Hvis du sliter litt med sosiale koder kan dette være noe av det viktigste du har lest.

Ærlighet. Dønn ærlighet. Anders og jeg hadde begge lest boken Radical Honesty og blitt bitt av ærlighetsbasillen. Foreløpig virket ærlighet som løsningen på alt. Frustert på at naboen bråker? Vær ærlig og si det til han. Irritert på kompisen din for at han aldri betaler taxiregningen? Vær ærlig og si ifra. Dårlig samvittighet for at du stjal penger av moren din når du var tenåring? Vær ærlig og innrøm det. Jeg merket at det å være ærlig gjorde meg mer utadvent. Jeg trengte ikke å tenke igjennom hva jeg skulle si, ærligheten gjorde at alt jeg sa uansett føltes "riktig". Både Anders og jeg merket også at det gjorde vennskap sterkere. Mindre frustrasjoner, mer tillit.

Det er bursdagsfest hos ei venninne. Jeg sitter i senga på rommet hennes sammen med fire andre. Ei jente setter seg ned ved siden av meg og vi kommer i prat. Hun forteller at hun studerer fysioterapi. Spennende, sier jeg. Hun begynner å legge ut om studiet. Om timeplanen. Om fag. Antall timer. Det er ikke spennende lenger. Jeg begynner å kjede meg. Tungt. Hun fortsetter å snakke om hvordan undervisningen er lagt opp. Fem minutter går. Ti minutter. Skal jeg være ærlig og si ifra?

Tydelighet. Det er bootcamp og jeg forklarer deltagerne at de bør være tydelige på hva intensjonen er når de snakker med jenter på byen. At selv om man subkommuniserer (sier ting mellom linjene) så bør man likevel være tydelig på at man er nysgjerrig på jenta og at man er interessert i at noe skal skje mellom dere. En av deltagerne spør meg om hvordan man får med en jente hjem samme kvelden man møter henne på byen. Jeg forklarer at det bare er å spørre, så lenge man har klart å tiltrekke henne først. Jeg forklarer at du kan være helt tydelig på at det er det du vil, men at du ikke bør si rett ut "Har du lyst til å bli med meg hjem og ha sex?". Det er bedre å subkommunisere det samme ved å for eksempel si "Vi kan stikke til meg hvis du har lyst?" Deltageren lyser opp som om verdensbildet hans har blitt snudd på hodet. 

Ute på byen gjør han som han har lært på teoridelen og jenta han snakker med er tydelig interessert. Han hvisker noe i øret hennes, før hun tenker seg om, nikker og henter jakka si. Begge forsvinner ut av utestedet. Det går ti minutter før han er tilbake. "Det funka! Hun sa ja til å bli med meg hjem, men hun angra seg når vi kom på utsiden. Men jeg fikk telefonnummeret ihvertfall" Et kvarter senere står han og snakker med en ny jente, denne gangen står de med ansiktet en centimeter unna hverandre. Han lener seg inn, hvisker noe i øret hennes. Hun smiler, nikker og henter jakka. Deltageren ser bort på meg og smiler fra øre til øre. Han tar hånda hennes og leier henne ut av utestedet. Ti minutter senere er han tilbake. 

"Hva skjedde?" spør jeg. 

"Det samme ... Hun angra seg når vi kom på utsiden." 

Jeg rynket pannen. "Hva sa du til henne?" Noe måtte være galt. 

"Jeg spurte om hun ville være med meg hjem og ha sex. Jeg var tydelig på intensjonen min." 

"Sa du ordet sex?" 

"Ja." 

"Du sa "Vil du være med hjem og ha sex?"?"

"Ja. Det var kanskje det man ikke skulle si?"

"Ah, ja. Da er det derfor. Ikke si det direkte. Si det tydelig, men ikke direkte. Subkommunisér det."

Direkte. Jeg bestemte meg for å være ærlig og fortelle jenta på festen at jeg kjedet meg. Et kvarter inn i en monolog om hvordan studiet hennes er lagt opp avbryter jeg henne: "Nei, nå kjeder jeg meg. Skal vi snakke om noe annet enn studiet ditt?" Hun ser forferdet opp på meg som om jeg akkurat hadde sagt noe fryktelig. Hun er tydelig opprørt. "Er du så jævla spennende da?" Radikal ærlighet er tydeligvis ikke alltid en måte å få flere venner på. Jeg diskuterte det i etterkant med Anders. Han hadde samme erfaring. Ikke all ærlighet blir like godt mottatt. 

Ærlig. Tydelig. Direkte. Tre ord som betyr tre forskjellige ting, men ofte forveksles. Problemet med å være direkte er at det i blant går på bekostning av sosiale koder og forventninger. Vi liker at folk er ærlige med oss og vi liker at folk er tydelige med oss, men vi liker ikke alltid at folk er direkte dersom det gjør ting pinlig for oss. Spesielt i sosiale settinger.

Ærlig men ikke tydelig: "Noe med antrekket ditt er feil."

Tydelig men ikke ærlig: "Ingenting er feil med antrekket ditt."

Ærlig og tydelig: "Du har fått noe på skjorta du kanskje bør fikse."

Ærlig, tydelig og direkte: "Du har en buse på skjorta!"

Hvis du ikke er spesielt følsom eller sosialt sensitiv kan det hende du ikke ser problemet med å være direkte. Kanskje du til og med skulle ønske at folk var mer direkte med deg. Jenter er imidlertid generelt sett mye mer opptatt av å ikke synke i sosial verdi og "drite seg ut" enn det gutter er, og er ofte mye mer komfortabel med å "hinte" istedet for å være direkte. Å hinte er ikke det samme som å være uærlig, det er bare en måte å formidle ting på uten å fornærme folk eller gjøre ting kleint. 

Når deltageren på bootcamp spurte jentene rett ut om de ville bli med han hjem og ha sex var det ikke i utgangspunktet noe problem for jentene å si ja i og med at de var tiltrukket av han og hadde lyst til nettopp det. Problemet oppstår i etterkant, etter de har sagt ja. Å ha sagt ja til spørsmålet "Lyst til å stikke til meg?" føles ikke som et like stort press som å ha direkte sagt ja til sex. Jenter hater å havne i en situasjon hvor gutten forventer sex. De er også redd for ryktet sitt og hvordan ting kan tolkes utenfra. De er redd for å bli tolket som "billige".

Du bør være ærlig. Både generelt, og i en sjekkesituasjon. Det øker tillit samtidig som det gjør deg til en attraktiv person.

Du bør være tydelig. Da unngår man misforståelser. Det kan dessuten være provoserende om du hele tiden går rundt grøten. Det kan fort tolkes som at du er feig eller at du ikke egentlig er ærlig.

Men du bør ikke ikke alltid være direkte. Spesielt ikke hvis det er fare for at du fornærmer vedkommende eller gjør at ting blir kleint sosialt.

-Andreas (litt for direkte iblant)

Vi har fått leserbrev:

Hei! 
Jeg begynte å lese på siden deres for en uke siden. Og jeg har vel egentlig blitt litt oppslukt av den. 

For 4 måneder siden så fikk jeg meg jobb på en bensin stasjon. Første personen jeg ble kjent med virket så koselig. Han hadde verdens nydeligste øyne, og smilet hans gjorde meg roligere. Jeg var  veldig nervøs i begynnelsen siden det var ny jobb og sånn. Etterhvert så begynte jeg og han og dra på fisketurer, vi så på film og han kom og besøkte meg flere ganger i uka. Kjemien mellom oss var helt utrolig. Jeg kjente at det var litt sommerfugler i magen min for første gang på flere år.

En kveld var han i et bryllup og ble veldig full. Da ringte han meg og kalte meg for jenta si, og han savnet meg og jeg var engelen hans. Men etter det så snakket vi ikke så mye, jeg tror han ble veldig flau. Og etter 3 måneder på bensinstasjonen så sluttet jeg. Vi mistet kontakten. Men ca en måned etter sende han meg melding, og ville finne på noe. Vi ble enige om at jeg skulle komme å se på den nye leiligheten hans. Så dagen etter dro jeg dit. Vi snakket lenge om alt mulig. Og ENDELIG kyssa vi. Jeg sov over den natten, og kom tilbake og sov over 2 netter senere.

Han er 14 år eldre enn meg, og har en sønn på 4 år. Og han har guttungen annenhver uke. Så nå som han har guttungen får vi ikke vært så mye sammen, men jeg har vært på besøk og hilst på han. Guttungen er superherlig! Jeg ble helt forelska i han. Men jeg tenkte på det dere har sagt om at gutter investerer i jenter når de er forelsket. Altså, vi har ikke holdt på lenger enn en uke, men jeg føler at det er jeg som tar kontakten, det er jeg som spør om han vil ha besøk. Han sender meg melding etter at jeg har vært der og sier at han hadde det koselig. Og når jeg får nattamelding så sier han at han skal drømme om meg. Så han må jo like meg litt. Men jeg bare lurer på hvordan tegn jeg kan se etter for å vite om han liker meg godt nok til at han vil at det skal bli noe seriøst. For jeg liker han kjempe godt og er kjemperedd for å bli såret. 

Hvordan går jeg frem herifra? :/

Hilsen forvirra jente

Heisann forvirra jente!

Skjønner godt at du er redd for å bli såret, og at du synes det er kjipt at det er du som tar mest initiativ til å møtes. Når man er forelska har man jo lyst til å møte den man er forelska i mest mulig, og sånn må det jo fungere for gutter også, ikkesant? Så hvorfor tar han ikke mer initiativ hvis han virkelig er forelska i deg?

Vel, det er heldigvis/dessverre ikke fullt så enkelt. Menn vet stort sett om de er fysisk tiltrukket i løpet av det første millisekundet de ser jenta. Men det er ikke det samme som at de ønsker å investere følelser i henne. Det vi i Gode Vibber-metoden kaller for emosjonell tiltrekning er en forutsetning for om en mann ønsker noe mer enn bare et fysisk forhold. For menn er det flere ting som må være på plass før han både kan tillate seg selv å utvikle følelser og før han faktisk har mulighet til å utvikle følelser. En av disse forutsetningene er at han får muligheten til å savne jenta i blant og at han får tid til å kjenne på at han savner henne. I motsetning til mange kvinner er ikke menn alltid like flinke til å vite hva de faktisk føler. En tommelfingerregel er derfor at du bør forsøke å ikke ta mer kontakt enn det han gjør. Legg deg ca. på 50/50 (eventuelt bittelitt mindre). Så lenge dere ikke møtes sjeldnere enn en gang i uka gjør det ingenting om dere ikke har kontakt hver dag. Og så lenge han gradvis investerer mer og mer i deg (introduserer deg for kompiser, familiemedlemmer osv) trenger du heller ikke bekymre deg for om han er interessert i deg eller ikke. Så lenge det går fremover kan du bare slappe av og nyte forelskelsen.

-Andreas

Leserbrev:

Hei,

Jeg har lest igjennom bloggen deres for å se om jeg kunne finne noen
svar på hvofor enkelte menn må spille såkalte mind games. Dette fant jeg ingen svar på, og jeg skulle derfor gjerne sett at dere skrev en sak om dette til alle oss som lurer, for ja - det er mange av oss.

Jeg har gjennom et halvt år datet en mann (vi er jevngamle). Han viste interesse først og selv om jeg var ganske tilbakeholden den første måneden utviklet det hele seg til noe mer enn vennskap relativt kjapt.
I denne perioden var han åpen og svært fin å være sammen med. Han introduserte meg kjapt for venner og etter et par måneder tok han meg med hjem til familien og på en rundtur innom slekten.
Like før han gjorde dette begynte han imidlertid å oppføre seg rart. Sa ting som at "Jaja, får håpe for din del at jeg ikke blir sjekket opp på byn i kveld", snakket om pene venninner osv. Dette responderte jeg sjelden på, men tenkte vel heller for meg selv at han ikke var noe jeg ville investere for mye i, og etter hvert ble jeg nok litt tilbakeholden følelsesmessig. En gang svarte jeg bare at han fikk sjekke opp en annen jente og stikke. Han ble da svært lei seg og sa at jeg var den eneste for ham. Av disse og lignende grunner føler jeg at han tester meg (tester hvor han har meg). Samtidig som han sier disse tingene tenker han ofte høyt om fremtiden vår - uten at jeg snakker om det overhodet. Han vil at vi skal gifte oss, få barn osv.

Samtidig kan han enkelte ganger plutselig bare slutte å svare på meldinger, chat eller lignende, selv om vi tross alt ikke har overdreven meldingskontakt. Kanskje bare 3-5 meldinger per dag maks!
Selv om han dropper å svare meg, betyr det ikke at jeg sender flere til ham. Da venter jeg heller til han tar kontakt igjen. Spillet hans får med andre ord ingen virkning for ham, siden jeg ikke blir desperat.
Han inviterte meg nylig med på ferie, og fortsatte med å være av og på under ferien - helt til jeg bare ga opp.
Når jeg kom hjem forklarte jeg problemene for ham og avsluttet forholdet umiddelbart.

Etter dette har han kontaktet meg hver eneste dag, han viser masse følelser og sider jeg aldri har sett før. Jeg merker imidlertid at han fortsatt tester hvor han har meg innimellom, og har egentlig bestemt meg for å aldri gå tilbake til ham. 

Jeg må kanskje legge til at han aldri har hatt et skikkelig forhold før, og at de fleste jentene bare har stukket fra ham uten å forklare ham hvorfor. Kanskje han har oppført seg på samme måte med dem? Selv om det nå er slutt, har det satt igang en tankeprosess hos meg om hvorfor menn egentlig spiller dette spillet? Hvorfor ikke bare være seg selv?

Det hadde vært kjekt om dere kunne gitt oss lesere et lite innblikk i hvorfor det er slik?

Heisann!

Jeg merker at jeg får litt vondt inni meg når jeg leser dette. Jeg har en sterk mistanke om at det hele rett og slett handler om kommunikasjonsproblemer, hvor begge i utgangspunktet har gode hensikter for hverandre.

Det var selvfølgelig veldig teit av han å si det han sa. Å hinte til at det var andre mulige jenter der ute og at du måte "passe deg" for at ingen andre sjekket han opp har ingenting godt for seg å si, men jeg har en mistanke om hvorfor han gjorde det likevel. Vi mennesker uttrykker våre behov med direkte verbal kommunikasjon, men enda oftere gjennom subkommunikasjon. Vi hinter og snakker mellom linjene, og ofte kan det være vanskelig å forstå hvilke behov det er som ønsker å bli hørt og som ligger bak som motivasjon for det man uttrykker. Ofte er vi heller ikke bevisste på hvilke behov vi selv har og som vi faktisk subkommuniserer gjennom adferd og verbale uttrykk.

I dette tilfellet kan jeg ikke se noen annen grunn til at han sa det han gjorde enn at han hadde et behov for å få bekreftelse fra deg på hvor tiltrukket du faktisk var i han, og at han enten bevisst eller underbevisst ønsket å se at du ble sjalu eller stressa av tanken på at andre jenter kunne prøve seg og at du kunne miste han. Det er langt ifra en god måte å prøve å få en slik bekreftelse på, men hvis han faktisk er så glad i deg som han senere prøvde hardt å understreke så tror jeg at det var det som var tilfellet.
Tingen er at menn (og også kvinner) trenger å få bevis på at den andre liker en, ut over det åpenbare faktumet at man er av motsatt kjønn. Menn kan lettere tillate seg å føle emosjonell tiltrekning til kvinner som klarer å vise grunner til at hun liker akkurat han. Dette kan gjøres gjennom komplimenter eller å vise beundring eller takknemlighet for konkrete egenskaper, kunnskaper, interesser, oppnåelser eller handlinger som han har gjort, som er unikt for han. Får en mann føle at han har fordel ovenfor andre menn fordi han har egenskaper han selv er stolt av øker behovet for å "ta vare på" jenta, forutsatt at han allerede føler en viss grad av tiltrekning. Menn ønsker å være med kvinner som får dem til å føle mestring, og som får dem til å føle at de har en fordel ovenfor andre menn som vil konkurrere om henne.

Jeg ser for meg at forholdet deres utviklet seg slik:
Gutt ønsker å videreutvikle følelsene han har for jente, men trenger bevis på at hun føler like sterkt tilbake. Gutt tester om hun kan bli sjalu av tanken på at andre jenter sjekker han opp, og håper innerst inne på at hun vil svare med at det hadde vært trist da hun er så glad i han, og at hun frykter at andre jenter såklart vil være interesserte i en catch som han. Jente responderer ikke på kommentarene, og gutt får ikke den bekreftelsen han ønsker. Jente blir mer tilbakeholden, og gutt blir redd for at han begynner å miste henne. Jente bekrefter dette med å be han om å "stikke og finne andre jenter", og han blir kjempelei seg og prøver å overbevise jenta om at det bare er hun han vil ha ved å snakke om fremtiden deres sammen. Jente ser ikke ut til å følge opp interessen hans, og han frykter avvisning og at hun kanskje ikke er ordentlig tiltrukket. Gutt inviterer jente på ferie, men er usikker på hvor interessert hun er tilbake og håper på at hun vil vise litt initiativ til følelser og å knyttes mer sammen. Jente tar til slutt opp sin frustrasjon på at han virker så frem og tilbake, og avslutter forholdet. Dette gjorde han enda mer desperat og trist hvor han prøvde å få henne tilbake, men er fortsatt usikker på hvor interessert hun egentlig er og håper sterkt på å få et bevis på at hun også er forelsket i han.

Denne teorien (som bare er vill gjetting da jeg ikke kjenner til detaljene) støttes av det du skriver på slutten, om at han har tidligere erfaring med jenter som bare har forlatt han uten grunn. I tillegg til det vanlige behovet som alle mennesker har for bekreftelse på at den man er med faktisk ønsker å være med en fordi man er spesiell, og at han har erfaring med å ha blitt forlatt av kjærester (altså at de ikke var like emosjonelt tilknyttet som det han selv var), så tror jeg at han har et veldig stort behov for å få bevis på at jenter er redd for å miste han og å bekrefte at de er glade i han tilbake før han tør å vise det tydelig selv.

Siden jeg ikke kjenner mannen og kun vet det som er skrevet øverst i dette innlegget kan jeg ikke si noe helt sikkert, men jeg stiller meg litt kritisk til om det å bedrive mindgames og å "spille spill" var det som egentlig lå bak. Folk flest har gode intensjoner, de er bare ikke alltid så flinke til å kommunisere behovene sine og å forstå andres behov. Dette blir ofte uheldigvis kombinert med usikkerheter og diverse frykt, og det kan ende opp med såre følelser for begge parter.

Det virker som om fyren i dette tilfellet har klønet veldig i kommunikasjonen sin, men at det faktisk innerst inne var forelskelse og romantiske forestillinger som motiverte han. Han manglet bare kunnskapen og evnene til å forstå seg selv og sine behov, og ikke minst hvordan å kommunisere dette på en sunn måte.

- Lars (som liker å føle seg elsket gjennom genuine komplimenter for noe som er spesielt for meg)

Leserbrev:

Hei,

Jeg er 30 år og dater en på mann på 35. Jeg har en datter på 1 år, han en datter på 4 år. Vi bor i forskjellige byer, men flyr noen ganger i måneden for å se hverandre.
Kjent han siden august. Han har møtt min datter. Jeg har ikke møtt hans barn. Når synest du det bør skje?
Hvordan skal jeg spørre han om vi har en fremtid sammen? Hvordan vet jeg om han vil ha meg? Vil gjerne vite hvor jeg står da jeg har barn...
Han som ringer meg, melding er vi vel ca 50-50 hvem som sender først, vi har sex, han er flink med min datter, han som spør når kan vi seest igjen, han savner meg etc. Men hvordan vite hvor vi står???
HJELP

Mvh
Anonym

Hoisann Anonym!

Det høres ut som dere beveger dere i riktig retning. At han ikke har tatt initiativ enda til at du skal treffe datteren hans trenger ikke bety noe annet enn at han vet med seg selv at han er nødt til å vite 100% sikkert at han ønsker å satse på deg før han vil introdusere datteren for en ny person i livet sitt. Jeg forstår behovet du føler for å vite hvor du har han, sånn at du kan slappe mer av og føle deg trygg på at han er like engasjert i deg emosjonelt som du er i han og at det går "fremover".

MEN det er to ting jeg har lyst til å skrive litt om. Det første er "sjansen for at han får kalde føtter og stikker av" og det andre er "tilgjengelighet vs initiativ".

Sjansen for at han får kalde føtter og stikker av blir ikke automatisk mindre av at han forplikter seg. Det kan kanskje virke litt ulogisk, men det er altså ingen automatikk i at bare fordi dere endrer status på Facebook til "i et forhold" så blir han også mer emosjonelt engasjert. Det kan faktisk være stikk motsatt hvis han føler at det var noe DU ønsket og han sa ja før han var sikker på at han var klar. Og her er vi inne på noe viktig: Menn har ikke like god kontakt med følelsene sine som det kvinner har og trenger derfor rom til å kjenne etter før de faktisk kan VITE med sikkerhet hva de føler. Ikke stol på hva en mann SIER om følelsene sine (det er det nemlig ikke sikkert han vet selv en gang), se heller på hvordan han handler. Hvis det derimot er HAN som tar initiativ til å endre Facebookstatus så er det et kjempegodt tegn, samtidig som han faktisk vil tillate seg selv å føle mer. Og det leder oss til mitt andre poeng:

Tilgjengelighet vs initiativ. Hvis man leser blogginnleggene våre litt kjapt kan man fort få inntrykk av at vi mener at jenter ikke får lov til å vise interesse i det hele tatt og at man bare skal nikke pent og smile og vente på at menn (kanskje) skal få ut fingern på egenhånd. Men det er faktisk nesten det motsatte vi mener; IKKE bli passiv og et "offer for omstendighetene" men vis AKTIV interesse. Med et gigantisk forbehold: Ikke press han til ting som FORPLIKTER han. Vis heller at du er TILGJENGELIG i den retningen du ønsker å ta det videre. Ved å fortelle han at du har lyst til å møte datteren hans viser du at du er tilgjengelig for å ta forholdet i den retningen, og så lenge han føler at det ikke er noe press vil han ta det i den retningen så fort han vet at han er klar for det emosjonelt.

En hemmelighet om menn er at "forpliktelsesangst" og "forpliktelsesmani" faktisk er to sider av samme mynt. Den samme mannen som har "fobi mot forhold" kan to måneder senere ofre høyrearmen sin for at jenta han er forelsket i skal bli hans. Menn ønsker som regel å forplikte seg i  samme grad som de også er emosjonelt investert. Hvor fysisk tiltrukket han er handler ikke om hvor mye han ønsker å forplikte seg. At han ønsker å ses over tid er et sikkert tegn på at det også ihvertfall er NOE emosjonell tiltrekning også, men hvis han ikke gradvis investerer i deg i form av å la deg møte kompiser og etterhvert familien sin er det et tegn på at noe ødelegger muligheten hans for å utvikle følelser i utgangspunktet, og da gjør det egentlig bare vondt verre om du klarer å få han til å "si ja" til å ta ting i retningen du vil.

Med andre ord er akkurat grad av forpliktelse noe du bør la skje i hans tempo, og heller passe på at dere har det fint sammen og at hovedaktiviteten når dere møtes ikke er sex.

Har du kommentarer eller efaringer du vil dele? Bruk kommentarfeltet!

-Andreas

Etter å ha snakket med en del kompiser om temaet, har jeg funnet frem til 10 setninger vi gutter ikke liker så godt å høre når vi har sex. Gutter er forskjellige, så denne lista gjelder nok ikke for alle gutter, men alle setningene jeg har funnet fremt til går igjen hos flere av kompisene mine.

Det meste på lista er jo egentlig sagt i beste mening, og jenter er stort sett veldig hensynsfulle og snille mot oss gutter, men det er noe med hvordan vi gutter fungerer som gjør at det blir feil:

1."Fortsett! Ikke stopp!"

Hensikten er jo god. Jenta vil jo bare at du skal vite at hun nærmer seg klimaks og at det du gjør føles godt. Problemet er bare at jenter ikke vet hvor vanskelig det er for oss gutter å kontrollere orgasmen vår, og hvor mye ego vi har i å "holde ut" i akkurat riktig tid. Vi gjør pusteøvelser, tankeøvelser, zen-øvelser og muskeløvelser. Vi biter oss på innsiden av leppa, teller til ti, tenker på bestemødre og matoppskrifter. Når jenta da kommer med setningen "ikke stopp" er det totalt mindfuck. Vi mister følelsen av kontroll, fokuset blir å prestere og å holde ut. Vent til du kommer til det punktet hvor orgasmen er uungåelig, og si heller: "Jeg kommer!" Det er en setning vi liker mye bedre å høre.

2. "Jeg liker best å ha lyset av jeg"

Åja. Men hva om vi liker å ha det på da? Vi gutter tennes i mye større grad av det visuelle enn det mange jenter gjør. For mange gutter er det halve opplevelsen å få se jenta naken. Sex i mørket kan være gøy som avveksling, men HELE tiden? Vi forstår at hun har komplekser for ett eller annet med kroppen sin, men vi gutter ser HELHET, ikke detaljer. For oss spiller det ikke så stor rolle om den ene puppen er litt større enn den andre, at hun har litt brede hofter eller kviser på ryggen. Vi tenner på jenter som føler seg vel med kroppen sin. Det er mye større turnoff med en jente som gjemmer seg bort.

3. "Penisen din er helt perfekt"

I utgangspunktet ikke noe feil med denne eller? Problemet er bare at ALLE gutter har usikkerheter rundt sin egen penis. Er den for liten? Er den rar? Bøyer den for mye mot venstre? For mye oppover? Nedover? Er penishodet i riktig proposjoner til resten? Å si at penisen er helt perfekt tolkes derfor litt som "Den er litt liten, men jeg synes ikke at det gjør noe asså". Det er litt som når en gutt sier "Jeg liker deg sånn du er jeg". Romantisk og fint, men i hodet til jenta hører hun "Du er jo ikke noe fin så klart, men for meg gjør ikke det noe asså". Er den stor, så si det rett ut. Er den passe, så si at den er stor. Er den liten så gi han heller komplimenter for andre ting.

4. "Jeg hadde sex med en fyr som hadde stor penis en gang, og det ble nesten FOR stort"

"Og jeg var sammen med en supermodell en gang, og hun var nesten FOR pen." I vår fantasiverden har ikke jenta hatt sex før hun møtte oss. Og vår penis er den største hun har sett. La oss få lov til å leve i fantasiverdenen vår. Det spiller ingen rolle om det er sant. Om hun så har fetish for små peniser og fobi mot store. Vi har ikke lyst til å høre om det.

5. "Er det noe galt?"

Ja, det ser du vel. Men nei, det har ikke noe med deg å gjøre. Og nei, det pleier ikke å skje ofte. Og nei, det blir ikke bedre av å prate om det. Det beste du som jente kan gjøre når en mann sliter med å få den opp er å gi han bekreftelse på at du LIKER han og at dere KOMMER TIL å ha sex senere. Det han vil høre er "Vi kan ligge å kose, og heller ha sex i morgen tidlig?" Det skjer ALLE menn en gang i blant hvis man stresser mye og er ikke et problem ved mindre det skjer hver gang over lang tid.

6. "Det gjør ingenting"

Jo, det gjør det jo. Og falsk sympati er ikke det han trenger nå. Enten det er ereksjonssvikt, at han kom for tidlig eller ikke i det hele tatt så er det noe han har lyst til å ordne opp i på egenhånd. Det eneste jenta kan gjøre for å hjelpe han er å gi han bekreftelse på at hun LIKER han, og tenner på han. Ikke ved å si det, men nonverbalt. De fleste ting menn sliter med seksuelt har både en viss fysisk komponent, og en psykisk komponent. Ofte er det prestasjonsangst eller redsel for avvisning som ligger bak, og det beste er derfor om han har mulighet til å tilfredsstille jenta på andre måter. Det verste jenta kan gjøre er å si "Det gjør ingenting" med et oppgitt og tydelig frustrert ansiktsuttrykk, for deretter å rulle seg over med ryggen til.

7. "Hva holder du på med?"

Noe vi trodde du kanskje likte. Men greit. Da prøver vi noe annet. For gutter er avvisning ekstra følsomt under sex. En mer skånsom måte å si fra at det han gjør ikke er noe du setter pris på er å si "Det er godt når du..." og heller fokusere på de tingene han gjør riktig.

8. "Nei. Jeg er ikke sånn"

Denne er litt vanskelig å forklare, men når jenta sier at hun "ikke er sånn" og at noen seksuelle aktiviteter derfor er uaktuelle, så er det akkurat som hun skaper et skille mellom deg som gutt og henne som "ordentlig" jente. Det er akkurat som om hun plutselig har fasiten på hva som er normalt og riktig, og at du nesten var en særing som forsøkte. Selv om du aldri har tenkt til å forsøke, liker gutten ihvertfall å få lov å ha fantasiene sine intakt. Et "Oi, jeg er ikke helt der enda. Men jeg utelukker det jo ikke en gang i fremtiden" lar oss få lov å fantasere videre.

9. "Ta meg hardt"

Det finnes garantert gutter som elsker at jenter sier sånne ting. Men de fleste gutter foretrekker at det er de som har kontroll, og at det er de som får lov til å ha rollen som den harde og dominante. Et "Ta meg hardt" kan være en mindfuck på mange plan. Det første man tenker er: "Tror hun at jeg tenner på at hun sier det?", deretter: "Kanskje hun ser veldig mye porno?", videre: "Kanskje hun har vært med en gutt før som tente på at hun sa sånne ting?", "Er jeg ikke hardhent nok allerede?", "Kan ikke jeg få lov til å styre litt hvor hardt eller mykt det skal være?", og tilslutt "Forventer hun at jeg skal si sånne ting tilbake?". Denne går også litt på punkt nr 1; det er vanskelig nok som det er å kontrollere egen orgasme. Det er ikke alltid man bare kan "kjøre på hardere".

10. "Hæ? Tenner du på DET?"

Eh..neida, jeg bare tulla. Og det er visst siste gang jeg forteller noen om det. JA, vi gutter er gæerne. JA, vi tenner på føtter, indianerkostymer, englevinger og katteører. Det er ikke alltid like logisk. Men det er jo egentlig kjempebra for jenter at vi gutter vet hva vi tenner på. Gutters fantasier er jo i tillegg ofte gjennomførbare i motsetning til "sex med George Clooney". Sex er intimt og man er utrolig sårbar, derfor føles avvisning av personlige fantasier ofte ekstra sårt. Igjen vil vi heller høre "Oi. Jeg er ikke helt der enda, men jeg utelukker jo ingenting en gang i fremtiden".

-Andreas

PS: Har du noen erfaringer rundt sex du vil dele? Bruk kommentarfeltet!

Spørsmål fra en leser:

Hei! Kom nettopp over bloggen deres. Må bare si at jeg synes den er helt genial. Får så gode svar. Vel, og så har jeg et spørsmål:

Jeg har kjent ham siden åttende klasse. Gjennom ungdomsskolen snakka vi en del på msn (som de fleste gjorde da), men ikke før tiende klasse begynte vi å møtes utenom også. Han inviterte meg til å henge med ham og vennene sine (som også var mine). Jeg var og er veldig sjenert, det må jeg si, men vi flørta da litt.. Men dette utvikla seg aldri til noe. Jeg hadde veldig dårlig selvtillit og selvinnsikt, så jeg innrømte ikke helt ovenfor meg selv at jeg likte ham. Dessuten hadde jeg fått det for meg at han var forelsket i noen andre, og prøvde å overtale meg selv om at dette var bare et vennskapsforhold. 

I første videregående begynte vi i samme klasse, men snakket ikke noe mye egentlig- kom litt i bølger. Tror jeg hadde en liten pause der, siden ting ikke helt fungerte mellom oss. Vi var jo fortsatt venner og snakket sammen på den måten, men møttes nesten aldri. Dessuten var vi ganske irriterte på hverandre av en eller annen grunn. Jeg hadde et ganske så vanskelig år ellers også, så dette kan være en av faktorene. Jeg dro til utlandet andreåret, og den beslutningen støtta han helt. Sommeren før jeg dro, dro vi også på kino sammen- men jeg var aldri sikker på om det var bare som venner eller ikke. Gjennom året snakket jeg ikke så mye med noen her hjemme egentlig, og ganske lite med ham. Men når vi snakket, sa han ting som at jeg var savnet etc. Pga dette året, lærte jeg meg mer å kjenne, og lærte meg og snakke om følelsene mine til venner. Da innrømte jeg til meg selv at jeg faktisk var ganske forelska i ham og savnet ham. 

Det må også sies at han er veldig sjenert. Han er ikke en type som snakker om/ viser følelser. Men han er veldig snill og koselig, jeg tror bare ikke han helt veit hvordan han skal forholde seg til jenter, noe jeg kan sette meg inn i jeg også. Dessuten er han ikke veldig fan av kroppskontakt/ klemmer osv, og er ganske vanskelig å lese. 

Da jeg kom tilbake, møtte jeg ham én gang før han dro på ferie i en måned. Han spurte meg da om jeg ville bli med på kino når han kom tilbake. Da løsna det litt. Vi begynte å sende mye sms-er fram og tilbake, der vi snakket om mye rart- hva vi gjorde osv… Regninga må ha vært skyhøy! 

Vi dro på kino, og dro også og spiste. Husker jeg var veeldig nervøs. Det var veldig koselig, men var veldig vennskapelig. Ikke noe kroppskontakt i det hele tatt. Men vi begynte å møtes oftere, og snakker hver dag på chat og liknende. Begge tar initiativ til å møtes, og snakke. Han er veldig interessert i hvordan dagen min har vært osv, og det er veldig koselig :) Problemet er at alt tar så lang tid.. 

Vi har møttes i flere måneder nå (kanskje én gang i uka, begge er så travle), men vi har ikke kysset (må sies at jeg aldri har hatt kjæreste før, ikke han heller). Men gradvis, så har vi begynt å ’flytte oss nærmere hverandre.’ Og nå lener vi oss på hverandre, han (og jeg) tar initiativet til hadeklem (blir alltid litt kleint), snakker om litt mer personlige ting- her om dagen tok han faktisk opp temaet forhold, da ble jeg nesten litt sjokkert. Han følger meg også hjem og betaler for meg, veldig søtt. Ikke at han er så romantisk av seg ellers. 

Det jeg ikke vet, er hvor jeg har han. Hva han faktisk tenker vi er. (Utfra deres tidligere artikler, ser jeg at dette er ganske vanlig for oss jenter- trenger definisjoner på ting, hehe) Hvor godt han liker meg. Hvorfor ting tar sånn tid? Og hvordan vi skal få til å ta det første/andre (eller hva man kaller det) steget, og kysse? 

Dette har foregått så lenge, og nå som vi har det faktumet at vi snart er ferdig på videregående hengende over oss, er jeg litt stressa. Men så tør jeg aldri gjøre noe.

Med vennlig hilsen Jente

Hei Jente!

Det du spør om her tror jeg er et veldig vanlig og frustrerende problem for mange jenter. Du møter en gutt du liker og som er sjarmerende sjenert, men desverre så gjør denne sjenertheten slik at han ikke tar noe initiativ til tross for flere tegn på at han er interessert i deg. Dere flørter litt, dere møtes kanskje til og med litt, men det skjer aldri noe avgjørende som bekrefter at han er interessert, eller som gjør at du selv kan ta ting videre. Og du begynner å lure: "Er han egentlig interessert?"

For meg virker det som at han helt klart er interessert, men at han enten er usikker på akkurat hvordan å ta ting videre (dårlig på å flørte og eskalere), og/eller er usikker på om du er like interessert i han som han er i deg (ja, gutter trenger noen ganger mange og tydelige hint før de forstår dem!).

Tingen er; eneste måten å være sikker på akkurat HVOR interessert en gutt er i deg er å se hvor mye han investerer i deg. Dette er det eneste sikre tegnet som du kan stole på. Alt annet kan i beste fall kalles forhåpninger og intuisjoner. Tar han deg med på kino er han interessert nok i deg til å ta deg med på kino. Møtes dere for å ta en kaffe sammen i byen er han interessert nok i deg til å møte deg for en kaffe i byen. Kysser han deg er han interessert nok til å kysse deg. Noen større garantier kan du dessverre ikke forvente å få, men så lenge han fortsetter å investere i deg (snakke med deg på chat, bruke penger på deg, bruke tid og energi og tanker på deg osv), så er dere i det minste på riktig vei. Og du vil jo helst at han skal investere mer i deg etter hvert som tiden går; du vil ha en progresjon hvor ting blir tatt ett skritt videre og ikke står på stedet hvil. Det kan hjelpe å tenke på interesse som at det finnes i flere grader, og at følelser og interesse må utvikles gjennom stadier fremfor å være noe svart-hvitt, "enten så er han keen eller ikke".

Det du kan gjøre for å se om han har nok følelser til å ta ting videre er å gi han en "invitt" til å gjøre det. Det vil si at han må forstå at det er greit for deg om han tar initiativ for å investere mer i deg. Du kan egentlig se på det som å gi han et klarsignal som ikke kan feiltolkes, men som samtidig overlater ansvaret til han. For eksempel kan du si til han, enten på chat eller ansikt til ansikt når samtalen er på et hyggelig høydepunkt: "Hvis du hadde bedt meg med ut på en date en gang så hadde jeg nok sagt ja". Da viser du både interesse, du oppforderer han til å investere tid, energi og følelser i en retning som du selv er mer interessert i, og alt det uten at du selv tar initiativet til det; du gir han bare klarsignalet slik at han kan gjøre det selv, hvis han har lyst. Det er veldig befriende for menn, og øker tiltrekningen til jenta vi liker, hvis vi føler at vi kan gjøre valgene og ta initiativet selv.

- Lars (liker å ta initiativet selv)

Ingen liker mennesker som "tror de er deilige", men hva vi faktisk liker er mennesker som er tilfreds og komfortable med seg selv og sin egen attraktivitet. Vi liker også når mennesker som er fornøyde med seg selv setter pris på oss.

Det er viktig å kunne se på seg selv som en catch. For det er du absolutt. Uheldigvis har folk flest en tendens til å la selvtilliten havne i skyggen når man møter en man liker veldig godt. Man setter seg selv i en posisjon hvor man håper på å vise seg god nok og å bli valgt, og glemmer selv å tørre å sette litt krav og lete etter noe mer å interessere seg i hos den andre.

Man må tørre å sette både krav og forventninger. Eller, en bedre måte å si det på; man må tørre å ha noen preferanser og å lete aktivt etter dem. Både fordi man skylder seg selv å være litt kritisk og kresen, men også fordi mennesker LIKER å bli kvalifisert. Da mener jeg ikke at vi vil ha en kjeks for å ha gjort et trylletriks, men det føles godt å bli satt pris på og annerkjent for noe man er flink i, noe man har kunnskap om, et prosjekt eller en ambisjon man har investert mye tid og krefter på, eller for å drive med en interesse som andre også deler eller finner spennende og interessant.

Hemmeligheten bak komplimenter som et tiltrekningselement er at vi liker å få bekreftelse på det vi føler vi fortjener annerkjennelse for (dvs mer eller mindre alt vi gjør og er interesserte i som vi investerer tid og arbeid i) fra mennesker vi liker og som vi føler at ikke gir oss anerkjennelse uansett hva vi gjør. Et kompliment fra en kjendis føles som regel bedre enn et kompliment fra en gateselger.

Å gi et kompliment er å vise interesse, men hvis man generelt sett er litt tilbakeholden på hvor mye interesse man viser så vil de komplimentene eller uttrykkene for interesse man gir være tiltrekkende. Hvis man derimot har blikket limt til personen, nikker og smiler og er enig i alt hun sier og gjør, vil magien forsvinne og hun vil føle at du er alt for lett å kunne få. Eller, jeg tar det tilbake; hun føler at hun har deg allerede og at spenningen er over.

Tillat deg selv luksusen og kvalitetssikringen av jentene du møter ved å være nysgjerrig. Tillat deg selv å bruke tid på å finne ut at "ja, hun her virker som en ganske bra og kul jente egentlig." Bruk tid på å finne ut det som er spennende med hun, ikke vær redd for å ikke like alt hun sier, og heller ikke være redd for å ikke gi henne noe særlig reaksjon overhodet der hvor det ikke er nødvendig: Det trenger ikke å være "kult!" eller "så spennende!" at hun har tre søsken, eller at hun har bodd flere steder i landet. Spar entusiasmen til der det er fortjent; både fordi du selv faktisk finner det genuint spennende, men også fordi hun underbevisst ønsker å savne din begeistring for så å endelig få den.

Husk: Du er den viktigste personen i ditt eget liv. Så klart du er i en posisjon til å velge.

 - Lars

Et av de første tingene vi gutter lærer om jenter er at de liker å få komplimenter. Masse komplimenter. Og at det på magisk vis skal gjøre at de blir forelska i den som gir de.

I løpet av andresemester i livets skole erfarte de fleste av oss imidlertid at det ikke alltid fungerer sånn i praksis. Den samme jenta som sier at hun vil ha en "snill, intelligent, smilende fyr med masse humor og som er flink til å gi meg komplimenter" ender pluselig opp med en drittsekk med 80 i IQ på slutten av dagen. Er det rart gutter noen gang føler seg forvirret og frustrerte? Er det rart de konkluderer med at jenter er umulig å forstå seg på?

Problemet med å ta sjekkeråd fra jenter er at de færreste jenter faktisk er klar over hva de tiltrekkes av. Det er nemlig stor forskjell på tiltrekning og tilgjengelighet. Problemet med "flink til å gi meg komplimenter" er at jenta som sier at hun liker å få komplimenter tenker på menn hun ALLEREDE er tiltrukket av. DA liker hun å få komplimenter. Men når en fyr hun ikke føler tiltrekning for gir henne komplimenter ut av ingenting, har det i bestefall INGEN effekt, og i verstefall får det henne til å føle at han smisker eller forsøker å egle seg innpå henne. Å overøse noen med komplimenter føles for de fleste som WAY TO MUCH. WAY TO SOON.

Ok. Har jeg fått frem poenget mitt? Bra.

Unntaket er altså hvis jenta synes du er veldig kjekk fra før. Da kan det å gi komplimenter faktisk være noe som gjør at jenta føler tillit til at du faktisk liker henne. Og selv om 0330-bloggen først og fremst fokuserer på hva du IKKE bør gjøre, og sjekkeskolen.no lærer deg hva du BØR gjøre istedet, skal jeg gjøre et lite unntak og gi deg en BEDRE måte å gi komplimenter til fremmede jenter på. Magien ligger i å legge til ordet "faktisk".

Det er forskjell på å si "Kjolen din er kjempefin!" og "Jeg liker faktisk kjolen din kjempegodt".

Det er forskjell på å si "Det er så spennende å prate med deg" og "Jeg synes faktisk det var veldig spennende å diskutere med deg".

Den lille, subtile forskjellen ligger i at ordet "faktisk" subkommuniserer at du ikke gir komplimenter hele tiden og til hvem som helst. Resultatet er at den som får komplimentet setter større pris på det, og at det ikke virker som om du smisker i like stor grad. Dette er ikke noe vi lærer bort på Bootcamp, da vi har andre teknikker som skaper tiltrekning både mer umiddelbart og kraftigere, men det går inn under et av prinsippene vi snakker om, nemlig at jenter ikke liker å føle at den eneste grunnen til at du liker henne er at hun er jente og at hun er pen. De trenger å føle at du liker de for noe mer enn bare ytre faktorer.

-Andreas

Video om ærlig kommunikasjon:

Dette var kanskje litt kleint ærlig. Men hvor går grensen for hvor ærlig man skal være?

Må man ønske å bli kjærester hvis man har sex sammen? Enkelte synes det er flott å bli kjærester så fort som mulig, gjerne allerede etter tredje date. På den andre siden er det enkelte som helst vil date leeeeenge før man vurderer å ta skrittet helt ut og kalle seg kjærester. Andre igjen er i en periode i livet hvor en ønsker å utforske litt og egentlig ikke ønsker seg kjæreste i det hele tatt. Og, ja: Det er helt sant jenter også har slike perioder.

Med det i bakhodet er det klart at vi må kommunisere tydelig. Slik jeg ser det kan man velge to strategier:

Ta praten: Noen liker å være ærlige verbalt. Men pass på at det ikke blir kleint eller påtrengende. Timing er viktig her.

Vise ved handling: Her handler det om hva du gjør og ikke minst hva du unnlater å gjøre.

Personlig liker jeg best å vise intensjonen min via handling og måten jeg er på. Jeg har brukt en del tid på å tenke gjennom hvilke handlinger som signaliserer hva intensjonen min er: Hvilke handlinger som kommuniserer at man ønsker å ta ting videre, og hvilke som kommuniserer at man ønsker noe litt mer vennskapelig og overfladisk.

Jeg tror det viktigste er å unngå å gjøre ting som kan kommunisere det motsatte av det man vil. Det betyr jo ikke at ting kan endre seg underveis, det er bare snakk om å være ærlig om hvor man står.

Hva synes dere er best:
Å ta praten eller vise gjennom handling?

Bruk kommentarfeltet!

-Tom

Et viktig aspekt av god kommunikasjon som ofte kan bli satt til siden, spesielt i krangler eller når man føler veldig sterkt for å få sine egne behov tilfredstilt, er det å lytte. Og det å være en god lytter handler om mye mer enn å ha åpne øreganger.

Vi har veldig lett for å benytte oss av et slags personlig filter når vi snakker med andre mennesker. Dette gjør at vi "hører" samtalen i hodet vårt slik vi først og fremst  FORVENTER at den skal gå, men også slik vi ØNSKER at den skal gå. Med utgangspunkt i dette venter vi på vår egen tur til å prate (gjerne mens vi avbryter eller begynner å prate når man skjønner at den andre holder på å avslutte sitt eget innlegg) for så å fortsette på denne interne dialogen vi har hatt med oss selv. Dette er spesielt vanlig når samtaletemaet er noe som opptar oss veldig mye, eller når man har tatt opp et veldig personlig tema hvor man fokuserer mye på en selv og sine egne behov.

Denne interne dialogen har veldig lite med LYTTING å gjøre da man i praksis ekskluderer den andre parten fra dialogen. Man får istedenfor en personlig og intern monolog, og den andre personen blir redusert til noe som ligner mer på en statist enn en samtalepartner. Og det er sjelden man selv ønsker å bidra i en samtale hvor man ikke får sin mening verdsatt eller føler at sine egne meninger og følelser er feil svar.

Det er ikke overraskende at vi fungerer slik. De eneste knaggene vi har til å henge informasjon på er tross alt våre egne erfaringer og tanker, og mennesker er generelt sett veldig selvsentrerte. Likevel, vi har muligheten til å kunne sette oss inn i andre menneskers situasjon. Sånn sett mener jeg at EMPATI er en viktig egenskap når det gjelder å være en god lytter. Å LYTTE til en annen person er å "høre" deres følelser, meninger, opplevelser og erfaringer; det er et helt liv som bakgrunn for ordene som blir valgt for å uttrykke seg, og det er helt klart en utfordring å prøve å sette seg inn i det.

Lytting handler om den andre og om hans perspektiv, ikke deg selv. Det er ikke HVA som blir sagt, altså ordene og grammatikken, som er av viktighet, men HVOR disse ordene kommer i fra. Ord og setninger kan ha forskjellig mening og betydning ut i fra følelsestilstanden og erfaringene til den som ytrer dem, og derfor må vi legge litt innsats i å bearbeide setningene for å fange opp det som ligger imellom og bak dem. Ord og setninger er tross alt verbalisering av følelser, intuisjoner, minner, meninger osv som er personlige; språk er bare mellomleddet, budbringeren for selve budskapet.

Et kjekt tips som jeg forsøker å benytte meg mye av selv er å stille oppfølgende spørsmål for å grave og for å få utdypet hva den andre prøver å få frem, gjerne ved å presentere et par alternativer på en spørrende måte for å se om jeg har forstått riktig. Mange ganger, når andre har gjort dette tilbake til meg, har jeg innsett at jeg må ordlegge meg annerledes ikke bare for å nå frem til akkurat dem, men at jeg kanskje har ordlagt meg direkte FEIL ut i fra hva jeg egentlig prøver å få frem. Språket vårt er ganske begrenset i seg selv, og i tillegg mesterer vi dette begrensede språket i varierende grad. Vi vil ikke bare slite med å uttrykke oss, men også trenge lang tid på å få det til best mulig ut i fra det vi klarer. Dette gjør det utrolig viktig for oss å forstå at det ligger som regel MYE MER bak det som blir sagt enn slik du hører og forstår det ut i fra kun deg selv og din egen bakgrunn, følelser og meninger.

Ofte kreves det litt tid og arbeid for å virkelig skjønne hvor den andre kommer i fra, og det vil være lett å ta snarveier ved å veie det opp mot ens egne meninger og behov og prosjektere dette tilbake til andre som deres eget. Men snarveier har desverre en tendens til å utelate detaljer som er avgjørende.

Mellom oss mennesker, og spesielt mellom kjønnene, har vi enkelte behov som er helt forskjellige, og blant de vi har til felles har vi forskjellige prioriteringer om våre behov. I forhold (både kjæresteforhold, vennskapsforhold og alle andre typer sosiale forhold) tror jeg det ofte oppstår masse unødvendig smerte, krangling og missforståelser på bakgrunn av at vi ser den andres kommunisering av sine behov gjennom et filter av våre EGNE behov.

For å gjenta meg selv med litt andre og mer oppsummerende ord: En av hemmelighetene bak GOD kommunikasjon og gode og sunne forhold til andre mennesker er å kunne LYTTE til hverandre. Da må man kunne sette seg selv til side en liten stund. Vi føler oss verdsatte, forståtte og ikke minst RESPEKTERTE når vi føler oss hørt, og det er noe alle parter tjener på. En som føler seg respektert og hørt er gjerne mer villig til å sammarbeide bedre med kommuniksjonen også.

Det er utrolig hva man kan lære om den andre og om hvilke motiver som styrer det vi selv synes er "rar" oppførsel dersom man tar seg tiden til det.

- Lars (lytter til spørsmål i kommentarfeltet)

... og hva du bør gjøre istedet.

Enten det gjelder sjekking, forhold, vennskap, barneoppdragelse eller jobbkollegaer er det både fristende og ganske vanlig å ty til manipulasjon. Små teknikker som du enten har lest eller erfart at fungerer for å få folk til å handle på en spesiell måte. Mange rettferdiggjør bruken av manipulasjon med at "Jammen jeg får jo vedkommende til å gjøre det som er best for han/henne, og da er det jo ikke manipulasjon?". Og det kan godt hende det stemmer. Det kan godt hende at definisjonen på manipulasjon er å få den andre til å handle mot sin egen interesse. Men resultatet er det samme: Du bruker en "teknikk" for å få vedkommende til å handle som du vil.

Det er bare ett problem: Selv om manipulasjon fungerer, så er det en KORTVARIG strategi. Det fungerer der og da, men på sikt fungerer det mot sin hensikt. Uansett hvor "flink" du er til å manipulere, så vil vedkommende på ett eller annet plan FØLE seg manipulert. Og spesielt hvis du gjør det ofte.

Til og med en uskyldig ting som å gi ros og komplimenter er i bunn og grunn manipulasjon ved mindre det er helt spontant og du GENUINT blir imponert og mener det du sier. Jeg sier ikke at man bør la være å gi hverandre positiv feedback, jeg mener bare at dersom man gjør det OFTE, og kun for å gjøre det, så mister det ikke bare effekt, det skader relasjonen. Personen føler ikke at du er ekte.

Men vi kjenner alle personer vi ønsker å forandre på og ønsker at likte oss.

Hvordan kan man gi personen dytt i riktig retning UTEN at vedkommende føler seg manipulert? Jo: Du forteller personen direkte hva du ønsker deg mer av, du sier tydelig ifra når vedkommende krysser grensene for hva du synes er akseptabel oppførsel, og sist men ikke minst: Du behandler ikke vedkommende som om du forventer motstand, slik at han eller hun ikke føler seg mistenkeliggjort eller stigmatisert, og samtidig som du ikke virker bitter eller desperat. Det er imidlertid viktig å skille mellom ting vekommende faktisk KAN endre på og ting du skulle ØNSKE at de kan endre på.

Når vi lærer bort sjekking på kursene våre, handler det meste av teorien om hvordan tiltrekning fungerer for det motsatte kjønn og hvordan du bør tenke om DEG SELV, og hvordan du bør HANDLE for å (a) subkommunisere de riktige tingene om deg selv, og (b) hvordan du gjør sjekkeprosessen lettest mulig og sosialt akseptert for motparten. Isolert sett kan noen av teknikkene vi lærer bort kalles manipulering, fordi de automatisk får den andre til å ønske å få oppmerksomhet og validering fra deg. Derfor er det helt vesentlig at deltagerne forstår at teknikkene er midlertidige støttehjul som "kompenserer" for de tankene man ikke har helt på plass (enda). Så fort som mulig bør man "glemme" teknikkene og fokusere på det vi kaller "metarammen"; hvordan du tenker om deg selv, situasjonen og deg selv i forhold til den andre. Hvis man er tydelig på hva man vil (det vi kaller "intensjon"), tydelig på egne grenser, og ikke gjør ting for å imponere eller manipulere den andre har man allerede kommet veldig langt.

På samme måte som det ikke er feil i seg selv å si "Kul t-skjorte" er det heller ikke feil å kommunisere positive ting om seg selv. Problemet oppstår når man sier " Kul t-skjorte" kun i et forsøk på å bli bedre likt, fiske etter komplimenter tilbake eller for å fylle pinlig stillhet.

-Andreas

En ting som er veldig smart å gjøre, uansett om man er helt nybegynner eller i forsettelsen av sin utvikling i å bli mer attraktiv hos det motsatte kjønn er å finne seg en samarbeidspartner. En "sjekkekompis" som jeg ofte (litt harry) kaller det.

Etter at jeg for noen år siden var på Bootcamp, kom jeg hjem til hjembyen min uten noen å dra ut med. Etter en stund fant jeg en kompis av en kompis av meg som også var singel og interessert i å treffe jenter. Jeg bestemte meg for å prøve å gå ut sammen med han, og det viste seg å være et ekstremt godt valg.

Jeg har lyst til å reflektere litt over hva jeg tror gjorde oss til et bra team.

Empati fremfor sympati:

På veien møtte vi selvfølgelig på noen usikkerheter og personlige utfordringer: Da var det godt å ha noen som var god til å lytte og forstå. En ting mange ikke er bevisste på er forskjellen mellom empati og sympati. Veldig enkelt kan man si at sympati går ut på å føle med noen og støtte dem. Mens empati går mer på det å forstå hvordan den andre har det. Det er derfor mulig å ha sympati uten å ha empati. For eksempel hvis du ser noen du ikke kjenner går nedover Karl Johan og gråter så kan du helt klart ha sympati for vedkommende. Men du vet antagelig ikke mye om hvorfor vedkommende gråter og har derfor ikke muligheten til å ha stor grad av empati.

Og her kommer poenget: Når noen er enige med deg er sjansen for at du endrer synspunkt på noe, mye mindre. Når en prøver å endre seg selv så ønsker en ofte å bryte fri fra gamle måter å se seg selv på, at man synes synd på seg selv osv. Jeg vil si at sympati kommuniserer at "Jeg er enig med deg i hvordan du ser situasjonen". Dette styrker ofte den andres oppfatning. Derfor skal en være litt forsiktig med å vise for mye sympati.

Min sjekkekompis var nemlig aldri enig med meg i at jeg ikke kunne åpne de jentene som sto i hjørnet, at jeg ikke hadde sjans på hun superhotte jeg hadde møtt kvelden før, at jeg ikke hadde sjans på de jentene jeg likte mest osv.

At noen forstår deg og er der og hører på deg føles godt. Men forståelse uten å være enig fører ikke til at ens negative og begrensende tanker krystalliserer seg og blir enda større. Sympati er også noe som kommer inn på dette med å synes synd på eller å skulle trøste (som selvfølgelig er greit i blant). Men ikke nødvendigvis når man møter på begrensningstanker som man prøver overkomme.

Jeg anbefaler derfor hovedsakelig: Jeg forstår deg fremfor at jeg er enig med deg. Endring handler jo om det å ikke være stuck der hvor du er nå.

Mer tro på deg enn det du har selv:

Denne henger litt sammen med det forrige punktet og utgjør sammen en veldig kraftfull kombinasjon.
Jeg mener at de aller fleste går rundt med alt for lave tanker om hva de kan få til. Det er et ordtak som heter at: "Om du tror at du får det til eller tror at du ikke får det til, så har du antageligvis rett uansett".

Du trenger ikke å synes synd på noen du tror har evnet til å fikse ting på egenhånd. Hvis du tror at kompisen din kan komme gjennom de vanskelighetene som dukker opp på egenhånd, så trenger du heller ikke å synes synd på kompisen din, kun støtte han og gi råd. For meg var det å finne noen som hadde tro på meg gull verdt.

Diskutere situasjoner sammen:

Vi var opptatte av å diskutere egne styrker, svakheter og alternative handlingsmåter. Rett etter vi kom hjem fra byen eller dagen etter satt vi ofte lenge og diskuterte det som hadde skjedd. Hva hadde skjedd om vi hadde gjort noe annerledes? Hvilken effekt ville det hatt?

Vi blant annet opptatt av at vi skulle kommunisere tydelig med jentene vi møtte. At vi skulle vise vår intensjon og aldri lure noen. Vi fant til og med opp et eget ord: "Kjærstete". Når man oppfører seg "kjærstete" så kommuniserer man til jenta at man ønsker å bli deres kjæreste. Vi diskuterte ofte hvordan vi skulle unngå å gi feil inntrykk, og hvordan man kunne være ærlig.

Ærlige tilbakemeldinger:


Vi hadde ikke en dømmende holdning til hverandre og vi kunne snakke om alt. Samtidig holdt vi en balanse slik at vi ikke drev med unødig synsing hele tiden, men heller lot hverandre få resonere seg frem til ting selv. Samtidig ga vi også ærlige svar når den andre spurte om det. Vi ønsket blant annet å kle oss bedre enn vi hadde gjort tidligere og vi brukte derfor en del tid på å diskutere og sette oss inn i klær og hva som var god passform. Her var det ekstra viktig med ærlige tilbakemeldinger på hva som så bra ut og hva som ikke gjorde det.

-Tom

PS: Hva synes du kjennetegner en bra sjekkekompis? Diskutér i kommentarfeltet under:

Hva forbinder DU med ordet sjekking?

Ofte har vi har en tendens til å ta for gitt hva enkelte begreper betyr, og da spesielt de som blir mest brukt i hverdagen. Kan det hende at to personer som virker uenige faktisk er enige, og at de hadde skjønt det selv også om de bare hadde oppklart hva de egentlig la i begrepet som de snakket om? I så fall er det jo et ganske viktig aspekt å være klar over i forhold til kommunikasjon.

Et av disse begrepene er ordet sjekking. Alle snakker om det og alle har en mening om det, men snakker vi alltid om det samme når vi uttaler oss om sjekking?

Og hva innebærer det egentlig "å sjekke", "være en sjekker", "å ha sjekket opp noen" eller "å være på sjekkern"?

Inspirasjonen for å ta opp dette temaet kommer fra dette innlegget fra datingmagasinet på sukker.no, og jeg kan avsløre med en gang at jeg ikke akkurat er helt enig i alt som står skrevet der. Derimot, istedenfor å skulle begynne å kverrulere og si "du tar feil, din mening er feil, det er sånn her det EGENTLIG er" (noe som for så vidt ikke ville vært forsvarlig da utgangspunktene våre er for forskjellige til at de kan omtales som samme sak) vil jeg bruke artikkelen som grunnlag for å snakke om hvordan folks meninger, holdninger og innstillinger fargelegger deres syn og bruk på enkelte begreper; i dette tilfellet om sjekking.

Først skal jeg se litt på hva Preben Z. Møller skriver i sitt innlegg og noen av mine tanker rundt det, deretter komme med mine egne meninger og syn på temaet.

"Jeg er ingen sjekkeekspert"

Preben er absolutt ingen sjekkeekspert. Han skriver det selv. Ikke bare fordi han ikke liker tittelen, men også fordi han ikke liker sjekking overhodet. Det er litt interessant, og derfor lurer jeg på hva Preben mener at sjekking egentlig er for noe, hva det innebærer og hva som ligger i det.

Hvis man leser litt nøye ser man at Møller tydeligvis forbinder sjekking eksklusivt med motiv, og da som et uærlig motiv hvor senga er målet og alt er lov for å komme dit. Jeg syntes også det er interessant hvordan et negativt ord som "uærlig" også settes i direkte forbindelse med hva sjekking innebærer. At det per definisjon er moralskt galt.

En annen interessant observasjon (og jeg vet ikke om dette er med vilje, om det bare er en glipp eller tilfeldig fra Møller sin side) er at han ikke nevner kjønn direkte, men fortsatt impliserer veldig tydelig at sjekking er noe MENN gjør. Uttalelser som "sex er målet", "pua-miljøer" og "forvandle sjenerte, usikre gutter" har ganske sterke antydninger til dette (jeg ser i hvertfall ingen referanser hvor dette kan linkes opp mot kvinner eller kvinnelige miljøer) og er sterkt med på å definere hva Møller mener at sjekking er og innebærer. Sjekking er med andre ord noe umoralske menn gjør for å oppnå sex, uavhengig av hva kvinnene selv ønsker eller om de har fått gjort et "informert valg" som han kaller det.

Men hva med kvinner? Kan jenter dra på sjekkern? Er det en todelt kategorisering der også kvinner som aktivt går bort til menn på byen fordi hun "ønsker seg noe" den kvelden driver med sjekking og da "uærlig kurtisering"? Eller heter det noe annet når en kvinne gjør det, mens bare menn kan begå denne moralske forbrytelsen som er "å være på sjekkern"?

Hva om en kvinne har et klart ønske om å bli kjent med en mann ute på byen en kveld slik at de kan dra på date til uka som kommer, vet hvordan man kommuniserer med menn på en god måte, vet hva menn har behov for, er direkte og ærlig med hva hun ønsker og direkte oppfordrer han til å ta samtalen videre til et senere møte? Hvis hun kun hinter om hva hun vil, men aldri selv tar steget om å ta det videre? Er det også sjekking, eller må vi kalle det noe annet? Hvis det i så fall ikke er "sjekking": Hva hadde skjedd om menn også brukte en slik strategi for å kunne være blant de "ærlige kurtisererne"? Et umiddelbart problem da er hvordan noen skal kunne komme noen vei som helst med noen andre hvis alle skal være den passive parten. Det kan se ut til at det er behov for ihvertfall én aktiv part. Kanskje Møllers poeng er at det er kvinner som skal ta denne rollen?

Jeg lurer på hvor Preben ville ha plassert bruk av sminke, pushup-bher, høye hæler, hair extensions og falske øyevipper: Ærlig eller uærlig kurtisering? Hvis det er slik at uærlig kurtisering er aktiv sjekking, kan vel ikke det å dolle seg opp og å stå til pynt i håp om at en mann kommer bort være noe annet enn ærlig kurtisering per definisjon? Likevel er det kanskje ikke alle som er like kjappe til å si seg enige i at det å dolle seg opp i forskjellige grader alltid er å gi den andre et "informert valg".

Det er også spesielt interessant å se hvordan Møller deler inn begrepene "informerte valg" og "ikke-informerte valg". Like etter å ha skrevet "hvis man ønsker å forbedre sine muligheter, så må man også forbedre seg selv" kommer han med statestikk om hvordan vi foretrekker symmetriske partnere. Om poenget hans er at det å bruke mannesminke, å utvikle mindreverdighetskomplekser fordi man mangler en viss type kropp eller ansikt eller bruk av plastiske operasjoner er å gi kvinner informerte valg vet jeg ikke, men det er skumle hentydninger til det, enten det er meningen eller ikke. Han kaller det også ærlig kurtise å tjene mest mulig penger for å kompensere for det man mangler av utseende, noe som ser ut til være eneste løsningen dersom man tror på at utseende har alt å si, noe jeg syntes er en ganske trist innstilling. Dette mener han visst er ærlig kurtisering ved å vise "hvem man er" for slik å la kvinnen ta et "informert valg".

Hvis man derimot tror at en selv er nok slik man allerede er og har innsett at det er fremgangsmåten man bruker som er problemet, hvis man forsøker å forstå kommunikasjon, forstå hvordan tiltrekning fungerer, forsøker å utvikle seg til å bli en mer selvsikker og trygg mann, da holder man på med det Møller kaller den uærlig kurtisen (og da den umoralske). Selvutvikling og personlig vekst, å bygge karakter og selvtillit avskrives som manipulering og hjernevask. De ærlige ønsker å øke sin materialle status og symmetri, de uærlige ønsker å øke sin karakter og lære om hva det det motsatte kjønn liker og reagerer positivt på.

Mye tyder på at Møller vet fint lite om hvordan "Bootcamp" og annen virksomhet i å lære seg å bli flinkere med det motsatte kjønn faktisk fungerer.

Hva annet kan man forbinde med sjekking?

Mitt syn er ganske annerledes enn Møller sitt, og jeg tror en diskusjon om sjekking egentlig ikke engang er mulig da vi helt klart legger noe vidt forskjellig i begrepene.

Jeg ser på det å sjekke først og fremst som det å ha en INTENSJON om å møte noen for å så AKTIVT handle på denne intensjonen, UAVHENGIG av ens motiver eller fremgangsmåte. Sjekking kan dermed være så mangt og dekke et bredt spekter av fremgangsmåter, arenaer, moralske motiver, livsstiler, preferanser og tilbøyeligheter, for ikke å snakke om et bredt spekter av resultater og utfall.

JA, det finnes de som er uærlige og sleipe, det finnes de som primært går for kortvarig gevinst i form av sex og validering, men de fleste menn "på sjekkern" er de som søker langvarige og solide, trygge løsninger og ønsker å bli bedre på fremgangsmåtene og forståelsen. Sleip og uærlig sjekking er nettopp sleip og uærlig sjekking, det er ikke sjekking i seg selv som er sleipt og uærlig. De aller fleste har gode hensikter. Mange ønsker å finne seg en drømmejente de kan være lykkelige med, men de har problemer med å få det til i praksis da de mangler erfaring, teori og kunnskap om det motsatte kjønnet. I motsetning til Møllers erfaring tilsier min mangeårige praksis med sjekking at sosial status og symmetriske ansikt er sterkt underordnet andre faktorer som selvtillit, sosial verdi (ikke status), proaktivitet, karakterstyrke, humor, og kanskje viktigst av alt: Hvor flink du er med jenter generelt.

Etter min mening er ikke sjekking kun begrenset til ett kjønn (menn), og det er heller ikke begrenset til den som tar initiativ og fysisk handling: Ei jente som står og snakker med en gutt (selv om gutten gikk frem til henne og er den som tar det hele videre) kan fortsatt være på sjekkern! Hun kan f.eks bevisst ha posisjonert seg på et sted hvor det var lett for gutten å komme i kontakt med henne, holdt blikkontakten da han så på henne, hun har kanskje bestemt seg på forhånd om hun har lyst til å møte noen og hun har kanskje en klar retning hun selv ønsker at interaksjonen skal gå. Hun flørter helt bevisst, hun hinter til at hun kan tenke seg å møtes igjen og hun gir gladelig bort telefonnummeret sitt når han spør.

Hvis vi bruker min definisjon på sjekking (INTENSJON om å møte noen for så å AKTIVT handle på denne intensjonen) kan jenter også være på sjekkern og være aktive i sine møter og valg av menn, uten å måtte være en som flyr rundt og tilbyr seg selv til alle som er villige til å ta imot. Så lenge de vet hvor de vil hen, f.eks om de er åpne for tilfeldig sex eller om de kun vil ha kjæreste, og de reagerer på mannens eskalering ut i fra hva de selv ønsket av utfall, er man fortsatt aktiv i en sjekkeprosess som en deltaker, ikke et passivt offer for miljø og omstendigheter. Det er også sånn vi lærer jenter å "sjekke" på kurs gjennom Fantastisk Forhold; hva menn tiltrekkes av og hvordan ha kontroll og være aktiv i hva som skjer - ja, faktisk være den som LEGGER OPP TIL hva som skal skje, samtidig som de overlater til mannen å være den som tar det videre i akkurat den retningen.

På samme måte kan også menn være på sjekkern uten å måtte være en som flyr rundt til alt og alle: Han kan møte ei jente på byen ved at HUN ga et blikk og en invitasjon, de prater ca like mye hele kvelden også er det HUN som ber han om å ringe henne til uka. Han har fortsatt vært på sjekkern hvis han ble interessert i jenta, fikk lyst til at ting skulle skje videre og handlet ut i fra det (tok telefonnummeret hennes da hun spurte og fulgte det opp med å sende melding og invitere på date).

Jeg ser ikke på sjekking som noe én gjør pga et motiv og som en annen blir utsatt for; sjekking er prosessen hvor to mennesker møter hverandre, og det kreves noe av begge partene for at det skal skje noe videre - det er et sammarbeid med gjensidig ansvar.

Selvutvikling ER en viktig del av sjekking, hvertfall for de som ønsker valgfrihet og solide, trygge forhold. Du er deg selv i en mye større grad når du føler deg KOMFORTABEL til å kunne si det du har på hjertet, hva du føler og mener, enn når du er nervøs eller redd for andres reaksjoner og avhengig av bekreftelse for å tørre å si at du er uenig.

En ting er ens evne til å tiltrekke, en annen er å kunne holde på tiltrekningen over tid, ens evner til å kommunisere godt og ikke minst å kunne forstå sin partners behov og å kunne kommunisere ens egne. Det er lett å ta for gitt at dette er noe alle kan fra fødeslen av eller følger med pakka av å endre status til "i forhold" på Facebook, men det er nok av statestikk om skilsmisse og ødelagte familier og forhold basert på utilfredshet og dårlig kommunikasjon som tyder på det motsatte. God kommunikasjon må læres og erfares.

Sosial trening og kunnskap om tiltrekning, kommunikasjon og behov er ESSENSIELT. Hvis ikke er det lett å endte opp bitter og å skylde på ens omgivelser eller ens uflaks i det genetiske lotteriet. Og en offermentalitet er i tillegg til å være selvoppfyllende også lite tiltrekkende.

Det er veldig lett å komme med meninger om hvordan ting kanskje BURDE være eller hva vi alle sammen hadde vært mest TJENT med at ting var og moralisere ut i fra dette, men det er en litt annen sak å finne ut hva som EGENTLIG fungerer, HVORFOR det fungerer og hvordan dette er FORENELIG med sunne og fruktbare holdninger og verdier for å bli konsistent flink med det motsatte kjønn og å utvikle gode relasjoner. Og jeg må innrømme at det er dette som utgjør min personlige lidenskap for dette temaet.

Møller ser kanskje på sjekking med skulende og kritiske øyne, men jeg ser på det med stolthet, optimisme og iver. Årsaken til at vi har så forskjellig syn er helt klart fordi vi ikke forbinder det med samme sak, egenskaper og etikk.

Hva er sjekking for DEG? Er du gutt eller jente, og er du aktiv på sjekkefronten? Bruk kommentarfeltet!

- Lars