Å bli flink med jenter var umulig. I alle fall for meg. Sjekking fungerte kanskje for noen hvis de hadde det meste på stell fra før, men for meg som ikke hadde det var det ingen vits i å prøve en gang. Jeg hadde en sterk tro på at jeg ikke var bra nok for jenter. Her er 8 grunner jeg var overbevist om at hindret meg i å bli flink med jenter:

Jeg har en utfordring til deg. Første gang jeg leste om negativitets-faste var i den super-cheezy-betittlede (er det et ord?) boka "Change your life in 7 days" av Paul McKenna. Øvelsen er lett å avfeie som altfor enkel og derfor ueffektiv, men den er det motsatte. Jeg har anekdotiske og høyst uvitenskapelige bevis for at den kan kurere depresjon og angst, og etter at jeg opplevde effekten første gang jeg gjennomførte den har jeg brukt den ca en gang i året for å "nullstille" svartsinn og bekymringer som har samlet seg opp.

Hvorfor det fungerer: De tankene vi tenker ofte blir etterhvert lettere og lettere å tenke. De blir nærmest automatiske. Det meste av bekymringer og negative tanker er dessuten overdrevet i hodet vårt. Problemet er bare at det absolutt ikke virker sånn for den som har de. For den som bekymrer seg virker bekymringen høyst reell. Ved å avbryte negative tanker når de oppstår får ikke tankebanene "næring".

Oppgaven: Gå en uke fra og med i dag uten å tenke negative tanker. Så fort du merker at du har en negativ tanke; slå den fra deg og tenk på noe annet.

Det er ikke så farlig om du glemmer deg, bare slå tanken fra deg så fort du tar deg selv i å tenke noe som gir deg en negativ følelse eller som er vinklet negativt. "Men har ikke negative tanker også en funksjon? Er ikke dette en øvelse i å fornekte virkeligheten? Hva om det er ting jeg burde bekymre meg for?" Jo, det kan du godt si, men husk at det er snakk om kun EN uke. Problemene og bekymringene dine venter på deg slik at du kan tenke på de igjen om en uke, og du kan godt gjøre det du må gjøre for å løse problemene som oppstår denne uka, bare la være å tenke negativt om problemene mens du løser dem.

Effekt: Du kan forvente at det er litt utfordrende i begynnelsen. Samtidig kan det være en liten vekker å oppdage hvor ofte man egentlig tenker negative tanker. Etter en uke med negativitets-faste skal du ikke se bort ifra at det du før så på som kjempeproblemer har blitt til helt overkommelige utfordringer du lett kan løse. Og hvis du ikke liker det nye positive verdenssynet du har fått, er det jo en smal sak å begynne å tenke negativt igjen.

Jeg kommer til å gjøre øvelsen denne uka jeg også, så hvis du har spørsmål er det bare å stille de i kommentarfeltet eller på forumet vårt: www.godevibber.no/forum så svarer jeg fortløpende.

-Andreas

I vestlig kultur har vi egentlig ikke et ordentlig rituale for overgangen mellom gutt og mann. Det kan hende det er derfor noen menn på 35 fremdeles omtaler seg selv som "gutt". Det er ett eller annet trygt med det å fremdeles være gutt. Det ligger liksom veldig mye ansvar ved det å skulle være mann. Som mann er man forventet å ha utrettet ett eller annet, som gutt er man fremdeles på vei. Som mann står man til ansvar for egne handlinger og meninger, som gutt kan man unnskylde seg med at man er ung og dum.

"Jeg vil ha en ordentlig mann! Ikke en gutt" sier jenter ofte. Og det har lite med reell alder å gjøre. Det handler om at de ikke vil være reservemamma for en gutt uten retning, ambisjoner og handlekraft. Det handler om at jenta ønsker å føle seg trygg på at du ordner ditt på egenhånd, samtidig som du bryr deg om hennes.

"A woman simply is, but a man must become. Masculinity is risky and elusive. It is achieved by a revolt from woman, and it is confirmed only by other men" 

                                               - Camille Paglia

Feminismens femme fatale, Camille Paglia, mener at maskulinitet ikke er noe man er født med, men noe som må læres og utvikles i løpet av livet. Uten å gå for dypt inn i om det stemmer eller ikke, tror jeg ikke hun bommer totalt.

Hva tenker du?

-Andreas (kaller seg selv mann)

Har du ofte uflaks? Er det sånn at du nesten blir litt skeptisk de få gangene du har flaks, fordi du da tenker at "dette kommer ikke til å vare"?

Er det virkelig sånn at noen mennesker er født med mer flaks enn andre? Rent objektivt så kan man kanskje si det. Det er for eksempel griseflaks at man bor i Norge. Men er det sånn at  noen nærmest er født med "vinnerflaks" og at man da kan forvente å ha flaks oftere?

Noen overlater til og med sjekking til flaks. De tenker at "skjer det så skjer det". Fin og romantisk tanke, men hva om det IKKE skjer? For meg personlig er hvem jeg er sammen med såpass viktig, at jeg ikke har lyst til å overlate det til tilfeldigheter. For meg var det ikke engang et spørsmål om jeg var villig til å investere tid og krefter i å lære en gang for alle hvordan tiltrekning og sjekking fungerer.

Man kan sikkert få inntrykk av oss gutta på bloggen som at vi er en gjeng med gladgutter. Og det er forsåvidt sant. Men jeg tror det er viktig å være klar over hvor vi kommer fra. ALLE gutta har slitt ganske tungt med personlige ting tidligere. Jeg har vært langt nok nede til å vite at det folk pleier å kaller "depresjon" er som juleaften i forhold til ordentlig DEPRESJON. Jeg har vært der. Det er ikke fett. Men jeg hadde altså flaks, jeg klarte å komme meg ut av det. Jeg hadde flaks, jeg fant ut av dette med "jenter og sånn" i forholdsvis ung alder. Jeg hadde flaks, jeg ble kompis med de kuleste gutta jeg har møtt. Jeg hadde flaks, Gode Vibber Sjekkeskolen ble en kjempesuksess.

Og jeg har lyst til å skrive litt om flaks. Det viser seg nemlig at flaks handler mye mer om mental innstilling enn hva som rent objektivt er "flaks". For å ta meg selv som eksempel: Jeg har GRISEFLAKS hver ENESTE dag. Det er kanskje vanskelig å tro på, men det er altså sant. Tre-fire ganger om dagen tenker jeg "Oi, der hadde jeg jammen flaks". Det kan være små ting, som at trikken kom akkurat når jeg kom til trikkestoppet, til at noe som virket vanskelig ordnet seg av seg selv. På et logisk, helt objektivt plan, kan jeg ikke argumentere for at jeg faktisk HAR flaks oftere enn andre. Men samtidig har jeg så ofte flaks at jeg sliter med å rasjonalisere at det bare er inbildning ALENE. Det kan rett og slett virke som om en mental innstilling om at "jeg har ofte flaks" faktisk fører til KONKRET FLAKS i virkeligheten. Jeg vet det kanskje høres litt sånn New Age-aktig ut, men det er i hvertfall en selvforsterkende prosess.

Av alle valg jeg noensinne har tatt, er valget om å være en optimist fremfor en pessimist det som har gjort størst utslag og påvirket meg mest.

Det er på tide du (ja, du, kjære leser) tar et oppgjør med deg selv: Hvor lykkelig tillater du deg selv å være? Hva føler du at du fortjener? Er det sånn at andre mennesker blir mer ulykkelig av at du blir mer lykkelig? Niks. Hjelper du de som er ulykkelig med å være en av de? Nope. Er det ikke på tide at DU får lov til å skinne litt? Er det ikke på tide at DU får lov å oppleve motbydelige mengder flaks? Har du ikke hatt det nok kjipt i løpet av livet til at du kan tillate deg selv å ha det uforskammet problemfritt?

-Andreas (uforskammet problemfri)

PS: Har du ofte flaks? Diskuter i kommentarfeltet.

Det er egentlig sjelden jeg blir provosert eller frustrert. Men når jeg kom over denne teksten på internett fikk jeg lyst til å jakte ned den som har skrevet det og bitchslappe vedkommende med en brukt tampong. Og det ville vært i beste mening. Jeg har nemlig vært akkurat der vedkommende er selv:

Bu-friggety-hu. Kjære forfatter av bildeteksten over: Jeg vet du aldri kommer til å lese denne bloggen, men jeg skriver til deg likevel. Jeg vet du er deppa og synes verden er urettferdig, men jeg vet også en del andre ting om deg som jeg håper du har selvinnsikten til å være villig til å se litt på.

For det første er ikke dette første gang du er ulykkelig forelska, eller hur? Sent i tenåra var nemlig jeg også på et sted mentalt hvor jeg kunne finne på å skrive sånne ting. Vet du hva? Jeg skal søren meg gi denne sykdommen et navn og komme opp med en symptomliste:

Symptomer på Kronisk Postamorøs Selvmedlidelse (KPS):

• Pasienten forelsker seg tungt i stort sett alle jenter som gir noe som ligner på positiv respons.
• Planlegger hvordan forholdet til jenta kommer til å bli flere år frem i tid, lenge før man faktisk er i forhold.
• "Ser tegn" som pasienten tolker som bevis for at jenta er "The One". Eksempler på vanlige "tegn" pasienten ser: Jenta liker samme obskure musikk. Jenta forteller at hun liker en sjelden kvalitet som pasienten føler han har. Hvis pasienten møter jenta tilfeldig på bussen eller i andre settinger tolkes dette som "skjebnen" (se neste punkt) og som tegn på at de er "ment" for hverandre.
• Tror at det er forutbestemt (skjebnen) hvem som forelsker seg i hverandre. Pasienten tror derfor at jenta er nødt til også å være forelsket siden han jo er det.
• Dersom jenta er forelsket i en annen, tolkes alle negative elementer eller egenskaper hos den andre som ytterligere "tegn" på at jenta egentlig er The One.
• Pasienten lever i vrangforestillingen at jo mer desperat pasienten er, og jo mer forelsket pasienten er, jo mer "fortjener" han jenta, og jo større er sjansen for at jenta føler det samme tilbake.
• Forsøker gjentatte ganger å manipulere jenta til å "bli forelsket" ved å gi henne skyldfølelse. Vanlige taktikker er å fortelle jenta hvor mye han har ofret, og hvor vondt han har det. Pasienten har en sterk tro på at dette fungerer fordi han ofte opplever en midlertidig effekt. På lengre sikt dytter han selvsagt jenta vekk fra seg.
• Er overbevist om at å fortelle jenta hvor negativt selvbilde han har (jeg vet jeg er stygg, jeg vet jeg ikke har like store muskler som eksen din, jeg vet jeg ikke er så morsom) er kjemperomantisk, fordi han lever i forestillingen om at "det eneste som betyr noe er hvor sterkt man elsker noen" og at jenta derfor på magisk vis blir kjempeforelska tilbake.
• Pasienten føler underbevisst at jo mer ulykkelig og lidende en person er, jo mer "ekte" er personen. Lykkelige mennesker er "falske" og "overfladiske". Pasienten føler seg derfor paradoksalt nok bedre enn andre, og at han har mer "rett" på kjærlighet fra jenta.

Hvis du lurer på hvor jeg har alt dette fra så er svaret: Alle punktene er symptomer jeg selv har hatt. Jeg var OVERBEVIST om at jenta jeg var forelska i EGENTLIG burde være forelska i meg. Og innerst inne trodde og håpet jeg at hun en dag skulle knekke sammen i gråt, og si "Wow, ENDELIG ser jeg hvilken fantastisk person du egentlig er. Nå som jeg har forstått hvor VANVITTIG forelska du har vært hele tiden så kjenner jeg at jeg ELSKER DEG tilbake!".

Problemet er bare at sånn funker det bare på FILM. I virkeligheten dytter KPS-diagnosen jenta lenger og lenger vekk. Forelskelse er nemlig ikke noe jenta kan VELGE å skru på. Hvis jenta ikke er tiltrukket av deg så fungerer det ikke (og ihvertfall ikke i lengden) å GUILT-TRIPPE jenta til å like deg. Du er nødt til å lære deg hvordan tiltrekning faktisk fungerer, og du er nødt til å få erfaring. Du er nødt til å lære hvordan du kan tiltrekke alle jenter, før du kan tiltrekke en spesiell.

-Andreas (har overvunnet KPS)

Flere som har eller har hatt denne sykdommen? Sammen er vi sterkere! Stå frem og del erfaringer i kommentarfeltet. Første skritt er erkjennelse;)

Du har en stemme i hodet. Og det er helt normalt.

Selvfølgelig, om du faktisk hører stemmer i hodet ditt, så er det ikke normalt, og da bør du ta en prat med fastlegen din. Men jeg snakker om den indre stemmen din. Den som akkurat nå sier "hvilken indre stemme?"

Jeg snakker om de indre dialogene du har med deg selv. Den stemmen som sier "Nei! Stå stille. Ikke gå bort  til henne!" hver gang du ser en jente du har lyst til å gå frem til. Den stemmen som sier "Pff.. Du kommer aldri til å kunne lære deg de tingene de skriver om på 0330-bloggen. Du er alt for stygg/tjukk/tynn/kjedelig/fattig/ensom/uinteressant/sjenert/lav/skallet/rar/nerdete/uerfaren til at noen kan like deg."

Det finnes litt forskjellige tanker rundt det å få den indre stemmen til å roe seg ned og slutte å si ting som hindrer deg fra å gjøre ting du har lyst til. Noen sier at du bør stå foran speilet og si "Jeg er verdens kjekkeste fyr. Jenter digger meg. Jeg er superpositiv og awesome!". Personlig er jeg ikke helt tilhenger av den tilnærmingen til å få bedre selvtillit, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg tror det er en blindvei, og hva jeg foreslår at du bør gjøre istedet.

Når du står forran speilet og sier "Alle jenter digger meg" hundre ganger på rad skaper du en forventning om at neste gang du går ut på byen så vil "alle jenter digge deg". Problemet er bare at ALLE jenter aldri vil digge deg. Ikke en gang Johnny Depp vil noen sinne oppleve at absolutt ALLE jenter digger han. Ikke hypotetisk en gang. Om du så var verdens absolutt kjekkeste fyr ville noen jenter likevel avvise deg, om så bare fordi de var skikkelig mannehatere.

Hjernen vår liker ikke å måtte endre oppfatning. Spesielt ikke ting den har brukt mye tid på å overbevise seg selv om. Så hvis du går rundt og TROR at alle jenter digger deg og at du er verdens beste sjekker, samtidig som du opplever at noen jenter IKKE gjør det, hva tror du hjernen gjør? Enten må den rasere verdensbildet og sette spørsmålstegn ved alt, eller så tvinger den deg til å overse bevis du ikke liker.

Det finnes gutter som TROR de er verdensmestre i sjekking, og som PRATER som om de er verdensmestre i sjekking, men som enten ALDRI er ute og sjekker jenter, eller som konstant blir avvist og bortforklarer det med at de "uansett ikke prøvde seg", de bare "kødda med henne" eller "drev med selvunderholdning".

Det jeg har mye mer tro på er å fjerne NEGATIVE tanker, og å forsøke å se på situasjoner som dukker opp i et så positivt lys som mulig.

En av de beste øvelsene jeg har vært borti er "En ukes negativitets-faste". Den går som følger:

Den neste uka (7 dager fra og med i dag) skal du, hver gang du tar deg selv i å tenke negativt, riste tanken ut av hodet og tenke på noe annet.

Skriv gjerne i kommentarfeltet under denne artikkelen om hvordan det går, og hvis det er negative tanker som går igjen og som er vanskelige å bli kvitt, så skal jeg svare fortløpende og komme med forslag til hvordan du kan tenke istedet.

Det høres kanskje ut som en banal øvelse, men personlig var den GULL for meg første gang jeg prøvde den. Den er ekstremt kraftig, så ikke undervurder den eller la den gå i skuffen sammen med alle andre ting du har lest som du har tenkt til å "gjøre en gang jeg får tid". Du har absolutt tid til å gjøre denne øvelsen. Og det kan bli den viktigste øvelsen du noen gang har gjort (det var det for meg).

Jeg har som sagt ikke så stor tro på å prøve å overbevise seg selv om ting som ikke samsvarer med virkeligheten. Men jeg har STOR tro på å forvente og anta det beste. For eksempel tror jeg det er bra å anta at folk snakker bra om meg når jeg ikke er tilstede. Og jeg tror det er bra å anta at jeg kommer til å ha flaks (noe som på mystisk vis fører til at jeg HAR flaks hele tiden). Og jeg tror det er bra å anta og forvente at jenter jeg snakker med kommer til å like meg. Jeg liker ikke å bli avvist, men jeg begynner heller ikke å kutte meg i underarmen om jeg skulle bli det. Jeg blir bare mer motivert.

-Andreas

En ting som er veldig smart å gjøre, uansett om man er helt nybegynner eller i forsettelsen av sin utvikling i å bli mer attraktiv hos det motsatte kjønn er å finne seg en samarbeidspartner. En "sjekkekompis" som jeg ofte (litt harry) kaller det.

Etter at jeg for noen år siden var på Bootcamp, kom jeg hjem til hjembyen min uten noen å dra ut med. Etter en stund fant jeg en kompis av en kompis av meg som også var singel og interessert i å treffe jenter. Jeg bestemte meg for å prøve å gå ut sammen med han, og det viste seg å være et ekstremt godt valg.

Jeg har lyst til å reflektere litt over hva jeg tror gjorde oss til et bra team.

Empati fremfor sympati:

På veien møtte vi selvfølgelig på noen usikkerheter og personlige utfordringer: Da var det godt å ha noen som var god til å lytte og forstå. En ting mange ikke er bevisste på er forskjellen mellom empati og sympati. Veldig enkelt kan man si at sympati går ut på å føle med noen og støtte dem. Mens empati går mer på det å forstå hvordan den andre har det. Det er derfor mulig å ha sympati uten å ha empati. For eksempel hvis du ser noen du ikke kjenner går nedover Karl Johan og gråter så kan du helt klart ha sympati for vedkommende. Men du vet antagelig ikke mye om hvorfor vedkommende gråter og har derfor ikke muligheten til å ha stor grad av empati.

Og her kommer poenget: Når noen er enige med deg er sjansen for at du endrer synspunkt på noe, mye mindre. Når en prøver å endre seg selv så ønsker en ofte å bryte fri fra gamle måter å se seg selv på, at man synes synd på seg selv osv. Jeg vil si at sympati kommuniserer at "Jeg er enig med deg i hvordan du ser situasjonen". Dette styrker ofte den andres oppfatning. Derfor skal en være litt forsiktig med å vise for mye sympati.

Min sjekkekompis var nemlig aldri enig med meg i at jeg ikke kunne åpne de jentene som sto i hjørnet, at jeg ikke hadde sjans på hun superhotte jeg hadde møtt kvelden før, at jeg ikke hadde sjans på de jentene jeg likte mest osv.

At noen forstår deg og er der og hører på deg føles godt. Men forståelse uten å være enig fører ikke til at ens negative og begrensende tanker krystalliserer seg og blir enda større. Sympati er også noe som kommer inn på dette med å synes synd på eller å skulle trøste (som selvfølgelig er greit i blant). Men ikke nødvendigvis når man møter på begrensningstanker som man prøver overkomme.

Jeg anbefaler derfor hovedsakelig: Jeg forstår deg fremfor at jeg er enig med deg. Endring handler jo om det å ikke være stuck der hvor du er nå.

Mer tro på deg enn det du har selv:

Denne henger litt sammen med det forrige punktet og utgjør sammen en veldig kraftfull kombinasjon.
Jeg mener at de aller fleste går rundt med alt for lave tanker om hva de kan få til. Det er et ordtak som heter at: "Om du tror at du får det til eller tror at du ikke får det til, så har du antageligvis rett uansett".

Du trenger ikke å synes synd på noen du tror har evnet til å fikse ting på egenhånd. Hvis du tror at kompisen din kan komme gjennom de vanskelighetene som dukker opp på egenhånd, så trenger du heller ikke å synes synd på kompisen din, kun støtte han og gi råd. For meg var det å finne noen som hadde tro på meg gull verdt.

Diskutere situasjoner sammen:

Vi var opptatte av å diskutere egne styrker, svakheter og alternative handlingsmåter. Rett etter vi kom hjem fra byen eller dagen etter satt vi ofte lenge og diskuterte det som hadde skjedd. Hva hadde skjedd om vi hadde gjort noe annerledes? Hvilken effekt ville det hatt?

Vi blant annet opptatt av at vi skulle kommunisere tydelig med jentene vi møtte. At vi skulle vise vår intensjon og aldri lure noen. Vi fant til og med opp et eget ord: "Kjærstete". Når man oppfører seg "kjærstete" så kommuniserer man til jenta at man ønsker å bli deres kjæreste. Vi diskuterte ofte hvordan vi skulle unngå å gi feil inntrykk, og hvordan man kunne være ærlig.

Ærlige tilbakemeldinger:


Vi hadde ikke en dømmende holdning til hverandre og vi kunne snakke om alt. Samtidig holdt vi en balanse slik at vi ikke drev med unødig synsing hele tiden, men heller lot hverandre få resonere seg frem til ting selv. Samtidig ga vi også ærlige svar når den andre spurte om det. Vi ønsket blant annet å kle oss bedre enn vi hadde gjort tidligere og vi brukte derfor en del tid på å diskutere og sette oss inn i klær og hva som var god passform. Her var det ekstra viktig med ærlige tilbakemeldinger på hva som så bra ut og hva som ikke gjorde det.

-Tom

PS: Hva synes du kjennetegner en bra sjekkekompis? Diskutér i kommentarfeltet under:

Kom over dette fine flowchartet. Det illustrerer egentlig følgende "sannhet":

Finn ut hva som er innenfor din kontroll og fiks det. Er det utenfor din kontroll, så forsøk heller å endre hvordan du ser på det.

Ofte er store problemer mindre viktige og farlige enn vi tror. Og mindre problemer kan iblant få store og negative konsekvenser på sikt.

Et mantra jeg ofte bruker er "Er dette EGENTLIG et problem for meg?". Hvis det ikke er det forsøker jeg å glemme det. Finner jeg ut at det er viktig for meg å løse problemet, spesielt på lang sikt, forsøker jeg å finne minst ett skritt jeg kan ta i retning av å løse det, og ta handling med en gang.

-Andreas

For meg fungerte det i alle fall å starte i det små for så å, over lang tid, la ting bygge på seg mer og mer. Her kommer jeg med en liste med tre helt enkle tips som kan følges for å over tid for å bli flinkere med mennesker.

1. Vær positiv

Du kan alltid velge å være positiv. Selv om jeg også tar meg selv i å være negativ noen ganger gjelder det bare å gripe seg selv i nakken og prøve å være positiv. Folk elsker å være rundt positive folk, og jeg regner med dere har lest nok og vet nok om hva ordet positiv innebærer. Men, i motsetning til alle de fleste som skriver om positivitet og slikt, vil jeg komme med en liten advarsel. Det hender ganske ofte, kanskje for ofte, at jeg treffer folk som er dum-snille. Å være positiv betyr IKKE at du skal være ukritisk til ting folk spør deg om å gjøre, eller når noen prøver å få sin mening gjennom. Det går alltids an å argumentere uten at stemningen blir dårlig, på samme måte som det går an å takke hyggelig nei når folk vil ha deg til å gjøre noe. For meg betyr det å være positiv å alltid prøve å se på den gode siden av ting og det å finne andre muligheter når du tar deg selv å være negativ etter at det du så på som den ENE muligheten ikke fungerte.

2. Prøv å forstå hva folk EGENTLIG mener

Å kunne føle det personen du kommuniserer med føler i det han sier det han eller hun sier, eller ikke sier noe, kalles empati. Når vi vokser opp blir folk flinkere og flinkere på å sette sammen situasjon, ansiktsuttrykk, stemmebruk og kroppsspråk for å kunne forstå hvordan personen man er i nærheten av føler seg. Problemet er at for veldig mange (spesielt gutter) virker det som om denne ferdigheten har gått litt i stå, uten at jeg kan nevne grunner for dette. Selvfølgelig prater jeg ikke om psykopater som medfødt vil ha problemer med dette, og det er helt greit! For min del har ferdigheten bare blitt bedre og bedre etter hvert som jeg har sosialisert mer og mer, erfaringstrening med andre ord. Jeg leste i en bok her om dagen at en fin øvelse for å finne ut hvordan den andre personen føler seg er å kopiere ansiktsuttrykket og kroppsspråket til personen for så å selv føle på hvordan en selv føler seg. Jeg har testet det ut, og det funker. Problemet er at dette ikke er noe man kan gjøre foran andre folk uten at det vil være rart. Jeg har også spurt hva folk tenker på eller føler, uten noe nevneverdig suksess: ergo man kan ikke anta at det personen sier når du spør er sant. I all hovedsak tror jeg det hjelper en hel del å bare være mer observant på det. Så lenge du har det i bakhodet vil du garantert bli fortere flink på det, enn dersom du rett og slett var helt likegyldig. Men igjen, husk å være kritisk og vær åpen for at du kan ta feil om dine antagelse.

3. Lytt og vær empatisk

Det er rart hvordan folk (både jenter og gutter) når jeg prater med dem absolutt ikke er tilstede i samtalen. Før tolket jeg det alltid som om personen absolutt ikke var interessert i å prate med meg i det hele tatt, og er det noe mange virkelig avskyr er det tanken på at andre ikke liker en. Ofte holder det med et par nikk, stramme øyebrynene, åpne øynene, riste sakte på hodet eller å rette kroppsspråket mer mot personen du prater med for å gi dem inntrykket av at du lytter. De negative gestene trenger ikke nødvendigvis være negative totalt sett. Jeg liker i alle fall bedre at noen følger med, og er skeptiske, enn at en ikke virker tilstedeværende i samtalen i det hele tatt. Her vil jeg også komme med en advarsel: dersom du gir folk inntrykk av at du lytter, men egentlig ikke gjør det vil du rett og slett bare oppfattes som falsk. Empatidelen går mye sammen med punkt 2. Å speile humøret, som ofte er et produkt av kroppsspråket og stemmebruken, men være i bitte litt bedre humør er en fin regel. Alle regler kan dog brytes.

Dersom du bestemmer deg for å være positiv, samtidig som du kommer deg ut døra og får litt erfaring er du allerede godt på vei. Det viktigste er erfaring. Det viktigste er erfaring.

- Andy

Hvorfor sitter du våken foran PC'en til langt på natt selv om du VET at du burde legge deg tidlig?

I et eksperiment utført hos Max Planck Institute for Human Cognitive and Brain Sciences fant forskerne ut at hjernen vår bestemmer seg for hvilket valg den den vil gjøre 6 sekunder FØR vi bevisst TROR at vi velger.

Den lite hyggelige konklusjonen var at det kan virke som alle valg vi tar er helautomatiske og totalt utenfor vår kontroll. Tanken "Hmm... skal jeg spise smultringen eller ikke? Den er jo usunn, men på en annen side smaker den jo godt" er, kan det se ut som, kun tomme tanker for at egoet skal føle at det har kontroll. Er man veldig pessimist kan man konkludere med at fri vilje er en illusjon. 

Personlig er jeg fri-vilje-optimist. Jeg tror den eksisterer. Men den eksisterer på en litt annen måte en vi kanskje tror. Jeg tror at fri vilje er evnen til å AVBRYTE og OVERSTYRE de automatiske valgene vi tar. Altså at de aller fleste valg vi tar er utenfor vår kontroll fordi de er ren vane, men at det som gjør oss frie er evnen til å bruke logikk og gjøre ting på tross av at vi har lyst til å gjøre noe annet.

Fri vilje er med andre ord den prosessen du gjør lenge FØR du får valget. Når du logisk tenker: "Neste gang X skjer, så skal jeg gjøre Y", eller den prosessen du gjør ETTER valget er tatt: "Faen, nå holder jeg på å gjøre noe dumt. Jeg avbryter og gjør noe smart i stedet".

Som jeg har skrevet før, tror jeg selvdisiplin er viktig, men litt oppskrytt. Med det mener jeg at det er vanskelig å kjempe imot underbevisste følelser når du er I SITUASJONEN. Det er lettere å legge opp OMGIVELSENE og ritualene rundt deg sånn at du ikke KAN gjøre dårlige valg.

Her er et gratis program du kan bruke til å automatisk skru av (eller sette i dvalemodus) PC'en din kl 23:00 dersom du sliter med dårlig døgnrytme fordi du leser artikler på 0330 til langt på natt. Tusen ganger lettere enn å bruke "viljestyrke":

http://www.slawdog.com/products/smartsd/index.aspx

Hvis du er interessert i fri vilje er det en interessant video her:

Noe av det som skiller oss mennesker mest fra dyr er evnen til å tenke framsiktig. Å ofre en kortsiktig gevinst mot en potensiell større fremtidig gevinst er kanskje definisjonen på intelligente valg. Hvis jeg istedet for å sjekke opp de virtuelle damene i Mass Effect 2 (som kanskje er morsomt her og nå) drar ut på byen og ØVER MEG på å sjekke opp de EKTE jentene i virkeligheten (som kanskje er vanskelig og kjipt her og nå), så øker jeg sjansen for at jeg ender opp med en super drømmejentekjæreste en gang i fremtiden. 

Samtidig som jeg trener "fri-vilje-muskelen" min.

-Andreas

Har du en dårlig vane du ikke klarer å bli kvitt? Eller kanskje du rett og slett ALDRI klarer å tvinge deg selv til å gjøre noe du vet du burde gjøre?

Selvdisiplin er oppskrytt. For all del, det er en fantastisk evne å ha, men for de aller fleste er det så vanvittig fort gjort å skli tilbake i gamle vaner og uvaner igjen etter en stund. Et lite svakt øyeblikk, og BAM, står du der og gjør akkurat det du har vært så flink til å ikke gjøre den siste måneden.

Personlig har jeg testet mye rart for å endre vaner. Men det jeg av erfaring har sett at gir varig forandring er:

Drastiske, permanente forandringer i omgivelsene mine.

Er du avhengig av å sitte på internett til kl 5 på natta: Last ned et program som slår av PCen kl 2300 automatisk. Og la en kompis sette passord på det sånn at du ikke KAN endre på det.

Ser du for mye TV? Gi den bort eller KAST den. Bo helt uten TV, ihvertfall til du ikke har abstinenser lenger.

Tør du ikke å gå bort til jenter på byen? Bli enig med kameraten din om at dere begge putter 1000 kroner i en konvolutt. Bli enige om at dere begge må gå bort til 3 jenter hver for å få tilbake pengene. Hvis ingen av dere går bort til noen så blir dere enige om å gi bort pengene til et politisk parti dere ikke støtter.

Men kan jeg ikke bare ta det litt etterhv...Nei! Ta et valg en gang for alle.

Hopp i det, ikke dypp stortåa gradvis.

-Andreas

På en måte er jeg ganske sikker på at veien til å bli en sosialt oppegående og likt person er mye kortere enn du tror, men sett litt annerledes er det nok også mye mer arbeid bak det enn du tror. Det kan gå fort, men det kan selvfølgelig også ta lang tid. Tingen er at det ikke finnes noen magisk pille. Hadde det gjort det, kunne han som fant opp denne pillen flyttet til Spania og levd arbeidsløs der for resten av livet.

For min egen del tok det to år før jeg begynte å få noenlunde resultater, og tre år før jeg innså at jeg, kvalitetene-, personlighetstrekkene- og eiendelene mine var nok. I løpet av disse tre årene tipper jeg at jeg i gjennomsnitt gikk ut minst tre ganger i uka. For all del, jeg var ikke supersosial og prata med haugevis med folk hver eneste gang jeg var ute. Men jeg gikk i alle fall ut, og det tror jeg er det viktigste.

Tingen er at man faktisk må bli vandt til å gå ut også. Man må bli komfortabel med å være rundt ukjente folk. For å vise med et eksempel kan du tenke på en jobb du akkurat hadde starta i, eller kanskje en ny klasse på skolen. Var du skikkelig komfortabel de første dagene der? Neppe, og mest sannsynlig gikk du heller ikke aktivt inn for å bli kjent med de andre personene heller. Du ble rett og slett bare komfortabel med både folkene og jobben over tid. Tilvending er vel det rette ordet.

Derfor mener jeg at det aller viktigste er at du går ut, mye. I stedet for å sette deg ned på sofaen, stikk på et kjøpesenter alene og utfordre deg selv til å prate med minst tre folk. Om det er ansatte, gutter, jenter, gamle, unge betyr egentlig ikke så mye. All trening er god trening, men noen former for trening er bedre enn andre.

Selvfølgelig er det bedre å gå ut på byen samtidig som du faktisk går bort og hilser på noen (og i de aller fleste tilfeller av større byer enn Steinkjær, har du absolutt ingenting å tape på det). Men å gå ut uten å hilse på noen er igjen bedre enn å ikke gå ut i det hele tatt.

Konklusjonen her må være at dersom du vil bli fink, bør du gå ut så mye som mulig. Desto mer du går ut, desto flinkere vil du bli. Og om jeg skal tippe, tipper jeg at dersom du skal gå fra å være en helt normal gjennomsnittsperson sosialt sett til å bli sosialt flink, bør du gå ut minst tre ganger i uka over kanskje to år. To år høres nok mye ut, men dersom du liker det og trives på veien vil det ikke være noe problem. Det kan sammenliknes med å bli flink i alle slags andre ballspill. Jeg, for eksempel, var aldri særlig flink i fotball, men jeg elsket å lære nye triks og å spille det så lenge jeg hadde tid.



 
PS: En god egenskap å ha, som jeg alltid har hatt, er å bli ekstra motivert når ting går dårlig. Finn ut hva som motiverer deg, selv om det beste er om det er læringen i seg selv som motiverer deg.

- Andy

Dette ble mye verre enn jeg tenkte. Tingen er at vi egentlig er veldig forskjellige på de fleste områder, selv om vi gjerne kan føle at vi er veldig like når vi er sammen. Etter mye tenking har jeg prøvd å komme fram til seks egenskaper vi har til felles, og brukt riktig tror jeg det kan være en bra pekepinn på hvilken retning det kan være smart å utvikle seg i.

1. Vi er veldig flinke til å motivere og presse oss selv

Det rykker i foten din, og du har veldig lyst til å gjøre det. Men du føler det er noe som holder deg tilbake. Du vet ikke helt hva det er, fordi du er også skrekkelig klar over at du ikke har noen verdens ting å tape på å gjøre det. Da er det viktig å kunne presse seg selv. Å presse seg litt ut av komfortsonen sin og samtidig klare å motivere seg til å komme i situasjoner der man kan presse seg ut av komfortsonen ofte er ekstremt gode egenskaper.

2. Vi kler oss over gjennomsnittet bra

Vi ser ikke ut som guder, men vi kler oss bedre enn gjennomsnittet. Vi kler oss heller i klær som assosieres med noe bra i stedet for å kle oss i klær som er riktig mote, selv om en kombinasjon ofte er å foretrekke. I tillegg er vi også over gjennomsnittet interessert i mote. Vi følger med på internett, blogger, blader og i hverdagen på hva vi synes er fett. Og vi går ofte ut en lørdags formiddag kun for å titte på klær.

3. Vi er genuint interessert i å bli kjent med folk

Vi bryr oss faktisk om å bli kjent med personene vi prater med. I det vi blir kjent med folk er hodet konsentrert om samtalen, og ikke hva vi skal spise til middag eller hvilke øvelser vi skal gjøre på treningen senere. Vi tør å spørre om de tingene vi ønsker å vite noe om personen, og er ikke redd for å vise at vi har preferanser. Vi får ofte høre at det føles som personen vi har snakket med i bare noen timer føler hun/han har kjent oss i mange år.

4. Vi er veldig jordnære

Vi er mye mer normale enn du tror. For alt du vet kan vi godt være den koselige kompisen din, eller han hyggelige fyren på jobb. Vi har heller ikke noe videre behov for å utmerke oss og vi sier så godt som aldri noe som blir oppfattet som rart eller creepy av jenter vi akkurat har blitt kjent med. Vi er veldig avbalanserte og ses på som folk som er veldig lette å stole på.

5. Vi er ikke-dømmende

Vi dømmer ikke venner eller nye bekjentskaper for hvordan de ser ut, hvilke jenter de liker eller hvilke meninger de har. Vi er for det meste positive men kan også komme med spørsmål for å finne ut hvorfor personen mener det han mener fordi vi er interesserte i hvordan folk tenker. At vi er ikke-dømmende vil ikke si at vi liker alle personer vi kommer over, men at vi er åpne for å bli kjent med alle personer uavhengig av alt annet enn praten.

6. Vi uttrykker mange følelser med ansiktet

Alle har veldig bra kontroll over musklene i ansiktet og bruker det ofte til å klart subkommunisere noe annet enn det vi sier. Dette blir veldig vanskelig å forklare ettersom det for det meste går på autopilot, men det handler om å kunne kommunisere flere ting samtidig, uten å nødvendigvis kommunisere alt verbalt.

- Andy

Jeg rasker til meg nøklene, og når akkurat å spraye meg inn med litt parfyme før jeg legger på sprang ned mot Nationaltheatret. Anne, som jeg så vidt hadde prata med på byen helgen før, hadde ringt meg og lurt på hvor jeg ble av. Jeg dro en hvit løgn og sa at jeg hadde sovna på sofaen. Jeg som var skråsikker på at det var i morgen jeg skulle møte henne.

Jeg ankommer 7eleven sammen med en fin kombinasjon av svette- og parfymelukt. Så... hvem var denne Anne igjen. Jeg blir like overrasket hver gang jeg er på plassen foran t-banestasjonen ved Nationaltheatret. Mellom fem og ni på kvelden står det alltid haugevis av folk som venter på å møte daten sin. Det er så sykt lett å se at de to som akkurat hilste aldri før har møtt hverandre. Jeg gjetter Sukker. Uansett, jeg går forbi en del av dem og møter blikket deres, venter på respons og blir like rød i kinnene hver gang det ikke er riktig person.

Plutselig lyser ei jente opp. Jeg kjenner det støkker litt inni meg. Hadde jeg kommet på at hun stemte så godt overens utseendemessig med drømmejenta mi hadde jeg i det minste spraya meg inn med et trykk til parfyme. Jeg merker jeg blir enda rødere i kinnene enn jeg ble når jeg prøvde å hilse på feil jenter, men klarer å manne meg opp, gir henne en klem og mumler fram et svakt sorry.

Siden det er fredag foreslår jeg at vi tar trikken opp til løkka for å skvise siste rest ut av sommerkvelden sammen med en utepils. Hun er med, men samtidig litt satt ut. Jeg merker at den fomlete introduksjonen min har satt meg litt ut og at jeg mest sannsynlig ikke stemmer overens med slik jeg var da jeg først møtte henne.

Vi blir sittende å prate på trikken opp, og jeg merker at jeg må gripe meg selv i nakken. Det er rart hvor satt ut man kan bli av små sjokkerende hendelser stablet oppå hverandre. Av og til hjelper det rett og slett bare å tenke at hun aldri hadde møtt deg dersom hun faktisk ikke likte deg, samtidig som man slutter å tenke på eventuelle utfall og en tilsynelatende ellers dårlig dag, men kun konsentrerer seg om hvor fantastisk livet er akkurat nå.

Jeg åpner øynene mine igjen. Hun er fortsatt like pen og sjarmerende. Om ikke enda mer sjarmerende. Jeg smiler, og hun smiler tilbake. "Vi skal av her", sier jeg rolig, mens jeg elegant danser meg smilende gjennom folkemengden på trikken og stiger ut. Jeg føler meg endelig tilfreds.


- Andy

På et utested i Oslo går Stig igjennom lokalene. Han tar runden, kikker rundt seg... og så vender han tilbake til kameratene sine.

"Neh", sier han

"Det var ingen jeg likte her!"

Ved siden av dem i baren står Erik... han forsøker å bestille en øl, men jenta foran ham bruker veldig lang tid. Hun kikker rimelig betatt på bartenderen, og til slutt gir hun ham en lapp med et nummer på. "Fy FAEN for ei JÆVLA HORE!", tenker Erik og gir seg over. Noen ganger blir man bare kvalm av jenter. Bartenderen på sin side heller en øl mens han putter lappen i lomma... "Det er jo egentlig ikke utroskap", forteller han seg selv. Samboeren er jo uansett ikke så interessert i sex nå etter fødselen, så det er egentlig bedre for henne hvis han får det ut av systemet på en annen måte.

En rekke av de mest idiotiske og mest irrasjonelle tingene vi mennesker tenker og gjør skyldes såkalte forsvarsmekanismer. En forsvarsmekanisme er en ubevisst mental strategi som brukes for å takle de vanskeligheter som virkeligheten leverer oss og for å beskytte selvbildet vårt fra det vi opplever som trusler. La meg forklare litt nærmere:

"Selvbildet" er det bildet du har av deg selv. Enkelte egenskaper eller verdier knyttes opp mot dette bildet... for meg er "flink på ski" rimelig irrelevant i forhold til selvbildet mitt, men jeg har en følelse av at det er ganske sentralt for f.eks. Petter Northug. I korte trekk er selvbildet svaret på spørsmålet "Hvem er du og hva definerer deg"... dersom vi føler oss angrepet på disse punktene blir det raskt veldig ubehagelig for oss. Jeg kan bli beskyldt for å være rævva i skisporet uten at det medfører andre reaksjoner enn et skuldertrekk og en "jepp, that sounds about right"... mens Petter som kjent har en tendens til å reagere LITT sterkere. Tror du krig mellom muslimer og kristne eller gateopprør mellom blitzere og nazitasser handler om objektiv politisk eller religiøs uenighet? Guess again... det er ikke logikk som styrer menneskedyret, det er følelser.

Det du står for motsier det jeg regner som en viktig del av selvbildet mitt... jeg kan enten akseptere at du har rett til din egen mening som er likeverdig med min og risikere at selvbildet mitt blir svekket, eller jeg kan bestemme meg for at du er ondskapen selv og fortjener å bli hundemat.

For å beskytte oss mot de vonde følelsene som oppstår når vi føler at selvbildet trues bruker vi altså forsvarsmekanismer. Noen er hensiktsmessige og modne... andre er umodne og til og med syklige. På kort sikt fungerer imidlertid de fleste forsvarsmekanismer som regel ganske bra. På lengre sikt, derimot, kan forsvarsmekanismer gjøre det vanskelig for oss; vi prioriterer adferd/tenkemåter som gjør at vi slipper unna vonde følelser fremfor adferd/tenkemåter som gjør at vi oppnår det vi egentlig ønsker!

Blir det lettere for Erik å komme i kontakt med jenter dersom han fortsetter å stemple alle som har hatt sex med flere enn ham selv som horer? Kommer Stig til å bli bedre til å sjekke dersom han fortsetter å fortelle seg selv at det ikke er noe vits i å prate med jentene i lokalet fordi han er så kresen? Kommer bartenderen til å klare å opprettholde et familieliv hvis han fortsetter å bortrasjonalisere utroskapen sin?

Et viktig trekk ved forsvarsmekanismer er selvfølgelig at de er underbevisste. Underbevisstheten er et mørkt område av hodet ditt hvor tanker og følelser flyter rundt uten ennå å ha blitt satt ord på... et sted hvor logikk ikke nødvendigvis eksisterer og hvor selvmotsigelser ikke nødvendigvis er noe problem.

Selvinnsikt er det vi opplever når vi gradvis henter mer og mer av det som flyter rundt her nede opp i bevissthetens lys... vi gjør dette ved å forsøke å sette ord på ting, se om de holder vann når man studerer dem med logikk og angriper dem med nye synsvinkler. Det er en prosess som ofte gjør vondt, fordi den tvinger oss til å håndtere følelsene forsvarsmekanismene våre holdt på avstand.

Mange hadde sikkert vært fristet til å si: "Eh, Erik, tror du ikke at det voldsomme sinnet du føler mot jenta i køen foran egentlig dreier seg bittelitt om misunnelse?"... og det hadde vi hatt helt rett i. Men hva hadde Erik svart? "Å, DET har du jammen rett i, det har jeg ikke tenkt på!"? Ikke veldig sannsynlig. Det er en årsak til at det underbevisste er underbevisst. Men det Erik gjør her er ikke hensiktsmessig... det å gjøre gutter med draget og jentene som blir sjarmert av dem til onde fiender hjelper ham kanskje å håndtere følelsen av egen utilstrekkelighet han ellers ville ha følt, men det fungerer mot sin hensikt når det kommer til å nå det EGENTLIGE målet, som er å finne en kjæreste.

Du kan ikke forandre verden... men du kan være litt ærligere med deg selv. Du har nemlig også forsvarsmekanismer, du har også "blinde flekker" som du ikke er klar over enda... slik er det for alle, for meg, for deg og for naboen. Det å kjenne litt til disse tingene kan hjelpe deg med å komme videre i livet ditt... og det kan hjelpe deg å forstå hvorfor andre gjør som de gjør.

Selvinnsikt, folkens... det er noe dritt, men det må til:)

- Sondre