Dette er et veldig kjent begrep innenfor sjekking og selvutvikling - Fake it till you make it.

Det problemet mange har med dette begrepet er det å "fake" noe til man faktisk er der; at man skal "late som" om at man har de egenskapene som behøves frem til de blir en naturlig del av deg. Og som vi alle vet så er det ikke særlig kult, "ærlig" eller i enkelte tilfeller rett og slett ikke sunt å prøve å "fake" noe, å være noe eller noen man egentlig ikke er.

Jeg har derimot noen personlige kommentarer rundt dette.

Den franske eksistensialistiske filosofen Sartre er kjent for et sitat(blant masse annet, kan jo ikke glemme Nobelsprisen f.eks) som sier:

Existence precedes essence

På godt norsk, eksistens kommer FØR essens, hvor essens er "hva noe er".

Det sitatet forteller oss er at siden vi lever i en dynamisk, kontinuelig skiftene tilværelse kan man ikke definere noe eller noen før det ikke eksisterer lenger: Vi kan ikke fange noe eller noens essens før det har blitt statisk og stabilt, noe det ikke kan være før det ikke eksisterer lenger og vi kan se tilbake på det i sin helhet i retrospekt.

Dette leder meg til spørsmålet; når er man egentlig noe, og når kan man egentlig noe?

La oss prøve oss på et tankeeksperiment; du skal lære deg å slå hjul, og du skal gjøre det for første gang.

Du har ALDRI slått hjul før, derfor kan du ikke slå hjul. Dette tror jeg få vil være uenige i. Du KAN ikke noe før du faktisk har gjennomført det. Det holder ikke bare å kunne teknikken i teorien, man må gjennomføre selve handlingen også da det å slå hjul er en fysisk handling og må da utføres gjennom bevegelse i rom.

Du tar sats og planter hendene i bakken.

Nå kommer vi til 1000-kronersspørsmålet; hva er man mens man er midt i prosessen?

Du holder på å slå ditt første hjul, men i de hundredels sekundene før det er gjennomført har du fortsatt ikke gjennomført det enda, du KAN fortsatt ikke slå hjul.

Enhver læringsprosess vil da, per definisjon, være "å fake" til man har "made it". Før man faktisk har komplett og totalt gjennomført den endringen eller lærdommen man søker, for første gang, gjennomfører man noe man ikke kan enda.

Første gang du leste en bok, første gangen du skulle ta et skritt, første gangen du prøvde å holde øyekontakten med en jente du likte, første gangen du løp 100 meter; alt dette var, midt i prosessen, "fake it till you make it".

Jeg er derimot ikke noen tilhenger av uttrykket "fake it till you make it". Det er missvisende og har en negativ tone med ordet "fake" i seg, man skal for Odins skyld ikke prøve å være noe annet enn hva/hvem man er. Poenget er ikke å gjemme seg bak en maske av en alternativ identitet, det er tross alt snakk om utvikling her.

Derimot så foretrekker jeg uttrykket "gjør ting før du er klar for det."

Du KAN ikke en ting/aktivitet/ferdighet før du har prøvd og gjort det for første gang. Enhver læringskurve og utvikling KREVER at du kaster deg ut i noe du ikke kan ENDA.

Dette er også en kritikk til de personer, både gutter og jenter, som kritiserer andre for å "være noen de ikke er" og for å være "fake"(noe som er en typisk janteloven-holdning) når det de utpekte EGENTLIG gjør er å strebe etter en lærings-og utviklingskurve. Skal man komme seg noen steder her i livet er man nødt til å kaste seg ut i det udefinerbare og usikre skal man treffe sikker grunn på et nytt og høyere nivå.

Livet og tilværelsen er dynamisk, den er kontinuelig skiftende. Hvem og hva du er er opp til deg og den retningen du velger å styre livet ditt i. Ikke hold deg selv eller andre tilbake med et passiviserende følelsesliv.

- Lars (hverdagsfilosofen)

Jeg er i det eksistensielle og filosofiske hjørnet i dag, så hvis du liker litt mer jordnære ting så får du hoppe over dagens innlegg i bloggen og lese ett av de andre;)

Ok, i denne posten har jeg tenkt til å være bastant og komme med noen påstander jeg sikkert ikke har belegg for i det hele tatt.

Så får det være opp til deg, leser, å avgjøre om det jeg skriver virkelig er sant, eller om det er riv ruskende gæernt.

1. Det finnes i utgangspunktet ikke en mening med livet. Heldigvis. Ihvertfall ikke EN. Tenk så kjipt hvis det var EN eneste grunn til at verden hadde blitt til. Tenk hvis det virkelig var sant at en eller annen DEFINERT gud (for eksempel Odin) lagde verden og menneskene bare for at de skulle gå rundt og ha 70-90 år på seg til å finne ut at de skulle TRO på akkurat Odin, og hvis de ikke gjorde det så skulle de komme til det kalde og kjipe riket til guden Hel. Eller hvis det var noen REGLER i livet vi skulle følge. Tenk så kjedelig hvis det var om å gjøre å tjene mest mulig penger eller få flest mulig barn, og det var det ENESTE som hadde betydning.

2. Alt i verden foregår i NÅTID, fortid og fremtid er tankekonstruksjoner vi bruker for å navigere oss. Hva som skjedde for 5 minutter siden SKJER IKKE, og eksisterer ikke som noe annet enn tanker.

3. Alt i verden er i endring, ingenting varer evig. Du kommer til å dø en dag, Oslo kommer en dag til å ligge under vann eller i en ørken, og alt vil en dag være glemt. Det finnes ingen varige resultater eller endelige mål. Endring er den ENESTE konstanten i verden. Er det EN ting du faktisk KAN være sikker på så er det at ingenting varer. Så, i en verden uten mening, uten (varige) faste holdepunkter og uten resultater som VARER, hva er igjen? Finnes det egentlig noe av VERDI? Finnes det, på tross av alle odds, noe som det er VERDT å bruke tiden på? Ja, det gjør det, vil jeg påstå. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener:

Personlig tror jeg ikke på ondskap, men jeg vet at det finnes mye lidelse. I en verden uten mening (en annen måte å si det på er: uendelige muligheter), så finnes det ihvertfall EN ting som det garantert er verdt å bruke tiden på: Å gjøre tilværelsen bedre for andre, gjennom å DELE et godt øyeblikk. Ikke på sikt, men AKKURAT HER OG NÅ.

Paradoksalt nok så gjør LIDELSEN i verden at vi har muligheten til å gjøre noe av EKTE verdi.

Er du enig? Eller er det elementer her jeg ikke har sett? Kom med synspunkter i kommentarfeltet.

-Andreas