Hei.

I dag har jeg tenkt til å skrive et inlegg direkte til deg.

Du som egentlig har lyst til å bli superflink med jenter, men som tviler litt på om du kan klare det.

Til deg som gav opp halveis

Til deg som har kjempelyst til å ha verdens beste kjæreste, men som tenker "er det egentlig så viktig det her med sjekking?" med en gang du må gjøre noe skummelt.

Du som sitter inne på fredagskvelden fordi ingen blir med deg ut.

Du som drikker deg full før du tør å snakke med jenter, når du EGENTLIG vet at du burde være edru.

Denne er til deg som har vært på bootcamp, men som ikke har "hatt tid til å dra ut så mye." 

Til deg som lovet deg selv at du skulle bli flink med jenter, men bare drar ut et par ganger i måneden. 

Tro meg, hvis jeg klarte det, hvis resten av gutta her klarte det, så klarer DU det også.

Hvem skal ut i dag?

-  Alex

Dette er et veldig kjent begrep innenfor sjekking og selvutvikling - Fake it till you make it.

Det problemet mange har med dette begrepet er det å "fake" noe til man faktisk er der; at man skal "late som" om at man har de egenskapene som behøves frem til de blir en naturlig del av deg. Og som vi alle vet så er det ikke særlig kult, "ærlig" eller i enkelte tilfeller rett og slett ikke sunt å prøve å "fake" noe, å være noe eller noen man egentlig ikke er.

Jeg har derimot noen personlige kommentarer rundt dette.

Den franske eksistensialistiske filosofen Sartre er kjent for et sitat(blant masse annet, kan jo ikke glemme Nobelsprisen f.eks) som sier:

Existence precedes essence

På godt norsk, eksistens kommer FØR essens, hvor essens er "hva noe er".

Det sitatet forteller oss er at siden vi lever i en dynamisk, kontinuelig skiftene tilværelse kan man ikke definere noe eller noen før det ikke eksisterer lenger: Vi kan ikke fange noe eller noens essens før det har blitt statisk og stabilt, noe det ikke kan være før det ikke eksisterer lenger og vi kan se tilbake på det i sin helhet i retrospekt.

Dette leder meg til spørsmålet; når er man egentlig noe, og når kan man egentlig noe?

La oss prøve oss på et tankeeksperiment; du skal lære deg å slå hjul, og du skal gjøre det for første gang.

Du har ALDRI slått hjul før, derfor kan du ikke slå hjul. Dette tror jeg få vil være uenige i. Du KAN ikke noe før du faktisk har gjennomført det. Det holder ikke bare å kunne teknikken i teorien, man må gjennomføre selve handlingen også da det å slå hjul er en fysisk handling og må da utføres gjennom bevegelse i rom.

Du tar sats og planter hendene i bakken.

Nå kommer vi til 1000-kronersspørsmålet; hva er man mens man er midt i prosessen?

Du holder på å slå ditt første hjul, men i de hundredels sekundene før det er gjennomført har du fortsatt ikke gjennomført det enda, du KAN fortsatt ikke slå hjul.

Enhver læringsprosess vil da, per definisjon, være "å fake" til man har "made it". Før man faktisk har komplett og totalt gjennomført den endringen eller lærdommen man søker, for første gang, gjennomfører man noe man ikke kan enda.

Første gang du leste en bok, første gangen du skulle ta et skritt, første gangen du prøvde å holde øyekontakten med en jente du likte, første gangen du løp 100 meter; alt dette var, midt i prosessen, "fake it till you make it".

Jeg er derimot ikke noen tilhenger av uttrykket "fake it till you make it". Det er missvisende og har en negativ tone med ordet "fake" i seg, man skal for Odins skyld ikke prøve å være noe annet enn hva/hvem man er. Poenget er ikke å gjemme seg bak en maske av en alternativ identitet, det er tross alt snakk om utvikling her.

Derimot så foretrekker jeg uttrykket "gjør ting før du er klar for det."

Du KAN ikke en ting/aktivitet/ferdighet før du har prøvd og gjort det for første gang. Enhver læringskurve og utvikling KREVER at du kaster deg ut i noe du ikke kan ENDA.

Dette er også en kritikk til de personer, både gutter og jenter, som kritiserer andre for å "være noen de ikke er" og for å være "fake"(noe som er en typisk janteloven-holdning) når det de utpekte EGENTLIG gjør er å strebe etter en lærings-og utviklingskurve. Skal man komme seg noen steder her i livet er man nødt til å kaste seg ut i det udefinerbare og usikre skal man treffe sikker grunn på et nytt og høyere nivå.

Livet og tilværelsen er dynamisk, den er kontinuelig skiftende. Hvem og hva du er er opp til deg og den retningen du velger å styre livet ditt i. Ikke hold deg selv eller andre tilbake med et passiviserende følelsesliv.

- Lars (hverdagsfilosofen)

En av mine absolutte favorittserier som har gått på denne jords fjernsyn må jeg innrømme er Californication. Vi snakker her om Hank Moody; en uhelbredelig alkoholiker, en skjørtejeger som ikke trenger å jakte, en skadet sjel som driter i om han ender med juling så lenge han får sagt det han vil, en enslig festløve på jakt etter hans neste flukt fra virkeligheten.

Hanky-Panky er den utemmelige badboyen på vei nedover i livet og er absolutt en person du IKKE vil være. MEN, denne fiktive karakteren(som antageligvis er ganske lik personen som spiller han) er ganske så sjef på mange områder som en kvinnesjarmør.

Selv klarer jeg meg godt uten alt det dramaet og den selvdestruerende, barnslige oppførselen hans. Det er helt klart at karakteren er mer preget av en generell gi faen-holdning som en ødelagt og deprimert, selvskadende kunstner fremfor å være selvsikker(bare se hvor grumsomt sjalu han blir bare Karen nevner et navn som ikke er et jentenavn), men det er fortsatt mye positivt å kunne modellere fra den mannen som en selv kan benytte seg av.

De av dere som ikke har sett serien, se den. Om det ikke er for sjekkingen sin del vil det hvertfall være underholdning å hente der også.

Elementer som er kjekt å legge merke til er:

Stemmebruk.

Hvordan snakker han? Høy stemme, lav stemme, behersket stemme? Snakker han fort som om han er stressa, eller virker han avslappet?

Ansiktsmimikk.

Hvordan bruker han ansiktet sitt? Pleier han gi kvinnene store smil og ivrig, enig nikking, eller ser han på dem som om at han ikke er helt overbevist over at de er noe for han enda?

Hva med kroppsspråket hans?

Virker han avslappet og trygg, eller ville dere si at hans agent Charlie Runkle(som forresten er dritfet på sin egen merkelige måte) er mer avslappet og "cool"?

Hvordan forholder han seg til kvinner generelt? Er han redd for dem, eller virker han glad og interessert i dem?

Er Hank Moody en person som oppfører seg ut i fra omgivelsene sine, eller er det han som definerer omgivelsene rundt seg?

En annen karakter i serien som man kan lære MYE av å observere er en kar vi får se i sesong 4. Ben heter han, en som begynner å date Karen. Se og lær på hvor selvsikkert han oppfører seg og hvordan han håndterer den barnslige oppførselen til Hank, hvordan han hever seg over all bullshiten han får slengt mot seg.

Jenter: Hadde dere datet eller bare hooket opp med en kar som Hank Moody?

Gutter: Kunne dere sett for dere selv som en badboy-flørt som han, eller er han FOR drøy?

- Lars

Jeg tror det var storefri. Eller kanskje fritime. Jeg aner ikke, men det var i alle fall på ungdomsskolen. Jenta alle sikler etter og meg holdt på med noe skolegreier, og jeg stod lent over pulten hennes og hjelper henne med noen oppgaver. Plutselig legger hun handa si oppå min, og stryker lett. Jeg skvetter til og trekker den fort til meg. Hvorfor gjorde hun det? Jeg forstod ikke og ble mer flau enn henne. Jeg tolket noe som egentlig var et tegn på interesse som noe helt annet. Den gangen var det ikke innenfor min virkelighet at noen kunne være interesserte i meg.

Det er kanskje den aller største forskjellen på meg nå og før; å tolke ting som interesse. Og det er også kanskje det som skiller kjekkaser fra de som ikke er det. Nå husker ikke jeg om det er skrevet noe om dette før, så i så fall skriver jeg om det igjen (og det gjør forøvrig ingenting), men har du noengang hørt setningen “meningen ligger i tolkningen”? Jeg elsker den setningen. Jeg kan forklare via et eksempel:

Arne sitter på et utsted og har akkurat begynt å prate med ei jente. Litt uti samtalen spør jenta hvor Arne bor. Arne svarer på spørsmålet, men kan ikke forstå hvorfor jenta lurte på dette. Spør du en kjekkas hva jenta mente vil han derimot kanskje svare at hun prøver å finne ut om det er kort å stikke hjem til Arne.

Hva om vi tolker ting som egentlig ikke er interesse som interesse? Det er bare positivt. Å være fyren som er vant til at jenter legger an på han er helt klart et pluss. De aller fleste gangene trenger du ikke engang å verbalt kommentere at du tolket det jenta sa som interesse, man kan som regel se det på folk hvordan de oppfatter ting. Man har i alle fall som regel en liten anelse.

Man har absolutt veldig lite å tjene på å tolke ting folk sier til en som noe negativt. Og det gjelder i alle settinger.

- Andy

Sist sommer var jeg på jakt etter et nytt kollektiv i Oslo, noe som rart nok skapte en hel haug med morsomme historier. Jeg var blant annet innom jenta som det var umulig å få mer enn to ord utav om gangen og samtidig sannsynligvis var den flinkeste jenta jeg noen gang har møtt til å lage klein stemning, jeg var innom to hippier som satt plantet godt inn i hver sitt hjørne av sofaen, med hver sin røyk i handa, da jeg kom inn og pekte i enden av gangen og sa at det var det rommet som var ledig, uten en gang å reise seg, og jeg var innom den ekle gamle haltende dama som nevnte at hun hadde kastet ut de forrige beboerne i sommerferien fordi de ikke hadde vasket trappen mens de var på ferie. Det var derimot ikke klarere tegn å få da jeg besøkte leiligheten jeg nå bor i.

Jeg ble møtt av en hyggelig svenske som fort viste meg rundt før han selv forsvant ut døra fordi han skulle på jobb. Igjen i leiligheten var meg og ei jente fra USA som var her på ferie. Jeg satt meg ned i sofaen for å prate litt med henne. Stemningen var ganske avslappet og hun flyttet seg fra andre siden av sofaen og inntil meg for å vise meg noen bilder hun hadde tatt samme dag. Hun var her for å ha intervjuer for en amerikansk tv-stasjon, og skulle bare bli her i noen måneder.

Plutselig braker det i magen min, jeg hadde som vanlig glemt å spise, og i løpet av få sekunder kaster jeg meg bare ut i det. ”Hypp på å lage noe mat?”. En halv time, en handletur, og masse latter senere sitter 20 år gamle meg og en meget pent kledd frue på 30 rundt et lite bord med tente stearinlys og tacos på bordet. Jeg tar meg selv i å klype meg i armen for å sjekke at jeg faktisk ikke drømmer.
Vi nyter maten og blir sittende å prate over et glass rødvin. Hun lurer på om jeg kan lære henne noe norsk og løper inn på rommet sitt for å hente notatblokka si. Vi blir sittende helt inntil hverandre og spenningen øker for hver gang hun skal prøve å uttale et nytt ord og jeg må rette på henne. Pausene blir lengre, og øyekontakten likeså. Jeg dulter med vilje borti kinnet hennes med nesa mi i det jeg skulle snu meg for å prate. Jeg ser hun bøyer hodet bakover men jeg trekker meg litt unna. Minutter senere, idet spenningen er så høy at det er rett før vi kaster oss over hverandre, reiser jeg meg opp, rekker ut handa og drar henne med på rommet hennes.

Vi hadde noen sykt fete uker sammen etter dette. Vi hadde aldri mer sex, selv om det hendte vi sov sammen, og det er kanskje like greit. Men som hun sa det selv: ”Hadde vi ikke hatt sex da, hadde det blitt skikkelig rart å bo i samme hus med tanke på spenningen mellom oss.”

- Andy

Jeg rasker til meg nøklene, og når akkurat å spraye meg inn med litt parfyme før jeg legger på sprang ned mot Nationaltheatret. Anne, som jeg så vidt hadde prata med på byen helgen før, hadde ringt meg og lurt på hvor jeg ble av. Jeg dro en hvit løgn og sa at jeg hadde sovna på sofaen. Jeg som var skråsikker på at det var i morgen jeg skulle møte henne.

Jeg ankommer 7eleven sammen med en fin kombinasjon av svette- og parfymelukt. Så... hvem var denne Anne igjen. Jeg blir like overrasket hver gang jeg er på plassen foran t-banestasjonen ved Nationaltheatret. Mellom fem og ni på kvelden står det alltid haugevis av folk som venter på å møte daten sin. Det er så sykt lett å se at de to som akkurat hilste aldri før har møtt hverandre. Jeg gjetter Sukker. Uansett, jeg går forbi en del av dem og møter blikket deres, venter på respons og blir like rød i kinnene hver gang det ikke er riktig person.

Plutselig lyser ei jente opp. Jeg kjenner det støkker litt inni meg. Hadde jeg kommet på at hun stemte så godt overens utseendemessig med drømmejenta mi hadde jeg i det minste spraya meg inn med et trykk til parfyme. Jeg merker jeg blir enda rødere i kinnene enn jeg ble når jeg prøvde å hilse på feil jenter, men klarer å manne meg opp, gir henne en klem og mumler fram et svakt sorry.

Siden det er fredag foreslår jeg at vi tar trikken opp til løkka for å skvise siste rest ut av sommerkvelden sammen med en utepils. Hun er med, men samtidig litt satt ut. Jeg merker at den fomlete introduksjonen min har satt meg litt ut og at jeg mest sannsynlig ikke stemmer overens med slik jeg var da jeg først møtte henne.

Vi blir sittende å prate på trikken opp, og jeg merker at jeg må gripe meg selv i nakken. Det er rart hvor satt ut man kan bli av små sjokkerende hendelser stablet oppå hverandre. Av og til hjelper det rett og slett bare å tenke at hun aldri hadde møtt deg dersom hun faktisk ikke likte deg, samtidig som man slutter å tenke på eventuelle utfall og en tilsynelatende ellers dårlig dag, men kun konsentrerer seg om hvor fantastisk livet er akkurat nå.

Jeg åpner øynene mine igjen. Hun er fortsatt like pen og sjarmerende. Om ikke enda mer sjarmerende. Jeg smiler, og hun smiler tilbake. "Vi skal av her", sier jeg rolig, mens jeg elegant danser meg smilende gjennom folkemengden på trikken og stiger ut. Jeg føler meg endelig tilfreds.


- Andy