Siden de andre er så opptatte med eksamner og reise for tiden (og jeg føler jeg kunne skrevet en hel bok), kjører jeg på med to historier fra livet mitt, idag og på lørdag. De kan være litt triste, men ny lærdom fikk jeg nå uansett.
Jeg står ute i røykeområdet og tar meg en tyggis. Jeg liker røykeområdet. Det går faktisk an å snakke der. Møte nye mennesker. Se hvordan folk egentlig ser ut. Slippe å presse seg mellom åtte gutter for å hilse på den ene jenta som står og danser.

Vi prater om kunst. Jepp, kunst. Jeg som ikke engang interesserer meg for kunst. Jeg likte å se henne prate. Smile. Det var ikke så viktig for meg hva samtaleemnet var, så lenge hun fortsatte å prate. Jeg kunne stått der i en evighet.
Jeg kom kanskje med en litt for spydig kommentar rett før vi skulle gå inn igjen. Jeg snudde meg. Så at hun fortsatt stod der. Overrasket og sjarmert er vel den beste ordkombinasjonen. Jeg gikk tilbake. Så tok jeg henne i hånda (hånda var varm, til tross for kulden ute). Så tok jeg henne med inn på utestedet igjen. Så spurte hun meg om jeg ville ha et shot. Jeg takket nei, skulle tross alt være edru denne kvelden. Hun snudde seg mot meg. Jeg satt nå på en krakk. Dro henne inntil meg, og kyssa henne. Avbrøt fort etter det første kysset. Så henne i øynene. Dro henne igjen inntil meg, før jeg kyssa henne, en gang til.
Vi visste allerede begge hvordan dette ville ende. Så, lenge før utestedet stengte, var vi på vei hjem til henne. Hun bodde i en koselig leilighet. Litt for koselig til at det kunne være hennes egen. Det var det heller ikke. Hun dro meg med gjennom leiligheten og inn til soveværelset. Det jeg opplevde der, må ha vært verdens beste natt.

Jeg ble nesten litt overraska av meg selv. Visste ikke jeg kunne bli så betatt i ei jente. Jeg har ikke akkurat til vane å forelske meg. Strenge krav har jeg hørt det kommer av.
Sendte henne en melding på onsdagen. Ville ikke virke for påtrengende. Det ble fredag. Jeg hadde fortsatt ikke fått noen svar. Sendte en ny melding. For å være sikker. Heller ingen svar. En måned var gått. Jeg hadde ikke hørt noen ting fra henne. Trist, ja, men jeg hadde alltid noe annet å farte med. Så tristheten tok aldri overhånd. Sendte enda en melding. Tenkte at denne jenta var det verdt å investere litt energi i.
Lisa, er for meg, nå, det eneste beviset på at jeg også kan forelske meg.
- Andy
- Andy
"hun var faktisk ikke for tynn og hendene hennes passet perfekt til de små rumpeballene mine" Hun var som jentene på bildene i dette innlegget?
SvarSlettSelvfølgelig var hun ikke det. Jentene på bildene her er _tynne_. Hun her var ikke tykk, men hadde litt å kose med, som jeg syns er bedre enn å kose med bein.
SvarSlettÅh jeg skjønner akkurat hvordan det er, Andy! Bare vær glad for at du har opplevd det fantastiske med å være forelsket! Det er det beste som finnes, synes jeg! Det kan gjøre vondt, men det er verdt det med all gleden... Nei, lykken(!) det fører med seg! :)
SvarSlettLykke til med alle andre piker du skulle møte på og forelske deg i! Og husk, det er viktig å la seg selv bli forelsket. Da kjenner man at man lever, og ikke er en følelsesløs maskin. ;)
Men, jeg skjønner ikke, svarte hun aldri?
SvarSlettInnlegget er lagt ut på BloggFeber. =)
SvarSlettHun svarte aldri, og har aldri sett henne igjen. Hender fortsatt, når jeg går på det samme utstedet, at jeg skikker meg bak ryggen for å se om hun er der.
SvarSlettntååååååå
SvarSlettFaen, hva er greia med alle bildene av småjenter, tipper 13-14 år, overalt?
SvarSlettEr ikke dere bortimot 30?