Det er egentlig sjelden jeg blir provosert eller frustrert. Men når jeg kom over denne teksten på internett fikk jeg lyst til å jakte ned den som har skrevet det og bitchslappe vedkommende med en brukt tampong. Og det ville vært i beste mening. Jeg har nemlig vært akkurat der vedkommende er selv:

Bu-friggety-hu. Kjære forfatter av bildeteksten over: Jeg vet du aldri kommer til å lese denne bloggen, men jeg skriver til deg likevel. Jeg vet du er deppa og synes verden er urettferdig, men jeg vet også en del andre ting om deg som jeg håper du har selvinnsikten til å være villig til å se litt på.

For det første er ikke dette første gang du er ulykkelig forelska, eller hur? Sent i tenåra var nemlig jeg også på et sted mentalt hvor jeg kunne finne på å skrive sånne ting. Vet du hva? Jeg skal søren meg gi denne sykdommen et navn og komme opp med en symptomliste:

Symptomer på Kronisk Postamorøs Selvmedlidelse (KPS):

• Pasienten forelsker seg tungt i stort sett alle jenter som gir noe som ligner på positiv respons.
• Planlegger hvordan forholdet til jenta kommer til å bli flere år frem i tid, lenge før man faktisk er i forhold.
• "Ser tegn" som pasienten tolker som bevis for at jenta er "The One". Eksempler på vanlige "tegn" pasienten ser: Jenta liker samme obskure musikk. Jenta forteller at hun liker en sjelden kvalitet som pasienten føler han har. Hvis pasienten møter jenta tilfeldig på bussen eller i andre settinger tolkes dette som "skjebnen" (se neste punkt) og som tegn på at de er "ment" for hverandre.
• Tror at det er forutbestemt (skjebnen) hvem som forelsker seg i hverandre. Pasienten tror derfor at jenta er nødt til også å være forelsket siden han jo er det.
• Dersom jenta er forelsket i en annen, tolkes alle negative elementer eller egenskaper hos den andre som ytterligere "tegn" på at jenta egentlig er The One.
• Pasienten lever i vrangforestillingen at jo mer desperat pasienten er, og jo mer forelsket pasienten er, jo mer "fortjener" han jenta, og jo større er sjansen for at jenta føler det samme tilbake.
• Forsøker gjentatte ganger å manipulere jenta til å "bli forelsket" ved å gi henne skyldfølelse. Vanlige taktikker er å fortelle jenta hvor mye han har ofret, og hvor vondt han har det. Pasienten har en sterk tro på at dette fungerer fordi han ofte opplever en midlertidig effekt. På lengre sikt dytter han selvsagt jenta vekk fra seg.
• Er overbevist om at å fortelle jenta hvor negativt selvbilde han har (jeg vet jeg er stygg, jeg vet jeg ikke har like store muskler som eksen din, jeg vet jeg ikke er så morsom) er kjemperomantisk, fordi han lever i forestillingen om at "det eneste som betyr noe er hvor sterkt man elsker noen" og at jenta derfor på magisk vis blir kjempeforelska tilbake.
• Pasienten føler underbevisst at jo mer ulykkelig og lidende en person er, jo mer "ekte" er personen. Lykkelige mennesker er "falske" og "overfladiske". Pasienten føler seg derfor paradoksalt nok bedre enn andre, og at han har mer "rett" på kjærlighet fra jenta.

Hvis du lurer på hvor jeg har alt dette fra så er svaret: Alle punktene er symptomer jeg selv har hatt. Jeg var OVERBEVIST om at jenta jeg var forelska i EGENTLIG burde være forelska i meg. Og innerst inne trodde og håpet jeg at hun en dag skulle knekke sammen i gråt, og si "Wow, ENDELIG ser jeg hvilken fantastisk person du egentlig er. Nå som jeg har forstått hvor VANVITTIG forelska du har vært hele tiden så kjenner jeg at jeg ELSKER DEG tilbake!".

Problemet er bare at sånn funker det bare på FILM. I virkeligheten dytter KPS-diagnosen jenta lenger og lenger vekk. Forelskelse er nemlig ikke noe jenta kan VELGE å skru på. Hvis jenta ikke er tiltrukket av deg så fungerer det ikke (og ihvertfall ikke i lengden) å GUILT-TRIPPE jenta til å like deg. Du er nødt til å lære deg hvordan tiltrekning faktisk fungerer, og du er nødt til å få erfaring. Du er nødt til å lære hvordan du kan tiltrekke alle jenter, før du kan tiltrekke en spesiell.

-Andreas (har overvunnet KPS)

Flere som har eller har hatt denne sykdommen? Sammen er vi sterkere! Stå frem og del erfaringer i kommentarfeltet. Første skritt er erkjennelse;)

Dette kan kanskje være den viktigste artikkelen du noen gang kommer til å lese. Den handler nemlig om deg. Og en VELDIG VIKTIG jente.

Du vet hvem jeg snakker om. Hun superkule, helt beyond heite jenta du kommer til å møte i fremtiden. Hun du enten skal gifte deg med eller "la være å gifte deg med fordi å være gift er uansett bare ord på papir. Vi er samboere, men er like glade i hverandre som om vi hadde vært gift".

Uansett. Jeg snakker selvfølgelig om THE ONE.

En god del ser på møtet med The One som et vendepunkt i livet. Det vil si, et FREMTIDIG vendepunkt. Den dagen jeg møter The One, DA kommer jeg endelig til å bli lykkelig. DA er livet mitt endelig på rett kjøl. DA har jeg noe å virkelig leve for.

Og hun jeg holder på med nå? Nei, hun er ikke The One, hun er bare en jente jeg "øver meg på" til jeg kommer til å møte hun jeg EGENTLIG elsker. Eller nei vent, jeg er ikke helt sikker, hun KAN, KANSKJE, være The One. Jeg må bare finne det ut først.

Problemene med tankegangen over er ganske mange. For det første: Du maler NÅTIDEN som dårligere enn fremtiden. Du holder på med en tankegang som kan sidestilles med SELVSKADING. Vi snakker masochisme på temmelig høyt nivå. Du jakter etter en luftspeiling. En jente som ikke finnes.

The One er en TANKEKONSTRUKSJON. Det er kollektiv hjernevask. Det selger Hollywoodfilmer, tannkrem og kvisekrem. Det får folk til å stå opp om morran og gå på en jobb de hater. De har det jævlig nå, men en dag skal de få møte The One og alt skal bli bra.

Ok, dersom du fremdeles er fanget i The One-psykosen og har lest artikkelen frem til hit, er egoet ditt antageligvis ganske hissig på at du svelger følgende rasjonalisering: "Forfatteren av artikkelen har sikkert møtt sin The One allerede, men så ville sikkert ikke hun ha han, så han er sikkert bare bitter og sjalu på alle andre som møter The One".

Den beskrivelsen passet perfekt, dersom den gjalt meg for ti år siden. Jeg har, mens jeg fremdeles var fanget i The One-psykose, ganske riktig møtt jenter jeg har trodd var The One. Men jeg klarte aldri helt å riste av meg følelsen av at noe ikke stemte. Riktignok passet de VELDIG med ideen jeg hadde om The One, men aldri HELT. Jenta hadde som regel en eller annen MASSIV feil (som rusmisbruk, sosiopati, nervøse sammenbrudd eller utroskap), som overhodet ikke stemte med min idé av hvordan The One skulle være.

Konklusjonen var som regel at The One sikkert ventet på meg en gang i fremtiden istedet.

Før denne artikkelen blir altfor mørk og dyster skal jeg bryte igjennom og fortelle hvordan jeg sluttet å tro på The One, og lærte å elske The Ones istedet:

Det er lørdag kveld. Seline står i bakgrunnen. Søstra hennes er rasende og står nå to centimeter unna ansiktet mitt og skjeller meg ut.

"Det er fuckings søstra mi! Skjønner du? Hun ELSKER DEG, og du har tenkt til å ditche henne?"

Jeg hadde ikke tenkt så langt. Å ditche Seline hadde jeg overhodet ingen lyst til eller planer om.

"Er dere sammen? Er dere kjærester? Svar da! Eller er dere PULEVENNER? Fy faen, din jævla idiot! Seline fortjener så jævlig mye bedre enn deg!"

På dette tidspunktet begynte jeg å kjøpe argumentene hennes. Jeg følte jeg passet til beskrivelsen som jævla idiot. Hvordan kunne jeg ha vært så dum tenkte jeg. Å holde på med en jente på den måten. Hun kom jo garantert til å utvikle følelser for meg. Og jeg, mitt svin, hadde UTNYTTET stakkars Selines svake sinn. Leflet meg i hennes følelser.

Men jeg var jo GLAD i jenta? Jeg hadde INGEN planer om å ditche noen som helst.

"Jeg har ikke tenkt til å ditche Seline. Jeg er glad i henne. Jeg er ikke en dårlig person" sa jeg.

Søstra begynte å grine.

"Har du tenkt til å ta henne med deg da? Har du tenkt til å gifte deg med henne? Hæ?"

Nei. Det hadde jeg ikke.

Dagen etter møtte jeg Seline for å se film sammen. Jeg hadde forberedt noen ord om at det kanskje var best å avslutte hele greia, i og med at vi ikke hadde noen fremtid sammen. Hun kom meg i forkjøpet:

"Du trenger ikke ha skyldfølelse. Søstera mi er bare redd for meg, og det betyr egentlig bare at hun er glad i meg. Jeg tror for å være ærlig at søstra mi tar det verre at du skal flytte til Oslo enn det jeg gjør. Det finnes ikke EN The One. Vi har hatt det kjempefint sammen, og det er jeg BARE glad for. Jeg tror det finnes forskjellige The One til forskjellige tider i livet. Du har vært The One for meg det halve året her, og du har lært meg masse og vi har hatt det superfint sammen. Men ingen er The One for hele livet. Du kommer til å møte nye jenter, og jeg kommer til å møte noen som er The One for meg akkurat der og da."

Jeg følte meg opplyst og utrolig dum på samme tid. Denne lille jenta hadde akkurat lært meg noe veldig viktig. Og jeg hadde undervurdert henne til de grader.

Hun var lei seg for at jeg skulle flytte, men det scenarioet jeg hadde laget i hodet med sovepiller, barberblad, nødsentral, grining, snørr og tårer var ikke noe annet enn en vrangforestilling i hodet på meg og søstera til Seline.

Omtrent en måned etter hadde Seline fått seg ny kjæreste. Og jeg innså at det er viktigere å være lykkelig HER OG NÅ, med AKKURAT DEN du holder på med, enn å vente på The One.

-Andreas (en av The Ones)

De fleste har nok gitt det en tanke, men jeg tror folk flest ikke tenker godt nok over det. En person du ser på som den heiteste i hele verden, kan bestevennen din synes er helt ok. Dette var da ingen imponerende hemmelighet, tenker nok du, og det er det for så vidt heller ikke. Man kan derimot se litt nærmere på det og finne ut ting du kanskje ikke visste.

For å spore bitte litt av tenkte jeg å nevne noe som gikk skikkelig opp for meg da jeg prata med Glasskår på MSN her om dagen. Hvorfor tenker jenter så mye på verdien sin i en gruppe, mens gutter tenker så mye på utseende? Jeg skal ikke komme med noe fasitsvar her, men jeg tror det absolutt kan ha noe med at gutter hovedsakelig ser på utseende til ei jente, mens en av de mest attraktive egenskapene til gutter er den sosiale verdien. De tar altså ikke hensyn til at jenter og gutter ser på litt forskjellige ting når de skal finne seg en parringspartner.  

Grunnen til at jeg nevner det er fordi man ikke nødvendigvis bare kan si at folk har forskjellig smak. For jenter tror jeg mer det har noe med hvordan de oppfatta gutten der og da. For eksempel: Jente A traff gutt A da han var på jobb som DJ på et utested i Oslo. Hun syns han var utrolig kjekk. Jente B traff samme fyr på Deli 03:30 en lørdag kveld. Hun fikk ikke helt det samme inntrykket av han.

For gutter derimot tror jeg faktisk det er litt mer rett fram. Ikke for å være kjip mot dere jenter, men jeg tror det er mye vanskeligere for dere å bli ”noe å satse på”-materiale, dersom dere ikke er det fra før, enn det er for gutter. For all del, det finnes en del ting dere kan gjøre, og jeg vet at Anders er i gang med å skrive et innlegg om hva vi tenker er mulig, men det virker for meg som om det er mye vanskeligere. Nå skal det sies at ingen av oss er noen ekspert på det området.

Men, i forhold til dette, mener jeg det er en mentalitet som er grei å ha i bakhodet når en kommer i kontakt med nye mennesker. Dersom du blir avvist av ei som du egentlig bare synes var midt på treet, betyr ikke dette at denne personen, pluss alle som du synes heitere enn denne personen, er uaktuelle for deg. Uansett hvor dårlig du er til å sjekke vil jeg påstå at det alltid finnes noen der ute som vil like akkurat deg. Hvor heite du synes de er, er nok ganske tilfeldig.

Ellers tenkte jeg å nevne at vi er i full gang med spørsmålsrunden, og at svarene vil komme innen en uke. Så dere får smøre dere inn med vente-krem.

Ha en fin nyttårsfeiring!

- Andy