Har du ofte uflaks? Er det sånn at du nesten blir litt skeptisk de få gangene du har flaks, fordi du da tenker at "dette kommer ikke til å vare"?

Er det virkelig sånn at noen mennesker er født med mer flaks enn andre? Rent objektivt så kan man kanskje si det. Det er for eksempel griseflaks at man bor i Norge. Men er det sånn at  noen nærmest er født med "vinnerflaks" og at man da kan forvente å ha flaks oftere?

Noen overlater til og med sjekking til flaks. De tenker at "skjer det så skjer det". Fin og romantisk tanke, men hva om det IKKE skjer? For meg personlig er hvem jeg er sammen med såpass viktig, at jeg ikke har lyst til å overlate det til tilfeldigheter. For meg var det ikke engang et spørsmål om jeg var villig til å investere tid og krefter i å lære en gang for alle hvordan tiltrekning og sjekking fungerer.

Man kan sikkert få inntrykk av oss gutta på bloggen som at vi er en gjeng med gladgutter. Og det er forsåvidt sant. Men jeg tror det er viktig å være klar over hvor vi kommer fra. ALLE gutta har slitt ganske tungt med personlige ting tidligere. Jeg har vært langt nok nede til å vite at det folk pleier å kaller "depresjon" er som juleaften i forhold til ordentlig DEPRESJON. Jeg har vært der. Det er ikke fett. Men jeg hadde altså flaks, jeg klarte å komme meg ut av det. Jeg hadde flaks, jeg fant ut av dette med "jenter og sånn" i forholdsvis ung alder. Jeg hadde flaks, jeg ble kompis med de kuleste gutta jeg har møtt. Jeg hadde flaks, Gode Vibber Sjekkeskolen ble en kjempesuksess.

Og jeg har lyst til å skrive litt om flaks. Det viser seg nemlig at flaks handler mye mer om mental innstilling enn hva som rent objektivt er "flaks". For å ta meg selv som eksempel: Jeg har GRISEFLAKS hver ENESTE dag. Det er kanskje vanskelig å tro på, men det er altså sant. Tre-fire ganger om dagen tenker jeg "Oi, der hadde jeg jammen flaks". Det kan være små ting, som at trikken kom akkurat når jeg kom til trikkestoppet, til at noe som virket vanskelig ordnet seg av seg selv. På et logisk, helt objektivt plan, kan jeg ikke argumentere for at jeg faktisk HAR flaks oftere enn andre. Men samtidig har jeg så ofte flaks at jeg sliter med å rasjonalisere at det bare er inbildning ALENE. Det kan rett og slett virke som om en mental innstilling om at "jeg har ofte flaks" faktisk fører til KONKRET FLAKS i virkeligheten. Jeg vet det kanskje høres litt sånn New Age-aktig ut, men det er i hvertfall en selvforsterkende prosess.

Av alle valg jeg noensinne har tatt, er valget om å være en optimist fremfor en pessimist det som har gjort størst utslag og påvirket meg mest.

Det er på tide du (ja, du, kjære leser) tar et oppgjør med deg selv: Hvor lykkelig tillater du deg selv å være? Hva føler du at du fortjener? Er det sånn at andre mennesker blir mer ulykkelig av at du blir mer lykkelig? Niks. Hjelper du de som er ulykkelig med å være en av de? Nope. Er det ikke på tide at DU får lov til å skinne litt? Er det ikke på tide at DU får lov å oppleve motbydelige mengder flaks? Har du ikke hatt det nok kjipt i løpet av livet til at du kan tillate deg selv å ha det uforskammet problemfritt?

-Andreas (uforskammet problemfri)

PS: Har du ofte flaks? Diskuter i kommentarfeltet.

Jeg kom over en interessant artikkel for noen dager siden, og syntes den gav noe til å tenke på. En viktig del av livet mitt de siste årene (og også den største delen) har vært brukt på å finne ut hva jeg liker og trives med, hva mine interesser og lidenskaper er; hva jeg ønsker å bruke livet mitt på. Og jeg kommer til å fortsette slik da det er mer eller mindre et livsprosjekt i seg selv. Vi er dynamiske og konstant selvutviklende vesner. Og det siste jeg vil er å kunne kjenne meg igjen i noen av punktene listet opp fra denne kvinnens erfaringer på diverse dødsleier:

http://ezinearticles.com/?Top-Five-Regrets-of-the-Dying&id=3268063

Det som er mest interessant er at mennesker har en tendens til å angre på det de IKKE gjorde, men som de ønsket. Passivitet skaper mer ulykke og anger enn proaktivitet.

Hva med deg selv? Er DU en som lever DITT liv for din EGEN del slik som DU selv ønsker?

- Lars

Jeg er i det eksistensielle og filosofiske hjørnet i dag, så hvis du liker litt mer jordnære ting så får du hoppe over dagens innlegg i bloggen og lese ett av de andre;)

Ok, i denne posten har jeg tenkt til å være bastant og komme med noen påstander jeg sikkert ikke har belegg for i det hele tatt.

Så får det være opp til deg, leser, å avgjøre om det jeg skriver virkelig er sant, eller om det er riv ruskende gæernt.

1. Det finnes i utgangspunktet ikke en mening med livet. Heldigvis. Ihvertfall ikke EN. Tenk så kjipt hvis det var EN eneste grunn til at verden hadde blitt til. Tenk hvis det virkelig var sant at en eller annen DEFINERT gud (for eksempel Odin) lagde verden og menneskene bare for at de skulle gå rundt og ha 70-90 år på seg til å finne ut at de skulle TRO på akkurat Odin, og hvis de ikke gjorde det så skulle de komme til det kalde og kjipe riket til guden Hel. Eller hvis det var noen REGLER i livet vi skulle følge. Tenk så kjedelig hvis det var om å gjøre å tjene mest mulig penger eller få flest mulig barn, og det var det ENESTE som hadde betydning.

2. Alt i verden foregår i NÅTID, fortid og fremtid er tankekonstruksjoner vi bruker for å navigere oss. Hva som skjedde for 5 minutter siden SKJER IKKE, og eksisterer ikke som noe annet enn tanker.

3. Alt i verden er i endring, ingenting varer evig. Du kommer til å dø en dag, Oslo kommer en dag til å ligge under vann eller i en ørken, og alt vil en dag være glemt. Det finnes ingen varige resultater eller endelige mål. Endring er den ENESTE konstanten i verden. Er det EN ting du faktisk KAN være sikker på så er det at ingenting varer. Så, i en verden uten mening, uten (varige) faste holdepunkter og uten resultater som VARER, hva er igjen? Finnes det egentlig noe av VERDI? Finnes det, på tross av alle odds, noe som det er VERDT å bruke tiden på? Ja, det gjør det, vil jeg påstå. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener:

Personlig tror jeg ikke på ondskap, men jeg vet at det finnes mye lidelse. I en verden uten mening (en annen måte å si det på er: uendelige muligheter), så finnes det ihvertfall EN ting som det garantert er verdt å bruke tiden på: Å gjøre tilværelsen bedre for andre, gjennom å DELE et godt øyeblikk. Ikke på sikt, men AKKURAT HER OG NÅ.

Paradoksalt nok så gjør LIDELSEN i verden at vi har muligheten til å gjøre noe av EKTE verdi.

Er du enig? Eller er det elementer her jeg ikke har sett? Kom med synspunkter i kommentarfeltet.

-Andreas