I går, lørdag, hadde jeg avtalt å treffe en jente jeg hadde møtt på sukker. Vi skulle møtes klokken fem i sentrum, og jeg gledet meg ganske; fra bildene var hun utrolig søt, og da jeg sendte meldinger og chattet med henne virket hun skikkelig kul også.

Ti over fem tikker det inn en melding som vekker en sovende Lars på sofaen; hun lurte på om hun hadde tatt feil av tiden:

"Var det fem vi skulle møtes, eller har jeg notert feil tid?" skrev hun.

Flau som F ringte jeg henne, sa at jeg hadde forsovet meg, beklaget og lovet at jeg kunne være der om ca 20min.

Hun bare lo av det og sa at hun skulle finne et sted å sitte i mens.

Ca. 20 min senere var jeg fremme, vi hilste og hun var like søt som jeg hadde forventet(man vet aldri med bilder desverre, det er en risiko med nett, men hadde sett nok bilder på både sukker og facebook til at hun her var safe).

Vi gikk for å finne en café og småpratet på veien.

Jeg har truffet mange søte jenter de siste årene, men dette var en av få som jeg ble litt betatt av. Fet personlighet, kjempesøt og feminin samtidig som hun ikke var for tilbakeholden eller forsiktig. Det var den søte lille pikelatteren som var prikken over Ien. Jeg foretrekker jenter som er JENTER, men fortsatt modne og intellektuelt oppegående.

På caféen ble vi bedre kjent med hverandre, og jeg merket spenningen og flørten som lå i luften bare gjennom blikkene våres, smilene og bevegelsene; hun fiklet litt med diverse ting, type unødvendige berørelser på veska si, rotet litt med håret sitt, tukla med den tomme tekoppen. Sånne nervøse "ticks" samtidig som hun helt tydelig har det hyggelig = bra! Dette kan kalles den logiske og tekniske guttemåten å forklare "sommerfugler i magen" på egentlig(NB: ikke let etter slike "tegn" da mange jenter er flinke til å skjule interessen sin! Mangelen er tegn er IKKE en garanti for mangel på interesse, NB NB!).

Jeg merker at jeg gjør slike ting selv i blant når jeg er med jenter jeg liker skikkelig godt, og det er heller ikke noe minus å gjøre det eller at hun merker at du gjør det; det er bare søtt. Heller det enn å prøve å være for "kul og selvsikker".

PS: Skal skrive et innlegg senere denne uken med selve "hemmeligheten(e)" bak dates for dere gutta.

Da det var på tide å gå(hun hadde en avtale med noen venninner, så det ble bare ca 1,5 time på café) dro vi ut og skulle gå til hver vårt. Det ble en hadeklem, noen sekunder med stillhet og øyekontakt, også et lite kyss før vi gikk hver vår vei.

Såklart avtalte vi å treffes igjen snart også.

Enda en koselig date med en nydelig jente var overstått, og det er (i skrivende stund) fire dates som venter til uka, mandag-torsdag; en av dem har jeg alt har truffet en gang før og gått til sengs med. Alle er forresten jenter fra nettdating; det er skremmende hvor bortskjemt man kan bli på det området når man først vet hvordan man burde gå frem. Byen som var min primære sjekkearena før er nå blitt et lite tillegg. Deilig med litt variasjon av hovedsjekkearena også.

Som sagt, jeg likte henne her et snev mer enn de fleste andre jeg treffer, men i motsetning til før så drar jeg ikke hjem for å romantisere om én potensiell fremtid av utallige muligheter(hvor jeg drømmer om den ene perfekte såklart). Jeg drar heller hjem fornøyd, gleder meg til å treffe henne igjen men ser også frem til de andre jentene jeg skal treffe senere i uka, uten å måtte glemme jenta fra i dag.

Det er deilig å møte jenter man blir betatt av innimellom, men uten å føle seg fortapt uten henne eller redd for at det ikke skal utvikle seg videre; det er nok av andre jenter å velge i mellom og som er tilgjengelige i verden, like fantastiske som henne; de dukker faktisk opp innimellom.

Noen timer senere får jeg en melding av henne:

"Takk for en koselig kveld!"

Gleder meg til å treffe henne igjen!

- Lars

Jeg vet hvordan det er. Du står halvveis vendt mot bordet med alle vennene dine og halvveis mot jenta du syntes var interessant. Det rykker i beina. Du har lyst å bevege deg. Du føler det er noe som holder deg igjen. Ser rundt deg for å forsikre deg om at du faktisk ikke er lenket til bordet. Den store stygge ulven i dette tilfellet, er hodet. Selv om kroppen din mer enn gjerne beveger seg bort for å hilse på denne frøkenen, stopper hodet ditt deg.

Vær ærlig med deg selv nå. Hva er det verste som kan skje? Okei... Selvfølgelig kan jenta du nå sikler på bære en svær bombe under klærne og drepe deg og alle rundt deg om du på en eller annen måte skulle få henne sinna. Sjansen er heldigvis veldig liten.

Personlig liker jeg å se på det logisk, med litt enkel sannsynlighet involvert. Det verste som kan skje er at du blir avvist. Strengt tatt er dette feil, men ettersom sannsynligheten for at noe annet skjer er minimal, bruker vi det som et utgangspunkt.

Mens vi er inne på emnet kan jeg jo fortelle om det verste som har skjedd meg. Før Gode Vibber, altså før jeg fant ut at man kan oppføre seg normalt og samtidig sjekke jenter, tullet jeg og noen kompiser litt rundt i gatene med en ganske så fæl åpner som jeg faktisk bare har prøvd to ganger. Kjapp innføring: Man skulle gå opp til ei tilfeldig jente på gata og spørre om hun var singel, for så å kysse henne. Første gangen jeg prøvde det husker jeg ærlig talt ikke hva som skjedde. Jeg fikk ikke kysset i alle fall. Tingen er at neste helg fikk kompisene mine overbevist meg en gang til om å prøve det igjen. Dette var jo tross alt den magiske pilla... (eller ikke) Lettlurt som jeg er gikk jeg nedover gata til jeg så ei jente som så søt og yndig ut. Mannet meg fort opp, gikk mot henne og spurte om hun var singel. I det spørsmålet gle ut av munnen min svarte hun: "Og nå skal du kysse meg?" Hun holdt allerede på å flire seg i hjel. "Det gjorde du sist helg også!"  Begge to slet virkelig med å holde seg på bena i latter. Kompisene mine, som tidligere stod noen meter bak meg, lå nå på bakken.

Det er det verste som har skjedd meg. Og det var ærlig talt mer morsomt enn fælt. Har du noen gang blitt avvist selv? Var det virkelig så ille? Kanskje det var litt ille, men var det så ille at du har tenkt å eliminere muligheten til å bli kjent med nye jenter, utenfor vennekretsen din, i evig tid? I mine ører høres det i alle fall ganske håpløst ut.

I tillegg kan det være en idé å tenke på det du har å vinne på å gå bort til ukjente. Så lenge du er normal, høflig og ikke kommer på et totalt fucked opp tidspunkt er sjansen minimal for at du blir avvist. Tingen er at jenter, som regel, er ute på byen for å treffe gutter de også. De kunne ha blitt hjemme, drukket billigere øll, sluppet å gå med høyhælte sko, sluppet all sminken, hørt på akkurat den musikken de ville og prata om akkurat det de ville. Men fortsatt, går de på byen. De vil treffe gutter. Rettere sagt: de vil treffe kjekke gutter.

Så, for å komme til poenget. Hva har du å vinne? (Liker egentlig ikke "Hva du har å vinne", men det får gå). Du kan få ei ny venninne, du kan få en ny kjæreste. Alt av muligheter er egentlig åpne. Det er vel bare en måte å finne ut hvor akkurat dere to ender opp?

Strengt tatt er det vel en "vinn-vinn"-situasjon. Den første som greier å gå bort til noen de ikke kjenner, uten å lære noe som helst, erklærer jeg herved HELT. Eller bare steindum...

 - Andy

En av oss gutta på 0330 – la oss holde ham anonym av hensyn til andre involverte – fikk nylig en merkelig friend-request på Facebook. En jente han hadde en greie med for tre-fire år siden addet ham, tilsynelatende helt ut av det blå. Han husket henne relativt godt; ”pen men rar” var nøkkelordene, og de hadde bare møtt hverandre en håndfull ganger før han fikk kalde føtter på grunn av overnenvte rarhet. Deretter hadde han ikke hørt et ord fra henne før hun altså flere år senere addet ham på Facebook. Vår kollega ble selvsagt nygjerrig; hva skjer, prøver hun å få kontakt igjen? Da han gikk inn på profilen hennes måtte han imidlertid smile; gjett hvem som nettopp hadde giftet seg og tydeligvis ville at folk skulle vite det!

Evnen til å forstå hvordan andre mennesker tenker, hvorfor de gjør som de gjør, hva de skjønner og ikke skjønner, er en grunnleggende komponent i alle sosiale ferdigheter; det være seg på jobb, i forhold til å få seg venner og i forhold til sjekking. Den ”pene men rare” jenta fra Facebook er et interessant eksempel; hun har lyst til å vise seg litt, til å si ”haha, du dumpa meg kanskje, men nå har jeg giftet meg med en kjekk fyr”… men det blir liksom så altfor, altfor tydelig. Hun forstår ikke at du forstår, og deri ligger antageligvis mye av årsaken til at hun fremstod så rar også.

Å balansere hvordan en selv oppfører seg i forhold til hva andre forstår blir vanskeligere når man er påvirket av sterke følelser. En overivrig boligkjøper som virkelig elsker leiligheten han nettopp har sett på kan finne på å si ”jaja, jeg må videre, jeg skal på så mange visninger i dag skjønner du!” i det han tar far vel med selgeren. Det er å smøre for tykt på; selgeren begynner å mistenke at han sier dette fordi han i virkeligheten har veldig lyst på leiligheten men forsøker å late som om han har mange andre i kikkerten. Hadde han bare kikket raskt på klokken og sagt ”Jess, da får du ha takk, jeg må komme meg videre!” hadde effekten vært bedre; han ville ha fått selgeren til å begynne å tenke på om han kanskje skulle på flere visninger isteden.

Fagfolkene kaller evnen til å forstå hvordan andre mennesker tenker for mentalisering. Temaet er forferdelig interessant og nyttig, og vi kommer til å komme tilbake til det ved en senere anledning; i denne artikkelen skal vi imidlertid bare nøye oss med å se på et enkelt tips. Klar? Her er det:

Ta to skritt tilbake og snu situasjonen i hodet ditt. Hvis den andre personen hadde gjort det du nå planlegger å gjøre, sagt det du planlegger å si, hva hadde du tenkt?

Hadde den ”rare men pene” jenta fra Facebook gjort denne lille øvelsen før hun addet vår kjære kollega på Facebook hadde hun kanskje endt med å la vær;)

- Sondre

Å ha kontroll på "dette med jenter og sånt" er på mange måter som å ha hemmelige superkrefter. Og som med alle superkrefter følger det et visst ansvar.

Etter min personlige mening er det ansvaret først og fremst å ha empati for de jentene man møter. Og med empati mener jeg ikke det samme som å ha skyldfølelse, grining eller regelrett "medynk". Empati betyr bare at man har evnen til å sette seg inn i situasjonen og følelsene til den andre. Å se situasjonen "fra jentas synsvinkel".

Mange gutter er på den andre siden litt VEL "snille" med jenter de møter. Vi lever i en kultur hvor jenter ofte settes i offerrollen, ute av stand til å kunne forsvare seg fra "kyniske og skumle menn". Det er derfor ikke rart at gutter ofte enten er overbeskyttende, full av skyldfølelse, eller livredde for å si eller gjøre noe "feil" som kan skade jentas "sarte sinn".

Realitycheck: Jenters hjerne tåler akkurat like mye som gutters hjerne. En klok jente sa en gang til meg at "du bør ikke stole for mye på jenters tårer". Der og da skjønte jeg bare sånn halvveis hva hun mente med det. Men jeg TROR hun mente noe sånn som at selv om mange jenter er veldig EMOSJONELLE, så betyr ikke det nødvendigvis at de er SVAKERE enn gutter. I likhet med oss gutter tåler de det meste.

Derfor er jeg egentlig litt uenig med ordlyden i Andys forrige artikkel, vi gutter har ikke noe ansvar for å "bli dumpa", samtidig som jeg er enig i GRUNNPRINSIPPET om at det er teit å "dumpe før man blir dumpa" bare for å spare egoet. Vi har ansvar for å være GREIE med jentene vi møter (på samme måte som vi har ansvar for å være greie med ALLE mennesker vi møter), og vi har et ansvar for å ikke lure jenter til å tro at vi har følelser vi ikke har.

Personlig hverken dumper jeg eller blir jeg dumpa særlig ofte. Rett og slett fordi jentebekjentskapene jeg har sjelden er definert som "forhold" i utgangspunktet, men mer som (fysiske) vennskap. Og venner dumper man jo ikke. Man er kanskje så travel en periode at man glemmer å holde kontakt på en stund, man flytter til forskjellige steder, eller man glir rett og slett fra hverandre fordi man er for forskjellig.

MEN hvis man ønsker å bare være "gode venner" er det viktig å behandle henne som en god venn også. Personlig møter jeg ikke venner HVER DAG uansett hvor gode de er. At jeg ikke ønsker et eksklusivt forhold er også noe jenter FORSTÅR ut fra måten jeg ER og hva vi GJØR sammen. Jeg trenger ikke å verbalisere at "bare så du vet det så er jeg ikke ute etter forhold", de VET at jeg ikke er typen til det allerede fra de møter meg for første gang, gjennom samtaleemnene vi har, hvordan jeg oppfører meg, og ikke minst hvor ofte vi møtes.

Kjør debatt! ;)

-Andreas

Nei, jeg tenker ikke på jobben din eller noe sosialt hierarki med det første nå.

Det kan høres veldig enkelt og bagatellmessig ut første gangen man hører om det, men en av de største make-or-break faktorene når man sjekker og flørter, og en av de vanligste feilene gutter gjør er hvordan de posisjonerer seg i forhold til jenta.

Som en hovedregel skal du, som gutt, ha enten litt bedre, eller i det minste like god, posisjonering som jenta.

Poenget er at du vil ha den mest avslappede plasseringen OG ha best oversikt over lokalet dere er i. Dette har MYE å si over hvilken rolle man spiller i situasjonen.

Det er flere grunner til hvorfor dette er viktig, og jeg kan komme med noen eksempler.

Det blir vanskeligere for jenta å følge opp. Hvis f.eks du står oppreist og lener deg på bordet hvor en eller flere jenter sitter så vil du komme nærmere dem og få snakket med dem, men det blir et veldig anstrengt forhold mellom dere når de sitter og du står fremoverlent, hengende over dem; det vil føles påpresset. De er "inne" i situasjonen og gruppa som prater sammen, mens du blir den som er utenfor og snakker til dem. Sett deg heller på huk tidlig etter å h hilst på, eller enda bedre, finn deg en stol eller sett deg ved siden av. Du vil fortest mulig bli en del av gruppa, ikke være han utenfor som "prøver seg".

For de av dere som har lest litt sjekketeori så kjenner dere nok også igjen konseptet om investering her, som også spiller en rolle i posisjoneringen.

Vi mennesker har ikke øyne i nakken, vi føler oss tryggest med mest mulig oversikt og med ryggen dekket. Når føler du deg tryggest og slapper mest mulig av; når du står med ryggen intill veggen eller når du har ansiktet mot veggen og ryggen åpen? Når du står midt i et rom eller når du står nærme en vegg? Hvem ser mest mulig avslappet ut(og da "kul") på avstand; han som lener seg mot veggen eller han som står midt på gulvet?

Hvem sjekker opp hvem? Se på de tre bildene under; hvem sjekker opp hvem her ut i fra hvordan de står i forhold til hverandre? Hva er det umiddelbare inntrykket ditt, hvilken situasjon ser gunstigst ut som gutt?

Er det gutten eller jenta som ser ut til å ha sjefsposisjonen og er den som blir sjekket opp? Hvem er det som ser ut til å "prøve seg" her?

Her også, har noen en fordel eller ulempe i forhold til de andre her? Som gutt, hvor ville det vært mest gunstig å være plassert?

Er det noen forskjell på dynamikken i disse tre eksemplene ut i fra hvordan de er posisjonert i forhold til hverandre? Hvordan påvirker det situasjonene?

Bruk gjerne kommentarfeltet til å si hva dere mener om bildeeksemplene og posisjoneringene. Del deres tanker, jeg er nysgjerrig!

Hvis man ikke føler at man har en god posisjonering når man snakker med en jente så BYTT sted å stå på. Det aller enkleste er å finne nærmeste vegg, lene seg tilbake så ryggen hviler inntill også tar man praten derifra. Eller du kan kom med et påskudd for å flytte på dere, f.eks et sted å sitte, ut å røyke eller ta litt luft, gå og kjøpe noe drikke osv.

Det som gjør dette konseptet så utrolig key er at:

1. Du vil selv føle deg mye mer avslappet og får en psykologisk gevinst. Dette vil jenta fange opp.

2. Mennesker relaterer seg naturlig til maktposisjoner. Den med høyest stolrygg/best stol har høyest verdi. I gamle rettslokaler var dommeren og juryen plassert mye høyere enn de tiltalte for å få autoritet og så videre. Den som står ovenfor en som er beskyttet og trygg i sin plasering er den som automatisk jobber mer og er mer anstrengt. Man vil naturlig FØLE forholdet mellom seg selv og andre ut i fra posisjoneringen, og det er den med dårligst posisjonering som investerer mest i samtalen.

3. Det er lettere for jentene å være mottakelige og fortsette samtalen når du er plassert på en måte hvor det er naturlig å snakke sammen. Jo større forskjell på deres posisjonering, jo vanskeligere å forholde seg til hverandre og da jo større sjangse for at det bare "glir ut"; det vil kreve for mye investering av henne til at hun vil holde det gående. Derfor litt bedre posisjonering enn jenta. For mye er for mye.

Gutter: Har dere noen opplevelser, erfaringer eller frustrasjoner rundt dette med posisjonering?

Jenter: Har dere noen opplevelser hvor en "kjekkas" har kløna det til med plasseringen alene? Eller noen opplevelser hvor plasseringen gjør det kleint?

- Lars

Hvis du har hatt sex med flere jenter enn et visst antall er du ekkel. Du er en player. En rundbrenner. En fyr uten moralske skrupler. En skikkelig ekling.

Hvis du IKKE har hatt sex med et visst antall jenter er du OGSÅ ekkel. Du er et sosialt utskudd. En svett nerd. En ekling jenter ikke vil ta i med ildtang. Hva? Du har ikke hatt sex med mer enn 5 jenter i løpet av livet? Du debuterte som 23-åring sa du? Jøss, hva i all verden er galt med deg?

Hvis du FORSØKER å gjøre noe med det; hvis du er så KLIN GÆERN at du faktisk går ut på byen og "prøver deg"; er du ikke bare ekkel, du er i tillegg LATTERLIG. Det mest patetiske som finnes er menn som "prøver seg på alle" på byen. Du er kasteløs. Du er fritt villt.

På Dagbladet-nett er det reklame for rosa dildoer. Kvinnelig seksualitet er søtt og vakkert. Jenter som tør å kjøpe seg dildo er seksuelt frigjorte. Jenter som tør å ha mange sex-partnere er ikke lenger helter, de er normen. Det som eventuelt er heroisk nå, er å tørre å blogge om det.

Hva hadde skjedd hvis Dagbladet hadde begynt å reklamere for oppblåsbare dukker eller plastikk-vaginaer?

-Andreas (som setter ting på spissen, men synes folk bør bry seg mindre om andres seksualitet)

Leserbrev: 

Hei!

Jeg har sett litt på både 0330.no og usminket.no, og begge bloggene faller virkelig i smak! Tar stadig meg selv i å smile av gjenkjennelse, samtidig som det også er lærerik lesning. Prøver meg på å stille et spørsmål, så får du se om du gidder å svare (null stress).

Det er sikkert ganske klassisk, jeg er ei 22 år gammel jente som bare møter "feil" gutter. Eksempel: Forrige uke, på juleballl i forbindelse med studiene pratet jeg en del med en som går en klasse over meg. Han la meg til på Facebook, og spurte om vi skulle møtes en dag snart. Da vi møttes var det ganske hyggelig, mindre kleint enn jeg var forberedt på, og vi hadde masse å snakke om. Men så gikk det plutselig veldig fort fram. En liten liste over noen av tingene jeg reagerte på (det finnes mer):

- Utenfor døra mi konstanterte han at han kunne være med meg opp (jeg ville ikke være uhøflig, så selv om jeg bor i kollektiv, og ikke følte for å presentere ham for de jeg bor med, sa jeg at ja, han kunne vel det).

- Gav ubehagelig mange komplimenter (ææ. liker ikke! Takket pent.)

- Snakket til puppene mine (latet som jeg ikke så det)

- Henvisninger til gamle bilder av meg på facebook ("der hadde du den samme jakka på deg, men jeg tror du hadde et annet skjerf?") og meldinger på wallen min (latet som ingenting, bare pratet hyggelig "du har kanskje rett i det, jeg husker virkelig ikke hvilket skjerf jeg hadde da ..." osv. - Litt creepy?)

- Samtaleemnene "oss som kjærestepar" og barn (svarte med "hehe. Det hadde sikkert vært sjokkerende for felles kjente, ja" på det første og prat om barn på et generelt nivå på det andre. - Litt vel tidlig for min del ...)

- Spørsmål: "Kan jeg kysse deg?" (hva er greia med dét?? Sa nei med et lurt smil, for å ikke være for hard. Ble kysset. Kysset tilbake. For tidlig når jeg ikke føler noen form for tiltrekning)

- Han vil møte meg igjen. Kan når som helst ("så hyggelig" "nei, da er jeg opptatt". "Da kan jeg heller ikke". "Okei, den dagen kan jeg" ...)

Det føles veldig overfladisk å ikke være interessert i noen fordi de ikke er veldig gode på sjekking. Det at han var litt klumsete, litt for romantisk, litt for ærlig angående facebookstalking og generelt snakket for mye om ting man bør unngå å snakke om på første date må jo ikke bety at han er en dårlig person (eller altså, en jeg ikke passer sammen med). Og noen ganger får man jo sånn stirregreie, at man ikke får styrt blikket riktig. Derfor skal jeg møte ham en gang til, bare for å se om det kan være noe der (han var faktisk morsom å prate med ellers, og fysisk tiltrekning kan kanskje komme etter hvert?). Erfaringene (og vennene mine) sier det ikke er noe håp, men jeg liker virkelig ikke å dømme eller avvise folk.

Problemet er imidlertid ikke denne situasjonen, men at den ikke er unik. Det kan jeg ikke forstå. Jeg er ikke noe spesiell på noen måte. Kanskje vennene mine har rett når de sier at jeg ikke skjønner det når gutter er interessert i meg (annet enn de som er så frampå at det er umulig å ikke skjønne det)? Det virker usannsynlig, det får være grenser til innbilskhet. Det er som sagt ikke noe spesielt ved meg som gjør meg særlig interessant. Eller kanskje jeg sender ut helt feil signaler, når jeg bare prøver å være hyggelig. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg ikke misliker tanken på å ha kjæreste. Jeg får bare helt klaus av de som virker interesserte i meg. Hvordan kan jeg endre dette?

Hilsen ei som virkelig trenger hjelp (ser for meg at jeg som 30-åring blir så lei av dette at jeg av høflighet gifter meg og får fire barn med en facebookstalker).

Heisann!

Dette er du absolutt ikke alene om å oppleve. For å sitere en god venninne av meg: "De seriøse gutta er nesten alltid kleine, og de kjekke gutta er nesten alltid useriøse".

For all del, gi fyren flere sjanser, men ved mindre de rare tingene han gjør kommer av nervøsitet og han endrer seg etterhvert som han blir tryggere på deg, så tror jeg ikke at å bli sammen med noen av ren høflighet er veien å gå. En variant er selvfølgelig å tilfeldigvis gi han linken til 0330.no og håpe at han blir interessert i å forbedre sjekkeferdighetene sine, samtidig tror jeg det er viktig at du innser at du må ta saken litt mer i egne hender når det kommer til å møte menn: Mange jenter er alt for passive i forhold til hvem de faktisk kommer i kontakt med. Hvis du kun overlater ting til skjebnen vil du, som du er inne på selv, ofte møte de mest ivrige gutta og gå glipp av mange kjekkaser. I lydboken "Fra flørt til fantastisk forhold" snakket vi en del om hvordan du som jente kan gå frem for å ta kontakt med menn på en måte som gjør at han føler at det er han som sjekker opp deg. Som jente trenger du ikke (og bør ikke) være kjempedirekte, men du kan vise interesse for menn du liker ved å gi blikk, initiere til samtale, og ved berøring. Jo flere menn du møter, jo større er sjansen også for at en av de er en du matcher skikkelig med. Og som ikke er klein.

-Andreas 

Du har sikkert hørt sjekke-klisjéen "Man vil ha det man ikke kan få". Men er det egentlig sant? Hvis du stopper opp og tenker på de tingene du har mest lyst på? Er det ting du VIRKELIG ikke tror du kan få? Er det ikke egentlig et lite glimt av håp der et sted? Sånn innerst inne i deg?

Jeg tror vi vil ha det vi tror er VANSKELIG, men hypotetisk MULIG å få. Og jeg tror vi MISLIKER det som er alt for langt utenfor vår virkelighet.

Jeg har en kamerat som aldri er på sjekkern. Han har gitt opp. Han tror ikke det engang er MULIG at han kan møte en jente han liker på byen. Han synes jenter generelt er dumme og overfladiske. Det han misliker aller mest er blonde jenter med silikonpupper. Og spesielt hvis de er fra vestkanten. Mislike er egentlig for mildt, jeg vil påstå han HATER "sånne" jenter.

Hater du det du ikke kan få?

-Andreas (hater å ikke få mange kommentarer i kommentarfeltet)

Det er flaut å innrømme, men før var jeg en suckerfor merkeklær. Alle plagg måtte ha de riktige merkene, ellers følte jeg meg skikkelig ukomfortabel.

Ikke missforstå, det er ikke sånn at jeg nå har noe imot å kjøpe dyre klær, men det må, uansett pris, være fordi de ser bra ut på meg. Det å ha en logo spydd ut over hele plagget kommuniserer dårlig stil(eventuelt totalt fravær på stil). Logoer skal enten være ikke synlige eller så diskré som mulig.

Når du skal kjøpe klær er det verken hvordan plaggene ser ut eller prisen som er det viktigste, men hvordan plaggene ser ut på kroppen din. Med andre ord passformen.

Sitter ikke plagget bra på kroppen din, hjelper det lite at det er en dødskul farge, eller en sykt kul logo på det.

Et av verdens enkleste plagg, den amerikanske fangedrakten:

Plaggene er omtrent identiske, men likevel ser antrekket til høyre mye kulere ut. Grunnen til dette er fordi den er skreddersydd for å passe kroppen hans perfekt.

Hvor god passformen trenger å være, varierer fra plagg til plagg. Det plagget hvor grensene mellom feil og riktig er minst, er skinnjakke:

Fordi jakken til venstre er litt for stor, fører det til at personen virker mindre og bredere. Personen prøver å være litt "bad boy", men oppleves i stedet som dassette.

Etter passform, passform, og enda mer passform, burde du tenke på matching. Hvordan passer plagget sammen med plagg jeg allerede har. Helt nederst på listen kommer selve utseendet.

Kjapp oppsummering:

1. Passform! Passform! Passform!

2. Matching

3. Utseende (mønster, motiv, farge osv.)

Men dessverre, uansett hvor perfekt passformen er, så hjelper det lite om du ikke er komfortabel i klærne.

Vær komfortabel ellers forfaller alt.

Hvor komfortabel man er påvirker sinnstemningen, kroppsholdning og til og med utseende!

Man ser heller ikke bra ut når man ikke føler seg bra.

-Anders

"Vær så snill å ta dere tid til å lese dette.

Jeg har fått høre at jeg ser veldig bra ut utseendemessig, er også selv veldig fornøyd! Klesstilen min har jeg også fått skryt for, både fra jenter og kamerater. Kjenner meg igjen i klesguiden her på 0330, da det med klær og stil faller naturlig for meg.

Problemet mitt? Jeg har et ganske så uvanlig norskt navn,noe som medfører at jeg ble ertet for det da jeg var yngre. Dessverre finnes det folk selv i 20 årene som er så overfladiske at jeg har fått høre ting som: Hæ? Heter du det? etterfulgt av litt latter når jeg introduserer meg. Dette fra både gutter og jenter. Jeg må også gjenta navnet mitt et par ganger for at de skal få med seg hvordan det skrives eller uttales.

Dette hemmer meg veldig i forhold til damer, gjør meg flau og ubekvem. Når jeg er på ferie utlandet og sjekker utelivet, der ingen vet om et norskt navn er "normalt" eller ikke, er det som natt og dag for meg. Jeg er veldig frempå og har havnet på hotellet med flere strøkne damer eller i intim omfavnelse på utestedet.

Det virker som en bagatellmessig sak, men for meg er det et problem. Dette er faktisk det eneste området der selvtilliten min ikke er god, ellers er jeg storfornøyd med tilværelsen.

Har selvsagt vært sammen med endel norske damer og innerst inn vet jeg at navn er bare et navn. Det kunne likegodt ha vært et nr.

Men dette hemmer meg som sagt endel fra å introdusere meg ovenfor jenter, spesielt med tanke på noen reaksjoner jeg har fått. Det virker som om noen synes det er kult å rakke ned på andre mennesker...

Det har gått så langt som at jeg har vurdert å endre på navnet/skifte det helt.

Noen som har gode råd å komme med?:)"

***

Dette spørsmålet måtte jeg bare svare på. Innsenderen skriver naturlig nok ikke hva han heter; la oss kalle ham Tjodleif bare for å ha et passende navn å referere til. Hei Tjodleif, og takk for spørsmålet!

La oss få katta ut av sekken; Tjodleif har det man pleier å kalle et kompleks. Og enda mer presist: han har et kompleks for navnet sitt. Det er et sårt punkt for ham, en akilleshel. Hver gang noen treffer dette punktet på riktig måte stikker det til inni ham. Mange av dere andre som leser denne artikkelen har antageligvis også kompelekser, men da for helt andre ting; liten penis, tynne legger, dårlig skjeggvekst eller en føflekk på et merkelig sted, du vet selv hva som passer. De aller fleste mennesker har nemlig et par komplekser på lur dersom man leter litt.

Komplekser fungerer omtrent slik: Dersom du har et kompleks for A kommer hodet ditt til å overdrive betydningen av A med sånn ca. åtte tusen prosent. Tjodleif sier det selv; for andre kan navneproblemet virke bagatellmessig, og det har han helt rett i. La oss prøve et lite eksperiment: dere som har komplekser for andre ting enn navnet deres, ville dere ha byttet med Tjodleif dersom dere fikk sjansen? Jeg tipper det sitter en gjeng med mennesker rundt om i Norges land og roper "Jaaaa!" akkurat nå. Han som synes han er så lav hadde med glede byttet navn til Tjodleif Amadeus Mörgensterne Jr. dersom det hadde gitt ham fem ekstra cm... han som synes han er så tynn ville gjort det samme i bytte mot en muskel eller to. Akkurat som Tjodleif med glede hadde vært litt lavere eller litt tynnere dersom han slapp å hete Tjodleif.

For all del; jeg er helt sikker på at en del mennesker stusser i et sekund når Tjodleif introduserer seg. Men det er det. De stusser i ett sekund og synes navnet hans er litt rart. Det er det eneste som skjer, en betydningsløs betraktning om en liten detalj som snart er glemt etter at man blir kjent med personen bak navnet. I Tjodleif sitt hode, derimot, har de dømt ham nord og ned for evig og alltid. Han reagerer deretter, går i forsvarsposisjon... og så går ting dritt. Etterpå er han overbevist om at det var navnet hans som var årsaken; i realiteten var det hans egen usikkerhet, hans egne komplekser, måten han reagerte på, som ødela.

Hvorfor får man egentlig komplekser? Tjodleif gir oss svaret selv. Han har blitt ertet for navnet sitt i gjennom oppveksten, han har lært at det er teit og at han burde skamme seg over det. For andre har det ikke vært erting som var den utløsende årsaken, men medieoppslag, ting de har overhørt eller ting som har blitt sagt hjemme rundt middagsbordet. Alt dette er programmering for et påvirkelig barnesinn, og programmeringen kan være vanskelig å bryte. Når man først har begynt å tro at "det er teit å hete Tjodleif" kommer hjernen til å finne beviser for at det er sånn samtidig som den overser alle beviser for at det ikke spiller så stor rolle.

Tjodleif; det er noen ting jeg vil du skal forstå.

Den første er at du må begynne å sloss mot det hodet ditt forteller deg. Gå aktivt inn for å lete etter beviser for at navn ikke spiller så stor rolle som du tror, for slik situasjonen er nå tipper jeg hjernen din har tatt på seg skylapper. Kjendiser med rart navn men som ikke har noen problemer med det er et bra sted å begynne. Du vet at Fridtjof Wilborn er kjent som en player, ikke sant? At Engelbert Humperdink er en kar som i sin tid fikk damene til å skli av stolen? Nå vet jeg jo ikke hva du egentlig heter, men jeg NEKTER å tro at navnet ditt er rarere enn ENGELBERT FØKKINGS HUMPERDINK!!! Hvis han kan dra damer uten å bli hemmet av navnet sitt kan jaggumeg du også!

Den andre er at det finnes mennesker - ganske mange mennesker - som kommer til å forsøke å "teste" deg så fort de finner noe de kan teste deg på. De kommer til å fnise og si "haha, hva er greia med det skjerfet a?" hvis du dukker opp med skjerf, de kommer til å kommentere hvor blek du er hvis du er blek og hvor brun du er hvis du er brun, hvor ung du ser ut hvis du ser ung ut for alderen og hvor gammel du ser ut hvos du ser gammel ut for alderen. Det er en måte å "pinge" verdien du tillegger deg selv i sosiale sammenhenger på; hvis du reagerer sterkt har du lav verdi, hvis du smiler og rufser vedkommende litt i håret har du høy verdi.

Poenget? Det er ikke navnet ditt som er greia her. Disse menneskene ville ha "testet" deg på sammen måte dersom du hadde hett Per eller Pål, de hadde bare valgt noe annet å gjøre det med. De gjør det ikke for å være kjipe, slik "pinging" er en del av måten menneskeflokker fungerer på. I slike situasjoner, hvor andre mennesker "tester" deg, er det egentlig ganske enkelt å "bestå testen"; det gjøres ved å ikke reagere i det hele tatt.

"Haha, seriøst, heter du TJODLEIF?!"

"Jepp, det stemmer!:)"

Dersom du ikke reagerer er det du som "vinner", det er du som fremstår som den kule og selvsikre. Tenk litt på det; hvordan hadde behovet ditt for å reagere vært dersom et barnehagebarn hadde kalt deg "bæsjemannen"? Jeg tipper du hadde tatt det med et smil. Årsaken er at et lite barnehagebarn ikke er noen trussel for deg. Ved å reagere på samme måte ovenfor alle som forsøker å teste deg kommuniserer du effektivt at du hører til på toppen av den sosiale rangstigen, der ingen er noen egentlig trussel. Med andre ord; hver gang noen tester deg på denne måten skal du smile og tenke "Yes! En gratis sjanse til å virke kul å selvsikker! Det eneste jeg trenger å gjøre er å smile og ikke reagere i det hele tatt!"

Men for all del; hvis du vil kan du selvsagt være litt jævlig tilbake også:

"Haha, seriøst, heter du TJODLEIF?!"

"Ja, det stemmer. Oppkalt etter bestefaren min. Han døde i tungtvannsaksjonen på Rjukan."

Jeg vil ikke anbefale å ta det så langt, men jeg skal innrømme at jeg hadde likt å se ansiktet til vedkommende som prøvde seg på å tulle med navnet ditt hvis du hadde sagt noe sånt;)

For mer dyptgående bakgrunnsinformasjon kan jeg anbefale denne artikkelen om fenomenet flauhet, og denne artikkelen om selvsikkerhet.

- Sondre