Leserbrev:

Hei. Jeg har i 1 år vært mye sammen, det vil si hengt sammen 2-4 ganger i uken, dratt på tur, han har møtt mamma osv. Han har gitt mange ulike signaler på hva han vil gjennom denne tiden. Vi har også hatt SAMTALEN 1 gang i sommer da vi kom frem til at vi skulle Være gode venner. Men gikk ikke lange stunden Før det gled tilbake der vi var.
Jeg vet at han i løpet av den tiden han har møtt meg at han har møtt andre jenter, noe jeg synes er veldig vanskelig, men har følte at jeg ikke har kunne stilt noen krav i og med at vi ikke er kjærester. Selv om vi oppfører oss som det store deler av tiden vi er sammen. Jeg vet jo at jeg burde kuttet ut for lenge siden, men jeg har ikke orket og møtes sannheten i tryne for å si det mildt. Og har derfor slått meg til ro med å leve i en falsk lykke. 
Men i går helt ut fra ingen steder stilte han meg spørsmål om hvorfor jeg henger med han?!
Og da var vi i gang, jeg fikk sagt mitt og han sitt.
Det han sier er at han vet ikke hva han vil og at mye i livet hans er et kaos som han trenger fikse. Han har følelser og alt det tullet der. Men allikevel vil han ikke være kjæresten min. Han dro og sa at vi ikke burde se hverandre på en stund!
Men er det her liksom slutten? Jeg er jo ikke klar for dette i det hele tatt og det eneste jeg vil er å se han. Og alle cellene i kroppen min kjemper imot å ringe han for jeg vet jo at det er det mest tragiske jeg kan gjøre. Så jeg lurer på, er dette slutten mellom oss? Hvordan bør jeg forholde meg til det om jeg vil ha han tilbake?? Hilsen knust og forvirra jente

Heisann knust og forvirra jente!

Skjønner godt at dette er vanskelig og kjipt for deg. I og med at denne bloggen bestreber seg på å gi dere jenter den usminkede sannheten om hvordan menn fungerer, uten å pakke det inn i alt for mye bomull, så er det et par ting i brevet ditt vi må snakke om.

Punkt 1: Dere har holdt på i over et år, 2-4 ganger i uken, men har ikke blitt sammen.

Punkt 2: Du har latt han møte moren din, men han har ikke (hvis jeg skal tippe?) latt deg møte sine foreldre.

Punkt 3: Dere ble enige om å "bare være venner", selv om du EGENTLIG ville noe mer (eller?).

Punkt 4: Han har vært åpen på at han møter andre, og du har godtatt det selv om du ikke egentlig er komfortabel med det.

Punkt 5: Han tok "praten" om at han ikke vet hva han vil og at dere ikke bør se hverandre på en stund.

Det som går igjen i stort sett alle punktene er at du har vært alt for dårlig på å være ærlig (både med deg selv og han) på hva du faktisk vil, og at du har vært alt for dårlig til å sette grenser (for deg selv og han). Her har du en regel du kan følge neste gang du møter en fyr du liker:

Tre-måneders-regelen: Hvis man har datet i over tre måneder så er det på tide å finne ut av hva slags relasjon man skal ha.

Før det har gått tre måneder er det lov for begge parter å ombestemme seg, date andre (dersom man ikke har avtalt noe annet), få kalde føtter, nekte å prate, gjøre irrasjonelle og rare ting osv. ETTER tre måneder derimot har man etter min mening litt krav på å få ting avklart og definert. Tre måneder er plenty med tid for å finne ut om den man dater har potensiale for noe mer enn bare casual sex. Det betyr ikke at man MÅ definere ting 100% etter tre måneder, men at man ihvertfall som et minimum bør ha kommunisert hvor man står og hva intensjonen er. Og at man bør avklare om hvor vidt det er greit å date eller å ha sex med andre.

Å holde på i et år som "gode venner" er helt ok dersom BEGGE PARTER faktisk ønsker det. Hvis en av partene (du) egentlig ønsket forhold burde du vært kvinne for din hatt og avsluttet relasjonen før du bare utviklet enda mer følelser. Så klart lettere sagt enn gjort, og selvfølgelig har han også ansvar for å ikke holde på med noen han garantert har merket at egentlig ville noe mer, men i bunn og grunn har du 100% ansvar for dine egne følelser og grenser.

At du har latt han møte moren din er IKKE det samme som at han investerer i deg. Så lenge han ikke har introdusert deg for vennene sine eller familien sin er det et tegn på at han ikke har nok emosjonell tiltrekning til deg og kun møter deg fordi han er seksuelt og fysisk tiltrukket.

Når det gjelder punkt 5, så har han nok dessverre slått opp med deg på verdens feigeste måte: den hvor man ikke tør å si ifra at man ikke har nok følelser og ikke vil ses mer og later som at "det er så mye kaos i livet mitt akkurat nå". Hadde han hatt nok emosjonell tiltrekning for deg skal jeg love at han hadde holdt ut i kaoset sitt. Du har blitt dumpa, han har bare ikke turt å gi deg den usminkede sannheten.

-Andreas 

Leserbrev:

Hei! Først vil jeg (og sikkert alle venninnene mine skryte av dere)! Dere har fikset mange store spørsmål for jentehjernene!

Mitt spørsmål er: Hva skjedde/skjer?

Jeg har fått med meg emosjonell og fysisk tilltrekning. Jeg har fått med meg tidsinvesteringen, at han tar meg med til vennene hans og de andre "tegnene". Og, her er "alt etter boka"; han bruker tid på meg og prater masse med meg, vi tuller og tøyser og flørter. Han bor en times tid unna meg, så det blir mye facebook og meldinger som er hovedkommunikasjon, med mindre jeg er over på besøk en helg.

Men så kommer det et men. For han er så Hot&Cold! Han er veldig på og prater masse i et par uker, for igjen være veldig kort, eller ikke ta kontakt på en ukes tid. Han svarer jo hver gang jeg tar kontakt, men da igjen veldig kort. Også går det litt tid, også er han helt på igjen.

Og jeg sitter her med et; Hæ?

Jeg håper virkelig dere vil svare meg!

Hilsen ho som er på bærtur!

Hei, jente som absolutt ikke er på bærtur!

Først vil jeg si at jeg synes det er kult at du får til ting du har lest på bloggen, og at det høres ut som du gjør mye riktig. At han tar deg med for å møte vennene sine er absolutt et tegn på at han ønsker å ta relasjonen deres i retning av noe seriøst. Så over til spørsmålet ditt: Hvorfor er han så av og på?

Som jeg har skrevet mange ganger før så er jeg en av dem som tror at menn og kvinner er forholdsvis like. Vi har forbausende mange av de samme behovene, tankene, driftene og ikke minst bekymringene. Men når det er sagt så er jeg samtidig overbevist om at gutter og jenter er ganske forskjellige på noen områder, og at disse forskjellene skaper store utfordringer når det gjelder kommunikasjon og med å forstå den andres (tilsynelatende) irrasjonelle behov. Hvis vi tar på oss generaliseringshatten (det kan godt hende jeg er litt for glad i å ta på meg min) så kan vi si at kvinner, generelt, har større behov for (og er flinkere til) å dele følelser med andre, mens menn, generelt, har større behov for å gå i seg selv og finne ut av følelsene sine på egenhånd. Hvis vi setter ting litt på spissen kan vi si at følelser, for menn, er noe man legger merke til og kjenner på i etterkant av en hendelse. 

La oss si du møter en mann for første gang når du er en uke på ferie. Dere liker hverandre godt, har masse til felles, kjemien er helt fantastisk og dere kan snakke om alt og ingenting. La oss videre si at dere tilbringer hver dag hele uka sammen, og at du kjenner det kribler i magen og at du virkelig holder på å falle for han. For deg, som jente, er det null problem å vite at du er forelska og at dette er en kar du har lyst til å ihvertfall forsøke å satse på. Dere har jo god kjemi og hvis det i verste fall skulle vise seg at dere ikke passer sammen så er jo det et problem man tar når det kommer, ikkesant? Nema problema.

Problemet for menn, derimot, er at følelsene våre ikke fungerer på helt samme måte. Man kan vite at man liker jenta, at man tenner på jenta og at man har god kjemi, men man har null kontroll på om man faktisk har behov for å investere og forplikte seg før man har fått mulighet til å være alene med seg selv og tankene sine en stund.

Med andre ord trenger vi å avmystifisere og ufarliggjøre disse helt normale "tenkepausene" menn trenger. Faktisk vil jeg gå så langt som å påstå at du, som jente, til og med burde oppmuntre til de, fordi de er med på å få han til å få mer følelser for deg. Hvis han aldri får tid vekk fra deg, aldri får muligheten til å savne deg noen dager hvor han ikke får en eneste melding fra deg, så vil han heller aldri ha muligheten til å komme i kontakt med følelsene sine og la de vokse.

Men, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser, det er ikke snakk om at man trenger to uker tenkepause mellom hver gang man møtes, det er bare snakk om at du kan slappe helt av når han i blant tar mindre kontakt, svarer kort, osv. Det er helt normalt.

-Andreas

  

Ingen liker mennesker som "tror de er deilige", men hva vi faktisk liker er mennesker som er tilfreds og komfortable med seg selv og sin egen attraktivitet. Vi liker også når mennesker som er fornøyde med seg selv setter pris på oss.

Det er viktig å kunne se på seg selv som en catch. For det er du absolutt. Uheldigvis har folk flest en tendens til å la selvtilliten havne i skyggen når man møter en man liker veldig godt. Man setter seg selv i en posisjon hvor man håper på å vise seg god nok og å bli valgt, og glemmer selv å tørre å sette litt krav og lete etter noe mer å interessere seg i hos den andre.

Man må tørre å sette både krav og forventninger. Eller, en bedre måte å si det på; man må tørre å ha noen preferanser og å lete aktivt etter dem. Både fordi man skylder seg selv å være litt kritisk og kresen, men også fordi mennesker LIKER å bli kvalifisert. Da mener jeg ikke at vi vil ha en kjeks for å ha gjort et trylletriks, men det føles godt å bli satt pris på og annerkjent for noe man er flink i, noe man har kunnskap om, et prosjekt eller en ambisjon man har investert mye tid og krefter på, eller for å drive med en interesse som andre også deler eller finner spennende og interessant.

Hemmeligheten bak komplimenter som et tiltrekningselement er at vi liker å få bekreftelse på det vi føler vi fortjener annerkjennelse for (dvs mer eller mindre alt vi gjør og er interesserte i som vi investerer tid og arbeid i) fra mennesker vi liker og som vi føler at ikke gir oss anerkjennelse uansett hva vi gjør. Et kompliment fra en kjendis føles som regel bedre enn et kompliment fra en gateselger.

Å gi et kompliment er å vise interesse, men hvis man generelt sett er litt tilbakeholden på hvor mye interesse man viser så vil de komplimentene eller uttrykkene for interesse man gir være tiltrekkende. Hvis man derimot har blikket limt til personen, nikker og smiler og er enig i alt han sier og gjør, vil magien forsvinne og han vil føle at du er alt for lett å kunne få. Eller, jeg tar det tilbake; han føler at han har deg allerede og at spenningen er over.

Tillat deg selv luksusen og kvalitetssikringen av mennene du møter ved å være nysgjerrig. Tillat deg selv å bruke tid på å finne ut at "ja, han her virker som en ganske bra fyr egentlig." Bruk tid på å finne ut det som er spennende med han, ikke vær redd for å ikke like alt han sier, og heller ikke være redd for å ikke gi han noe særlig reaksjon overhodet der hvor det ikke er nødvendig: Det trenger ikke å være "kult!" eller "så spennende!" at han har tre søsken, eller at han har bodd flere steder i landet. Spar entusiasmen til der det er fortjent; både fordi du selv faktisk finner det genuint spennende, men også fordi han underbevisst ønsker å savne din begeistring for så å endelig få den.

Husk: Du er den viktigste personen i ditt eget liv. Så klart du er i en posisjon til å velge.

 - Lars

Du møter en mann, og dere finner tonen sammen. Du føler at dere har kjemi, dere har det gøy sammen, og så ender dere sammen i sengen. Dere møtes innimellom, både for å gjøre noe sammen på ukedagene, og dere møtes ute på byen i helgene. Dere har mye god sex sammen. Faktisk har dere sex nesten hver gang dere møtes, om ikke hver gang. Samtidig virker det ikke overfladisk, dere prater godt sammen og har god stemning. Du føler en sterk tiltrekning, og tenker kanskje at dette kan være en fyr det kan utvikle seg til noe mer seriøst med. Men så tar han plutselig mindre og mindre kontakt, og virker mer og mer distansert når dere møtes.

Hva skjedde?

Grunnene kan være mange, men la meg illustrere hvertfall én side mange jenter kanskje ikke er så godt kjent med. Det er en personlig erfaring om hvordan tiltrekning kan forsvinne på bare noen sekunder.

Jeg møtte henne gjennom Sukker.no. Jeg syntes hun var veldig pen, og at hun hadde mange kule interesser og ambisjoner. Vi møttes på en café og det slo an med en gang. Vi hang sammen i ca. en time før hun måtte dra for å rekke en avtale. Det var på en fredag, og hun snakket om å dra ut på kvelden, og at vi kanskje kunne møtes igjen da. Jeg hadde absolutt lyst til å treffe henne igjen. Faktisk, en tanke som slo meg var at hun kunne ha potensiale til å være en kjærestekandidat hvis dette fortsatte bra fremover. Vi møttes på byen igjen og hang sammen et par timer før vi dro hjem sammen og hadde sex.

Vi fortsatte å møtes jevnlig. Noen ganger på ukedagene, mest i helgene ute på byen. Det passet oftest begge best pga skole og jobb. Dette varte i noen uker og jeg følte fortsatt en sterk tiltrekning til henne. Sakte men sikkert kom det mer og mer følelser i tillegg, men jeg skjønte at jeg ikke var der heeeelt enda. Men så skjedde det noe som ikke bare fikk følelsene til å slutte å utvikle seg, men som rev vekk de som alt hadde kommet pluss litt til.

Vi var begge ute på byen med hver vår vennegjeng, og hun sendte meg en SMS om å møtes. Hun dukket opp på utestedet jeg var på og var godfull. Kanskje litt FOR godfull da humøret hennes kom til å være avgjørende. Jeg syntes det var godt å se henne igjen, men plutselig ble det for mye av det gode. Vi satt på hver vår stol rett ovenfor hverandre inne på utestedet, og hun så på meg. Hun så ikke bare glad ut, men rett ut overlykkelig. Hun smilte kjempefornøyd, øynene lyste opp, og hun kysset meg flere ganger med små pauser hvor hun strøk meg på ene kinnet med en hånd og gav meg det samme lykkelige ansiktsuttrykket. Og det ble alt for mye for meg, alt for tidlig.

Menn kan ha en veldig følsom radar når det kommer til jenter og hvor mye interesse de viser. Spesielt i forhold til NÅR de viser det. Vi er redde for å ikke leve opp til de forventningene vi TROR jenter har til oss (og menn kan fort forvente at alle jenter bare vil ha kjæreste, helst fort, og har kjempesårbare følelser), og vi er det hvertfall hvis vi tror at hun er mer emosjonelt investert i oss enn det vi selv er i henne. I verste fall kan det få menn til å føle både skyldsfølelse og/eller at de utnytter jenta, uten at hun selv har hintet til det. Menn er redde for å leve opp til en kulturell fordom av kjønnet vårt som sexgale utnyttere av uskyldige, forelskede og naive jenter, og det gjør dem veldig følsomme for alt som kan minne om forelskelse og forpliktelse før de selv er på det samme emosjonelle planet.

Hadde en kjæreste av meg gjort det samme på byen hadde det vært utrolig digg; det hadde føltes som en bekreftelse på at hun var emosjonelt investert i meg også, en betryggende handling på at hun var forelsket i meg. Det er fordi jeg ville ha følt det samme. Men i denne situasjonen føltes det frykelig feil.

Først ble jeg selv veldig forvirret og forstod ikke helt følelsene mine. Jeg likte henne fortsatt og jeg håpet at tiltrekningen skulle komme tilbake, men jeg merket at interessen ble mindre og mindre, vi møttes sjeldnere og sjeldnere, vi pratet mindre og mindre sammen mellom møtene, og til slutt møttes vi ikke lenger overhodet. Hun merket helt sikkert en endring i hvor interessert jeg var og mistet selv interessen og tilliten til mine intensjoner.

Det finnes menn som ligger med jenter over en periode for så å dumpe dem, og det var hele intensjonen deres fra starten av. Men det finnes også menn som er optimistiske og som er seriøse, men som mister interessen etter hvert. Menn sine følelser, akkurat som hos kvinner, kan skrus både på og av. Og det er dessverre utenfor ens egen kontroll og vilje.


 - Lars (har følelser jeg ikke har kontroll over)

Spørsmål fra en leser:

Jeg er en jente på 18 år som tidligere gikk i samme klasse som en gutt jeg likte da og som jeg fortsatt liker. Jeg er ganske sjenert av meg. Det hendte tidligere at han viste litt fysisk kontakt, men likevel såpass uskyldig at det kunne vært bare i en vennskapelig tone (eks: hånd på skulder mens man prater og sånt). Var også en gang han ble ganske nysgjerrig på om jeg hadde kjæreste da noen andre spurte og han hørte det. Det hendte ofte at han ga meg ekstra oppmerksomhet på gruppeoppgaver og lignende situasjoner. Generelt legger merke til meg. Likevel ikke så mye at noen andre enn meg tenkte på det. 

De få av venninnene mine som jeg har fortalt det til mener at det ikke betyr noe dette her. Jeg har inntrykk av at det er mest fordi han nettopp er han, vi har ganske forskjellig omgangskrets. Men ettersom jeg liker han gir jeg liksom ikke helt opp tanken. Nå har jeg også hørt at man skal være forsiktig med å høre på venninner når det kommer til dette med gutter. Jeg turte aldri og vise han noe særlig interesse, for jeg skjønte aldri om han bare var snill og hyggelig uten noen hensikt eller om det var noe mer. Når da i tillegg de jeg forteller det til sier at de ikke tror det er noe, har jeg ikke turt å ta noen sjanse. Kan det være at han faktisk likte/liker meg og at jeg ikke har vært tilgjengelig nok? Ettersom jeg er sjenert, eller er det sånn med gutter/menn at de gjør alt de kan om de faktisk liker noen? Hva tror dere?

Heisann!

Det korte svaret: Ja, det kan hende at han var interessert i deg.

Det lange svaret: Ja, det kan hende han var interessert i deg, men fokuset ditt er ikke helt optimalt. I likhet med veldig mange jenter opererer du med følgende innstilling til menn og forhold:

Er han interessert så er han interessert, og er han ikke interessert så er han ikke noe for meg uansett.

Enkelt og greit, ikkesant? Problemene med den innstillingen er forøvrig mange. For det første flytter du ALL kontroll over situasjonen vekk fra deg selv og over på menn. For det andre blir du passiv, og for det tredje er det ikke sånn det fungerer i den virkelige verden, og for det fjerde er det ikke sånn menn ØNSKER at det skal fungere engang. Har du noen gang sett ansiktet til en mann idet han har vunnet noe? Selv om han egentlig hater fruktkurver kan du vedde på at han går opp på scenen, tar i mot fruktkurven med stolthet og forteller alle om det i etterkant. Eller hvor ofte han bruker klær han har kjøpt SELV med sine egne hardt opptjente kroner, kontra hvor sjeldent han bruker klær han har fått av andre?

Du synes kanskje det både er rart og til og med litt smålig, men de fleste menn har et voldsomt konkurranseinnstinkt. Det betyr ikke at han ikke kan elske deg for akkurat den du er, eller at du trenger å "spille spill". Etter hvert handler ALT om å bare ha det fint sammen og trives sammen. Men akkurat i startfasen, de første gangene dere treffes, når den aller første flørtingen begynner å skje, er det for mange menn litt viktig at de får lov til å lure litt på om DU er interessert i HAN, ikke motsatt.

Det er derfor jeg mener at fokuset ditt ikke er optimalt. I stedet for å lure på hvilke menn som er og ikke er interessert i deg, spør deg selv heller om hvilke menn DU er interessert i. Gi blaffen i om du tror de er interesserte eller ikke. Er de ikke det så kan de bli det! 

Se deg rundt. Et HAV av kjekke, oppegående menn du ikke en gang har lagt merke til fordi du var alt for opptatt av de mennene du var 100% sikker på at var interessert i deg. Istedet for å passivt vente på at prinsen skal dukke opp (for det kan ta sin tid), bør du ta deg en tur ut av fangetårnet og finne han.

At du er sjenert er ingen hindring (og ingen unnskyldning), du kan FINT vise interesse til menn uten at det hverken blir kleint, at noen andre merker det, eller at noen i etterkant kan "ta deg" på det. Det vil si, jeg anbefaler egentlig ikke å vise "interesse", men heller "tilgjengelighet". Du bør altså ikke (sub-)kommunisere at "Hei! Jeg liker deg, håper du liker meg?!" (som har en tendens til å drepe utfordringen og spenningen), men heller et slags "Hei. Jeg er litt nysgjerrig på deg, og hvis det viser seg at du er en bra fyr kan det hende at vi kan utvikle noe sammen".

Jeg var litt inne på det i forrige artikkel. Istedet for å vise direkte interesse, og istedet for å vente passivt på at han skal vise interesse, kan du kommunisere tilgjengelighet gjennom en teknikk vi kaller å "gi invitter". Ved å hinte til at han har mulighet til å imponere deg gir du han både utfordringen han drømmer om å få, samt muligheten til å UTVIKLE følelser for deg i sitt EGET TEMPO.

Du kan aldri vite sikkert om han er interessert eller ikke ved mindre han faktisk tar initiativ til noe mer. Det kan GODT hende at han er interessert, men ikke tør å ta det videre fordi han ikke vet om du engang har lyst til at han skal forsøke. Vis tilgjengelighet, ikke direkte interesse for fort.

Spørsmålet du bør stille deg er altså ikke "Er han interessert?", men "Hvem har JEG lyst på?"

-Andreas

Vi får mange mail om dagen, både med spørsmål om jentekurset vi skal holde 28-29. juli, og spørsmål om gutter og menn generelt. Her er en mail fra en forvirret jente:

Hei !

For et flott initiativ dette er, jeg og venninnene mine er faste følgere! Dere er utrolig flinke :)

Det virker som om dere er veldig ærlige i det dere skriver.

Saken er at jeg er desperat etter å vite en ting om.. gutter :P

Jeg har hatt to seriøse "romanser". Jeg har alltid visst at man som jente skal holde litt avstand og la gutter jakte.

Men slik klarte jeg da ikke ...

Begge de romansene har fortalt til guttekompisene våre at de visste at jeg likte dem og ville være i et forhold med dem.

Under begge disse romansene, fikk de PLUTSELIG ut av det blå en dame. 

Under romanse 1 hadde vi en liten krangel, dagen etter fikk han seg dame.

Under romanse 2 kalte jeg han for noe stygt, dagen etter fikk han seg dame.

Jeg skjønner ingen ting ?!?!

Og det som er utrolig rart, synes nå jeg, er at dama til romanse 2 la til meg på msn.. Dagen etter de ble sammen..

Dette ble et utrolig langt innlegg, men jeg blir utrolig takknemlig om dere gidder å oppklare det for meg! Og kanskje komme med noen forslag til hva jeg

skal/ ikke skal gjøre neste gang jeg får meg en ny flamme..

Ha en fortsatt fin dag ! :)

Heisann forvirret jente!

Jeg merker at jeg har litt lite å gå på her. Jeg kan en del om hvilke mekanismer som gjør at gutter gjør som de gjør, men jeg er ikke tankeleser eller allvitende. Det blir derfor litt vel vanskelig å konkludere veldig bombastisk om hva motivet til disse gutta du har holdt på med er. Det jeg kan si noe om er de "indisiene" som kommer frem her og hvordan jeg INTUITIVT tolker de. Altså ikke solid vitenskap, men en slags analyse av det lille jeg har å jobbe med i teksten din.

Det første jeg legger merke til er at begge guttene sier de visste at du var keen på dem og ville være i forhold med dem. En ting er at gutter generelt har en litt overfølsom radar for alle signaler som kan tolkes som at jenta vil ha et forhold (mange gutter tror at alle jenter vil ha forhold med alle gutter de er keen på), men når begge gutta sier det såpass eksplisitt tipper jeg at det er et tegn på at du kanskje (ubevisst?) sender ut litt for mange "Jeg vil ha forhold. Nå!"-vibber til gutter du er keen på.

Det kan være ting du som jente ikke synes hinter om forhold i det hele tatt, men som gutter legger mye mer mening i. Noen eksempler kan være håndholding, møte vennene hans, finne på noe sammen på en fredag eller lørdag, kysse offentlig, avtale reiser sammen, dra ut på byen sammen, osv. HELT UFARLIGE ting fra jenteperspektiv, men som fra gutteperspektiv er tegn på at du allerede har begynt å sammenligne skoler for deres fremtidige felles barn (nesten).

Hva? Er gutter virkelig så redde for forhold? tenker du sikkert nå. Og er det ikke bevis på at de nettopp var kjempeklare for forhold når de plutselig går RETT INN I FORHOLD med en annen dame rett etterpå? Svaret på det er Nei (til begge deler). Gutter er ikke redd for forhold. De er bare redd for å gå inn i forhold UTEN at de SELV har tatt stegene mot forhold. De har ikke noe problem med å kysse offentlig, la deg hilse på kompisene eller finne på noe på en lørdag så lenge det er DERES IDÉ. For gutter er nemlig sånne ting en litt større greie.

Så tilbake til historien din. Disse gutta kan godt ha likt deg kjempegodt, og de kan godt ha vært superklare for å finne ei jente å gå inn i forhold med (noe det faktum at de gikk inn i forhold med andre jenter er bevis for), men at de med deg følte at det var DU som ville inn i forhold og at det var DE som var usikre og måtte holde igjen.

-Andreas