Har du ofte uflaks? Er det sånn at du nesten blir litt skeptisk de få gangene du har flaks, fordi du da tenker at "dette kommer ikke til å vare"?

Er det virkelig sånn at noen mennesker er født med mer flaks enn andre? Rent objektivt så kan man kanskje si det. Det er for eksempel griseflaks at man bor i Norge. Men er det sånn at  noen nærmest er født med "vinnerflaks" og at man da kan forvente å ha flaks oftere?

Noen overlater til og med sjekking til flaks. De tenker at "skjer det så skjer det". Fin og romantisk tanke, men hva om det IKKE skjer? For meg personlig er hvem jeg er sammen med såpass viktig, at jeg ikke har lyst til å overlate det til tilfeldigheter. For meg var det ikke engang et spørsmål om jeg var villig til å investere tid og krefter i å lære en gang for alle hvordan tiltrekning og sjekking fungerer.

Man kan sikkert få inntrykk av oss gutta på bloggen som at vi er en gjeng med gladgutter. Og det er forsåvidt sant. Men jeg tror det er viktig å være klar over hvor vi kommer fra. ALLE gutta har slitt ganske tungt med personlige ting tidligere. Jeg har vært langt nok nede til å vite at det folk pleier å kaller "depresjon" er som juleaften i forhold til ordentlig DEPRESJON. Jeg har vært der. Det er ikke fett. Men jeg hadde altså flaks, jeg klarte å komme meg ut av det. Jeg hadde flaks, jeg fant ut av dette med "jenter og sånn" i forholdsvis ung alder. Jeg hadde flaks, jeg ble kompis med de kuleste gutta jeg har møtt. Jeg hadde flaks, Gode Vibber Sjekkeskolen ble en kjempesuksess.

Og jeg har lyst til å skrive litt om flaks. Det viser seg nemlig at flaks handler mye mer om mental innstilling enn hva som rent objektivt er "flaks". For å ta meg selv som eksempel: Jeg har GRISEFLAKS hver ENESTE dag. Det er kanskje vanskelig å tro på, men det er altså sant. Tre-fire ganger om dagen tenker jeg "Oi, der hadde jeg jammen flaks". Det kan være små ting, som at trikken kom akkurat når jeg kom til trikkestoppet, til at noe som virket vanskelig ordnet seg av seg selv. På et logisk, helt objektivt plan, kan jeg ikke argumentere for at jeg faktisk HAR flaks oftere enn andre. Men samtidig har jeg så ofte flaks at jeg sliter med å rasjonalisere at det bare er inbildning ALENE. Det kan rett og slett virke som om en mental innstilling om at "jeg har ofte flaks" faktisk fører til KONKRET FLAKS i virkeligheten. Jeg vet det kanskje høres litt sånn New Age-aktig ut, men det er i hvertfall en selvforsterkende prosess.

Av alle valg jeg noensinne har tatt, er valget om å være en optimist fremfor en pessimist det som har gjort størst utslag og påvirket meg mest.

Det er på tide du (ja, du, kjære leser) tar et oppgjør med deg selv: Hvor lykkelig tillater du deg selv å være? Hva føler du at du fortjener? Er det sånn at andre mennesker blir mer ulykkelig av at du blir mer lykkelig? Niks. Hjelper du de som er ulykkelig med å være en av de? Nope. Er det ikke på tide at DU får lov til å skinne litt? Er det ikke på tide at DU får lov å oppleve motbydelige mengder flaks? Har du ikke hatt det nok kjipt i løpet av livet til at du kan tillate deg selv å ha det uforskammet problemfritt?

-Andreas (uforskammet problemfri)

PS: Har du ofte flaks? Diskuter i kommentarfeltet.

Dette er et veldig kjent begrep innenfor sjekking og selvutvikling - Fake it till you make it.

Det problemet mange har med dette begrepet er det å "fake" noe til man faktisk er der; at man skal "late som" om at man har de egenskapene som behøves frem til de blir en naturlig del av deg. Og som vi alle vet så er det ikke særlig kult, "ærlig" eller i enkelte tilfeller rett og slett ikke sunt å prøve å "fake" noe, å være noe eller noen man egentlig ikke er.

Jeg har derimot noen personlige kommentarer rundt dette.

Den franske eksistensialistiske filosofen Sartre er kjent for et sitat(blant masse annet, kan jo ikke glemme Nobelsprisen f.eks) som sier:

Existence precedes essence

På godt norsk, eksistens kommer FØR essens, hvor essens er "hva noe er".

Det sitatet forteller oss er at siden vi lever i en dynamisk, kontinuelig skiftene tilværelse kan man ikke definere noe eller noen før det ikke eksisterer lenger: Vi kan ikke fange noe eller noens essens før det har blitt statisk og stabilt, noe det ikke kan være før det ikke eksisterer lenger og vi kan se tilbake på det i sin helhet i retrospekt.

Dette leder meg til spørsmålet; når er man egentlig noe, og når kan man egentlig noe?

La oss prøve oss på et tankeeksperiment; du skal lære deg å slå hjul, og du skal gjøre det for første gang.

Du har ALDRI slått hjul før, derfor kan du ikke slå hjul. Dette tror jeg få vil være uenige i. Du KAN ikke noe før du faktisk har gjennomført det. Det holder ikke bare å kunne teknikken i teorien, man må gjennomføre selve handlingen også da det å slå hjul er en fysisk handling og må da utføres gjennom bevegelse i rom.

Du tar sats og planter hendene i bakken.

Nå kommer vi til 1000-kronersspørsmålet; hva er man mens man er midt i prosessen?

Du holder på å slå ditt første hjul, men i de hundredels sekundene før det er gjennomført har du fortsatt ikke gjennomført det enda, du KAN fortsatt ikke slå hjul.

Enhver læringsprosess vil da, per definisjon, være "å fake" til man har "made it". Før man faktisk har komplett og totalt gjennomført den endringen eller lærdommen man søker, for første gang, gjennomfører man noe man ikke kan enda.

Første gang du leste en bok, første gangen du skulle ta et skritt, første gangen du prøvde å holde øyekontakten med en jente du likte, første gangen du løp 100 meter; alt dette var, midt i prosessen, "fake it till you make it".

Jeg er derimot ikke noen tilhenger av uttrykket "fake it till you make it". Det er missvisende og har en negativ tone med ordet "fake" i seg, man skal for Odins skyld ikke prøve å være noe annet enn hva/hvem man er. Poenget er ikke å gjemme seg bak en maske av en alternativ identitet, det er tross alt snakk om utvikling her.

Derimot så foretrekker jeg uttrykket "gjør ting før du er klar for det."

Du KAN ikke en ting/aktivitet/ferdighet før du har prøvd og gjort det for første gang. Enhver læringskurve og utvikling KREVER at du kaster deg ut i noe du ikke kan ENDA.

Dette er også en kritikk til de personer, både gutter og jenter, som kritiserer andre for å "være noen de ikke er" og for å være "fake"(noe som er en typisk janteloven-holdning) når det de utpekte EGENTLIG gjør er å strebe etter en lærings-og utviklingskurve. Skal man komme seg noen steder her i livet er man nødt til å kaste seg ut i det udefinerbare og usikre skal man treffe sikker grunn på et nytt og høyere nivå.

Livet og tilværelsen er dynamisk, den er kontinuelig skiftende. Hvem og hva du er er opp til deg og den retningen du velger å styre livet ditt i. Ikke hold deg selv eller andre tilbake med et passiviserende følelsesliv.

- Lars (hverdagsfilosofen)

I kveld tenkte jeg å ta et lite oppgjør med et tema som jeg selv har måtte håndtere, og som er aktuelt for de fleste; janteloven.

Janteloven har påvirket mange gutter (inkludert undertegnede) som har hatt et ønske, enten åpent eller undertrykt, om å gjøre noe med livet sitt, og jeg tenker hovedsakelig på kjærlighetslivet.

Den seksuelle og romantiske delen av våre liv er viktige på linje med familie, karriere og venner, men det er også den mest sårbare av de områdene hvor vi føler oss mest utsatte og utrygge; mangler er flaut å innrømme og det er et "nederlag" å bli avvist.

Ikke minst er det også et TABU område å snakke om; "menn" sliter ikke med å få jenter... Eller hvordan er det?

Du skal ikke tro at du er noe.

Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.

Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.

Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

Du skal ikke tro du er mere enn oss.

Du skal ikke tro at du duger til noe.

Du skal ikke le av oss.

Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

I Norge er det en veldig "kjenn din plass" kultur, SPESIELT når det kommer til sjekking; er du ikke flink med jenter så er du ikke det, punktum. Du har ikke det som må til, og alle forsøk på å gjøre noe med det er ikke bare latterlige og tryhard, men er også å manipulere og lure jenter til å like noen som ikke er bra nok for dem.

Fordommene er helt grusomme og har heller ingen rot i virkeligheten.

For noen gutter kan det føles som et nederlag å ikke være flink med jenter, og å innrømme det er å erkjenne seg selv som en taper, det ikke "mandig" å ikke være automatisk flink med jenter. For meg selv for noen år siden var dette derimot starten på et bedre liv. Å innse hvor en har muligheter for vekst er det første skrittet for å kunne oppnå den veksten. Eventuelle mangler og forbedringsmuligheter ligger i skyggen uansett om man tør å innse det eller ikke, og da er det like greit å gjøre noe med det; selvbedrag er kun en midlertidig trøst som utsetter det uungåelige og gjør mer skade enn godt.

For litt over et år siden så leste jeg på en jenteblogg en jente som kritiserte gutter som tok aktive tiltak for å bli flinkere med jenter i form av kurs, at slike gutter var "tapere som desperat prøver å få pult".

Min erfaring som instruktør er noe HELT annet, mange av mine nærmeste venner er faktisk tidligere deltakere som er sykt kule, empatiske og joviale typer, men bare for å understreke hvor forferdelige slike holdninger er så vil jeg, for argumentets skyld, late som at jeg er enig med henne.

Så, hvis jentebloggerens fordommer var sanne... HVA SÅ?

Har noen mennesker større rett på lykke enn andre? Hvis man var uheldig med oppveksten og ikke fikk utviklet de samme egenskapene som de andre "kjekkasene", skal en ikke få muligheten til å gjøre noe med det i voksen alder? Er det plutselig GALT å ta aktive grep om livet sitt for å gjøre det bedre? Er det feil å ønske seg et bedre liv? Vil samfunnet kollapse i en implosjon av glede om et høyere antall mennesker var fornøyde med sine forhold til det motsatte kjønn? Må vi vite at det er mennesker som har det værre enn oss for å føle oss bra selv? Er frustrasjon og depresjon rettferdiggjort siden "det er vår skjebne", vårt lodd i livet?

Jeg blir nesten litt trist av hele greia.

Dette er riktignok ikke noe folk går rundt å sier høyt på gata daglig, men det er en holdning i samfunnet som ligger under overflaten og skuer stygt på oss, og vi føler oss nakne.

Slike holdninger holder menneskeheten tilbake rett og slett, passiviserer oss til å bli der vi er i vår egen lille boble av selvmedlidenhet, fornektelse og frykt for majoritetens fordommer når vi kunne kommet oss ut døra og skapt vår egen lykke. Min viktigste hobby de siste årene har vært selvutvikling, og livskvaliteten kan ikke sammenlignes engang med hva den var før. Så lenge man har en sunn dose empati og gode hensikter vil man kunne utvikle seg og gjøre daglig trening ut av alle de sosiale forhold man er i, og høste resultatene deretter.

Jeg sier FUCK janteloven. Livets muligheter er der ute for dem som søker dem, og jeg er i godt gang selv allerede. Hold meg med selskap de av dere som tørr.

- Lars