Har du ofte uflaks? Er det sånn at du nesten blir litt skeptisk de få gangene du har flaks, fordi du da tenker at "dette kommer ikke til å vare"?

Er det virkelig sånn at noen mennesker er født med mer flaks enn andre? Rent objektivt så kan man kanskje si det. Det er for eksempel griseflaks at man bor i Norge. Men er det sånn at  noen nærmest er født med "vinnerflaks" og at man da kan forvente å ha flaks oftere?

Noen overlater til og med sjekking til flaks. De tenker at "skjer det så skjer det". Fin og romantisk tanke, men hva om det IKKE skjer? For meg personlig er hvem jeg er sammen med såpass viktig, at jeg ikke har lyst til å overlate det til tilfeldigheter. For meg var det ikke engang et spørsmål om jeg var villig til å investere tid og krefter i å lære en gang for alle hvordan tiltrekning og sjekking fungerer.

Man kan sikkert få inntrykk av oss gutta på bloggen som at vi er en gjeng med gladgutter. Og det er forsåvidt sant. Men jeg tror det er viktig å være klar over hvor vi kommer fra. ALLE gutta har slitt ganske tungt med personlige ting tidligere. Jeg har vært langt nok nede til å vite at det folk pleier å kaller "depresjon" er som juleaften i forhold til ordentlig DEPRESJON. Jeg har vært der. Det er ikke fett. Men jeg hadde altså flaks, jeg klarte å komme meg ut av det. Jeg hadde flaks, jeg fant ut av dette med "jenter og sånn" i forholdsvis ung alder. Jeg hadde flaks, jeg ble kompis med de kuleste gutta jeg har møtt. Jeg hadde flaks, Gode Vibber Sjekkeskolen ble en kjempesuksess.

Og jeg har lyst til å skrive litt om flaks. Det viser seg nemlig at flaks handler mye mer om mental innstilling enn hva som rent objektivt er "flaks". For å ta meg selv som eksempel: Jeg har GRISEFLAKS hver ENESTE dag. Det er kanskje vanskelig å tro på, men det er altså sant. Tre-fire ganger om dagen tenker jeg "Oi, der hadde jeg jammen flaks". Det kan være små ting, som at trikken kom akkurat når jeg kom til trikkestoppet, til at noe som virket vanskelig ordnet seg av seg selv. På et logisk, helt objektivt plan, kan jeg ikke argumentere for at jeg faktisk HAR flaks oftere enn andre. Men samtidig har jeg så ofte flaks at jeg sliter med å rasjonalisere at det bare er inbildning ALENE. Det kan rett og slett virke som om en mental innstilling om at "jeg har ofte flaks" faktisk fører til KONKRET FLAKS i virkeligheten. Jeg vet det kanskje høres litt sånn New Age-aktig ut, men det er i hvertfall en selvforsterkende prosess.

Av alle valg jeg noensinne har tatt, er valget om å være en optimist fremfor en pessimist det som har gjort størst utslag og påvirket meg mest.

Det er på tide du (ja, du, kjære leser) tar et oppgjør med deg selv: Hvor lykkelig tillater du deg selv å være? Hva føler du at du fortjener? Er det sånn at andre mennesker blir mer ulykkelig av at du blir mer lykkelig? Niks. Hjelper du de som er ulykkelig med å være en av de? Nope. Er det ikke på tide at DU får lov til å skinne litt? Er det ikke på tide at DU får lov å oppleve motbydelige mengder flaks? Har du ikke hatt det nok kjipt i løpet av livet til at du kan tillate deg selv å ha det uforskammet problemfritt?

-Andreas (uforskammet problemfri)

PS: Har du ofte flaks? Diskuter i kommentarfeltet.

Det er egentlig sjelden jeg blir provosert eller frustrert. Men når jeg kom over denne teksten på internett fikk jeg lyst til å jakte ned den som har skrevet det og bitchslappe vedkommende med en brukt tampong. Og det ville vært i beste mening. Jeg har nemlig vært akkurat der vedkommende er selv:

Bu-friggety-hu. Kjære forfatter av bildeteksten over: Jeg vet du aldri kommer til å lese denne bloggen, men jeg skriver til deg likevel. Jeg vet du er deppa og synes verden er urettferdig, men jeg vet også en del andre ting om deg som jeg håper du har selvinnsikten til å være villig til å se litt på.

For det første er ikke dette første gang du er ulykkelig forelska, eller hur? Sent i tenåra var nemlig jeg også på et sted mentalt hvor jeg kunne finne på å skrive sånne ting. Vet du hva? Jeg skal søren meg gi denne sykdommen et navn og komme opp med en symptomliste:

Symptomer på Kronisk Postamorøs Selvmedlidelse (KPS):

• Pasienten forelsker seg tungt i stort sett alle jenter som gir noe som ligner på positiv respons.
• Planlegger hvordan forholdet til jenta kommer til å bli flere år frem i tid, lenge før man faktisk er i forhold.
• "Ser tegn" som pasienten tolker som bevis for at jenta er "The One". Eksempler på vanlige "tegn" pasienten ser: Jenta liker samme obskure musikk. Jenta forteller at hun liker en sjelden kvalitet som pasienten føler han har. Hvis pasienten møter jenta tilfeldig på bussen eller i andre settinger tolkes dette som "skjebnen" (se neste punkt) og som tegn på at de er "ment" for hverandre.
• Tror at det er forutbestemt (skjebnen) hvem som forelsker seg i hverandre. Pasienten tror derfor at jenta er nødt til også å være forelsket siden han jo er det.
• Dersom jenta er forelsket i en annen, tolkes alle negative elementer eller egenskaper hos den andre som ytterligere "tegn" på at jenta egentlig er The One.
• Pasienten lever i vrangforestillingen at jo mer desperat pasienten er, og jo mer forelsket pasienten er, jo mer "fortjener" han jenta, og jo større er sjansen for at jenta føler det samme tilbake.
• Forsøker gjentatte ganger å manipulere jenta til å "bli forelsket" ved å gi henne skyldfølelse. Vanlige taktikker er å fortelle jenta hvor mye han har ofret, og hvor vondt han har det. Pasienten har en sterk tro på at dette fungerer fordi han ofte opplever en midlertidig effekt. På lengre sikt dytter han selvsagt jenta vekk fra seg.
• Er overbevist om at å fortelle jenta hvor negativt selvbilde han har (jeg vet jeg er stygg, jeg vet jeg ikke har like store muskler som eksen din, jeg vet jeg ikke er så morsom) er kjemperomantisk, fordi han lever i forestillingen om at "det eneste som betyr noe er hvor sterkt man elsker noen" og at jenta derfor på magisk vis blir kjempeforelska tilbake.
• Pasienten føler underbevisst at jo mer ulykkelig og lidende en person er, jo mer "ekte" er personen. Lykkelige mennesker er "falske" og "overfladiske". Pasienten føler seg derfor paradoksalt nok bedre enn andre, og at han har mer "rett" på kjærlighet fra jenta.

Hvis du lurer på hvor jeg har alt dette fra så er svaret: Alle punktene er symptomer jeg selv har hatt. Jeg var OVERBEVIST om at jenta jeg var forelska i EGENTLIG burde være forelska i meg. Og innerst inne trodde og håpet jeg at hun en dag skulle knekke sammen i gråt, og si "Wow, ENDELIG ser jeg hvilken fantastisk person du egentlig er. Nå som jeg har forstått hvor VANVITTIG forelska du har vært hele tiden så kjenner jeg at jeg ELSKER DEG tilbake!".

Problemet er bare at sånn funker det bare på FILM. I virkeligheten dytter KPS-diagnosen jenta lenger og lenger vekk. Forelskelse er nemlig ikke noe jenta kan VELGE å skru på. Hvis jenta ikke er tiltrukket av deg så fungerer det ikke (og ihvertfall ikke i lengden) å GUILT-TRIPPE jenta til å like deg. Du er nødt til å lære deg hvordan tiltrekning faktisk fungerer, og du er nødt til å få erfaring. Du er nødt til å lære hvordan du kan tiltrekke alle jenter, før du kan tiltrekke en spesiell.

-Andreas (har overvunnet KPS)

Flere som har eller har hatt denne sykdommen? Sammen er vi sterkere! Stå frem og del erfaringer i kommentarfeltet. Første skritt er erkjennelse;)

Du har tråkket i salaten. Det var aldri meningen, men du har gjort eller sagt noe du gjerne skulle kunne skru tiden tilbake og endret på. Det er på tide å si unnskyld. Men hvordan gjøre det på en god måte?

Først og fremst: Det viktigste når du skal si unnskyld er å lytte:

Det er kanskje en uvanlig påstand. Men det er helt klart min erfaring: Har du gjort noe galt og er i en samtale med personen det gjelder så ikke si unnskyld for tidlig. Har du ikke klart å overbevise den sårede om at du forstår hvordan dette har gått utover han/henne så blir det fort litt for billig å si sorry. Først når du forstår kan du gi en skikkelig unnskyldning.

Nest viktigste er hvorfor:

Hvorfor gjorde du det. Hva var intensjonen din der og da. Hva tenkte du rett før det skjedde. Ofte sitter de som har blitt forulempet på en rekke spørsmål. Hvorfor akkurat meg? Hva hadde jeg gjort deg? Har du noe personlig i mot meg? Det er viktig at alle disse spørsmålene blir besvart. Du skylder den du har såret et svar på disse tingene.

Ikke bruk ordet "men":

"Det var dumt gjort av meg, men ..."
"Sorry, men du provoserte meg så veldig".
"Sorry, men jeg hadde så dårlig tid og du var i veien". 

Ordet "men" har en tendens til å stryke ut alt du sa rett før. Det er hva du sier etter "men" som blir stående igjen som den egentlig meningen i det du sier. Helt generelt kan en si at en unnskyldning blir svakere jo mer man forsvarer seg. Ta heller ansvar for det du faktisk gjorde.

Ikke unnskyld andres følelser:

Gerd Liv Valla kom med en klassisk uttalelse: "Hvis Ingunn Yssen har oppfattet noe jeg har sagt eller gjort som sårende, så beklager jeg det." 

Hvis man skal gi en ordentlig unnskyldning må man unnskylde for det en selv har gjort og ikke hvordan det ble oppfattet. Ellers blir det bare en annen måte å gå i forsvar eller å si at det er den andres reaksjon det var noe galt med. Ikke ens egne handlinger. 　
　
-Tom (Veldig snill, men god på unnskyldninger)

PS: Hva synes du er en god måte å si unnskyld på? Bruk kommentarfeltet.

Jeg fikk et spørsmål her om dagen om hva man skal gjøre på date om kjemien ikke ble så bra som man skulle ønske.

"Jeg ønsker å lese mer om hva man gjør hvis kjemien ikke er god, men begge har god tid." Liker man ikke jenta, selv om man har prøvd, er det - for meg iallefall, vanskelig å bare.. dra. Hvordan avslutter man noe sånt?

Slik jeg forstod spørsmålet handlet det helt enkelt om hvordan man avbryter, eventuelt avslutter, en date tidligere enn hva man hadde gjort hvis det gikk bra. Hvordan kommer man seg vekk fra en kjip date?

Igjen her så ser vi fordelen med enkle dates som kaffetreff. Det er ikke nødvendigvis tidskrevende, man rekker å bli kjent da det er lite annet som krever fokus, og det er, for begge parter, lett å komme seg vekk hvis det blir nødvendig.

Ikke alle dates er perfekte, og personen du er ute med var kanskje ikke en for deg alikevel til tross for forventingene og inntrykket du hadde fått fra tidligere kontakt. Dette opplever alle som dater litt, og det er da helt greit å avslutte tidlig. Men spørsmålet da var jo hvordan, og jeg har noen tanker å lufte rundt dette uten at det trenger bli noe lengre innlegg av det.

Det første jeg tenker på er bruken av diverse unnskyldninger. Som leseren selv underskrev spørsmålet sitt med(tok det dog ikke med i siteringen), han hadde brukt "tanta mi er på sykehuset" ett par ganger for mye. Og jeg ser absolutt behovet for å bruke unnskyldninger, eller grunner for å bruke et bedre ord, på hvorfor man må gå. Normal folkskikk krever av oss å behandle andre med såpass respekt at man sier hvorfor man gjør som man gjør, men likevel er det veldig lett å prøve å komme på en god nok grunn for å gi inntrykk av at nå MÅ man dra(som er dog litt motsigende i forhold til denne folkeskikken hvis grunnen ender opp som en hvit løgn). Men slike påfunn er som regel ganske lette å se igjennom og virker da litt mot sin hensikt hvis poenget er å avvise den andre mykt.

Om du vil gi en grunn så gjør det enkelt for deg selv og den andre. Uansett hva du driver med på hverdagene er det alltids noe du kan bruke, og ingen grunn er for dårlige. "Jeg må hjem nå, må opp tidlig i morgen til jobb/forelesning. Men det var hyggelig å møte deg." Dette holder massevis. Date betyr ikke "vi SKAL bli sammen"; det er helt greit å avslutte tidlig og gjøre overgangen veldig kort og nonchalant. Jeg har hvertfall aldri opplevd selv å bli kryssforhørt om hvor tidlig jobben/forelesningen min egentlig er, om jeg faktisk skal legge meg med en gang jeg kommer hjem osv.

Hvis du likevel syntes det er alt for tidlig på ettermiddagen til at dette er holdbart kan alltids "jeg må lese til forelesning" eller "jeg skal treffe en gammel venn i byen snart" eller noe annet som forståelig krever din oppmerksomhet være mer enn nok. Ikke alle holder av en hel kveld til å dra på date. Du kan avslutte tidlig. Det er helt greit altså.

Men strengt tatt, jeg har gjort nettopp det vedkommende som skrev spørsmålet selv hadde vanskeligheter for å gjøre; jeg har "bare" dratt. Når kaffen er drukket opp sier man "du, jeg må stikke nå, men det var hyggelig å møte deg," gitt henne en liten klem på kinnet, sørget for at hun vet hvordan hun kommer seg hjem(spesielt om hun ikke er noe særlig kjent i sentrum. Ellers gjør jeg det for høflighetens skyld, man "forlater" henne ikke på stedet), også tatt kvelden. Det er aldri gøy, men det enkle er oftest det beste. Og det er et nødvendig "onde" av det å drive med dating; ikke alltid går det bra eller blir god stemning.

Spørsmål: Har DU opplevd noen kleine eller skuffende dates? Hvordan har du eventuelt avsluttet det? Skriv og diskuter i kommentarfeltet

- Lars

Har du en dårlig vane du ikke klarer å bli kvitt? Eller kanskje du rett og slett ALDRI klarer å tvinge deg selv til å gjøre noe du vet du burde gjøre?

Selvdisiplin er oppskrytt. For all del, det er en fantastisk evne å ha, men for de aller fleste er det så vanvittig fort gjort å skli tilbake i gamle vaner og uvaner igjen etter en stund. Et lite svakt øyeblikk, og BAM, står du der og gjør akkurat det du har vært så flink til å ikke gjøre den siste måneden.

Personlig har jeg testet mye rart for å endre vaner. Men det jeg av erfaring har sett at gir varig forandring er:

Drastiske, permanente forandringer i omgivelsene mine.

Er du avhengig av å sitte på internett til kl 5 på natta: Last ned et program som slår av PCen kl 2300 automatisk. Og la en kompis sette passord på det sånn at du ikke KAN endre på det.

Ser du for mye TV? Gi den bort eller KAST den. Bo helt uten TV, ihvertfall til du ikke har abstinenser lenger.

Tør du ikke å gå bort til jenter på byen? Bli enig med kameraten din om at dere begge putter 1000 kroner i en konvolutt. Bli enige om at dere begge må gå bort til 3 jenter hver for å få tilbake pengene. Hvis ingen av dere går bort til noen så blir dere enige om å gi bort pengene til et politisk parti dere ikke støtter.

Men kan jeg ikke bare ta det litt etterhv...Nei! Ta et valg en gang for alle.

Hopp i det, ikke dypp stortåa gradvis.

-Andreas

Her er to tips som i alle fall for min del har gjort underverker:

Bli bevisst på ulogiske unnskyldninger

Dette er noe jeg ser igjen og igjen: Folk skaper ulogiske unnskyldninger for å gjøre eller ikke gjøre ting som  de ikke burde eller burde gjøre. To eksempler:

1. Å ta tipset "Vær deg selv" alt for langt

 

"Jeg hater når jenter sender meg masse sms-er, det er direkte creepy og jeg ser på dem desperate. Jeg traff derimot ei jente på byen i helga. Vi tok en kaffe på mandag og det gikk ganske bra tror jeg. Nå har hun slutta å svare meg på meldingene jeg sender henne."

"Hvor ofte og hvilke meldinger sendte du?"

"Jeg sendte et par samme dagen som vi traff hverandre, hun svarte ikke med en gang så jeg spurte om hun hadde glemt meg for sikkerhetsskyld. Også måtte jeg jo bare si hvor koselig jeg hadde hatt det da vi traff hverandre da."

"Hvorfor gjorde du det? Du liker jo ikke selv når jenter sender deg mange sms-er?"

"Jeg er jo bare meg selv!"

I denne situasjonen vil jeg påstå at man rasjonaliserer seg fram til at det er lettere å forbli sånn man er fordi man ser på det som for krevende å forandre seg. En forsvarsmekanisme rett og slett.

2. Å ikke prate med personen du faktisk har lyst til å bli kjent med

"Jeg hadde jo lyst å gå bort å prate med henne. Men jeg tipper hun ikke er noe for meg uansett. Også så det ut som hun hadde det så gøy med venninnene sine, hun er sikkert ikke keen på å bli forstyrra uansett."

Ved å faktisk tenke over, eller bli bevisst, på unnskyldningene man selv lager, og som egentlig ikke eksisterer, hender det ofte at man egentlig ikke har noen unnskyldninger igjen. Pass på å ikke havne i denne fella forresten: "Dette blir for lett til at jeg i det hele tatt vil gå bort til henne.".

Dette gjelder egentlig de aller fleste situasjoner i livet. Hjernen har en innebygd forsvarsmekanisme som prøver å holde deg innenfor komfortsonen din, og det du vet du er trygg ved å gjøre. Ved å pushe komfortsonen din litt og litt, eller gjøre ting du ikke er helt klar for enda, og få positiv respons på det, vil det etter hvert bli "en del av deg".


 

Kutt ut alt som har mer negativ enn positiv innvirkning på deg

Først må man finne ut hvilken innvirkning man faktisk vil ha. For eksempel kan det å spille i korps være veldig positivt for en person, men ikke ha noe som helst verdi for en annen. Når man har funnet ut hva man faktisk vil og hvilke verdier man vil oppsøke, kan man begynne å se på hva man faktisk gjør den dag i dag. Og i hvilken grad det hjelper deg å nå det målet du prøver å strekke deg etter.

Har du for eksempel lyst til å bli en mer sosial person er det kanskje ikke så lurt å stikke ut med de gamle vennene dine som ikke har blitt kjent med en eneste ny person de siste 3 årene. Har du lyst til å bli skikkelig flink i bordtennis, er det kanskje ikke noe poeng i å spille "Red Dead Redemption" dag ut og dag inn.

Å helt, eller delvis, kutte ut de tingene som tar deg bort fra det du faktisk ønsker å gjøre kan være utslagsgivende for at du en dag ender opp der du selv vil. Men husk å være fornøyd med deg selv på "turen" mot dette målet også. Det er alt for mange der ute som setter seg et mål, og tenker at når jeg endelig en dag når dette målet, da blir alt bra. Derfor er det viktig at det er "de små skrittene" og gleden av å lære som faktisk er motivasjonen, og ikke selve målet.


- Andy