørsmål om hun er "up for grabs" engang.

MEN, han som var først kan godt si, hvis han virkelig mener det også, "det er null stress, jeg er ikke interessert alikevel/det gikk ikke helt, men det gjør ikke meg noe om du kjører på". FØRST DA er det greit for andre å ta initiativ. "Men han har jo ikke sjangs uansett" er ikke et argument engang.

Det har også vært tilfeller hvor en kamerat hilser først men det går ikke, og jeg er sykt keen på jenta selv så jeg spør "er det greit for deg om jeg hilse på henne?" Vi forventer såpass ærlighet fra hverandre at man sier ja eller nei ut i fra hva en selv føler, og ingen svar er feil. Jeg har både fått nei og sagt nei selv, og fått både ja og sagt ja selv. Av diverse grunner som blir fort for omfattende å gå inn på(ekskjæreste, gammel forelskelse, drømmejente, er i dårlig humør, full osv osv) kan man ha et forhold til en jente som gjør at du ikke vil se en kamerat prøve seg på henne rett foran deg(eller mens du ikke ser heller!), eller man kan være en som føler at det er ganske kjipt gjort mot en venn å gå etter en dame han prøver seg på selv, og det burde absolutt respekteres. Vi er kun mennesker tross alt, og godt er det.

For å snakke om noe litt annet og mer praktisk relevant og anvendbart kan vi snakke litt om hva man kommuniserer om seg selv til jenter gjennom hvordan man behandler vennene sine foran dem. Greieste måten å illustrere dette på er å se kontrasten mellom en gutt som føler overflod med jenter i livet sitt og da ikke føler at denne ene jenta er så viktig for han akkurat der og da, og en gutt som snakker med en jente og som tenker "yes, i kveld er kvelden! Pulings! ENDELIG!"

Situasjonen er "gutt står og prater med jente, og en venn av gutten kommer bort og hilser på han".

Han som hilser på vennen sin, utveksler noen ord og introduserer han til jenta for å være inkluderende og respekterende for sin venn gir et MYE bedre og da et mye mer TILTREKKENDE inntrykk av seg selv enn han som sier hei veldig kjapt, overser kameraten som kom bort og limer blikket sitt på jenta igjen. Det er ganske tydelig for jenta i det sistenevnte tilfellet at gutten ikke er vant til å få oppmerksomhet fra jenter generelt og at det da er veldig viktig for han å snakke med henne, han vil ikke risikere å se bort engang i tilfelle hun forsvinner. Slike gutter er lite attraktive.

Ikke vær han som ser på en random jente han traff samme kvelden som noe viktigere enn en person som du faktisk kjenner.

- Lars

En av mine skikkelig feelgood-dager kom for ikke lenge siden. Ei venninne av meg, som forøvrig er svensk, hadde invitert meg på "dags att åka hem"-fest. Grunnet eksamenslesning skrev jeg på facebookveggen hennes at jeg kom innom for å gi henne en klem og ønske henne lykke til videre i livet. Det var ikke helt det som skjedde.

Det regnet. Altfor mye. Jeg ble stående ved inngangsdøren med en hånd plantet i skjegget. Jeg har fått ny telefon, så på det tidspunktet hadde jeg ikke nummeret hennes, og jeg hadde ikke anelse om hvilken ringeklokke jeg skulle ringe på. Jeg stod der å gravde opp og ned på facebook i et nytteløst forsøk på å finne nummeret hennes. Plutselig kommer det ei jente som tydeligvis skal inn samme dør som meg.

Jeg sa hei og lurte på hvor hun skulle. Hun sa hun skulle på "nån utflytningsfest" til to navn jeg aldri før hadde hørt. Men jeg bestemte meg for å bli med i håp om at noen der visste hvor min kjære venninne bodde. I det vi går oppover står venninna mi plutselig måpende i trappen og lurer på om vi to kom sammen, om vi kjente hverandre og sånt. Jeg beroliget henne med at jeg tok en sjanse og fulgte etter en svensk som forhåpentligvis skulle samme plass.

Uansett, venninna mi sa at festen var oppe, men at jeg skulle bli med henne inn i leiligheten under for å lage litt popcorn. Så da ble jeg jo med på det da. Hun sa noe om at jeg kanskje ikke kom til å ha det så sykt gøy der oppe. Jeg forstod aldri helt grunnen, men jeg bare nikket og sa at jeg mest sannsynlig kom til å klare meg.
 
Vi lager popcorn og fjaser før vi beveger oss trappa mot festen. Jeg sniker meg inn døra og møter x antall jenter. Jeg aner faktisk ikke hvor mange det var, men at det var femten eller mer er jeg bortimot sikker på. Med verdens største smil (inni meg) tok jeg hilserunden og slo meg ned på sofaen. Det må vel være den første gangen jeg virkelig har følt meg som et kjøttstykke. Jeg gikk ikke hjem for å lese videre mot eksamen den kvelden for å si det sånn.

- Andy

Røde, livaktige kinn. Kullsvart hår. Uskyldige øyne som aldri har gjort, og aldri kunne tenke seg å gjøre noe galt. En kropp som aldri har vært brukt til annet enn å sjarmere gutter. Tanken om at dette kan være drømmedama slår meg stadig. En skikkelig usunn tanke å ha så tidlig i samtalen, men av og til er det bare uunngåelig. I over en time hadde vi vært fanget i en virkelighet vi selv hadde laget ved første håndtrykk. Alt rundt forsvinner og det føles som det bare er oss to på utstedet, pratende over et slitt bord innerst på utestedet.

En nål sprekker bobla. Hanne som jeg hadde vært på dealern med en stund slår seg ned ved siden av meg og legger hånda diskré på låret mitt under bordet. Hun virker full, og ikke særlig interessert i å prate, så jeg prøver å sette plaster der hullet ble laget i bobla for å fortsette samtalen med min nye framtidige kjæreste. Hånda på låret mitt var helt ufarlig så lenge den holdt seg under bordet og utav synet for kveldens nye offer.

 Jeg klarer det. Få samtalen i gang igjen altså. Vi er like oppslukt i hverandre som sist. Som om hvert ord som kom ut av kjeften til en av oss var verdens viktigste. Det er sjeldent jeg møter på jenter som jeg faktisk klikker med så fort. For man blir ganske flink til å late som om man klikker med de fleste etter hvert som man har pratet med en del mennesker, derfor blir de få gangene det virkelig klikker ekte og naturlig ekstra verdsatt.
Bobla sprekker igjen. Sandra, ei venninne av Hanne som også satt seg ned, og ei jente jeg også er på dealern med, setter seg ned ved siden av jenta med det sorte håret (som jeg aldri fikk med meg navnet til). Vi veksler kjapt noen ord, før hun havner i en så dyp samtale som man kan komme i ved høyt alkoholinntak, med Hanne. Jeg har alltid lurt på hvor mye de to hadde pratet om meg, og om de begge visste at de holdt på med samme fyr. Selv om jeg liker å leve i min egen verden der ingen jenter prater sammen om hvem de holder på med, var nok ikke dette tilfellet i denne situasjonen. Men jeg fikk fortsette å spille dum.

Sandras fot legger seg inntil min under bordet, og gnir seg oppover og nedover leggen min. Med en hånd på låret og en fot gnikkende til låret mitt prøver jeg igjen å fange oppmerksomheten til den nye jenta, som åpenbart er keen på å prate mer. Vi fortsetter der vi sist slapp og jeg prøver så godt jeg kan å mentalt stenge ute de to jentene på høyresiden min, og forøvrig også de andre menneskene på utstedet.

Det går noen minutter før jeg i sideblikket ser Sandra reise seg. "Skal vi stikke?" sier hun. Alle tre jentene reiser seg kjapt. I kampens hete hadde jeg rett og slett oversett at jenta jeg prata med også var ei venninne av de to andre jentene. Å ta nummeret hennes her ville også være helt feil. Selv om jeg er illsint på meg selv, trist (som et barn som blir frarøvet sjokoladen sin) og overrasket, prøver jeg å forholde meg så kald jeg kan til situasjonen. Jeg vifter med ølen min, takker for kvelden, og blir sittende alene på det samme slitte bordet jeg hadde sittet på de siste to timene.

- Andy

Midt i eksamensmaset kommer jeg på at jeg må fornye månedskortet mitt, noe som er kjekt skal jeg komme meg rundt i byen.

Tanken var kjapt ut av døra, kjapt inn igjen for å så fortsette lesingen. Jeg tror jeg var ute i ca 40.min totalt, og jeg blir like overveldet hver gang jeg går ut døra; det er så utrolig mange nydelige jenter som er ute og går i Oslos gater. Jeg klarte å plukke ut FIRE forelske-seg-pene av alle de jentene jeg så på den korte tiden, og jeg var ikke innom sentrum engang.

Selv om dette er en mer eller mindre daglig observasjon vil jeg nok aldri komme over realiseringen av den overfloden vi har av søte og sexy jenter tilgjengelige for oss her i landet, mens vi samtidig har en overflod av de mest sjenerte og tilbakeholdne guttene.

Vi er jammen heldige her til lands.

- Lars

Dette er en post jeg egentlig tenkte å skrible for et år siden men den har blitt liggende i to-do-listen ettersom jeg er lat. Likefullt har jeg fundert og tenkt litt på temaet over tid, noe som forhåpentligvis har økt kvaliteten på posten.


"Når man har kjæreste trenger man ikke å tenke på sjekking lengre"


Det er viden kjent at prinsippene og teorien det skrives om her på bloggen kun gjelder for sjekking og ikke har noe for seg i forhold. Eller? Jeg vil gjøre en ting klinkende klart fra starten av; reglene for tiltrekning gjelder i enda høyere grad innenfor forholdsdynamikken. Det tok meg litt tid å skjønne selv, men disse prinsippene dere kan lese side opp og ned om her inne er ekstremt generelle. I et forhold blir alt forsterket ettersom man blir kjent med et menneske på et helt annet nivå enn hva man er vant til ellers. Feil og mangler kommer frem, eller de sidene av personen du trodde var bra var kanskje enda bedre.

Den viktigste generelle regelen for tiltrekning er i min bok overflod. Å handle på bakgrunn av overflod betyr at du har nok. Dette betyr at man ikke er avhengig av en kjæreste for å ha et rikt kjærlighetsliv. Å ønske forhold med en jente er dermed rett og slett en uattraktiv egenskap, fordi det kommuniserer det motsatte. Når det er sagt er det fullt lov å være forelsket og ønske et tradisjonelt, monogamt forhold med en spesiell jente. Problemet er at mange av de guttene jeg kjenner som alltid har vært naturlig flinke med jenter snur helt rundt og blir kleine, lite attraktive tøfler rundt jenter de tidligere har snurret rundt lillefingeren, fordi de plutselig har endret tankegang og bestemt seg for henne. For jenta er dette en åpenbar skuffelse fordi han karen som turte å mobbe henne for tulleting endrer seg til å fortelle henne at hun er vakrest i verden ved enhver anledning.

Jeg vil påstå at de aller fleste forhold er basert på frykt for å være alene. Mange (de fleste?) gutter har ikke sex utenfor forhold og klinger seg derfor til det de får når de får det og syns det er helt greit. Jenter digger generelt nærhet og har et utall evolusjonære grunner til å søke en fast partner. Jeg har ingen rett til å peke fingre eller være kritisk til andres forhold, men jeg har lyst til å kalle dette for feil grunner å basere forholdet sitt på. Det handler ikke om kritikk egentlig, for de fleste har ikke kunnskapen eller verktøyene som skal til for å gjøre ting annerledes. Dere har derimot muligheten til å ende opp i kule og "velfungerende" forhold den gangen dere faktisk selv ønsker det.

Trykk på bildet

I utgangspunktet er jeg skeptisk til monogame forhold før fylte 30. Dette gjør meg jo til en hykler ettersom jeg er 21 og i et seriøst forhold sier du? Enig, men jeg har et poeng. Grunnlaget for skepsisen min er at mange går rundt og føler seg begrenset av rammene i forholdet. Likevel klamrer man seg fast fordi det liksom er lettest sånn. Man slipper singeljaget, ensomhet og en halvfull seng hver natt. Jeg vil påstå at disse forholdene er regelrett personlig destruktive og senker livskvaliteten til de involverte, selv om man ikke nødvendigvis innser det innenfra.

”Løse forhold”, altså forhold hvor hovedmotivasjonen for å være sammen ikke er positivt gjensidig utbytte (men heller frykt for negative utfall ved å gjøre det slutt), har også en ekstremt høy utroskapsrate. Det finnes sinnssvakt mange bøker og artikler av folk som kan mye mer enn meg om temaet, men jeg har det inntrykket at det handler om grad av kjærlighet. Brutalt, men sant fra mine observasjoner. Hvis man er villig til å bryte de reglene som er bestemt er man rett og slett ikke glad nok i personen. Dette kan være positivt, hvis man innser det og gjør det slutt for å lete etter en man er glad nok til å ikke lyve for. Eller forblir singel.

En av de mest positive tingene med å være i et kult forhold er at man virkelig får merke overflodmentalitetens makt. Uansett hvor kul, heilt eller appellerende en jente er kommer jeg ikke til å ha sex med henne, punktum. Jeg oppfører meg derfor nøyaktig slik jeg vil og er aldri redd for å ”trø feil”. Siden jeg har kjæreste har jeg per definisjon total overflod, og har nada behov for fremmede jenter. Jenter sniffer opp dette og har en tendens til å starte et kvalifiseringstog som aldri stopper. Dette har ført til at jeg ved en eventuell plutselig singeltilværelse står utrolig godt rustet mindsetmessig.

En av de tingene som nok er med på å skape en veldig sterk knytning i mitt forhold, er hennes visshet om at om det blir slutt kommer jeg uten problemer til å oppnå den kontakten med jenter jeg ønsker når jeg ønsker det. Jeg vet også det samme om henne, noe jeg igjen synes er tiltrekkende.

- Kompis av Andy(21)

Jeg satt i klasserommet. Ganske langt bak. I det læreren var ferdig med å prate var en av klassekammeratene mine kjapt ute med en småvittig kommentar, lo høylytt av seg selv og snudde seg for å se på reaksjonen til alle andre. Jeg husker til og med at jeg følte jeg måtte trekke på smilebåndet kun av ren høflighet idet han snudde seg.

Uten å tenke noe videre over det sjekker de aller aller fleste reaksjonen til andre personer i nærheten for bekreftelse eller godkjenning. Å lete etter bekreftelse kan være så obvious gjort som fyren i historien øverst, men det kan også være et kjapt kort blikkveksling med f.eks. "lederen" i gjengen.

Hva er det egentlig du kommuniserer ved å gjøre dette? Jeg tenkte å forklare ved å hjelp av en sammenlikning:

 1) Se for deg en kanin i en blåbæreng. Den sitter midt i blåbæråkeren og gomler i seg med nydelige friske blåbær. Ti meter unna knekker en kvist. Kaninen slutter brått å spise, vrir hodet og fester blikket på stedet lyden kom fra. Selv om han ikke ser noen farer, løper han for sikkerhets skyld.

2) En bjørn spiser bær i samme engen. Ti meter unna knekker en kvist, men bjørnen viser ikke et spor av reaksjon. Det er ikke engang sikkert den hører lyden. Bjørnen har ingen naturlige fiender, den er helt trygg.

Det jeg prøver å si er at man kommuniserer at man ikke er trygg. Ukomfortabel og lav sosial status, om du vil si det på den måten.

Det er ekstremt mange måter man kan kommunisere at man er trygg på. Det å lete etter bekreftelse er en av mange ting som kommuniserer at du ikke er trygg. Men for de fleste kan det være en fin ting å bli bevisst på dette.

- Andy